Kapitlene & Artiklene

Nordkapp kommune i historien

Før det kom noe helsevesen, fikk de syke, gamle og de fattiget den hjelpen de trengte av familien og naboer. Så kom det etter hvert et fattigvesen, og bygdekommisjoner i kirkelig regi omkring 1780. Før det hadde kirka stått for hjelp i form av penger innsamlet ved ofringer under gudstjenestene.

Måsøy ble tidlig eget legedistrikt og legen i Måsøy hadde faste kontordager i Honningsvåg allerede før han i 1894 fikk han eget kontor til bruk når han var her. Fra 1911 av var det en lege bosatt i Honningsvåg, men det var en lege uten fast legedistrikt, så i perioder måtte han være i Kistrand, i Måsøy og i Lebesby også. Nordkapp kommune ble eget legedistrikt i 1915, og da kom legen Edvard M. Erichsen hit. I 1927 kom legen Harald Borgersen, han ble her frem til evakueringa. Anette Øritsland kom i 1929, og da ble det to leger.

Den første offentlige legen i Finnmark, Andreas Stoltenberg, kom i 1788, men det var ikke mange som kunne få så mye hjelp ved skader og sykdommer. Langt borte var han fra de mange små lokalsamfunnene, men han kunne forebygge sykdommer og gjøre noe for å hindre epidemier. Når de kom, ble det kunngjort på kirkebakken. Syke ble satt i isolasjon og karantenetiltak ble iverksatt.

Soknepresten i Loppa sendte brev til Finnmakens amt i 1848, på vegne av fattigkommisjonen for å få hjelp til utgiftene med å holde en mann på sykehuset i Hammerfest. Han hadde blitt smittet av lepra, og var uhelbredelig spedalsk. Det var lite hjelp å få av amtskommunnen til de mange uhelbredelig spedalske, fattige, uføre, døve og blinde, foreldreløse barn med. Da ble det utredninger, hvem skulle betale, hjemkommunen eller amtskommunen, og noe helsevesen eksisterte ikke.

Det kom koppeepidemier og i 1810 ble det innført tvungen vaksinasjon mot barnekopper. Da det brød ut koleraepidemi sommeren 1831 i Akhangelsk, fryktet man at epidemien skulle spre seg også i Kyst-Finnmark der pomorene jevnlig var innom. Regjeringa sendte flere leger nordover, og det ble opprettet karantenestasjon i Hammerfest allerede i august, og man unngikk en stor koleraepidemi denne gangen.

Det første offentlige sykehuset i Finnmark kom i Alta i 1839, i det bygget der amtmannen hadde hatt sitt amtmannsete en periode. Det lå avsides i forhold til hvor flertallet bodde, og var bare kort tid i drift, frem til 1842.

Det første sykehuset i Finnmark var i Alta, i den tidligere Amtmanngården. Tegning av A. F. Skjöldebrand 1799 i Reidar Hirstis Finnmark som kom på Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo i 1979

Finnmark hadde vært et legedistrikt fra 1778 til 1826, men i 1830-årene ble det delt i flere legedistriketer, det kom flere leger og det ble bygd sykehus. Da vi kom til 1878 hadde det kommet sju sykeus, men det var bare sykehusene i Alta, Hammerfest, Måsøy, Vardø, og Vadsø som var i drift hele året.

Innsyn i Medisinalberetninga for 1895

Om noe av det som står i Medisenalberetningen for 1895, skriver Erik Langfeldt i Årbok for Nordkapp i 1984. Av det han skriver kan vi lese om forholdene i Måsøy legedistrikt som også omfattet Kjelvik:

«Særlig den nye Skolelov er mange steder rent umulig her oppe. Skatteyterne paalegges store Ofre, medienes Interessen for Opplysning er ytterst ringe. Skolen bliver derfor upopulær. Der bygges nye, gode Skolehuset, ansettes flere Lærere, men en hel Del gamle Umuligheder bliver sidene.»

