Hovedgytefeltet for den norsk-aktiske torsken er i Lofoten, men store innsig av torsk gyter også i flere av fjordene i Finnmark, særlig i Vest-Finnmark i området rundt Breivik og Hasvik. Innsigene har vært så store at fiskerne inne i fjordene nesten aldri har måttet se seg nødt til å dra ut til kysten for å få fylt båtene med fisk. Her gyter også kysttorsken i de samme områdene. Lodda, som lenge var den aller  viktigste fisken når det gjaldt oppfisket mengde, har havet utenfor Finnmark som sitt viktigste gyteområde. Når så torsken følger loddestimene inn mot kysten om våren, gir det også et rikt torskefiske.

Ser vi på forholdene i Midt-Finnmark og sammenlikner dem med forholdene i Øst-Finnmark, vet vi at det i 1853, da befolkningen i Honningsvåg var på godt under ett hundre, bodde det i Vardø 200. Hvert år under vårtorskefisket, var tallet på fremmedfiskere der, ti ganger så stort som tallet på fastboende. Det kunne altså befinne seg 2.000 fiskere der i tillegg til de fastboende. I tillegg til fiskere fra vest og sør, kom det i tidligere tider både finlendere og russiske sesongarbeidere og tok arbeid på fiskebruk som i Vardø, for eksempel. Slik var det i fiskeværet Kjelvik. Under vårtorskefiske kunne det befinne seg så mange som seks hungre mennesker i det lille fiskeværet med kan hende omkring ett hundre fastboende.

Sommerfisket har man vært i gang med straks vårfisket var over, da hovedsakelig etter sei, torsk og kveite. Også da har det vært sesong for nye store mengder fiskere lenger vest- og lenger sørfra. Tilstrømmingen har da gjerne vært like stor som under loddetorskefisket, med omkring 3/4 fremmedfiskere til stede.

Fiskerens hverdag – I instruksen fra 1772 for amtmannen i Finmark blir det slått fast at Nordlandsfiskerne fortsatt skulle ha rett til å drive vårfiske her. Og nordlandsfiskerne, det var fiskerne fra Nordlands amt, et amt som frem til 1787 strakte seg helt  til grensen mot det egentlige Finnmark. Det er altså snakk om fiskere fra Nordland og Troms.

Da sier det seg selv at det ikke var mulig å skaffe husrom til så mange. Slik var det også andre steder i fylket, når fiskerne samlet seg i sesongene. Hvordan ordnet fiskerne seg da, når kvelden og natta falt på? Det var ikke uvanlig at båten ble dratt i land, snudd og fiskerne ordnet seg så godt de kunne, under båten (Balsvik 1990).

Etter at nordlandsbåtene ble større, fembøringene kom, og med dem løftingen der bak, hadde man løst noe av problemet med overnatting. Likedan ble forholdene endret til det bedre da det kom motor i båtene og dekk, samt lugar framme. Det kom køye til hver av mannskapet og ovn.

Linefisket ute på Nordkappbanken

I Årbok for Nordkapp som kom ut i 1982 forteller Håkon Strøm og Thor Elvevold at deltakelsen på banklinefisket ut fra Honningsvåg begynte med Gustav Strøm og Hagbart Jensen.

Vinterfisket som hovedsakelig hadde gått for seg i landbakken utenfor Magerøya og Hjelmsøya ble stadig flyttet lenger utover til havs, forteller Kristian M. Hansen i Årbok for Nordkapp 1983.

Gustav Strøm og Hagbart Jensen hadde begynt dette fisket med båter på rundt 45 fot i begynnelsen av 1930-årene. Gustav Strøm hadde M/K Krabben, med en enkeltsylindret Alfa på 19 hester, og Hagbart Jensen hadde M/K Arnold. Med de to båtene la de ut fra kysten mot bankene utenfor. Tidligere hadde ikke det vært mulig, båtene frem til da hadde vært for små.

