For 11.200 år siden De eldste kjente boplasser i Norge et cirka 11.200 år gamle 1.) «FATIMA-utgrabningenehar avdekket en rekke typer kulturminner som skriver seg fra perioder vi vet svært lite om, deriblant Sarnes-funnene, som kan vise seg å representere den tidligste bosettinga i Finnmark – ja, faktisk i hele Norge 1. 

«Alt i det 10. årtusen f.Kr. bodde det folk så langt nor og livnærte seg ved fiske og jakt på havpattedyr og annet vilt.» kan vi lese i Ashehougs Norges historie på side 14, der utgravingene på Sarnes blir omtalt 2.

For 8500 år siden anslår man at siste istid var over i Norden.

900-tallet «Samene i det store som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.»

Finnmǫrk ble betegnelsen på det store landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya. – Et kart fra Wikimedia Commons

1100-tallet «Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare.»

1200-tallet Finnmarkskysten begynte å bli befolket av mennesker utenfra på 1200-tallet. Den samiske befolkninga som var her fra før, var ikke stor. Man anslår tallet på samer til å ha vært omkring 3000.

1250-1350 «Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.»

1250  Den første kirka i Tromsø blitt satt opp i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde».

1300 I løpet av det første århundre, etter at bosettinga ute på Finnmarkkysten hadde kommet i gang, anslår man at befolkninga sammenlagt tellet opp mot 4.000.

1307 Bygginga av ei kirke i Vardø i 1307 er det islandske kilder som angir (4.142). 

1319 Norge kom i union med Sverige i 1319, ved Håkon 5.s død (6). «Norge hadde kommet i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod, et fyrstedømme sør for Kvitsjøen, med interesser i Finnmarka å ta vare på.»

1319 »Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen.» Og «Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

1323 «Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte landet så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.»

1326 «…det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.

1330 «Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.»

1336 «Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Novgorod varte ikke lenge, for allerede etter ti år hadde det kommet til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med. Og «Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år.»

1349 «Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og russere inn over landsdelen i nord og herjet helt ned til Bjarkøy.»

1385 «Det samme skjedde i 1385. Russerne hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og russere kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.»

1420 «Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420. På samme vis kom det russere til stadigehet innover daværende Finmarkens len, og helt ned til Bjarkøy, i Nordlandenes len, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn.

1411 «I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.»

1419 «Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.»

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

1420 Året etter aksjonen innover i Kvitsjøen, der de og herjet i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge. De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler.

Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

1444 «Nytt angrep fra karelerne og hevntokt inn i Russland – I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før dedrog hjem igjen. Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger. Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.»

1445 Det siste krigstoktet nordmennene gjorde gikk for seg i 1445. «Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap.»

«Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen.»

Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

«Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet  koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der.»

De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536.

Bosettingen  hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

«I 200 år varte grensestridighetene med Russland.» skriver Oscar Albert Johnsen.

1500-tallet – Vardøhus len ble opprettet i begynnelsen av 1500-tallet (Scott 2024).

1529 »I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.»

1567 I Vardøhus len i 1567, tredve år før Hans Olufsen i 1597 kom som lensbefalingsmann til Vardøhus len, lå den norske befolkninga på i underkant av 4000 (fire tusen) og tallet på sjøsamer i underkant av 1000 (ett tusen). Det som var utenom det, ble ikke telt opp, for de dom holdt til lenger inn i området, ble ikke regnet som tilhørende lenet. De var derimot ei befolkning i det store Finnmǫrk, det vi ser på illustrasjomen her.

1589 «Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589.»

1595 Sverige hadde i 1595 inngått avtale med Russerne om kystområdene i nord. I avtalen gav russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten (?).

1596 «Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), ble kronet til konge i 1588, og myndig i 1596 (4.152).

1597 Hans Olufsen fikk utstedt sitt forleningsbrev som lensherre til Finmarkens len i sommeren 1597 (Bottolfsen 1990.13).

1599 Karl IX ble i 1599 konge i Sverige (4.152). Han hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger (4.152).

1599 Christian IV (1577-1648) var svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø 4.152. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka der fra 1307.»

1500-tallet Vardøhus len ble opprettet på 1500-tallet og underlagt Bergenhus len frem til 1576. Det året  le det et selvstendig len med sin lensherre på Vardøhus festning. (Ida Scott, «Vardøhus len», snl.no 26. august 2024)

1576 Vardøhus len hadde vært underlagt Bergenhus len frem til i 1576 da det ble et selvstendig len med sin lensherre på Vardøhus festning. (Ida Scott, «Vardøhus len», snl.no 26. august 2024)

1600-tallet Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning ().