Skolebarn i Finnmark tidlig i 1950-årene – Et illustrasjonsfoto fra Ivar skotte

Det blir videre, samme sted, fortalt at barna skulker svært mye. Det blir også nevnt at den korte undervisningstiden, tolv uker, spres på mange fag. Det står at dyktige lærere går trett i den håpløse kamp mot likegyldighet og uvilje. Mange søker også ekstraarbeide for å spe på økonomien, noe som gjør at interessen for skolen og dens gjerning blir trukket bort.

Det blir også nevnt at elevene får gå hjem, eller slippe å komme på skolen, hvis læreren skulle på fiskearbeid. Lønna var så lav at noen ekstra penger til å livnære seg for kom godt med.

Det var ulike grunner til å skulke skolen, da som nå. Noen hadde ikke klær til å gå på skole, og da var det å holde seg borte. Ikke sjelden var man nødt til å holde seg borte fordi man måtte hjelpe til hjemme, for at familien skulle få endene til å møtes.

Det blir fortalt at det særlig var vanskelig «i de harde trettiårene». Man både snakket og skrev om «Finnmarksnøden». På ny hadde fisket slått feil. Fiskeprisene lå lavt. Torsken ble betalt med åtte øre, i høyden med ti øre kiloet. Seien ble betalt med fire øre. Da ble det ikke mye å leve av

Det var ofte mange barn i familiene, og da ble det ekstra vanskelig. Samtidig var boligstandarden lav. I noen familier var det dårlig med senger, det var kanskje ei eller to, og barna måtte ligge på golvet. Det  kunne hende, med filleryer og gamle seil over seg blir det fortalt.

Så skulle man sende barna på skole, holde dem med klær og skolesaker. Heldigvis hadde man fattigkassa. Så sent som i 1935 var det ført opp 200 kroner som bevilgning «til bekledning av trengende skolebarn» og 500 kroner «til sko og klær til skolebarn.»

Aldershjemmet «Kveldsol»

Det ble Frelsesarméen, med sine slumsøstre, som kom til å drifte det nye aldershjemmet da det kom i drift i 1920. Aldershjemmet hadde åtte rom, og plass til 18 eldre. Det ble fra innvielsen av, den 29. oktober det året, bestyrt av Frelsesarméen.

Vi ser aldershjemmet opp til høyre. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Det var gamlehjemsforeningen som fikk reist aldershjemmet. Foreninga ble stiftet i 1912 med formål å få reist et gamlehjem. De holdt på frem til 1920, i åtte år, og klarte å få samlet inn 65.000 kroner, blant annet ved loddsalg, og da var de i  mål.

Hva var det så som gjorde at det nye aldershjemmet skulle komme til å bli driftet av Frelsesarméen?

Aldershjem noe nytt i Norge

Tanken på å få satt i gang gamlehjem begynte, da Frelsesarméens Anna Othilie Tonning så et lite hus i Oslo med skiltet «Fattighuset». Hun ble så opprørt over at noen hadde kunnet få seg til å skrive noe sånt på et sted der noen av de mange fattige i Kristiania holdt til. Ikke lenge etter kom hun, i samråd med Frelsesarméens øverste ledelse, til å begynne å arbeide for å få opprettet et gamlehjem. Kristiania kommune overlot i 1909 et hus i Verksgata til Frelsesarméen, og det første aldershjemmet «Kveldsol» kom i gang. Det neste i rekken var aldershjemmet i Vardø, det kom allerede i 1910. Frelsesarmeen sendte slumsøstre dit og overtok driften av aldershjemmet der. Det ble aldershjem nummer to i rekken, også det fikk navnet «Kveldsol».

Frelsesarméen i Honningvåg

I 1920 kom det slumsøstre til Honningsvåg, for da hadde Frelsesarméen påtatt seg driften av aldershjemmet her. Det nye aldershjemmet fikk navnet «Kveldsol», og var det tredje i rekken som ble drevet av Frelsesarméen i Norge.