Håkon Strøm, sønn av Gustav Strøm, begynte med fiske på Nordkappbanken, den lå nærmest, og gikk da under navnet Hjelmsøybanken, eller Vestbanken. Han hadde da den samme Krabben, men den hadde nå fått større motor, en 30 HK Union.

Med M/K Høvring kom det en større båt til fisket på Nordkappbanken. Foto: Håkon Strøm / erh

Her holdt de på et par tre år, men bare om høstene. Normalt var det mellom fem og seks mann om bord i hver båt. Det var køyeplass til fire om bord i Krabben, men det ble uansett ikke mye tid til soving. Vanligvis var to båter sammen og de kunne være ute på havet i to til tre døgn hver gang, og da var det bare jobbing, nesten hele tiden. Det var små motorer i båtene, så de kom ikke opp i mer enn 6-7 knops fart. For å komme fra Honningsvåg til Nordkappbanken kunne det gå med både ti og tolv timer. Bare ut til Helnes gikk det med to timer.

Når lina var satt, tok de pause og hvilte seg ut litt. Normalt var de i gang igjen med å hale opp lina etter fire eller fem timer. Hvis det ble dårlig vær, og det var 70 stamper line i havet, kunne både dagen og natta gå med for å få halt opp alt bruket, og da var 8-9 mann i fullt arbeid.

I begynnelsen kunne de ha 30 store stamper, med 1000 ångler i hver. Senere gikk de over til mindre stamper, hver på fem-seks hundre. Sjølsettere kom ikke før langt ut i 1930-årene, men det gikk greit likevel.

Det var først da de litt større båtene kom, at det ble fart på banklinefisket. Etter 1931 kom Høvring på 52 fot til erstatning for Krabben. Høvring var så pass stor at de med den kunne drive fisket både høst og vinter. Snorre, på 52 fot, kom i 1935. Det samme gjorde Nordkapbanken, som Markus Markussen i Nordvågen gikk til anskaffelse av da den var ny. Den var på 60 fot, og var etter den tids målestokk en umåtelig stor båt, sier de.

Snorre, F 70 K, var på 52 fot og kom i 1935.

Samtidig fikk man radio om bord, så man fikk hørt værmeldingene. Radiosender så man kunne holde kontakt med andre båter, og land, var det ingen som hadde hørt om. Det kom ikke før etter krigen.

Det var mange båter som drev fiske på Nordkappbanken. På det meste var det 20 båter som drev banklinefiske ut fra Magerøya, et fiske som krevde stor arbeidsinnsats. Honningsvåg og Nordvågen hadde den største og beste banklineflåten i Finnmark i tida før krigen, sier de.

Et hardt liv var det, men av artikkelen går det frem at det heller ikke var fritt for at de så frem til at fisket skulle begynne om høsten. Det var her, på bankfisket at det var penger å tjene.

Fisket begynte vanligvis i slutten av september eller i begynnelsen av oktober. Det kunne vare i fire til fem måneder, frem til vårtorskefisket i februar, når lodda kom. I løpet av denne perioden kunne de tjene 3-4.000 kroner, dobbelt så mye som på de tre til fem månedene seifisket om somrene stod på.

Mannskapet bestod for det aller meste av folk som hadde vært i fiskebåten fra tidlig ungdom, og som kunne det som skulle til. Fisket var så pass lønnsomt at det ikke var noe problem, verken å få mannskap eller egnere. Når det var et snitt på sju fiskere, og dobbelt så mange egnere på hver båt, ble det mange som var i arbeid, og stod i for å holde det hele i gang.

I artikkelen beregner Thor Elvevold og Håkon Strøm med et snitt på 7 fiskere på hver båt, og med 20 båter var det da 140 fiskere med landmenn. Hver båt måtte ha mellom 12 og 15 egnere, så de beregner at det ble mellom 250 og 300 som drev i buene med egning.

M/K Nordkappbanken, var fartøyet  Markus Markussen i Nordvågen gikk til anskaffelse av da den var ny, i 1935.

