Kapitlet & Artiklene

Nordkapp kommune i historien

Vi som stadig vanket nede på Finotrokaia, vi møtte både fiskerne som kom med fangstene, og de mange som arbeidet med å ta seg av de ilandbrakte fiskemengdene. Her blir det skrevet om det vi som vokste opp i Honningsvåg i den tidlige etterkrigstida da Honningsvåg kunne se og oppleve når vi befant oss nede på Finotro.

Vi fikk erfare fiskebåter i alle størrelser og fasonger som kom med fisk, kjøpt inn og sendt videre i produksjonsapparatet. Det kom også store trålere med fisk til Finotrokaia, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder». Da var fisken sløyd og iset ute på havet.

Finotro, det var den statsbedriften som av regjeringa Gerhardsen hadde fått den offisielle betegnelsen A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. Da krigen var over, og de nedbrente områdene i Finnmark og i Nord-Troms skulle gjenreises, var det ikke nok å få sendt nordover det folk trengte for å kunne dra hjemover igjen, som bygningsmaterialer, husdyr, mat og klær.

Fiskerne som hadde tatt båtene med og latt seg evakuere, kom tilbake, og de måtte få komme ut på feltene igjen. Folk på land trengte arbeidsplasser og mat på bordet. Finnmarkskysten var full av fisk og landet trengte valuta for å komme på fote igjen.

Men for oss var det fiskerne i arbeid med sløying, og dem som jobbet på kaia og tok seg av den nylig ilandbrakte fisken som var det vi så til daglig. Det vanlige var at fiskerne selv sløyde fisken, men om somrene når det kom snurpere med store mengder sei, ble ansatte ved anlegget hyret inn som sløyere. Med god fortjeneste, og akkordlønn, kunne de stå ved sløyebenken i timevis, ofte natta igjennom.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg i Honningsvåg, slik det tok seg ut i etterkrigstida, før hjellen ble revet og det kom opp et nytt administrasjonsbygg der. – Foto: Thorbjørn Giske

Etter hvert som fisken ble sløyd, og det vi kalte for «sloget» hadde blitt fjernet, ble fisken lagt på vekt og veid under store bismarer. Her stod en betrodd ansatt og kontrollerte at det målet bismaren var stilt inn på, var nådd før vekta med sløyd fisk ble tømt ned i skyllekaret. Herfra ble alt vippet opp i trillebår etter trillebår og kjørt bort til området der kasse etter kasse ble fylt med is og fisk og mer is, og stående i stabler, gjerne til neste dag.

Noe ble sendt til henging på hjell, for det meste torsk, men også brosme. Noe ble saltet. Det var rimelig stor torsk som ble saltet, for så å bli stablet inne på det lagret som hadde betegnelsen Salteriet. Her kunne fisken bli liggende nokså lenge, til fraktebåter kom og tok ladninger med saltfisk med sørover, antakelig til produksjon av klippfisk.

Filtavdelinga

Størstedelen av fiskemengden ble sendt opp til filetavdelinga, går jeg ut fra, for det meste torsk, sei, og hyse. Her oppe på filetavdelinga i andre etasje, ble de store torskene kløyvd, for hånd, og plassert på små transportbånd som førte fisk etter fisk inn i maskiner som fjernet skinnet. Fisk av mindre størrelse ble plassert på riktig måte i maskiner som kløvde dem, før også de ble lagt over i maskiner som fjernet skinnet. Herfra ble fisken sendt til dem som klargjorde den før den ble sendt videre til dem som veide og pakket filetene i små og større esker.

I filletavdelinga hadde damene arbeidsplass. Til dem som satt der kledd i hvitt, kom fisken på transportbånd uten skinn og helst uten bein. Her ble hver enkelt filet renskåret, og eventuelle tiloversblevne småbein fjernet. Ved enden av transportbåndet var det folk som veide og tok stikkprøver av det som kom ferdig til pakking. Hun som kontrollerte, gikk gjennom brett etter brett og hadde i oppgave å påse at jobben med å fjerne alt som kunne gjøre produktet mindre tiltalende hadde blitt fjernet. Så bar det til neste post med renskåren fisk. Der satt det andre som tok seg av tilpassning til eskestørrelse og veing, før de velkjente små, avlange eskene merket med «Frionor» ble sendt videre, til avdelinga med de store innfrysingsmaskinene.

