Kapitlene & Artiklene

Nordkapp kommunr i historien

Som vi vet, blir ordet kirke brukt om både den verdensvide kirken, den lokale kirken og huset der gudstjenesten går for seg. Tårnet peker opp mot himmelen som symbol på det kirken står for. Honningsvåg kirke ble bygd, som kirker flest, på et av de høyeste områdene i landskapet.

I ett tusen år har landet og det norske folk hatt sin kirke. Under de urolige forholdene som oppstod etter de mange invasjonene på 300- og 400-tallet, kom Vest-Romerrikets undergang. Under de forholdene som da hersket, kom kristendommen, ikke bare til å bety en ny tidsepoke i historien, men også til å gi Europa mye av dens identitet. Kristendommens fremgang helt fra i den seine keisertid, er et fenomen som, blir det sagt, ikke ble begrenset til betydningsløse minoriteter, men en religion i stand til å trekke med seg alle lag av befolkninga og å spre seg over de forskjellige kulturene som hadde blandet seg med hverandre i flere århundrer. Og det ikke bare i den romerske kulturen, men også til den germanske, keltiske, slaviske og orientalske, for deretter, et tusen år senere å ende opp i den nordiske.

Den første kirka som ble bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde», kom i 1250. I Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet».

Det var akkurat i den tida, på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket, forteller Einar Richter Hansen. I Vardø kom den første kirka i 1309, men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er det visstnok ingen som vet. Det vi så langt vet, er det kjelvikværingen Olaf Simonsen, utdannet jurist, og senere redaktør i avisa Vestfinmarken skriver. I slutten av 1920-årene, hadde han satt seg fore å finne ut, gjennom skrevne og uskrevne kilder, som han sier, å sette seg inn i det som gjaldt de eldre kirkehus i Kjelvik. I 1930 skrev han to artikler i «Vestfinmarken» og slik lyder et av avsnittene i en av dem:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Kart over magerøya med Kjelvik

Vi finner Kjelvik på kartet, litt øst for Honningsvåg, og langt mot øst.

På det gamle kartet kan vi finne noen av navnene nevnt i teksten over, som Altsula, Helnes, Honningsvåg, Kjelvik og Skarsvåg. Vi finner også Tunes, oppe til venstre, nevnt i forbindelse med betegnelsen Tunes prestegjeld.

Den kristne barnelærdommen

Skoleloven av 1739 har den blitt kalt, den nye loven som ble utstedt av kongen i København det året. Den het egentlig «Forordning Om Skoleholderne paa Landet i Norge, Og hvad Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde». Loven ble utstedt i København den 23. januar 1739.

Før denne loven kom, hadde det eksister en lov som var utstedt da reformasjonen ble innført, et par århundre tidligere. Denne hadde pålagt kirken å sørge for at den kristne barnelærdommen ble godt kjent blant folk. For å få dette til, hadde prestene blitt pålagt å bruke halvparten av prekentida ved gudstjenesten til å lese gjennom det som hørte til barnelærdommen. Dette skulle gjøres så sakte at den enkeltes deltaker i gudstjenesten, stille for seg selv kunne gjenta etter.

Etter at den nye skoleloven hadde kommet, skulle kirken fortsatt ha hovedansvaret for at folk fikk den nødvendige opplæringa. Kirken, med prest og klokker fikk oppgave, fortsatt å kontrollere at den enkelte hadde skaffet seg de nødvendige kunnskapene.

BILDET

Skolestua i Kjelvik før krigen, det tredje hvite bygget i rekka, sett fra venstre, forteller Ottar Olsen.  Han gikk på skolen der til og med høsten 1944. – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Luthersk konfirmasjon

Konfirmasjon ble innført i Danmark-Norge 1539, og den var påbudt for alle. Å bli konfirmert innebar at man i løpet av ungdomstiden skulle gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro, og en kirkelig innvielse med håndpåleggelse og forbønn. Men først måtte konfirmanten høytidelig gjenta det dåpsløftet foreldrene hadde gitt, om å bli værende i den kristne forsakelse og tro.

Hver konfirmant måtte lese, lære, pugge og gjengi ordrett alle de 759 forklaringene til biblelske tekster som biskop Erik Pontoppidans hadde samlet i sin bok «Sannhet til Gudfryktighet.»

Dette var en juridisk ordning for å kunne tre inn i den voksnes verden. Det innebar videre at ingen kunne inngå ekteskap eller være fadder ved dåp, eller vitne i rettetn hvis de ikke kunne legge frem konfirmasjonsattest. Den som ikke var konfirmert, fikk ikke delta i nattverden, og i denne tiden var det vanlig at alle gikk til alters, minst to ganger hvert år. Å ikke være konfirmert, når du fylte 19 år, kunne medføre at du ble straffet med tukthus eller satt i gapestokk. Du kunne heller ikke bli tatt ut til å gjøre militærtjeneste om du ikke hadde bestått den offentlige kinfirmasjonseksaminasjonen i kirken.

BILDET

Skolebarn i Kjelvik, på et bildet tatt utenfor skolehuset like før evakueringa, der vi kan se Ottar Olsen i bakre rekke til venstre. – Foto fra Ottar Olsen

Skoleholder og prest

Det var klokkeren som fikk ansvaret for undervisninga. Dette hadde de jevnt over liten lyst til. Læreryrket hadde for liten prestisje til det, og de hadde dessuten nok av arbeidsoppgaver fra før. Prestene utover i landet måtte gå i gang med å eksaminere klokkeren som fantes for å finne ut om de var skikket til å være lærere for barna. Den som ikke holdt mål, kunne få dispensasjon inntil man kunne finne en som var bedre egnet. Det nødvendige utstyr til undervisningen måtte presten sørge for å få skaffet til veie, som Bibel, katekisme med forklaring, og huspostill. Han måtte også skaffe tavle, og det nødvendige for å kunne bruke den, som linjal, for eksempel.

Ved siden av klokkeren, skulle det ansettes skoleholdere der det var behov for det, og det var det der det var mange barn. Skoleholderen måtte være fylt 22, og ha god vandel. Lese måtte de kunne, om enn ikke skrive og regne. Loven av 1739, ga også anvisning på hvordan klokker og skoleholder skulle lønnes, og hvordan dette skulle finansieres.

Skolemotstand

Det ble innbitt motstand mot skolevesnet mange steder i landet. Motstanden var så hard at kongen måtte trekke deler av loven tilbake. Allerede to år etter, i 1741 kom «Placat og nærmere Anordning angaaende Skolerne på Landet i Norge». Her ble deler av loven fra 1739 trukket tilbake, og det ble overlatt til de enkelte menigheter selv å sørge for at barna fikk den nødvendig opplæring.