Samtidig som banklinebåtene beveget seg lenger og lenger ut, begynte de utenlandske trålerne å bli et problem, skriver Einar Richter Hansen.

Det kunne også være et risikabelt, i hvert fall et hardt og strabasiøst liv ute på havet, særlig de første årene med forholdsvis små båter. Det hendte mer enn én gang at det ble lett, både med lokalbåter og marinefartøyer etter båter som likevel kom seg i land for egen maskin.

Håkon Strøm og Thor Elvevold slår fast at det i løpet av de mange ti-årene det ble drevet bankfiske ut fra Honningsvåg og Nordvågen “så skjedde det ikke ei einaste ulykke med de små båtene.” Og videre «Ja, av og til gikk det et egnerhus på havet, noen stamper line og mesan, og … Men båtene sjøl, de .. Det var aldri et eneste uhell.»

Slik jeg forstår det, mener de at det ikke var én eneste ulykke der båt og hele mannskap gikk tapt, og så legger de til «at man mistet en og annen mann som gikk på sjøen, det var så, men båtene sjøl..»

Nå vet vi at M/K Holmengrå mistet en mann ute på Nordkappbanken i 1954. Det var Eilert Ojala fra Kamøyvær. Han ble skyllet over bord «av en brekning». Det lyktes dem ikke å få berget ham i det opprørte havet, skriver Svein Aasegg.

Det gikk ikke alltid så greit under fisket der ute heller. i fortellinga som følger kan vi se hva en kjent honningsvåging, Kristian Hansen forteller.

Et vanskelig sjøvær ute på Nordkappbanken

Kristian M. Hansen forteller om banklinefisket i de harde 30-årene. Han forteller om en honningsvåging som, slik mange fiskere i Finnmark hadde gjort, solgt båten sin fordi utgiftene ble for store. Til banklinefisket vinteren 1934 hadde han leid inn ei gammel skøyte fra et fiskevær i Troms. Med den la han og mannskapet ut på Nordkappbanken. Det gikk bra på de to første turene. Det var ikke før på den tredje turen utover at de fikk erfare i hvor dårlig forfatning båten de hadde leid inn var.

BILDET

Bildet er ei tilfeldig gammel fiskeskøyte bare, og har ikke noe med fortellingen å gjøre.

Mens de var i gang med å trekke lina, «var vinden snudd om til en frisk liten sydostlig kuling med frost». Sjøen slo over båten hele tida, og de oppdaget at ikke alt vannet som slo innover baugen rant ut igjen. De oppdaget at båten lå tyngre i sjøen enn forventet, og at dekket ikke var tett. Alt over vann var lekt. Det hadde kommet så mye sjø ned i lugaren at alt av sengetøy hadde blitt gjennomvått, og alt utenom margarin og boksmelk ble ødelagt. Lensepumpa måtte stå på hele tida, og de måtte bruke dekkspumpa i ett sett for å holde sjøvannet borte fra motoren. Ankrene som hadde vært bundet fast til gelendret helt fremme, hadde løsnet, for gelendret hadde forsvunnet over bord. Lossebomen slet seg løs, og måtte bli tatt vare på. På vei mot land ble isinga ubehagelig, og de måtte banke og måke is hele veien. Turen ut hadde tatt 11 timer, mens det på tilbaketuren gikk 28 timer. Ingen hadde fått noe å spise siden uværet begynte, men motoren gikk som den skulle på hele turen.

En ulykkesdag på havet

Det er Arnold Losvik som forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag i førkrigstida. Det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto fra Bjarne Rosenstrøm

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Loddefisket

Det var på Finnmarkskysten, dit lodda kommer inn for å gyte ut på vinteren, med store torskestimer i sitt følge, vinterloddefisket hadde begynt. Allerede i januar gjorde fiskerne seg klare for å dra dit loddestimene kom inniver fra dypet ute i Barentshavet der de holder til ellers.