Til grilettavdelinga i fjerde etasje, ble blokker med nedfrossen fisk videresendt. Her ble blokkene delt opp i passe små stykker og i frossen tilstand sendt til dem som anrettet de små fiskestykkene til grilletter. Etter å ha blitt pakket i esker med det velkjente varemerket, gikk veien tilbake til fortsatt innfrysing.

Fryseriavdelinga

Fryseriavdelinga var en arbeidsplass kun for menn. Her var det kjølig, så i denne avdelinga gikk man med gråbrune frakker utenpå arbeidstøyet, og  lue på hodet. Når den ferdigpakka fileten kom hit, ble eskene plassert i store brett, og lokk satt over. Deretter ble de plassert i innfrysingsmaskinene, dørene lukket og den riktige knappen trykket på.

Frysebåten «Sote Jarl» kom jevnlig innom og lastet filetproduktene  med kurs for verdensmarkedet. Foto: Finn R. Hansen i boka «Nordenfjeldske 1897-1985» 

Straks innfrysinga var unnagjort, og fisken var vel ute av frysemaskinene, ble eskene pakket i større kartonger, og sendt inn på fryselagret i påvente av utskiping.

Ferskfisk med Hurtigruta

Noe av fisken ble sendt fersk sydover. Da ble den fylt i kasser og iset før kassene ble spikret igjen og med anleggets lastebil kjørt utover til Dampskipskaia. Allerede morgenen etter, når sydgående hurtigrute hadde lagt til kai, ble kassene heist om bord og plassert i kjølerommet. Trondheim var målet, og her ble fisken losset, tre døgn etter. På kaia ble fisken hentet av dem som fordelte og sendte forsyningene videre til forretningene i byen, og til områdene rundt. Noe ble kan hende laster over på tog og sendt videre sørover.

Mange produkter fra fisk

Av levra ble det produsert tran, i den avdelinga som gikk under betegnelsen Tranmeieriet. Her var det et stort maskineri som stimet levra. Ut kom det rein tran som ble tappet på store fat, og skrudd igjen, klare for å bli send videre.

Rogna ble også tatt vare på. Den ble fylt i tønner likedan som levra, og videresendt til dem som foredler den til blant annet kaviar på tuber, og som hermetikk.

Fiskehodene ble kastet i store binger på hver side av sløyebenkene etter hvert som fisken ble sløyd. Når de som kom for å skjære torsketunger, hadde forsynt seg, ble det som var igjen, hentet med truck, måket opp på lastebilen og sendt videre som guano. Det hele gikk inn i den samme produksjonen som sild og lodde.

Nede på brygga ved Finotro-anlegget i Honningsvåg, der vi nærmest har «brygga» der fiskebåtene la til for å levere fangstene. Oppe på loftet her, holdt snekkeren til, og hans jobb var blant annet å holde fiskekassene i orden, om de skulle trenge reperasjon.

Lengst borte ser vi bygninga der tørrfisken ble lagret, og pakket, i 2. og 3. etasje. I første etasje ble fisk saltet og lagret, klar til utskiping. – Foto: Terje Cock Svane

Fiskeavskjær, som spord og ryggbein ble send nedover fra filletskjærerne til dem som arbeidet på kaia. Her ble det alt sammen pakket i kasser, veid og sent på fryselager og deretter distribuert til bruk som dyrefór. Noe ble tatt unna og malt opp til minkfor.

De store torskene som skulle på hjell, ble også kløyvd før det ble bundet snøre rundt sporden og inn mellom de to halvdelene av fisken for å holde den sammen når den kom på hjell. De mindre ble sperret og hengt opp to sammen.

Torsken som ble saltet, ble også kløyvd, men ikke mer enn at de to delene hang sammen langs ryggen når den ble plassert i de store stablene med svært så mye salt mellom lagene.