1611 Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.

1613 Finnmarkskysten har fra 1613 vært norsk land. Det skjedde ved fredsavtalen med Sverige i 1613.  Det var da Sverige måtte gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.»

1662 Vardøhus amt ble i 1662 betegnelsen på det som siden tidlig på 1500-tallet hadde vært Vardøhus len (Scott 2024).

1671 Landet blir delt i 12 amt i 1671, med fire hovedamt. Akershus, Christiansand, Bergen og Trondhjem ble hovedamt, også kalt stiftsamt. Under hvert av stiftsamtene ble det underlagt to vanlige amt. Vardøhus amt og ble lagt under Trondhjems stiftsamt. 

1671 Vardøhus len fikk navnet Vardøhus amt og ble lagt under Trondhjems stiftsamt.

1680 All handel i Finnmarkens len ble forpaktet bort til kjøpmenn i Bergen, jf. Finnmarksmonopolet

1729 Et handelskompani i København alle rettighetene på handel i lenet fra 1729 og frem til finnmarkshandelen ble frigitt i 1789.

1751 Rikgrensen mellom Norge og Sverige ble gått i årene mellom 1742 og 1751, opp fastsatt i 1751.

1769. «Den første offisielle folketellingen i landet hadde vært i 1769, et ti-år før det store Finmarkens amt hadde blitt opprettet. Den hadde da vist at det var 5.984 innbyggere i amtet (1.41).» Denne første folketellinga ble gjort atten år etter at grensen mellom Norge og Sverige hadde blitt avklart i 1751.

1700-1721 «Den store nordiske krigen, en krig utkjempet mellom 1700 og 1721 med flere Nord-Europeiske land, deriblant Danmark-Norge på den ene sida, mot Sverige på den andre. Da freden endelig kom, i 1721, var det over og slutt for Sverige som stormakt.»

1751 Under forhandlingene mellom Danmark-Norge og Sverige i 1751, kom man frem til en grenseavtale som har stått fast siden.

1769 Da den første offisielle folketellinga i landet kom i 1769, var det ei befolkning på 5.984 i Vardøhus len.

1772 Det ble i instruksen fra 1772 for amtmannen i Finmark blir det slått fast at Nordlandsfiskerne fortsatt skulle ha rett til å drive vårfiske her. Og nordlandsfiskerne, det var fiskerne fra Nordlands amt, et amt som frem til 1787 strakte seg helt  til grensen mot det egentlige Finnmark. Det er altså snakk om fiskere fra Nordland og Troms.

1787.1 Nordlandenes len ble delt i 1787, og de to nordligste fogderiene Senjen fogderi og Tromsø fogderi ble overført til Vardøhus len.

1787.2 Vardøhus amt blir dobbelt så stort i 1787, da de to nordligste fogderiene Nordlandenes amt, Senjen fogderi og Tromsø fogderi ble overført til Vardøhus amt. Det kom i stand, for at befolkninga i de to fogderiene skulle få de samme rettighetene som befolkninga i Vardøhus amt hadde fått. – Det var to år før Finnmarkshandelen skulle komme til å bli frigitt.

1787.3 Ingen klart definerte grenser «Da det nye, store Finmarkens amt ble til i 1787, eksisterte det ingen klart definerte grenser mellom Danmark-Norge og Russland og heller ikke mellom Danmark-Norge og et Finnland som var en del av Sverige. De store viddene var tynt befolket og dem med sitt hjemstavn her, hadde fri ferdsel, og det hadde de hatt gjennom alle tider.

1789.1 Finnmarkshandelen ble frigitt i 1789 etter at et handelskompani i København hadde hatt alle rettighetene på handel i Vardøhus len fra 1729 og frem til 1789. Så da spørs det om man med denne sammenslåinga da hadde oppnådd det som var hensikten.

1789.2 «Hammerfest og Vardø fikk kjøpstadrettigheter i 1789, med de privilegiene det medførte. De to byene fikk monopol på handelsvirksomhet, samtidig som myndighetene fikk bedre kontroll med eksport og import. Det som hadde med innkreving av skatter og avgifter ble på den måten enklere.

1604 Nordlandenes len, med fem fogderier, ble til i 1604, da flere små len sør for Finnmark ble samlet til et stort, (Bottolfsen 1990.29).

