Av Dag Skogheim

LANDETS SVØPE. Tuberkulosen var vår største folkesykdom, fryktet siden de eldste tider under navnet tæring. Bare på de seksti årene 1895- 1955 kostet den en kvart million nordmenns liv, skriver artikkelforfatteren, som selv var blant dem som overlevde sykdommen.

I MORGEN er den internasjonale tuberkulosedag. For hundre år siden og senere herjet tuberkulosen i alle land. Hvert land sto den gang alene med de kolossale utfordringene det var å mobilisere alle krefter for å få kontroll med den grå massemorderen som tuberkulosen ofte ble kalt. Hva er igjen etter den grandiose kampen mot folkesykdommen?Overalt, hos alle folk, finnes beretninger om forferdelige farsotter som rev bort veldige menneskemasser. Svartedauden var bare én av pestene vi kjenner ganske godt til, for pestlignende sykdommer grasserte jevnlig blant menneskene. I sagn og legender møter vi i stilisert form den angst og fortvilelse som nedfelte seg i sinnene og ble tilbake etter katastrofene.Det som kjennetegnet store farsotter som pest og kolera, var at de forsvant etter en tid, grasserte voldsomt og ble borte. Men det var alltid tilbake en sykdom som aldri forlot menneskene: tuberkulose. Til forskjell fra andre sykdommer hadde den et helt spesielt forløp, oftest langvarig med noen svært lett gjenkjennelige symptomer som hoste, feber, oppspytt og stadig svekket almentilstand.Etter noen tid støtte det til en hentæring av hele organismen før døden. Dette sykdomsbildet var godt kjent og ble presist beskrevet at legen Aretaios, som virket i Kappadokia i Lilleasia ca. 200 år e.Kr.: «Kinnbenene er fremtredende med hektisk feberrøde kinn, glinsende blikk, blek eller blygrå hudfarge. Kinnene legger seg om tennene liksom en leende og gir ansiktet et utseende som et lik mens leddene trer tydelig frem både på knær, hofter og armer mens skulderbladene rager frem som fuglevinger».

Jeg hadde selv lungetuberkulose

i elleve år (1943— 1954), og garanterer at legen Aretaios ga en helt presis beskrivelse. Det som kjennetegnet tuberkulose, eller tæring som var det folkelige helt presise navn, var nettopp den gradvise hentæringen, en prosess som kunne ta måneder og år. Det aldeles håpløse i situasjonen har sikkert gjort at det i tidenes løp la seg tabu over sykdommen. Ingen gikk gjerne inn i hus der en tæringssyk var.Folk var med god grunn redde. De kjente sykdommen fordi den rammet så mange, og ingen kunne i lengden skjule sykdommen. En tæringssyk måtte hoste, og fra syke lunger kom materiefylt oppspytt som en heller ikke kunne skjule. Permanent feber kan en lett se, feberrøde kinn, glinsende øyne – akkurat slik legen Aretaios hadde beskrevet sykdommen. Ingen kunne lyve seg fra tæringen. Den var en hentæring til døden. Det lå følgelig en aura av håpløshet over prosessen og, på et eller annet vis, smittet den omgivelsene. Dette forsto menneskene, men ingen visste hvordan den smittet. Ikke rart at tuberkulose gjennom tidene ble den grå, lumske massemorder som til sammen tok de fleste liv.

Stigmatisering.

Det er riktig å si at selv om tuberkulose var en tragedie i seg selv, var likevel stigmatiseringen det alvorligste. Jeg har kjent personer som fikk ødelagt livet pga. den stigmatisering de møtte når de friskmeldt vendte tilbake til samfunnet for å arbeide igjen. En meget nær venn av meg – medisinerstudent i slutten av 1940-årene – fikk plutselig beskjed fra sine vertsfolk at han måtte forlate byen. De hadde fått vite at han hadde vært innlagt i sanatorium med lungetuberkulose. En annen arbeidet i postverket. Kort tid etter at han var begynt igjen, måtte postmesteren snakke med ham en dag. Det gjaldt folk som ringte og gjorde oppmerksom på at de ikke ville utsettes for smitte når de fikk å gjøre med den tidligere tuberkuløse som ekspederte ved en disk. Min gode venn sa opp på dagen, helt fortvilet. Han klarte å få et arbeid som ryddegutt i et trykkeri – etter arbeidstid. Der var han i over førti år til han gikk av med en dårlig pensjon.Hvorfor protesterte de ikke? Hvem skulle de protestere mot? Saken er: Vi var rettsløse i den forstand at en protest enda mer ville understreke vår situasjon som tidligere tuberkuløs og gjøre det dobbelt problematisk for oss. En person som virkelig forsto vårt problem, var stadsfysikus Fredrik Mellbye i Oslo, som ville ha reist et monument over de titusener av tuberkuløse som gjennom særdeles kompliserte livsforhold likevel var lojale mot alle krevende påbud om forsiktighet og hensyntagen overfor medmennesker og samfunn.