Økonomien måtte man greie med selv, det var ingen økonomiske tilskudd å få. Hver enkelt menighet måtte bestemme hvordan midler skulle skaffes. Presten, lensmannen og fogden, skulle sammen med fire av bygdens beste menn utarbeide en plan for hvordan man best kunne skaffe midler til å drive skole. Slik fikk man en skole som ikke bare var knyttet til embetsmenn, men med røtter i lokalmiljøet.

Unødvendige byrder

Folk utover i landet forstod ikke nødvendiheten av innføringen av den nye loven med skoleplikt for barna. Mange følte det som om unødvendige byrder ble påført dem. For det første hadde man bruk for barna i arbeidet. For det andre mente man at man selv kunne gi barna den nødvendige opplæringen. Dessuten likte man ikke at klokkeren i så stor grad overlot ansvaret til yngre menn uten tilstrekkelige kunnskaper. Resultatet var at det ble mye skulk, men myndighetene hadde bestemt at skole, det skulle det innføres.

Omganskoler

Skoleundervisninga som hadde blitt satt i gang i 1739 hadde for det meste blitt en omgangskole. Det var naturlig, da det ikke fantes skolehus. Å bygge egne skoler hadde man ennå ikke begynt med, så læreren ble omgangskolelærer. Etter hvert hadde prestene utover i landet fått lagt det fornødne press på allmuen, slik at det ble satt i gang omganskoler. Det greide de ved hjelp av kirkens forordninger om katekismehøringene, konfirmasjonen, bispe- og prostevisitasene.

Barna måtte møte frem til skoleundervisning i den perioden skolen varte, fra de var sju til de fylte tolv år. Skoletiden ble etter hvert utvidet slik at man holdt på til man var konfirmert. Ordninga med tvungen konfirmasjon ble det slutt på i 1912, og da bortfalt alle straffeforordningene som hadde vært tilknyttet den.

Lærernes betingelser

Presten, kongens embedsmann, var lærerens overordnede og bestemte hvor skoleholderen til enhver tid skulle holde skole. Lærerens plikt var å stille opp fem eller seks dager i uken når barna skulle ha undervisning, de ukene skolen varte. Den lørdagen læreren skulle flytte, skulle han være fritatt fra undervisning.

Lønnen til en omgagskolelærer, i for eksempel Østerdalen i 1739, varierte fra 12 til 20 riksdaler, alt etter hans dyktighet og skolekassens tilstand. Vilkårene for denne læreren var slik at han hadde rett til kost, varme, lys og seng, samt bekvem husværelse alt etter forholdene i huset der han kom.

Instruksen læreren hadde, fortalte at han burde legge vinn på å være nøysom i sine fordringer i husene der han skulle holde skole. Han måtte være høflig mot alle, og vise renslighet og orden i sin påkledning.

I det hele måtte han legge vinn på, står det, å være et godt eksempel. Han måtte beflitte seg på sann gudsfrykt og en kristen vandel. Utuktig tale og gjerning måtte han passe seg for, og likedan lettsindig omgang

Noen steder måtte skoleholderen hver søndag holde katecisasjon, beregnet for ungdommen. Da leste man noen kapitler fra Bibelen, helst søndagens tekst, og det ble også lest fra andre gudelige bøker. Og ungdommen kom ofte langveis fra, for å høre, se og treffe andre.

Om somrene var det ikke undervisning, og da kunne læreren, ta seg annet arbeide. Samtidig måtte han passe på at han ikke var for langt unna, i tilfelle det var noen som, mot betaling, skulle ha bruk for hans tjeneste.

Lærer i Kjelvik i 1881

Skolesituasjonen i Kjelvik herred i 1881 kan vi se av en annonse i Finmarksposten den 6. november 1880, satt inn av formannen i skolekommisjonen, for Måsøy sokn, som Kjelvik hørte inn under, sokneprest Carl Cornelius Dons:

 BILDET                 

Publisert for Honningsvåg skole i mai 1989  – Sist endret 2023.03.11 med kilder som

• Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Stensil i arkiv hos Nordkapp kommune, Ark. 12/2 b BP/l
• Prestbakkmo, Barre (1986) «Skolevesenet i Nordkapp kommune» Årbok for Nordkapp 1986, Honningsvåg
• Prestbakkmo, Barre (1954) Skolestellet i Nordkapp, Stensilert hefte, udatert
• Prestbakkmo, Barre (1954) Ho
• Annonse angående ledig lærerstilling i Porsangvik, Repvåg og Sinkelvik kretser i Finmarksposten 6. november 1880

Skoleloven av 1739 har den blitt kalt, den nye loven som ble utstedt av kongen i København det året. Den het egentlig «Forordning Om Skoleholderne paa Landet i Norge, Og hvad Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde». Loven ble utstedt i København den 23. januar 1739.

Før denne loven kom, hadde det eksister en lov som var utstedt da reformasjonen ble innført, et par århundre tidligere. Denne hadde pålagt kirken å sørge for at den kristne barnelærdommen ble godt kjent blant folk. For å få dette til, hadde prestene blitt pålagt å bruke halvparten av prekentida ved gudstjenesten til å lese gjennom det som hørte til barnelærdommen. Dette skulle gjøres så sakte at den enkeltes deltaker i gudstjenesten, stille for seg selv kunne gjenta etter.

Etter at den nye skoleloven hadde kommet, skulle kirken fortsatt ha hovedansvaret for at folk fikk den nødvendige opplæringa. Kirken, med prest og klokker fikk oppgave, fortsatt å kontrollere at den enkelte hadde skaffet seg de nødvendige kunnskapene.

BILDET

Skolestua i Kjelvik før krigen, det tredje hvite bygget i rekka, sett fra venstre, forteller Ottar Olsen.  Han gikk på skolen der til og med høsten 1944. – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Luthersk konfirmasjon

Konfirmasjon ble innført i Danmark-Norge 1539, og den var påbudt for alle. Å bli konfirmert innebar at man i løpet av ungdomstiden skulle gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro, og en kirkelig innvielse med håndpåleggelse og forbønn. Men først måtte konfirmanten høytidelig gjenta det dåpsløftet foreldrene hadde gitt, om å bli værende i den kristne forsakelse og tro.

Hver konfirmant måtte lese, lære, pugge og gjengi ordrett alle de 759 forklaringene til biblelske tekster som biskop Erik Pontoppidans hadde samlet i sin bok «Sannhet til Gudfryktighet.»

