Artiklene & Kapitlene
Nordkapp kommune i historien
1. Hjem igjen etter brenninga
2. Alt må bli bygd opp på ny
Det var mer enn fire tusen mennesker i kommunen som måtte forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet, men antakelig ikke vite alt det vi vet i dag.
I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent hvert et bolighus, og hvert et fjøs. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen.
BILDET
Nordvågen 1945/46 – Bare kaistolpene stakk opp av havet.
Så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold.
Med bakgrunn i det som her er nevnt, blant annet, var det å begynne på nytt. Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp i løpet av ett eneste århundre, og det lille som hadde vært her i 1845 da stedet begynte å bli befolket igjen, ble rasert og fullstendig tilintetgjort.
Omkring 10. juni 1945, åtte måneder etter at den siste båten med flyktninger hadde forlatt Honningsvåg, kom de første nordover igjen, og da så det slik ut. Bare kirka og gravkapellet stod igjen.
BILDET
Honningsvåg sommeren 1945 – Foto: Åge Floer
Oppbygginga av den byen man tok fatt på bygginga av den gang da befolkningsveksten begynte, hadde riktignok skjedd, her som i andre fiskevær på Finnmarkskysten, uten noen særlig byplanlegging. Det var en fiskehjell her, og en der, og ikke for langt unna, alt ettersom man hadde funnet det for godt.
Honningsvåg var et av fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Bebyggelsen som kom, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød.
De som hadde trosset myndighetenes pålegg om å bli værende der de var, og likevel dratt nordover, ble myndighetene nødt til å gi det aller nødvendigste for at de skulle kunne overleve. Man fikk i første omgang tilsendt materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker.
Det gikk lang tid før Hurtigrutene kunne begynne å gå igjen, men fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det befolkninga trengte. Fiskeriene måtte komme i gang igjen.
BILDET
Honningsvåg i 1946 – Bygningsmaterialene ligger og flyter i havnebassenget, så dårlig med kaiplass kan det ha vært da de første sendingene kom nordover.
Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikkeb Sifi i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter.
I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs, blir det fortalt.
Kjelvik i gjenreisingstida
Kjelvik hadde vært fiskeværet, kirkestedet og kommunesentret fra langt tilbake. Da krigen var over og folk strømmet tilbake, ble det satt i gang gjenoppbygging også her. Mange hadde tro på at Kjelvik igjen skulle bli et viktig fiskevær når gjenoppbygginga hadde kommet godt i gang. Det var til å begynne med. Det gikk imidlertid ikke, som man hadde håpet. Det var ikke elektrisk strøm å få. Ikke kunne man regne med at det ville komme vei, heller ikke molo, og fiskeværet ligger utsatt til for vær og vind. Det ble bygd kai og pakkhus, og det kom butikk. Familien til Ottar Olsen fikk anskaffet både ei ku og en sau. Kort tid etter kom kalven, en oksekalv. Noen av dem som bodde der før brenninga, kom ikke tilbake. Av dem som hadde kommet, flyttet flere derfra etter kort tid og bosatte seg i Honningsvåg.
John Eriksen ble boende der, helt frem til tida omkring 1975, men da hadde tida kommet, så også han forlot Kjelvik.
På bildet under ser vi noen av dem som hadde kommet tilbake til Kjelvik høsten 1946, med husværet de hadde i den første tida, gjerne kalt «bårstua». Kua var drektig, og kalven kom noen dager etter, forteller Ottar Olsen.
Dem vi ser, er søsknene Asbjørg og Ottar Olsen, Jan og Magda Larsen. Ytterst til høyre står Grete Sofie Olsen, mor til Asbjørg og Ottar.
Kjelvik i brakketida – Det hadde kommet ei ku og en sau til Kjelvik. Kua gikk drektig da den kom, og de fikk dermed også en kalv. Foto fra Ottar Olsen
Det kom forsendelser med husdyr. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av husdyrhold og landbruk i kommunen begynne å komme i gang igjen.
Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen. Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954, men da var fiskeværet en del av Måsøy kommune.
Publisert som artikkel tirsdag 23. juli 2024
FINNMARK I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.