Arkhangelsk 2019

Reiser i russland

Av Terje Cock Svane

Fra Halden til Arkhangelsk

Helt siden de tre sommermånedene i Sankt Petersburg i 2002, og hadde tanken om å ta toget til Arkhangelsk ligget der. Det var ikke direkte planlagt, verken da eller nå, men tanken lå der som en idé fortsatt. Samtidig hadde jeg funnet en grunn til å dra dit i tillegg til lysten jeg lenge hadde hatt. Jeg ville prøve å finne det klostret jeg hadde lest om at nordmenn i gammel tid hadde plyndret på et av herjingstoktene innover i Kvitsjøen. Og nå kjente jeg på meg at tida kommet, men helt sikker var jeg ikke. Det var en av de aller første dagene i mai i 2019 jeg la i vei med toget nordover, og med hurtigruta til Vardø. Derfra tok jeg bussen til Kirkenes der Pasvikturist skaffer visum, og der det er et russisk konsulat.

Ble det tur til Arkhangelsk, ville det bli den første utenfor allfarvei i Russland siden togturen til Vorkuta sytten år tidligere.

Etter noen dager i Murmansk hadde tida hadde kommet. Jeg hadde bestemt meg, så jeg gikk ned på jernbanen og kjøpte billett, til  Arkhangelsk. Her hadde det blitt gjort store forandringer siden sist, og det var mange år siden jeg hadde vært der. Billettutsalget slik det var i juli i 2001 da jeg første gang hadde gått dit og kjøpt billett til Sankt Petersburg, var borte. Da satt bilettselgeren bak store tildekkede glassvegger med ei lita luke i. Nå hadde det i stedet kommet et nytt og moderne bilettkontor inne i den store ventehallen. Det satt mange ekspeditører bake disker slik det ellers er ute i verden, og et system med kølapper hadde kommet, samt gode stoler i stede for de harde trebenkene.

Med togbillett til Arkhangelsk kjøpt, hadde reiseruta blitt avgjort, og avreisedatoen bestemt. Først tidlig på avreisedagen, ble det oppdaget at toget allerede hadde gått ved 06-tida. Det var da bare ett å gjøre, for nå var reiseruta bestemt. Nå ble det til at hun som jeg har reist sammen med rundt i Skandinavia og Russlan i en årrekke likevel ble invitert med, enda jeg egentlig hadde tenkt å dra dit alene. Vi gikk ned på jernbanestasjonen og fikk reddet halvparten av det beløpet jeg hadde betalt, og i stedet ble det kjøpt to billetter.

Via Murmansk mot Arkhangelsk

Toget gikk tidlig på morgenen, ved sekstida et par dager etter. Både billettene og visumet mitt var i orden og ble godkjent, så Svetlana som jeg hadde invitert med, vi gikk om bord i toget, med Arkhangelsk som mål.

Tidlig neste morgen i Arkhangelsk

Toget fra Murmansk til Arkhangelsk bruker litt over ett døgn, og vi var fremme ved 07-tida neste dag. Det hadde vært kaldt i Halden, og kaldt i Vardø da jeg hadde kommet nordover tidlig i mai, så jeg forventet at det skulle være kjølig også her, men det var 19 grader og fint sommervær.

Straks vi hadde kommet ut av jernbanestasjone, fikk jeg låst fast kofferten utenfor en kafe, som vanlig for meg er, fast i en lyktestolpe. Etter å ha varslet betjeninga i den lille butikken innenfor, begynte vi å gå innover i byen. Hele dagen gikk med, frem til det ble kveld. Da vi hadde fått sett oss godt, var det å finne veien til den tomme leiligheta vi hadde fått lånt nøkkel til av noen i Murmansk. Denne skulle ligge langt utenfor, så vi tok drosje dit litt ut på kvelden, etter å ha funnet igjen kofferten nede ved jernbanen.

Den første natta i byen

Mens vi stod og så etter ei drosje ved 19-tida hadde det begynt å bli mørkt, og det regne litt. Stedet vi skulle til, lå ei mil utenfor gatehjørnet vi stod på, men sjåføren fant frem. Dit vi hadde kommet frem, var vil langt inne i skogen, med bare noen få litt større boligblokker av eldre type å se. Vi fant den riktige blokka, og inngangen. Seks etasjer opp fant vi leiligheta. Kofferen var tung, det var ingen heis, men opp kom vi og døra fant vi.

Det var lenge siden noen hadde bodd der. Det kom ikke vann av springen og det var heller ikke lys i taket, og noenlunde mørkt ute. Toalett og bad var det i gangen, og det bodde folk i etasjen. Leiligheta bestod av et eneste rom. Det var ingen seng, det eneste som var av møbler utenom kjøkkenbenk og skap over var ei to seters sofa, og to lenestoler.

Hva så? Ut på kvelden ble det til at vi måtte sove, og det fikk vi til, om enn ikke like godt som i ei seng eller to. Svetlana ble sittende i den ene stolen med beina i den andre, jeg liggende med øret og kinnet på armlenet og lett sammenkrøket i den korte sofa. Til trøst kunne vi høre gjøken, langt borte et sted i landskapet til vi sovnet, for vindurt hadde vi fått åpnet.

Da vi neste morgen skulle til byen, spurte vi oss frem til nærmeste bussholdeplass. Med retninga utpekt la i vei på en nokså bred sti. Etter kort tid så vi både flere busstoppesteder og en flyplass. Det hadde vi ikke regnet med, men vi gikk inn og fikk sett oss omkring før vi tok bussen til byen.