Dette var en juridisk ordning for å kunne tre inn i den voksnes verden. Det innebar videre at ingen kunne inngå ekteskap eller være fadder ved dåp, eller vitne i rettetn hvis de ikke kunne legge frem konfirmasjonsattest. Den som ikke var konfirmert, fikk ikke delta i nattverden, og i denne tiden var det vanlig at alle gikk til alters, minst to ganger hvert år. Å ikke være konfirmert, når du fylte 19 år, kunne medføre at du ble straffet med tukthus eller satt i gapestokk. Du kunne heller ikke bli tatt ut til å gjøre militærtjeneste om du ikke hadde bestått den offentlige kinfirmasjonseksaminasjonen i kirken.

BILDET

Skolebarn i Kjelvik, på et bildet tatt utenfor skolehuset like før evakueringa, der vi kan se Ottar Olsen i bakre rekke til venstre. – Foto fra Ottar Olsen

Skoleholder og prest

Det var klokkeren som fikk ansvaret for undervisninga. Dette hadde de jevnt over liten lyst til. Læreryrket hadde for liten prestisje til det, og de hadde dessuten nok av arbeidsoppgaver fra før. Prestene utover i landet måtte gå i gang med å eksaminere klokkeren som fantes for å finne ut om de var skikket til å være lærere for barna. Den som ikke holdt mål, kunne få dispensasjon inntil man kunne finne en som var bedre egnet. Det nødvendige utstyr til undervisningen måtte presten sørge for å få skaffet til veie, som Bibel, katekisme med forklaring, og huspostill. Han måtte også skaffe tavle, og det nødvendige for å kunne bruke den, som linjal, for eksempel.

Ved siden av klokkeren, skulle det ansettes skoleholdere der det var behov for det, og det var det der det var mange barn. Skoleholderen måtte være fylt 22, og ha god vandel. Lese måtte de kunne, om enn ikke skrive og regne. Loven av 1739, ga også anvisning på hvordan klokker og skoleholder skulle lønnes, og hvordan dette skulle finansieres.

Skolemotstand

Det ble innbitt motstand mot skolevesnet mange steder i landet. Motstanden var så hard at kongen måtte trekke deler av loven tilbake. Allerede to år etter, i 1741 kom «Placat og nærmere Anordning angaaende Skolerne på Landet i Norge». Her ble deler av loven fra 1739 trukket tilbake, og det ble overlatt til de enkelte menigheter selv å sørge for at barna fikk den nødvendig opplæring.

Økonomien måtte man greie med selv, det var ingen økonomiske tilskudd å få. Hver enkelt menighet måtte bestemme hvordan midler skulle skaffes. Presten, lensmannen og fogden, skulle sammen med fire av bygdens beste menn utarbeide en plan for hvordan man best kunne skaffe midler til å drive skole. Slik fikk man en skole som ikke bare var knyttet til embetsmenn, men med røtter i lokalmiljøet.

Unødvendige byrder

Folk utover i landet forstod ikke nødvendiheten av innføringen av den nye loven med skoleplikt for barna. Mange følte det som om unødvendige byrder ble påført dem. For det første hadde man bruk for barna i arbeidet. For det andre mente man at man selv kunne gi barna den nødvendige opplæringen. Dessuten likte man ikke at klokkeren i så stor grad overlot ansvaret til yngre menn uten tilstrekkelige kunnskaper. Resultatet var at det ble mye skulk, men myndighetene hadde bestemt at skole, det skulle det innføres.

Omganskoler

Skoleundervisninga som hadde blitt satt i gang i 1739 hadde for det meste blitt en omgangskole. Det var naturlig, da det ikke fantes skolehus. Å bygge egne skoler hadde man ennå ikke begynt med, så læreren ble omgangskolelærer. Etter hvert hadde prestene utover i landet fått lagt det fornødne press på allmuen, slik at det ble satt i gang omganskoler. Det greide de ved hjelp av kirkens forordninger om katekismehøringene, konfirmasjonen, bispe- og prostevisitasene.

Barna måtte møte frem til skoleundervisning i den perioden skolen varte, fra de var sju til de fylte tolv år. Skoletiden ble etter hvert utvidet slik at man holdt på til man var konfirmert. Ordninga med tvungen konfirmasjon ble det slutt på i 1912, og da bortfalt alle straffeforordningene som hadde vært tilknyttet den.

Lærernes betingelser

Presten, kongens embedsmann, var lærerens overordnede og bestemte hvor skoleholderen til enhver tid skulle holde skole. Lærerens plikt var å stille opp fem eller seks dager i uken når barna skulle ha undervisning, de ukene skolen varte. Den lørdagen læreren skulle flytte, skulle han være fritatt fra undervisning.

Lønnen til en omgagskolelærer, i for eksempel Østerdalen i 1739, varierte fra 12 til 20 riksdaler, alt etter hans dyktighet og skolekassens tilstand. Vilkårene for denne læreren var slik at han hadde rett til kost, varme, lys og seng, samt bekvem husværelse alt etter forholdene i huset der han kom.

Instruksen læreren hadde, fortalte at han burde legge vinn på å være nøysom i sine fordringer i husene der han skulle holde skole. Han måtte være høflig mot alle, og vise renslighet og orden i sin påkledning.

I det hele måtte han legge vinn på, står det, å være et godt eksempel. Han måtte beflitte seg på sann gudsfrykt og en kristen vandel. Utuktig tale og gjerning måtte han passe seg for, og likedan lettsindig omgang

Noen steder måtte skoleholderen hver søndag holde katecisasjon, beregnet for ungdommen. Da leste man noen kapitler fra Bibelen, helst søndagens tekst, og det ble også lest fra andre gudelige bøker. Og ungdommen kom ofte langveis fra, for å høre, se og treffe andre.

Om somrene var det ikke undervisning, og da kunne læreren, ta seg annet arbeide. Samtidig måtte han passe på at han ikke var for langt unna, i tilfelle det var noen som, mot betaling, skulle ha bruk for hans tjeneste.

Lærer i Kjelvik i 1881

Skolesituasjonen i Kjelvik herred i 1881 kan vi se av en annonse i Finmarksposten den 6. november 1880, satt inn av formannen i skolekommisjonen, for Måsøy sokn, som Kjelvik hørte inn under, sokneprest Carl Cornelius Dons:

BILDET                 

Publisert for Honningsvåg skole i mai 1989  – Sist endret 2023.03.11 med kilder som

• Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Stensil i arkiv hos Nordkapp kommune, Ark. 12/2 b BP/l
• Prestbakkmo, Barre (1986) «Skolevesenet i Nordkapp kommune» Årbok for Nordkapp 1986, Honningsvåg
• Prestbakkmo, Barre (1954) Skolestellet i Nordkapp, Stensilert hefte, udatert
• Prestbakkmo, Barre (1954) Ho
• Annonse angående ledig lærerstilling i Porsangvik, Repvåg og Sinkelvik kretser i Finmarksposten 6. november 1880

Kirkestedet Kjelvik

Kjelvik hadde, ved inngangen til 1700-tallet, vært et sentrum i Midt-Finnmark, og det daværende Kjelvik prestegjeld hadde omfattet hele Magerøya, Måsøy, Porsanger og deler av Laksefjord, er noe av det vi får vite, når vi begynner å sette oss inn i den eldst mulige lokalhistoria.