I den nærmeste brakka, midt på bildet, kom Frelsesarméen tidlig i gang igjen etter krigen. Aldershjemmet «Kveldsol» ble bygd opp igjen og stod ferdig i 1949, før både skolen og rådhuset. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Anna Othilie Tonning (f. 1865) hadde som ung vært ivrig med i kvinnesaksbevegelsen. Hun hadde frigjort seg fra kristendommen, men da Frelsearméen kom til hjembyen Stavanger, betydde det likevel «en ny og kjærkommen kilde til adspredelse». Hun ble tiltrukket og av bevegelsen, en bevegelse som gav kvinner samme rettigheter og muligheter som menn.

Illustrasjon: et maleri med tittelen «Stormangrep på en fiskerby», med to kvinner i spissen, malt av Wilhelm Peters (1851-1935)

I 1889 ble Anna Othilie Tonning utnevt til leder for Frelsesarméens sosiale virksomhet. Hun var den som hadde gått foran og kjempet frem tanken om at Frelsesarméen skulle sette i gang arbeid også blant dem som virkelig trengte deres tjenester, de eldre, alt sammen i Catherin og William Booths ånd.

Da Anna Othilie Tonning i 1910 fikk kongens fortjenetemedalje i gull, presiserte hun at hun ikke sto alene, men hadde en flokk av 126 trofaste og tjenestevillige slumsøste med seg.

Vi kan lese om da de gamle, som ennå var i live, kom tilbake til Honningsvåg 30. august i 1949, i kapitlene «Krig og krigstid», og «Evakueringa».

Tuberkulosehjemmet og tuberkulosen

Tuberkulosen, som hadde blitt en vanlig og ofte dødelig sykdom, begynte å gjøre seg gjeldende i Norge rundt forrige århundreskifte og verst var det i Finnmark. Før det ble utviklet medisiner, bestod behandlinga av sanatorieopphold. Befolkninga i Honningsvåg fikk også merke at sykdommen kom hit. Etter oppfordring fra «Nasjonalforeningen for folkehelsen», fikk Sofie Aas i april 1911, med seg presten, legen og noen andre interesserte til et møte i Turnlokalet med tanke på å få dannet en tuberkuloseforening i kommunen.

Honningsvåg i tida mellom 1921 og 1933 – Mittet kortforlag

I mai 1911 ble foreninga formelt stiftet, og man gikk i gang med arbeidet. Etter at foreninga hadde vært i virksomhet i to måneder, kunne man sende pasienter til Lyster santatorium i Sogn, og til Vestnes helseheim ikke langt unna. Reisen dit var lang, og den syke måtte i mange tilfelle ha reisefølge. Da ble det ekstra kostbart. Det var ingen trygdekasse, og tuberkuloseforeninga måtte betale.

De som satt i styret i tuberkuloseforeninga forstod at man også måtte arbeide for å få et eget tuberkulosehjem kommunen. I 1921 stod Tuberkulosehjemmet i Honningsvåg ferdig. Befokninga hadde stor forståelse for det viktige arbeidet foreninga drev, og man fikk inn penger ved å holde basar, og andre tilstelninger som «Tuberkulosedagen» hvert år i oktober. I tillegg kom det inn penger ved ofring i kirka. I 1916 bevilget staten 10.000 til bygging av tuberkulosehjemmet, og tomt fikk man gratis.

Det nye tuberkulosehjemmet hadde plass til tolv pasienter, men behovet var så stort at man ved å sette inn ekstra senger klarte å få plass til atten. Man så seg nødt til å utvide, og i 1932 gikk det det an å få bygd ut tuberkulosehjemmet. Til å begynne med ble det kalt for Dødsanstalten, fordi så mange av pasientene som kom inn der, døde. Men etter hvert var det mange som fikk helsen tilbake etter noen måneder, og folk så at det likevel ikke var noen dødsanstalt. Tuberkulosehjemmet ble finansiert av staten, og Kjelvik tuberkulolseforening bidro til driften. I 1937 fikk man i tillegg 60.000 kroner av «Nasjonalforeningen for folkehelsen» og i 1938 ble Tuberkulosehjemmet utvidet enda en gang.