Fra store deler av Kyst-Norge kom de nordover, helt nede fra Vestlandet, hele veien nordover til Finnmark for å ta del i dette fisket. Ute på fjorden i Honningsvåg kunne vi se dem komme seilende, og når vinterstormene raste, kunne vi se at de samlet seg inne på fjorden i Honningsvåg. Fisket varte til ved påsketider, og da var det meste som det var mulig å få tak den vinteren, fisket opp, og for fiskerne var det tid for hjemreise og påskeferie.

Bestanden av lodde ute i Barentshavet hadde Norge og Sovjet blitt enige om å fordele.

Foto fra Store norske leksikon, snl.no

Fisket etter lodde hadde begynt i Varangerfjorden ut på ettervinteren, i 1920-årene. Da dette fisket ble kjent, kom det båter nordover og fisket lodde som ble brukt til agn under Lofotfisket.

Guanofabrikker

Det ble opprettet guanofabrikker mange steder i Norge. Den første kom i Lofoten. Så kom de i tur og orden langs kysten. I Honningsvåg kom det en i førkrigstida, Honningsvåg guanofabrikk A/S.

Fabrikkene begynte etter hvert å ta inn sild og lodde som å råstoff i produksjonen av fiskemel, og etter hvert av fiskeolje i form av fett, brukt i margarinproduksjonen, i dag som fiskeoljebaserte tilsettinger i mat, og som fortilsetting ved lakseoppdrett (1)

Hvor store mengder lodde det har vært, har vel ingen visst før det kommersielle loddefisket begynte, blir det sagt. Det kom i gang etter at man hadde funnet ut at guano kunne bli brukt til dyrefor. Guano ble betegnelsen på det som ble igjen etter at fisken var sløyd.

Når så fangstredskapene som not og trål hadde blitt tilstrekkelig utviklet, og fiskefartøyene store nok, kom fisket etter lodde og sild i gang for fullt. Det samme som guanoen ble brukt til, kunne man også nyttiggjøre seg av de store mengdene lodde og sild i produksjonen av både fiskemel til dyrefor, og fiskeolje.

Sifi, Sild og fiskeindustri A/S kom i Honningsvåg i 1947. Det var det som før krigen hadde vært «Honningsvåg guanofabrikk» som da ble bygd opp igjen med nytt navn. Den neste kom i 1961/62, da Sifi, Nordkapp fiskeindustri A/S ble satt i drift.

Honningsvåg vinteren 1975/76 – Foto: Terje Cock Svane 

Ringnotsnurperen «Meløyvær» hadde i 1978 oppdaget lodde ved Jan Mayen, og det året ble det tatt opp 154.000 tonn. Det ble da to bestander å fiske på, den ene i Barentshavet, delt mellom Norge og Russland, og den andre omkring Island, Grønland og Jan Mayen, delt mellom Island, Grønland og Norge. Norge kunne ta opp 15 prosent av lodda ved Jan Mayen, mens Island skulle kunne ta opp 85 prosent til sine fiskere.

Ringnotsnurperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare med ekkolodd for å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne dybde og mengde.

Så en vinter etter at fisket hadde kommet godt i gang, oppdaget fiskerne at det begyte å bli vanskelig å få fylt opp båtene. Overfisket hadde vært så stort at fangstmengdene det var mulig å få opp fra havet gikk ned til et minimum.

Fisket hadde nådd en topp i 1977 da totalt oppfisket kvantum var på 3,9 millioner tonn, herav 2,1 millioner tonn til Norge, resten til Russland. I 1983 ble totalfangsten kun på 1,5 millioner tonn, og slik fortsatte det med fangster årlig på 1,6-3,3 millioner tonn, inntilloddebestanden i Barentshavet brøt sammen i 1985/1986.

Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp. Hva var det som skjedde?

Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen.

Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der de to bestandene holdt til. Det var ikke bare loddefisket som hadde blitt så effektivisert. Det samme var tilfelle med sildefisket. Fisket hadde blitt så effektivisert at flåten nesten hadde tømt havet for de to fiskeslagene.