Sanatorieæraen.

Ennå i siste halvdel av 1800-tallet hevdet ledende medisinere at tuberkulose var uhelbredelig. En ukjent tysk landsens lege – Herrmann Brehmer – mente derimot ut fra sin praksis at sykdommen var helbredelig dersom den ble erkjent og behandlet så tidlig som mulig. Han bygget det første lungetuberkulosesanatorium i verden. Görbersdorf sanatorium i Riesengebirge, i daværende Tyskland. Den dietetisk-hygieniske behandlingsmetode han gjennomførte på Görbersdorf, ble i prinsippet rettledende for alle sanatorier som tok imot lungetuberkuløse. Sanatoriet ble åpnet i midten av 1850-årene, et vakkert bygg i gotisk stil med tårn og spir. Omgivelsene var vakre, nåletrær med skygge og ly, frisk fjelluft som en antok hadde helsebringende effekt på syke lunger. I løpet av et par tiår var Herrmann Brehmers terapi kjent rundt om i Europa, og dermed kom den utvikling i gang som toppet seg med de mondene privatsanatoriene navnlig i Sveits og fra 1890-årene kom til uttrykk i de såkalte folkesanatorier som ble reist først i Tyskland, senere i hele Norden.Det var den tyske lege Robert Koch som påviste tuberkulosebakterien i året 1882, en epokegjørende påvisning som ga grunnlag for å forstå årsak og smitteveier og det faktiske omfang av sykdommen. I år blir det 100 år siden Robert Koch fikk Nobelprisen i medisin. Likevel skulle det gå mange, mange tiår før det ble utviklet medisiner mot tuberkulosen. Først i siste halvdel av 1940-årene ble det vanlig å ta de nye tuberkulosemedisinene i bruk på norske sanatorier.

Monumenter.

Rundt om i hele landet står fremdeles noen av de imponerende sanatoriebygningene som ble reist i de første tiårene av 1900-tallet. De står som mektige monumenter over et nasjonalt kjempeløft som ble gjort mulig i et utfattig Norge, resultatet av en flott kombinasjon av organisatorisk dyktighet i brede masseorganisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, Røde Kors, Nationalforeningen mot Tuberkulose og pågående, sterkt sosialt engasjerte leger, sammen med folks bitre erfaringer med tæringen som herjet og tok så uhyggelig mange unge liv. Ved siden av de store sanatoriene med tårn og spir var det på det meste ca. 125 mindre institusjoner for tuberkuløse. Ofte ble disse mindre institusjonene kalte dødens forgårder fordi de håpløse tilfellene vanligvis ble lagt inn der. Til sammen representerer disse synlige bygningene noe av det verste og samtidig noe av det beste i vår lille nasjons historie. Mange av bygningene er nå revet, mange er ominnredet og tatt i bruk for andre formål, mens noen bokstavelig talt er forvitret og råtnet ned der de sto. Å se restene av Gjøsegården sanatorium ved Kongsvinger er trist. Å se det monumentale Landeskogen sanatorium i Setesdal er deprimerende, der det står som et spøkelsesslott i mørke skogen.Hvorfor lar en vår nærhistorie råtne ned foran øynene våre uten at noen løfter en finger? Enhver voksen person burde vite at så langt tilbake som vi har pålitelig statistikk, er det faktisk slik at rundt regnet en kvart million mennesker døde av tuberkulose i tidsrommet 1895- 1955. Det er et veldig antall, en mørk og dyster statistikk som forteller om en nær og tragisk fortid der hver eneste familie i landet er representert. Burde det ikke gi tankemessig innhold og spenning for noen hver og minne om at de aller fleste døde var unge mennesker mellom 15 og 35 år.Vår historie er forpliktende felleseie. Den gir blant annet svaret på hvordan det var mulig å mobilisere nær sagt hele nasjonen til kamp mot denne aller farligste folkesykdommen. Det burde være en selvsagt sak at restene av dette grandiose nasjonale fellesarbeidet ble pietetsfullt tatt vare på og i det minste gitt høy status ut fra anstendighetshensyn.

Kronikk i Aftenposten publisert 22.03.2005 Oppdatert 19.10.2011

HOME