Den forrige kirka i Kjelvik ble bygd i 1741, da Kjelvik var eget sogn. I 1826 hadde den blitt uten kirkeklokke, og i 1918 rasert av engelskmenn ved blokaden under Napoleonskrigene. Til slutt blåste stormen den over ende.

I Kjelvik kallsbok, står det å lese om den forrige kirka, forteller Einar Richter Hansen: Kirken «kastedes halvt overende av et sterkt faldveir, som paa grund av de høye steile fjeldvegge, der paa tre kanter omgir sletten, hvorpa kirken staar, raser overordenlig vodsomt her».

På grunn av det vanskelige været på kirkestedet Kjelvik, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted. Etter hvert ble det til at man fikk gå i gang med å bygge ny kirke i Kjelvik, den siste i ei lang rekke kirker, ei kirke som så stod ferdig i 1844.

Når det gjelder kirkeklokka, siterer Simonsen i avisa «Vestfinmarken» i 1930 det en rektor Qvigstad har skrevet til ham: «Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 blev den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy på Kjelvik havn, og da man i land savnet klokken, vilde man undersøke russefartøyet. Da russerne merket dette, kastet de klokken overbord.»

Borte var kirkeklokka, men den kom til rette 41 år etter, og Simonsen siterer videre fra Qviktstads brev: «I juli 1867 blev den tilfeldigvis fisket opp med en dregg og ble i 1886 av Kirkedepartementet overdratt til Tromsø museum, hvor den nu finnes.»

Kirkeklokka befinner seg i dag på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av innskriften på den skal vi kunne se at den ble støpt i 1521.

Fra 1793 hadde Kjelvik sogn blitt annekssogn under Kistrand sogn.

Kirka og kirkelivet i Kjelvik

Ny kirke i Kjelvik, etter at engelskmennene i 1810 raserte kirka, etter at engelskmennene hadde raserte den forrige i 1810, kom ikke før i 1844. Om den nye kirka skriver Olaf Simonsen, han bodde der som barn, i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker. Han skriver at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Simonsen kommer inn på det med klasseskillet i fiskeværet og nevner at «Av de første stolerne nærmest alteret var to innelukket, den ene benyttedes av handelsmannen og familie og den annen av presten og hans folk.»

Kirkelivet før 1882

Vi kan få vite litt om kirka og kirkelivet i Kjelvik mens kirka ennå stod der, for Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit fra tid til annen. Han skriver at «I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i den daværende kirke, iallefall regelmessig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, såvidt erindres 10-12 ganger om året».

Kjelvik siste kirke

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, mens Kjelvik var annekssogn under Kistrand hovedsogn (Porsanger). Den hadde blitt finansiert av Det Nordlanske Kirke- og Skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene.

Kirka var ei hvitmalt, åtte-kanta bygning av lafta tømmer med steinlagt tak. Den var uten ovn og uten lysekroner, og det hadde blitt holdt gudstjenester kun i tida fra og med april til ut oktober.

En orkan river kirka i stykker

Kjelviks siste kirke stod der i 38 år, til den måtte bøye av for en av de sterke stormene som stadig hjemsøker fiskeværet. Den ble revet i stykker og blåste bort i en orkan ei vinternatt i januar 1882.

Kjelviks siste kirke ble bygd i 1844 og stod her til i 1882 – Et foto fra N. A. Ytreberg (1980) Handelsteder i Finnmark – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim 

Etter at kirka i Kjelvik hadde blitt ødelagt, skriver Barre Prestbakmo i 1971, ble skolehuset i Porsangvik innviet til kirke for Kjelvik sogn.

Som vi vet, hadde Kjelvik annekssogn i 1861 blitt utskilt ut fra Kistrand (Porsanger), og blitt et formannsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune. Den kirkelige delen hadde den gang samtidig blitt lagt under Måsøy prestegjeld.

I sommerhalvåret kom da preste til Kjelvik for å holde gudstjenester, og for å foreta kirkelige handlinger som konfirmasjon, vielser og begravelser.

Olaf Simonsen bodde som barn i Kjelvik i tida omkring 1875. Som voksen ble han redaktør i avisen «Vestfinmarken» og i der skriver han i 1930 at «…Måsøpresten kom og holdt gudstjenerter der, såvidt erindres 10-12 ganger om året.»

Det var før stormen, og mens kirka fremdeles stod der.

Kirkebygging i Honningsvåg

Allerede den 22. februar, én måned etter at kirka var ødelagt, hadde det kommet forslag til herredstyret fra Karesius Løkke i Honningsvåg om hva som burde bli gjort for å få ny kirke.

Forslaget hans ble enstemmig vedtatt: Man skulle kontakte Hammerfest prosti og be det ta kontakt med stiftsdireksjonen i Tromsø for å få denne til å kontaktet Stortinget slik at det ble stilt midler til disposisjon slik at det snarest mulig kunne bli bygd ny kirke.

BILDET

I 1885, tre år etter stormen i 1882, stod kirka ferdig, nå i Honningsvåg, på det mer sentrale stedet. Illustrasjon fra Nordkapp menighetsblad 1957

Knapt fem måneder etter kom det svar fra stiftsdireksjonen. Man ville vite hvor den nye kirka skulle bli satt opp. Seks av de åtte i herredstyret ville ha den i Honningsvåg, og slik ble det.

Karesius Løkke hadde tilbudt seg å avgi grunn vederlagsfritt, og herredstyret tok imot tilbudet. Ni måneder etter orkanen, den 7. juli 1883 hadde man tegning og kostnadsoverslag for ei ny kirke, i Honningsvåg.

Man fikk ei tegning med 250 sitteplasser, men man ville ha ei større, ei med 400. Man ville ta hensyn til at det både under vårtorskefisket, og under sommerfisket var så mange fiskere utenfra her.

Herredstyret fikk ikke gjennomslag, og måtte nøye seg med planene slik de forelå.

Tre år etter stormen, ble ny kirke bygd i Honningsvåg. Det var da et sted som ble ansett på som et mer sentralt sted i forhold til befolkninga i kommunen. I tillegg var det mye bedre plass for utbygging enn det var i Kjelvik.

Honningsvåg kirke – Foto fra Richter Hansen, Einar (1985) Honningsvåg kirke 100 år 1886-1985, Nordkapp kommune, Honningsvåg

Honningsvåg kirke ble innviet den 22. oktober 1885. Det er ei kirke som går under betegnelsen langkirke, og den gang hadde den 220 sitteplasser.