Vi vet hvordan det så gikk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild. Det kom færre og færre laster til fabrikkene. Røyken fra pipene ble sett sjeldnere og sjeldnere, og så var det slutt.

Man ble uten råstoff til produksjonen. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket, og begge sildemel- og sildeoljefabrikkene i Honningsvåg ble lagt ned, Sifi og Norfi, slik andre sildeolje- og sildemelfabrikker i nord ble det. Man fikk ikke råstoff nok til å holde dem i gang.

Fra nå av ble loddas betydning som føde for organismer høyere oppe i næringskjeden begynt å bli tatt litt mere på alvor. Siden, blir det fortalt, har det meste av lodda i senere år gått til konsum. Japan som vi vet spiser mye god fisk, og dit blir det rksportert hunlodde med rogn. Den blir griljert og solgt som delikatesse til forbrukerne.

Loddas liv i havet – Det er når lodda har blitt kjønnsmoden og omkring 17 cm lang at den kommer innover mot kysten for å gyte. Den legger eggene på sand- og på steinbotn på opp til 300 meters dyp. Her blir eggene klebet fast i tykke lag på opp mot 15 cm. Mens det står på, følger torsken og hysa etter. Store mengder sjøfugl kommer også og forsyner seg. Straks hunnlodda har lagt fra seg alle eggene, forsvinner den, hvorhen vet man ikke. Det er uansett ikke mange som kommer tilbake for å gyte. Hanlodda blir igjen etter at hunlodda har forlatt områdene, og tar del i flere gytinger etter hvert som nye stimer kommer innover mot kysten. Mye tyder på at også den bare kommer en gang inn for å gyte. Ut på våren klekkes så loddeyngelen og blir spredd utover hele Barensthavet. Etter et par tre år er de kjønnsmodne og begynner vandringen inn mot kysten, som sine foreldre for mellom to og fire år tidligere gjorde.

Den norsk-arktiske torsken har kommet etter loddestimene inn mot kysten. Det igjen har medført de rike fiskeriene som har fått betegnelsen vårtorskefisket eller loddetorskefisket. Det vært en glidende overgang fra vintertorskefisket til vårtorskefisket, et fiske som har tatt til i mars og vart til ut i april og mai. Det er da lodda for lengst har kommet inn til kysten for å gyte. Det har da vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket, og torskestimene har da kommet opp og nærmere overflata. Linefisket har da stort sett opphørt og juksafisket har blitt nærmest enerådende.

Lodda som lever sitt liv i Barentshavet, har sitt hovedgytingsområde på kysten av Troms, Finnmark og Kolahalvøya. Hit er det man etter hvert har kommet, også med not og trål, fra nesten hele Norges kyst, for å ta del i fisket. Som på bildet nedenfor, kunne det se ut på havna i Honningsvåg når loddefisket stod på om vintrene. Normalt var fisket over når påsekhøytiden nærmet seg. Da var det tid for å dra hjemover, og da var det meste av det tilgjengelige kvantum tatt. Loddefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar, de første årene med de store, tunge notbåtene hengende i davitene, en på hver side.

Midt på nittensekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida, man trengte bare en liten notlettbåt til hjelp.

Ringnotsnurpere og loddetrålere samlet ute på den store Honningsvågfjorden en vinterdag, tidlig i 1970-årene – Foto fra..

Fiskeredskapene – Trålen ble tatt i bruk rundt 1890. Snurpenota kom som idé fra USA allerede på 1850-tallet. Den ble videreutviklet og prøvd ut i Norge og i Sverige tidlig på 1900-tallet, kan vi lese i Store norske leksikon.

I Norge hadde det vært utprøvd fiske med trål i Finnmark, med forskningsfartøyet Michael Sars, i årene rundt 1900. Fiskerne ville uansett at alt trålfiske skulle gå for seg utenfor fiskerigransa, den var på 4 nautiske mil, og slik ble det i 1908. I 1906 kom det forbud mot at utenlandske fiskere skulle kunne fiske innenfor fiskerigrensen. Dette forbudet var da rettet mot russiske og finske fiskere.