Tuberkulpsehjemmet etter den siste utbygginga – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Harald Borgersen som kom hit som lege i 1927 og ble her i 18 år, skriver om situasjonen før krigen: «… takket være det omfattende behandlingsopplegget vi fikk i stand, nært knyttet til diagnosestasjonene, hadde vi faktisk tuberkulosesituasjonen under kontroll før krigen brøt ut i 1940» (Borgersen 76, 1986).

Det var Robert Koch, en tysk lege, som påviste tuberkulosebakterien i 1882, skriver Dag Skogheim, og sier at det var en epokegjørende påvisning som ga grunnlag for å forstå årsak og smitteveier og det faktiske omfang av sykdommen. I 1905 fikk Robert Koch Nobelprisen i medisin, men, skriver Skogheim, det skulle likevel gå mange, mange tiår før det ble utviklet medisiner mot tuberkulosen, og det var ikke før i siste halvdel av 1940-årene det ble vanlig å ta de nye tuberkulosemedisinene i bruk på norske sanatorier.

Etter krigen hadde tuberkulosen kommet under kontroll, og det var ikke lenger behov for et eget behandlingshjem for tuberkuløse i kommunen. En del av denne kontrollen bestod i at «skjermbildebåten Olaf Scheel» kom til Honningsvåg, kanskje ikke hvert år, men jevnlig i 1950 og 1960-årene. Da ble hele befolkninga innkalt, hver eneste innbygger, for å finne dem som kunne ha blitt smittet.

Skjembilledbåten «Olav Scheel», den nyeste av de to skipene som dro rundt i Norge i etterkrigstida 

Om bord fikk vi den såkalte «BCG-vaksinen» og «pirketprøven» vi hadde fått av helsesøtra før båten kom, ble avlest for å finne ut hvordan det stod til.

«Tuberkulosen var vår største folkesykdom, fryktet siden de eldste tider under navnet tæring. Bare på de seksti årene 1895-1955 kostet den en kvart million nordmenns liv», skrev Dag Skogheim i sin kronikk i Aftenposten 22. mars 2005.

Dag Skogheim, den velkjente forfatteren, hadde tuberkulose, men overlevde. De fleste som fikk tuberkulose var unge i alderen mellom 15 og 35, skrev han, læreren, forfatteren og kulturarbeideren. Han ga ut både skjønnlitteratur og faglitteratur, og brukte mye dokumentarisk materiale i sine romaner, og minnet om at den 22. mars er verdens tuberkulosedag.

Sykestua kommer i 1932

Det var flere som led av smittsomme sykdommer i førkrigstidas Honningsvåg. Sykehus eller sykestua var det ikke, men lege var det. Harald Borgersen kom hit som distriktslege i 1927, og ble her helt til høsten 1944.

Honningsvåg 1941 – To av sykepleierne som stod for driften av sykestua som  kom i 1932. Den ble drevet i regi av Røde Kors. Foto fra Anna Petterson 

Flere hadde tyfus og difteri i 1925, og en hadde fått diagnosen tubekulose, og de ble da innlagt på «Hospitalskipet Viking» som da lå i Honningsvåg. «Viking» ble drevet av Røde Kors, med litt støtte fra Finnmark fylkeskommune.

Da sykestua kom i 1932, ble opprettet diagnosestasjon for tubekuløse. Allerede det første året ble de avdekket at 14 av de 40 som var diagnostisert led av tuberkulose.

Kommunen hadde i 1936 fått tre helsesøsterstillinger.

Oppdatert fredag 31. mai 2024 med kildene 

1. Borgersen, Harald (1986) «Atten år som lege i Nordkapp», Årbok for Nordkapp 1986
2. Langfeldt, Erik (1984) «Utdrag fra medisinalberetningen for Måsøy legedistrikt for årene 1889-1915» i Årbok for Nordkapp 1984
3. Norum, Charles (1987) Med kjærlighetens våpen, Frelsesarmeen i Norge 100 år, 1888–1988, Salvata kristelige forlag, Oslo
4. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp, en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
5. Wikipedia 12. januar 2019

HOME