Prekestolen ble satt inn da kirka var ny, det samme ble døpefonten, og da var kirka klar til bruk. Da galleriet ble bygd, ett ti-år senere, i 1896, fikk man plassert det nyanskaffa orglet der. Elektrisk strøm og lys kom først i 1926.

Honningsvåg kirke blir innviet

Fredrik Wilhelm Haslund var antakelig den første som fikk gleden av å holde preken i den nye kirka i Honningsvåg. Haslund ble utnevnt sokneprest i Måsøy prestegjeld i 1882, og Kjelvik annekssogn lå på den tiden under Måsøy prestegjeld.

Mange år etter , i 1941 så det slik ut i Kjelvik, der den siste kirka hadde stått. Vi ser kirketufta, midt på bildet, inngjerdet i respekt for den innvia kirkegården. Til erstatning for den ødelagte kirka, fikk befolkninga et menighetshus, i Kjelvik betegnet som «Kirkrstua». Det er i følge Ottar Olsen som vokste opp i Kjelvik, den midterste av de tre hvite bygningene.

BILDET

Kirketufta, midt på bildet, lå intakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde, på et bilde tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

Kjelvik annekssogn blir eget prestegjeld

Kjelvik ble eget prestegjeld i 1911, etter å ha vært annekssogn under Måsøy hovedsogn siden 1861. Om prestegården stod ferdig samtidig med kirka i 1885, er ikke godt å si. Vi må gå ut fra at den i alle fall stod ferdig i 1911, eller kort tid etter, for da ble Sverre Widsteen tilsatt som ny sokneprest.

BILDET

Måsøya med kirka og prestegården i det tidligere kommunesentret Måsøy, på et bilde tatt i den tida da Kjelvik var annekssogn under Måsøy – Foto fra Sverre Nygaard

Den først soknepresten

Sverre Widsten (1885-1953) ble utnevnt til sokneprest i Kjelvik, med bopel i Honningsvåg, og kom hit høsten 1911. Han hadde forberedt seg godt, med en militær utdannelse før han begynte på teologistudiet. Før han ble ordinert til prest hadde han tatt eksamen i både samisk og kvensk. Likevel ble han her i bare tre og et halvt år.

BILDET

Prestegården som kan hende stod ferdig i 1911, på et bilde tatt før 1921 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Som vi ser, var det ikke lange veistrekninga den første soknepresten i den forholdsvis nye kommunen, hadde å gå for å komme frem og tilbake til kirka.

Da Widsten flyttet, ble han sokneprest i Flakstad i Lofoten, og hans siste tjeneste var som prost i Indre Helgeland prosti, forteller Nils Mikal Flakstad (Flakstad 1999).

I ettertid gav sokneprest Widsten uttrykk for at de var her i altfor kort tid, og sier at første verdenskrig brøt ut og det ble mange vanskeligheter for presteparet.

Seksti år senere skrev fru Widsten at: «..tungt var det å forlate Honningsvåg og folket der oppe, som eiet vår første kjærlighet.»

Prest og kirkesanger

I kirken var det ikke bare prest under gudstjenestene, og menighet, men også kirkesanger. Kirkesangeren opptrådte som forsanger, og måtte naturligvis være en som ikke bare kunne synge rent, men også en som kjente melodiene godt.

I noen år var Waldemar Larsen kirkesanger i Honningsvåg, og i 1916, mens Sverre Widsten var her, ble den nytilsatte lærereren Håkon Henrik Bartnes kirkesangeren.

Ved kirka i Honningsvåg kom det orgel i 1896, og da det kom strøm til kirkai 1926, kunne det komme elektrisk orgel. Med organist, ble det mindre behov for kirkesanger. I etterkrigstida, da fru Sønstegård var organist, og Eyolf Sønstegård sogneprest, hadde hun to og tre damer som sang oppe ved orglet mens hun spilte under gudstjenestene.

Allerede i 1800 var det blitt bestemt at klokkerstillingene som før hadde vært, skulle utgå, og inn skulle det komme ei ordning der skoleholdere ble tilsatt i kombinerte stillinger som lærer og kirkesanger. Denne ordninga opphørte i 1935, og klokkeren kom tilbake, men da med en annen funksjon enn tidligere.

«Da galleriet ble bygd, ett ti-år senere, i 1896, fikk man plassert det nyanskaffa orglet der. Elektrisk strøm og lys kom først i 1926.

Ny sokneprest

Karl Løken Haadem kom hit og ble sokneprest i 1915, og var her til 1918. Det var under første verdenskrig, noe som førte med seg uhygge og mange vanskeligheter forteller han, og sier: «Stadig var det uhyggelige torpederinger fra ubåter like utenfor våre vinduer».

BILDET

Prestegården sett fra nord-vest – Foto fra sokneprest Karl Løken Haadem

Det var dyrtid og smått med mat, unntatt fisk, og i brev av 12. februar 1975, skriver Haadem til daværende sokneprest Niels Heie: «Men – en hyggeligere, mer velvillig og takknemlig menighet enn Kjelvik kunne jeg neppe ha fått å begynne min presgjerning i. Vi ble like vennlig mottatt over alt.»

Haadem forteller at han alltid har vært glad i sang og musikk, og at han både spilte og gjerne sang. Så det ble dannet ei sangforening for blanda kor der han var dirigent. Denne gikk virkelig bra, selv om sangkoret selvsagt, som han sier, ikke leverte de store ting. Sangergleden opplevde han likevel som stor og ekte.

Det var en kirkelig ungdomsforening i Honnigsvåg da familien kom, og den fortsatte, og gikk godt med stort fremmøte. På gudstjenestereisene til skolehusene rundt i værene, møtte folk flittig opp. Det var en salmesang som frydet ham, og som han aldri siden fikk hørt maken til sørpå.

Ellers forteller Karl Haadem om reisene sine rundt i prestegjeldet. Han var både sjøsyk og redd. Det var prestemangel, og ikke sjelden måtte han i båt også for å komme seg til Kistrand og til værene i Måsøy. Det var heller ikke annet enn i en forblåst prestegård han stadig måtte etterlate kona når han dro ut på reisene sine.

Begge barna deres kom til verden mens de bodde her, og han forteller at han erfarte og lærte mye, og regner oppholdet her som ett av de rikeste i hans prestetid.

Prestegården i førkrigstida

Nils Øritsland (1901-1974) hadde oppsøkt departementet og gitt uttrykk for at han var villig til å dra dit det var mest bruk for ham. Han ble utnevnt til sokneprest i Kjelvik sogn i desember 1927 i ei tid med stor prestemangel. I 1929 ble han gift med Anette, nyutdannet lege. Hun kom etter samme året og praktiserte her til de flyttet i 1936.