Drømmen var å kunne fange stimfiskene sei og sild i store kvanta. Senere kom også lodda i betraktning, men det var ikke før sildoljefabrikken ble utbygd, som et ledd i rekken fra man begynte med guanofabrikkene.

BILDET

Vi ser røyken som strømmer fra pipen på Nordfi i Kobbhola. – Foto: Tore Svane

Loddefisket og sildefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr ble videreutviklet. Man brukte trål for å fange silda, men etter hvert fikk man ikke bare større båter, men også ekkolodd, asdic, snurpnot og kraftblokk.

Fisket ble så effektivt at man nesten stod i fare for å tømme havet for fisk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild.

Tilbakegang i loddefisket

Loddefisket hadde gitt store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar med de store. Til å begynne med, hang de tunge notbåtene i davitene, en på hver side. Tidlig på sekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida.

Snutperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare  med ekkolodd for å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne størrelsene. Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp.

Så skjedde det noe

Det som skjedde var helt ekstraordinært. Både lodda, silda og torsken hadde uteblitt i perioder gjennom tidene, men det som skjedde nå, var noe nytt som man ikke hadde opplevd før. De store loddemengdene som hver vinter og vår kom sigende inn mot Finnmarkskysten, uteble. Det kom færre fangster med lodde, men også med sild. Fangstene ble mindre.

Så effektivt hadde fisket gjennom mange år vært. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Fabrikker ble uten råstoff til produksjonen. Det fisket som siden har fått navnet «Det store industrifisket» stoppet opp. Det hadde nesten blitt nesten svart hav, alarmen gikk og det kom sterke reguleringer i fisket.

Fisken i havet

Det skulle vise seg at bestandene i havet ikke var uuttømmelig. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket. Man fikk ikke råstoff nok til å holde fabrikkene i gang. Det var ikke bare sildeolje- og sildemelfablikkene i Honningsvåg, som ble lagt ned, det samme skjedde langs hele kysten. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av råstoffmangelen. Hvor ble det av lodda? Enn silda og torsken?

Hvorfor  uteble de enorme fangstene og de lønnsomme fiskeriene? Motvillig måtte man innse at fisket hadde vært for hardt, og vart for lenge. Når lodda med de store torskestimene i sitt følge nesten ble helt borte, uteble de rike torskefiskeriene. Å bruke line ble mindre lønnsomt. Det ble innført reguleringer og kvoter.

Loddefisket, hvordan gikk det?

Det store industrifisket etter lodde som hadde gått for seg på Finnmarkskysten hadde vært så effektivt at det plutselig ble bråstopp. Overfisket hadde vært så stort at fangstene gikk ned til et minimum. Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn av havet. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen. Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der den ene av de to bestandene holdt til. Det har vært åpnet for fiske i noen perioder fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, og i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn.

Fra 1987 ble det totalforbud mot å fiske lodde utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

Torskefiskeriene

Stopp i produksjonen

Sifi, Sild-og fiskeindustri A/S og Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, som andre fiskeindustribedrifter av samme type, slet fra 1970-tallet av med å få skaffet råstoff til veie. Anleggene ble satt på vent. Det ble vanskelig å beholde folkene som kunne drifte anlegget, og det ble vanskelig med vedlikeholdet.

Sild og fiskeindustri A/S i Honningsvåg i tidlig etterkrigstid – Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Sild og fiskeindustri A/S

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

Nordkapp fiskeindustri A/S

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Norfi, Nordkapp fiskeindustris anlegg i Honningsvåg, slik det tok seg ut i glanstida – Foto: Terje Cock Svane

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt.

Siden har det vært åpnet for fiske i noen perioder som fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn, i 2002 med en kvote på 383.000 tonn årlig frem til 2004.