Kapitlet & Artiklene

Finnmark i historien

Før det kom noe helevesen, fikk de syke, de gamle og de fattiget den hjelpen de trengte av familien og naboer. Så kom det etter hvert et fattigvesen, og bygdekommisjoner i kirkelig regi omkring 1780, og Finnmark blir et eget legedistrikt i 1778.

Den første offentlige legen i Finnmark, Andreas Stoltenberg, kom i 1788, men det var ikke mange som kunne få så mye hjelp ved skader og sykdommer. Langt borte var han fra de mange små lokalsamfunnene, men han kunne forebygge sykdommer og gjøre noe for å hindre epidemier. Når de kom, ble det kunngjort på kirkebakken. Syke ble satt i isolasjon og karantenetiltak ble iverksatt.

Det første sykehuset i Finnmark var i Alta, i den tidligere Amtmanngården. Tegving av A. F. Skjöldebrand 1799 i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

Soknepresten i Loppa sendte brev til Finnmakens amt i 1848, på vegne av fattigkommisjonen for å få hjelp til utgiftene med å holde en mann på sykehuset i Hammerfest. Han hadde blitt smittet av lepra, og var uhelbredelig spedalsk. Det var lite hjelp å få av amtskommunnen til de mange uhelbredelig spedalske, fattige, uføre, døve og blinde, foreldreløse barn med. Da ble det utredninger, hvem skulle betale, hjemkommunen eller amtskommunen, og noe helsevesen eksisterte ikke.

Det kom koppeepidemier og i 1810 ble det innført tvungen vaksinasjon mot barnekopper. Da det brød ut koleraepidemi sommeren 1831 i Akhangelsk, fryktet man at epidemien skulle spre seg også i Kyst-Finnmark der pomorene jevnlig var innom. Regjeringa sendte flere leger nordover, og det ble opprettet karantenestasjon i Hammerfest allerede i august, og man unngikk en stor koleraepidemi denne gangen.

Finnmark hadde vært et legedistrikt fra 1778 til 1826, men i 1830-årene ble det delt i flere legedistriketer, det kom flere leger og det ble bygd sykehus. Det første offentlige sykehuset i Finnmark kom i 1835, i Alta. Da vi kom til 1878 hadde det kommet sju sykeus, men det var bare dem i Alta, Hammerfest, Måsøy,Vardø, og Vadsø som var i drift hele året.

Vi fikk Vest-Finnmark legedistrikt som omfattet Hammerfest prestegjeld og Kistrand prestegjeld. I 1859 ble Måsøy legedistrikt opprettet, med Kistrand sokn, og Kjelvik annekssokn av Kistrand prestegjeld.

Sykdommer i denne tida

Leprabasillen som førte til spedalskhet var ikke uvanlig i Finnmark. Det var en uhelbredelig sykdom. Heller ikke kjønnsykdommer, gjerne kalt veneriske sykdommer, var uvanlige.

Kolera var også en trussel, den hørte man om var virksom i Europa i 1830-årene. Da den i 1831 kom Arkhangelsk, var man redd for at den skulle bryte ut også i Finnmark. Det gjorde det ikke, selv om kontakten via pomorene var der.

De første sykehusene

De første sykehusene som ble bygd, kom for å ta seg av dem som var spedalske, og dem som hadde fått veneriske sykdommer. Det første offentlige sykehuset i Finnmark kom i Alta i 1839, som et sentralsykehus for Finnmark. Det ble gjort i stand i boligen som for lang tid tilbake hadde blitt bygd til amtmannen, da han hadde sitt sete der, et bygg som nå ikke lenger var i bruk.

Siden sykehuset i Alta lå så pass avsides i forhold til kyststrøkene der de største befolkningskonsentrasjonene var, kom det få pasienter dit, ja så få at det nedlagt etter kort tid, ja etter bare noen få år.

Så kom det sykehus i Hammerfest, Vadsø og på ny et sykehus i Alta, men et mindre enn det som hadde vært. I 1852 ble det satt i gang arbeid for å få egen tomt til nytt sykehus i Hammerfest, og i 1855 hadde sykehuset blitt fullt utstyrt og kunne ta imot inntil 12 pasienter. Frem til da hadde man holdt til i leide lokaler.

I Alta kunne man ta i bruk det nybygde sykehuset i Bosekopp i 1859. Inntil da hadde man måttet innlosjere de syke hos private.

Vadsø fikk sitt sykehus samme året som de fikk sitt i Alta, altså i 1859.