BILDET

Anette og Nils Øritsland – Foto: Tasta Historielag ved Inge Bø

Mens familien var i Honningsvåg, ble prestegården brukt som legekontor også. Spisestua var venteværelse. Tre av de fem barna deres ble født mens de var her.

Prestegården var både trekkfull og kald, forteller Einar Øritsland, som bodde i den i ni år. Som vi ser på bildet over, var det både fjøs og mer til, og familien hadde ei ku for å få melk (1).

Krigen

Odd Lote var sokneprest da krigen begynte og tyskerne kom nordover. Lothe hadde kommet hit i 1936, men ble i 1942 jaget ut av prestegården og avsatt av Quisling-regimet. Han forlot Honningsvåg, men kom tilbake igjen som sokneprest etter frigjøringa, og ble til i 1947.

BILDET

Sokneprest Odd Lothe sammen med ordfører Erling Andreassen og kong Håkon i 1946

Mens Lothe var forvist, kom Ola Røkke og gjorde tjeneste som sokneprest frem til evakueringa.

Krigen er over

Bare noen uker etter at krigen var over, kom de første nordover. I midten av juni 1945 var de her. Kirka og gravkapellet var det eneste de fant som ikke var gått med under brenninga. Dermed ble kirka det første oppholdsted for dem.

BOLDET

Nordkapp menighetsblads vignett fra 1957 – Illustratør ukjent

Kirkeforeninga som hadde sørget for at kirka i 1913 fikk altertavle, og i 1914 hadde bekosta fargede glassruter i koret, kom i gang igjen etter krigen.

Den nye prestegården som kom etter krigen, fikk tomt nærmere kirka, med lensmannen som nærmeste nabo.

BILDET

Prestegården i etterkrigstidas Honningsvåg – Foto: Terje Cock Svane

I denne prestegåreden bodde sokneprestene Eidem, Eyolf Sønstegaard, Åge Mevik, Kaare Trydal, Nils Heie og Ola Berg Lyngmo. Prestegården, så vel som Lensmannsgården, har blitt revet i forbindelse med at kirkegården nå har blitt utvidet.

Nordkapp prestegjeld omfatter hele kommunen, en kommune som siden 1. januar 1984 har inkludert også den vestlige delen av Magerøya, med Gjesvær, som til da hadde vært en del av både Måsøy kommune,og Måsøy prestegjeld.

Kirke i Gjesvær

Presten hadde kommet til Gjesvær fra 1857 av med såkalt «fiskeværsbetjening». Da ble det holdt gudstjenestlige møter, enten i hjemmene eller i ei rorbu. Etter at sokneprest Haslund, via biskoppen, hadde søkt Stiftsdireksjonen om å få bygd et forsamlingshus, fikk man godkjenning. Forsamlingshuset stod klart til til bruk i 1891. Det ble vigslet 17. mai 1892 av sokneprest Åsen.

I 1916 ble forsamlingshuset overtatt av Den indre Sjømannsmisjon og drevet som fiskerhjem. For at folk i Gjesvær skulle slippe å dra til Måsøya for å få døpt barna, gjennomført konfirmasjon og  utført ekteskapelige vigsler, ble kirka i 1932 vigslet til kirkelig bruk etter at kirkedepartementet hadde gitt sin tillatelse. Konfirmasjonene ble likevel lagt til sommerstid, og i tre uker var ungdommene på Måsøya til undervisning. Fra nå av, fra 1932, ble det holdt gudstjeneste i Gjesvær fire ganger hvert år.

Forsamlingshuset i Gjesvær som i 1916 ble overtatt av Den indre sjømannsmisjon og brukt som fiskerhjem.

Da fiskerhjemmet ble brent i 1944, ble dåpsfatet reddet ut av varmen og gjemt unna. Og ved hver dåpshandling frem til det nye fiskerhjemmet stod klart i 1960, var det dette dåpsfatet som ble brukt.

Den 15. mai 1960 ble det nye fiskerhjemmet innviet. Hit kom da biskop Alf Wiig, prost Kåre Berg Hansen og sokneprest Karl Hovde i Måsøy. Det var stort oppmøte av befolkninga i Gjesvær, og det kom mange fra andre steder i kommunen.

Alterbildet viser Jesus som den gode hyrde. Sølvmugga som hører til den nye døpefonten, er i sølv, og innkjøpt etter at barn i Gjesvær holdt innsamling. I teksten kan vi lese videre:

«Mange barn er blitt båret til dåpen gjennom årnene, og mange er de ektepar som har inngått ekteskap i Gjesvær Fiskarheimen kapell, både i eldre og i nyere tid. Men den først konfirmasjone var i mai 1968, med 2 konfirmanter (gutter).

Kirka i Skarsvåg

De frivillige kirkelige organisasjonene

Det var mange frivillige, kirkelige organisasjoner i kommunen, både i førkrigstida og i etterkrigstida, som Det norske Baptistsamfunn, Frelsesarmeen og Den indre Sjømannsmisjon og Norsk luthersk Indremisjonsselskap som alle hadde sine forsamlingshus i Honningsvåg.

Læstadianerne og Den luthersk ortodokse forsamlinga (gjerne kalt Lyngenlæstadianerne) hadde sine forsamlinger. Det hadde også Den frie evangeliske forsamling.

Det var også foreninger tilknytta Det norske bibelselskap og flere misjonsforeninger som arbeidet for å støtte Santalmisjonen, Det norske Misjonselskap og Samemisjonen.

Det var i 1845, Dissenterloven kom, og det ble mulig for andre kirkesamfunn å arbeide i Norge (1.219).

Frelsesarmeen

Det var i januar 1888 Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge. Honningvåg korps av Frelsesarmeen ble etablert 1. mai 1900, med sin leder kaptein Hilma Jonson. Frelsesarmeen gikk i gang med et aktivt barne- og ungdomsarbeid, og det ble Frelsesarméen med sine slumsøstre som kom til å drifte det nye aldershjemmet da det kom i drift fra og med innvielsesdagen den 29. oktober i 1920. Da hadde Frelsesarméen påtatt seg driften av aldershjemmet. Det nye aldershjemmet fikk navnet «Kveldsol», og var det tredje rekken som ble drevet av Frelsesarméen i Norge.

BILDET

Honningsvåg etter 1920 – Vi ser aldershjemmet oppe til høyre.

Det var gamlehjemsforeningen som fikk reist aldershjemmet. Foreninga ble stiftet i 1912 med formål å få reist et gamlehjem. De holdt på frem til 1920, i åtte år, og klarte å få samlet inn 65.000 kroner, blant annet ved loddsalg, og da var de i  mål. Aldershjemmet hadde åtte rom, og plass til 18 eldre.

Hva var det så som gjorde at det nye aldershjemmet skulle komme til å bli driftet av Frelsesarméen?