Fiskene i havet

Torsk og sei var de vanligste fiskeartene å se nede på fiskebruket når skøytene hadde lagt til kai. Torsken ble fisket med line, men også med jukse, og som sagt, med trål. Seien ble fisket med dorg, eller med not, men bare om somrene, mens seien oppholdt seg i de nordlige farvannene. Hyse var også å se, i bingen der fisken ble sløyd, men det var ikke så mange av dem.

Av flyndrefisker var kveite av og til å se, og flyndre, men så godt som aldri blåkveite. Det hendte det kom en båt med storkveite. Da kunne vi se dem på et hundre kilo, og vel så det. Når de svære kveitene var å se, kom de med båter som driftet med kveitvad, heller ikke det så ofte.

Brosma som skulle på hjell, ble ikke sperret på samme måte som torsken. Den ble stukket gjennom sporden med ei stor nål med tynt snøre i, og knytt sammen, to og to.

Uer så vi en del av, ikke på kaia der fiskerne leverte fangstene, men nede på dekk. Ved Finotro-anlegget i Storbukt ble det fiskeslaget til vanlig ikke kjøpt inn. Det fiskeslaget kom i for små mengder til at man ville legge om produksjonen. Så fiskerne tok vare på de få uerne de fikk. Spurte vi, kunne vi få et par stykker uten å måtte betale. Steinbit var det en del av, og en god del brosme.

Tørrfisk

I tilknytning til Finotroanlegget var det fiskehjeller og fiskehesjer. En stor fiskehjell var like ved anlegget, mens det på bergene inne i Nordmanset var en mengde hesjer som under vårtorskefisket ble fylt opp.

Når fisken var tør, ble den tatt ned og lastet inn på Tørrfiskloftet. Her ble det skilt mellom standard torrfisk og «fosfisk». Fosfisken var fisk hengt opp i den hardeste vinterkulden, kjent frost, og dermed fått en annen konsistens. Vel plassert inne på lgerplassen, ble fisken stablet og fikk tørke litt til før vrakeren slapp til. Hans jobb gikk ut på å sortere fisken etter kvalitet, blant annet. Så ble den stablet på ny til tida kom for pakking. Når tida for det kom, begynte neste trinn i klargjøringa av den tørka fisken. Da var jobben å stable «pakkemaskinen» passe full, også her å trykke på den rette knappen, så fisken ble presset sammen. Så ble det surret stram ståltråd rundt bunt etter bundt, før fisken ble tatt ut og sydd inn i sekkestrie. Da var den klar for utsending.

Finotroanlegget slik det tok seg ut en dag i august 1975 – Foto: Terje Cock Svane

Kokfisk

Da er vi inne på det med å skaffe seg kokfisk. Den gang, som i 1963, for eksempel, kunne vi gå ned på kaia for å kjøpe fisk fra fiskerne mens de var i arbeid med sløyinga. Vi spurte, og da var det bare å velge den fisken som så ut til best å svare til forventningene. Så vidt jeg husker, kunne de ta fem-seks kroner for en rimelig stor torsk. Seien var billigere, men de var mindre, og for dem kunne vi betale to kroner sykket.

Var det ikke båt ved kaia som leverte, gikk vi og fant kaiformannen. Han tok oss med bort til kassene med iset fisk, og dro frem den fisken han antok at vi ville ha.

Reker og kvalkjøtt

Reker ble det kjøpt inn om vårene, i den tida vi her snakker om. Da kom det reketrålere med reker kokt ferdig ute på feltene. Fremme på bakken var det da en ovn med ei store gryter som rekene ble kokt i, før de ble lagt i kasser, ferdig til å bli levert ved Finotroanlegget.

I sommerhalvåret når det kom kvalkjøtt, kunne produksjonen bli lagt om. Da ble det pakket kjøtt i stedet for fisk, men det var ikke så ofte, og denne aktiviteten varte bare en dag, til alt var pakket ferdig.

Seifisket

Seifisket, var et sommerfiske. Som vi vet, er det i sommerhalvåret de store seimengdene kommer trekkende nordover til Finnmarkskysten, samtidig som seiyngelen kommer samme vei.