Fiskeriene

Det hadde aldri vært så store ansamlinger av fremmede fiskere i Finnmark som det som kom til i 1850-årene, skriver Øystein Bottolfsen. Når fiskere fra andre kommuner hadde blitt syke og hadde fått tyfus eller lungebetennelse, kom de til det nærmeste sykehuset for å få hjelp. Sykehusene som fra før av hadde nok å gjøre, kjente på presset fra fiskerne.

Det var fiskere som hadde blitt liggende uten legetilsyn i utvær, og og som så hadde blitt fraktet til Hammerfest av kameratene de var på fiske sammen med. Hele båtlaget måtte avslutte fisket og seile dit det var legehjelp å få, og helst sted der det var sykehus å finne.

Til sykehuset i Hammerfest kom det fiskere med skjørbuk og sår over hele kroppen, med lungebetennelse og tyfus.

Da måtte fattigkommisjonen legge ut for å få dekket utgiftene til legehjelp og sykehusinnleggelse. Så var det å prøve å få dekket utgiftene fra hjemstedkommunen, og det var ikke alltid så lett, og det kunne ta år i noen tilfellene.

Vardø får sykehus i 1854

Til Vardø kom det store mengder fremmedfiskere. Byedn hadde bare 200 inngyggere, og i tidsrommet fra midten av mars og til langt ut på sommeren kunne være så mye som 2.000 fremmedfiskere her.

Det normale for fremmedfiskere som kom til Vardø, var å sove, enten om bord i båten, eller på land. Det var ikke mange muligheter for å finne husvære, men noen fiskere fikk et krypinn hos private. De andre dro båtene opp på land, snudde dem rundt og sov under.

BILDE

Sykehuset i Vardø  slik det fremstod i 1934, ble ødelagt under krigen. – Foto: Sverre Sørsdal

For en fisker som hadde blitt syk, var det ikke enkelt å få legehjelp, langt mindre å kunne bli lagt inn på sykehus, eller på en sykestue.

Når tallet på fremmedfiskere i Finnmark i sesongene hadde blitt så stort, så man nødvendigheten av å få bygd flere sykehus.

En fisker langt borte fra som ble syk og trengte legehjelp og sykehusinnleggelse hadde det ikke enkelt. Det var langt til lege, og ikke mange muligheter til sykehusinnleggelse. Å finne husly, var heller ikke enkelt. Heller ikke i Vardø fantes ikke noe sted der det var mulig for syke fiskere å finne husly.

Så i 1853 ble det sent søknad om midler til å bygge sykehus i Vardø. Vinteren før hadde det brutt ut tyfusepidemi og smittefaren var stor, ble det argumentert med.

Nå gikk det adskillig raskere å få bygd et nytt sykehus, så allerede i mai året etter, stod sykehuset i Vardø klar til å ta imot de første pasientene.

Legehjelp til fremmedfiskere – ny ordning

Det var et stort behov for legehjelp til fremmedfiskerne. Fattigkomminsjonen i Hammerfest som hver gang hadde oppgaven med å bistå, kom frem med tanken om at også Finnmark amt måtte kunne opprette et fond slik de hadde det både i Nordlands amt, og i Senjen og Troms amt.

Forslaget ble allerede i januar 1859 sendt fra Hammerfest fattigkommisjon til byfogden i Hammerfest som videresendte det til de øverste myndighetene i Finnmark, til amtmannen. Han støttet forslaget og sendte det videre til det som da het Distriktsformannskapet for å bli behandlet.

Det forslaget som Fattigkommisjonen i Hammerfeset hadde kommet med, fikk Distriktsformannskapet til å sette ned en kommite til å utarbeide et forslag til Lov om medisinalavgift.

Den 18. mai 1860 ble loven om Medisinalavgift vedtatt i Stortinget.

Loven om medisinalavgift for fiskere

Fra nå av ble det lagt avgifter på hver enhet tørrfisk, saltfisk, råfisk og tran som ble ført til utlandet, og likedan for det som ble ført ut av Troms stift. InntEktene skulle gå til Medisinalfondet, et fond forvaltet av Distriktsformannskapet i Øst- og Vest-Finnmark.

Pengene som kom inn, var en inntektskatt lagt på alle som fisket i Finnmark. Den skulle brukes til å bygge og vedlikeholde sykehus. De skulle brukes til å bygge legeboliger og til gratis hjelp til fiskere, enten de hørte hjemme i Finnmark eller ikke, uavhengig om de drev fiske like inne ved kysten, eller de dro ut på fiske eller på fangst ute i Nordishavet.

All medisinsk hjelp til befolkningen ellers, som utgifter til jordmorvesnet, til vaksinasjoner, til behandling av spedalske og sinnsyke, skulle ikke finansieres av  Medisinalfondet.

Publisert i 2018 – Sist endret 2023.01.01 – 19:05

• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990 Finnmark Fylkeskommune

HOME