1826 Grensetraktaten mellom Norge og Russland ble opprettet i 1826 (Botolfsen 1990.28).

1789 Frigivelsen av finmarkshandelen kom i 1789. Samtidig ble de to nordligste fogderiene i Nordlandenes len, Senjen fogderi og Tromsø fogderi, lagt inn under Finmarken amt, og to kjøpsteder etablert etablert. (Bottolfsen 1990.29)

1835 Sykehuset i Finnmark – Det ble i 1835 gjort vedtak om at den gamle amtmannsgården i Alta skulle bli omgjort til sykehus, det første sykehuset i Finnmark (Botolfsen 1990.113).

1837 Formannskapslovene ble vedtatt av Stortinger i 1836, og sanksjonert av kongen i 1837.

1842 Sykehuset på Altagård blir vedtatt nedlagt (Bottolfsen 1990.115).

1847.1 Det store Finmarkens amt burde deles opp. «I 1847 skrev amtmann Harris i Tromsø, brev til departementet der han argumenterer for at det store Finmakens amt burde deles.»

1847.2 Et Finmarkens amt med et folketall i sterk økning – «Harris medga at tallet på innbyggere etter en eventuell deling vil bli på bare 18.737, dersom det hadde blitt delt akkurat da. Det var ikke stort, men han skrev at folkemengden var i stadig vekst.» 

1866.1 «Så ble Finmarkens amt delt – Det hadde gått mange år, og det hadde blitt hentet uttalelser og gjort notater, men lite hadde skjedd. Så i 1866 ble amtet delt etter å ha vært stort og uhåndterlig i 79 år. Det egentlige Finnmark gjenoppstod. Da delinga ble gjort gjeldende fra 1. oktober det året, i 1866, gjenoppstod det egentlige Finmark. Det skjedde ved at Senjen og Tromsø fogderier ble skilt ut og gjort om til et eget amt, det nye Tromsø amt.»

1866.2 «Ny amtmannen – Det nye Tromsø amt fikk sin amtmann og Finmarkens amt fikk sin, Jens Holmboe. Holmboe hadde til da vært fogd og sorenskriver i Hammerfest i nesten ti år. Han hadde blitt omtalt som en dyktig embedsmann, med betydelige lederegenskaper.»

1869 Det kommer skolebygg i Bugøynes i 1869, et bygg som også ble brukt som bedehus (Botolfsen 1990.128).

1886.3 Hammerfest ble et midlertidig amtmannsete, og det gikk to ti-år før det endelig ble avgjort hvor amtmannen skulle ha tilhold. Både Hammerfest, Alta og Vadsø hadde blitt vurdert. Det ble Vadsø.

1888 «Vadsø ble stedet, men vedtaket kom ikke før i 1888, ti år før helårlig hurtigruteforbindelse ble opprettet til Øst-Finnmark.

1940 Kommunevalg skulle vært holdet den 28. oktober 1940, men den 30. mai sendte myndighetene ut et rundskriv om at valget skulle utsettes (Bottolfsen 305).

1941 Tysklands angre på Sovjet via Finnmark, på det som har blitt kalt Murmanskfronten, skulle settes i gang natt til 22. juni 1941, men kom ikke i gang før en uke etter (Bottolfsen 314).

1944 Ordren til de tyske troppene på Murmanskfronten om å trekke seg ut, kom fra Berlin den 4. oktober 1944 (Botolfsen 315). 

1944 De sovjetiske troppene satte den 7. oktober i gang sin offensiv mot de tyske troppene på Murmanskfronten (Botolfsen 315).

1944 Ordren om å brenne alt etter seg, fikk de tyske soldatene den 28. oktober, i det de var på vei ut av Finnmark.(Botolfsen 315).

1979 «Historikeren, professor Einar Niemi, skrev i boken «Finnmark» som kom i 1979, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.»

1993 De eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, spor som viser at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.»

Oppdatert onsdag 10. september 2025  med kilder

Lillehammer, Arnvid (1994) Fra Jeger til Bonde, Aschehougs Norges historie, Oslo

Mangerud, Jan (2025) «Siste istid» i Store norske leksikon, 19. februar 2025

Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

Thommesen, Toini (1996) «Steinalderfunnene på Sarnes, Magerøya», Ottar 4-96, UiT, Norges arktiske universitetsmuseum, Tromsø

Tuesen, Nils Petter (2025) Norge, Store norske leksikon, Oppdaterings 28, juli 2025

HOME   BACK