I etterkrigstida ble det fisket opp store kvanta sei. De som brukte dorg, kunne drive på til langt ut på høsten. En og annen fanget rimelig store båtlaster med sei på bergene, på fastlandsida av Magerøysundet. De større båtene drev med synkenot. Når de kom, med flere tonn sei, kunne det bli vel mye å ta unna for dem som administrerte filetavdelinga, for det var dit opp dette fiskeslaget ble sendt.

Torskefisket

Vinterhalvåret var tida for linefisket etter torsk, for da hadde de store seimengdene trukket sørover igjen. Da var det tid for å få egnet line, i egnerbuene på land. Fastboende fiskere hadde egnerbu i langtidsleie, men det hendte at også fiskere annet sted fra kom og leide seg inn en måned eller flere.

En av fiskerne, den såkalte «landmannen», hadde ansvaret for egninga mens resten av mannskapet var ute på havet. Jobben bestod blant annet i å skaffe egnere, hente nedfrosset agnsild, få tint den og skåret den opp til dem som stod for egninga. Så mens båten var ute på feltet og satte linebruket, og i samme anledning halte opp fisken fra gårdagens setting, sørget han, landmannen for at nye stamper ble egnet og klargjort til utsetting når den ilandbragte fisken hadde blitt sløyd og levert – og  fiskerne hadde fått ei god natt søvn.

Egnebuene og nothjellen

Den lange, hvite bygninga var også ei avdeling ved Finotroanlegget. Her leide fiskerne rom til lineegning, og til oppbevaring av fiskeredskapene de i øyeblikket ikke brukte under fisket.

Egnebuene og nothjellen ved ved Finotroantlegget, til venstre litt av bygninga der tørrfisken ble lagret.- Foto: Terje Cock Svane

Når sesongen for seifisket var over, ut på høsten, ble Nothjellen tatt i bruk. Her ble seinøtene heng opp til tørk, før de ble flyttet inn på loftene i egnerbuene.

Maskinhallen

Den store «Maskinhallen» var ei avdeling med flere maskiner som sørget for de lave temperaturene i de store fryserommene. Her hadde de arbeidsplassen, de som hadde ansvaret for at fisken kunne bli nedfryst på rekordtid, og holde seg på de riktige temperaturene til det var tid for utskiping. I denne avdelinga gikk maskinene dag og natt, året rundt, også når strømmen gikk. Da ble et par kraftige strømagregat satt i gang. I årevis jobbet Martin Henriksen her, sammen med Sverre Wilhelmsen til han gikk over til fryseriavdelinga.

Vedlikeholdsavdelinga

I etasjen over fiskemottaket, der fiskeskøytene og småbåtene kom med fangstene sine, var snekkerbua. Her var det Fridtjof Olsen som hadde ansvaret for småreparasjoner av ulike slag.

Ikke bare for yrkesfiskere

Vi som selv også var ute og fisket, ute på fjorden, på Sarnesfjorden, i Magerøysundet, eller utenfor Kjelvik, og det var det flere av oss som var, vi fikk både torsk og sei på snøret, men også andre fisker. Det hendte at ei kveite beit på, men normalt var det ikke. Brosme fikk vi ikke, og så godt som aldri uer og steinbit.

Flyndre var det enkelt å få opp der det var passe grunt og lys sandbotn, som utenfor Gullgamlandet. Der kunne man se fisken som svømte og flyndre som lå. Da var det bare å slippe ned «flyndrestikkeren», så var flyndra fast, og opp kom den. Ville vi ha mer enn ei eller to, så var det bare å slippe stikkeren ned på ny. Det lå gjerne flere nedgravd i sanda, med øynene nysgjerrig stikkende frem. Og frem kom de, mange flere.

Den gang var det ikke noe som het fiskekvoter. Så vi fikk solgt det vi fikk på snøret, torsk og sei, og kveite, på Finotro, så mye vi hadde, men også tørrfisk ut på høsten.

Publisert på ny som kapittel torsdag 20. mars 2025

HOME   BACK