Aldershjem noe nytt i Norge – Tanken på å få satt i gang gamlehjem begynte, da Frelsesarméens Anna Othilie Tonning så et lite hus i Oslo med skiltet «Fattighuset». Hun ble så opprørt over at noen hadde kunne få seg til å skrive noe sånt på et sted der noen av de mange fattige i Christiania holdt til.

Ikke lenge etter kom hun, i samråd med Frelsesarméens øverste ledelse, til å begynne å arbeide for å få opprettet et gamlehjem. Kristiania kommune overlot et hus i Verksgata i 1909 til Frelsesarméen, og det første aldershjemmet Kveldsol kom i gang.

Før året 1910 var omme, kom det slumsøstre og overtok driften av aldershjemmet i Vardø, aldershjem nummer to i rekken. Navnet ble Kveldsol også i Vardø.

Anna Othilie Tonning (f. 1865) hadde vært ivrig med i kvinnesaksbevegelsen. Som ung hadde hun frigjort seg fra kristendommen. Da Frelsearméen kom til hjembyen Stavanger, betydde det likevel «en ny og kjærkommen kilde til adspredelse». Så hun ble tiltrukket og av bevegelsen, en bevegelse som gav kvinner samme rettigheter og muligheter som menn.

BILDET

Illustrasjon: et maleri med tittelen «Stormangrep på en fiskerby», med to kvinner i spissen, malt av Wilhelm Peters (1851-1935)

I 1889 ble Anna Othilie Tonning utnevt til leder for Frelsesarméens sosiale virksomhet. Hun var den som hadde gått foran og kjempet frem tanken om at Frelsesarméen skulle sette i gang arbeid også blant dem som virkelig trengte deres tjenester, de eldre, alt sammen i Catherin og William Booths ånd.

Da Anna Othilie Tonning i 1910 fikk kongens fortjenetemedalje i gull, presiserte hun at hun ikke sto alene, men hadde en flokk av 126 trofaste og tjenestevillige slumsøste med seg.

Frelsesarmeens redningsskøyt «Catharine Booth» var i Honningsvåg. Som et ledd i det å sikre fiskernes og sjøfolkenes tilværelse på Finnmarkskysten, ble Frelsesarmeens redningskrysser «Catherine Booth» stasjonert i Honningsvåg det samme året som Frelsesarmeens korps ble opprettet.

Redningsskøyta hadde blitt bygd av Collin Archer for Frelsesarmeen. Den slepte i land fiskebåter, og den loste både båter og større fartøyer i land. Mens den var stasjonert i Honningsvåg, berget den til sammen 43 mann fra drukningsdøden. Einar Richter Hansen skriver:

«I tillegg hadde den utført tallrike andre tjenester, som å frakte syke til doktor, gravide til jordmor og forsyne fiskerne med medisin og forbindingssaker» (1.347).

Mens «Catherine Booth» lå i land, drev mannskapet møtevirksomhet i Frelsesarmeens ånd.

BILDET

Redningsskøyta «Catherine Booth» med Frelsesarmeens emblem – Foto: Redningsselskapet

Det var sjefen for Frelsesarmeen i Norge, Hanne Cornelia Ouchterlony, som hadde sett det store behovet fiskerne på kysten av Finnmark og Troms hadde. Hun fikk ledelsen i Frelsesarmeen til å bygge ei redningsskøyte. Navnet ble «Catherine Booth» og Frelsesarmeen drev den fra 1900 til 1930.

BILDET

Aldershjemmeet Kveldsol, til venstre på bildet, ble bygd opp igjen og stod der allerede i 1949, før både skolen og rådhuset. Midt på bildet, Frelsesarmebrakka. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Frelsesarméen kom tidlig i gang igjen etter krigen, med møtevirksomhet og søndagskole for barn. I de første årene ble virksomheta drevet fra brakkelokalene vi ser på bildet. Etter noen år, kom frelsesarmeens nye lokaler i Storgata, like ved den nye baptistkirka.

Vi kunne til langt ut i 1960-årene møte folk fra frelsesarmeen i sine uniformshatter i gatene i Honningsvåg, noen ganger mens de solgte bladet «Krigsropet». I tida omkring 1970 ble korpset lagt ned. Da hadde Frelsesarmeen vært i Honningsvåg i omkring sytti år.

Det norske Baptistsamfunn

Det norske Baptistsamfunn begynte byggingen av Fiskerhjemmet Betania i Honningsvåg i oktober 1920. Den første setningen i kapitlet som omhandler Fiskerhjemmet lyder:

«Like ved Nordkap ligger det store fiskevær Honningsvaag.»

Ved innvielsen den 5. mai 1921, kom det, i tillegg til folk fra foreningen her, mange tilreisende. «Stedets kommunale autoriteter var ogsaa med og deltok i høitidelighten», står det. Det står videre å lese at «I fiskerhjemmet i Honningsvåg har vort samfund faat sit første filantropiske foretagende og en av de prægtigste eiendomme vort samfund eier her i landet.»

BILDET

Baptistkirken / Fiskerhjemmet Betania lå like ved Simonsens Hotel.

Det norske Baptistsamfunns fiskerhjem hadde en større og en mindre forsamlingsal, kontor, forstanderbolig, kafé og leseværelse. I tillegg hadde den en sykeavdeling. Hele byggeforetaket kom på 120.000. Et beløp på 70.000 kom fra baptistkirken i Amerika, mens resten kom gjennom innsamling i baptistmenighetene i Norge.

Når det blir lagt vekt på at det er filantropisk foretak, har det nok sammenheng med det faktum at det ikke var så greit å være fiskere langveisfra i Finnmark i denne tida. Det var dårlig med husrom, lite stell på helsevesnet, sammenliknet med i dag. Ble fiskerne syke, hadde man nærmeste lege i Havøysund. Før det kom lege med fast bopel i Honningsvåg i 1894, hadde legen i Havøysund faste kontordager. Det kom ei lita sykestue, men det var mange fremmedfiskere her. Det var med andre ord behov for flere som kunne ta i et tak når det trengtes, og det gjorde det i sesongene da fisket stod på.

Betjeningen ved Fiskerhjemmet bestod av bestyrer, finnmarksmisjonær, som han ble kalt, den da 49 år gamle Peder Helbostad fra Sunelven på Sunmøre. Fru Helbostad sto for driften av kafén. Sykepleier Helga Hansen fra Sommarøy ble i februar 1922 tilsatt som sykepleier.

På søndagskolen, som ble satt i gang det samme året som Fiskerhjemmet ble satt i drift, møtte det jevnlig opp mer enn 100 barn.

Før Helbostad kom til Honningsvåg, hadde han vært forkynner i baptistmenigheter i Halden, Bergen, Oslo og Trondheim.

Den indre Sjømannsmisjon

Straks krigen var over, og gjenoppbygginga hadde begynt, gikk Den indre Sjømannsmisjon i gang med å byge opp igjen sin «Fiskar og sjømannsheim» med sin kafe, sitt gjest- og leserom i Honningsvåg.

Da det skjedde, hadde situasjonen for lengst endret seg i forhold til behovet for fiskerhjem. Først hadde det kommet løfting i fembøringene, og det var for lang tid siden. Så hadde det kommmet lugar i sjarkene og i fiskeskøytene. Allerede det hadde gjort behovet for et sjømannshjem litt mindre.

 ILDET

Honningsvåg 1939 – Den indre Sjømannsmisjons fiskerhjem kom i drift i 1939. Foto: Per Bentsen/Museene for kysrkultur og gjenreising i Finnmark

Og endelig hadde fiskefartøyene blitt så store at man ikke bare hadde fått en lugar til å sove i og et bord til så sitte ved når kaffen skulle drikkes. Det kom flere lugarer, og dusj om bord, og en kokk dekket opp og serverte gode måltider til mannskapet. Store deler av fiskerne hadde verken tid eller behov for å oppholde seg ved kai, langt mindre behov for noe fiskerhjem.

Denne utviklinga hadde man ikke tatt med i beregninga da Den indre Sjømannsmisjons fiskerhjem i Honningsvåg likevel ble bygd opp igjen etter krigen.

Samtidig med det hadde utviklingen gått sin gang. Samfunnet hadde blitt mer sekularisert. Fiskerne hadde andre steder å oppsøke når det var landligge. Kirkesøkningen hadde gått tilbake, og ikke mange fiskere hadde lenger sansen for den typen kristelige institusjoner som den Sjømannsmisjonen innenlands hadde å tilby. Etter hvert ble det enda tydeligere, Den indre Sjømannsmisjons fiskerhjem ble mer og mer overflødige. Den 15. september 1998 ble driften i Honningsvåg nedlagt, 105 år etter at det første sjømannshjemmet ble åpnet i Vardø.

BILDET

Den indre Sjømannsmisjons nye fiskerhjem i Honningsvåg stod ferdig i 1951. Driften ble lagt ned og bygningen solgt i 1998. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Det første sjømannshjemmet i Honningsvåg hadde blitt satt i drift i 1939, og fikk være i drift frem til brenninga høsten 1944. Det nye som ble reist etter krigen, kom i drift i 1951. Da det ble lagt ned i 1998, hadde det vært i drift i 47 år, med bestyrerparet Eidar og Eva Pedersen i en årrekke. Etter dem kom  Gudmund Eikrem og kona som også var her i mange år. Statslos statslos Torleif Aslaksen var en aktiv støttespiller for Den indre Sjømannsmisjon i Honningsvåg gjennom alle år.

T I L L E G G

Kirka ble innviet den 22. oktober 1885. Det var prost Balke fra Karasjok som stod for innvielsen da biskopen ikke kunne møte. Til stede var sokneprestene Havnsund fra Lebesby, Vinger fra Talvik, Ihle fra Kistrand og soknepresten, Fredrik Wilhelm Haslund. Hovedtalen ble holdt av prost Balke fra Karasjok. Han tok utgangspunkt i Paulus annet brev til Timoteus, vers 16: «Den hele Skrift er indblæst af Gud og nyttig til Lærdom, til Overbevisning, til Retledning, til Optugtelse i Retfærdighed.»

Hva som videre gikk for seg, kan vi tenke oss, kirkekaffe for menigheta, kanskje. I alle fall ble det vel middag og litt selskapelighet i prestegården for de tilreisende prestene før de måtte dra hjem, helst mandagen etter.

Sist endret 2024.07.08 – 09:35 med kilder som

1. Borgersen, Harald (1986) «Atten år som lege i Nordkapp», Årbok for Nordkapp 1986
2. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
3. Finmarksposten 21.01.1882 om uværets herjinger da kirka i Kjelvik ble ødelagt under den ene av de to orkanene som herjet i Vest-Finnmark og Nord-Troms i januar i 1882
4. Finmarsposten 28.01.1882, om stormen som ødela kirka i Kjelvik.
5. Flakstad, Nils Mikal (1999) «Med presten i Flakstad og Moskenes gjennom de 300 siste år», Lofotboka forlag
6. Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
7. Jacobsen, Hans (1955) Fiskerliv i helg og yrke Fra Den Indre Sjømannsmisjons 75-årige historie, Den Indre Sjømannsmisjons forlag, Bergen
8. A. Ytreberg (1980) Handelsteder i Finnmark – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim
9. Nordkapp menighetsblad (1959) «35 år i nestekjærlighetens tjeneste. Major Astrid Fredriksen har sluttet som bestyrerinne ved «Kveldsol» gamlehjem», i Nordkapp menighetsblad mai-juni 1959
10. Norum, Charles (1987) Med kjærlighetens våpen, Frelsesarmeen i Norge 100 år, 1888–1988, Salvata kristelige forlag, Oslo
11. Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesnet i Nordkapp Litt historikk, Ark. 12/2 b BP/lw, i Nordkapp kommunes arkiv, Honningsvåg
12. Richter Hansen, Einar (1985) «Kirken den er et gammelt hus», i Honningsvåg Kirke 100 år 1885-1985,Utgitt av Nordkapp kommune, Honningsvåg
13. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp En fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
14. Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmakene», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930
15. Sletteberg, Ansgar (2018) «Den indre Sjømannsmisjon bør avvikles», Dagen 23. juni 2018
16. Steinholt, Ola (2004) «Teologi i nordnorsk kontekst» i Et hellig Land for Gud, Hålogaland bispedømme 200 år, Universitetsbiblioteket i Tromsø, Ravntrykk, 
17. Stiansen, Peder (1922) Baptisternes historie i Nord-Norge Utgit i anledning Tromsø Distrikts og Missionsforenings 45 aars jubilæum i 1922, A.S Tromsø Stiftstidendes Boktrykkeri, Tromsø
18. Tasta historielag ved Inge Bø, http://www.tastahistorielag.no
19. Trygg havn, tidende for Den indre Sjømannsmisjon 25. september 1998.
20. Wikipedia 12. januar 2019
21. Øritsland, Nils (1985) «Fra sokneprest Nils Øritslands (1927-36) etterlatte skrifter», i Honningsvåg Kirke 100 år 1885-1985,Utgitt av Nordkapp kommune, Honningsvåg
22. INFORMANT angående de tre hvite bygningene på bildet av Kjelvik, er Ottar Olsen, oppvokst i Kjelvik. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var der i 1941.

Note 1) Steinholt 2004

HOME    BACK