De neste nettene på hotell

Inne i byen, og det er Arkhangelsk vi er i fortsatt, fikk vi en taxisjåfør til å anbefale et høvelig hotell, og han kjørte oss til Hotel Dvina. Vi hadde kommet i hus, på ordentlig, i sjette etasje med fin utsikt. Vi kom til et svært bra hotell, ikke langt fra Sjøfartsmuseet, Lomonosovteatret og kaiområdene.

Russlands nasjonaldag

Det var Russlands nasjonaldag, det oppdaget vi ved 11-12-tida, etter å ha gått litt i strøket rundt hotellet. Vi kom vi til et område der det var samlet mye folk. Vi hørte sang og musikk og gikk i den retninga. Vi hadde kommet til stedet i Arkhangelsk der Russlands nasjonaldag 12. juni ble feiret.

Det var utenfor Lomonosovteatret folk var samlet. Bygget bærer navnet «ТЕАТР им. М. В. ЛОМОНОСОВА» (Teatret til minne om M. B. Lomonosov), den berømte Mikhail Lomonosov, en mann jeg allerede kjente litt til. Det var taler, dans på scenen, sang og musikk, og for meg en god opplevelse. Noe av det jeg husker, var det taleren sa om at russerne var stolte over det store landet sitt, og at de var opptatt av at alle mennesker skulle ha det bra.

Mikhail Lomonosov (1711-1765) er kjent også fordi han, da han var ung og kunnskapstørst, la i vei fra den lille landsbyen han vokste opp i, i Arkhangelsk-området, og gikk tusen kilometer til fots for å komme til Moskva. Unge Lomonosov måtte ganske sikkert ha gått gjennom både kjente og ukjente områder, uten veier. Kanskje fulgte han stier enkelte ganger, kanskje ikke. Gjennom nesten ugjennomtrengelige skoger, mellom vannfylte områder og gjennom myrlendte tereng, tenker jeg han var nødt til å gå. Jeg tror ikke det var enkelt, den gang, i tida omkring 1725.  Så ble han også en verdensberømt polyhistor, en som også var med på å legge grunnlaget for det moderne russiske språket. (Kilde: Wikipedia)

Vi ble i byen i flere dager, og fikk sett oss omkring, i store kjøpesentre, i bokhandler og vi fikk smakt på kaffe og kaker i flere hyggelige kaféer. På BurgerKing eller kan hende det var på På MacDonald, fikk vi både fiskeburger og softis, akkurat som ellers i verden. Og med en bak disken som hadde studert norsk kunne jeg snakke eget språk.

Vi besøkte sjøfartsmuséet og var inne i den eneste kirka vi kom over som var åpen, ei klosterkirke. Inn i den store nye kom vi ikke, for den var tydligvis ikke fullført innvendig. Jeg tenker på alle de vakre maleriene og den såkalte ikonastasen, den som deler rommet der de som besøker gudstjenesten oppholder seg, og prestene.

Været var godt de fleste dagene. Den første dagen var det hele 17 grader frem til det hadde kommet litt regn ut på kvelden. Den 12. juni hadde det blitt kjøligere, men været var bra, og bedre ble det igjen de neste dagene.

Vi fortsatte å studere byen, og ikke langt fra hotellet var det noe som må ha vært et kulturhus. Utenfor, i den store hagen kom vi over mange ungdommer i skolealder som stod og satt og tegnet. Jeg spurte om lov til å ta bilder av dem, og det fikk jeg.

Det gamle klostre fra fortida som vi lette etter, der finnmarkinger hadde vært på herjingstokt i fortida, prøvde vi aktivt å finne den siste dagen vi var der. Vi gikk rundt og spurte flere, også inne i den nevnte klosterkirka, men først to timer før togavgang, kom vi over en prest utenfor den nye, store kirka som er under bygging. Han fortalte at vi kan finne ruiner etter klostret, men det hadde vi ikke tid til denne gangen. Så hit måtte jeg tilbake, og kan hende finner jeg i alle fall ruinene, det forstod jeg. Jeg hadde allerede bestemt meg for at når det blir vinter, skulle jeg tilbake. Den store elva Dvina ville jeg se når isen hadde lagt seg, og isbrytere var i arbeid og store lastebåter kom oppover og gikk nedover elva

Men tilbake til det gamle klostret vi så etter.

Konfliktene i nord 

Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420 og i årene deretter. På samme vis kom det russere til stadighet innover i det som etter hvert ble det store Finnmarka, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte de tok med seg kvinner og barn. I 1419 kom det en styrke på fem hundre nordmenn seilende innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot fiendene sine her. De kom også til Arkhangelsk og plyndret «Erkeengel Mikaels-klostret», klostret vi hadde satt oss fore å finne.

Erkeengel Mikaelsklostret i Arkhangelsk slik det så ut i fortida, dit nordmenn kom og herjet.

Det var da Russerne hadde begynt å interessere seg for Kolahalvøya og områdene her, som var regnet som norske at konfliktene begynte. Frem til da hadde nordmennene sendt skatteoppkrevere innover hele Kola og til de vestlige områdene av Kvitsjøen. 

Den siste av de norske skatteoppkreverne som fikk inn skatter, var her vinteren 1611 og 1612. Etter den tid skjedde det ei nedtrapping. Det gikk over til å bli årlige besøksreiser, den siste ble foretatt i 1813. Da var det slutt på skatteinnkrevinga fra samene på Kola. Det var året før Norge var ute av den mer enn fire hundre år lange unionen med Danmark. 

I løpet av denne lange perioden med uenighet, krigs- og plyndringstokt, hadde russerne blitt tvunget av svenskene til å gi fra seg retten til å kreve inn skatt langs kysten av det som ble Finnmark og Troms. Til slutt, da Danmark-Norge gikk seirende ut av Kalmarkrigen i 1613, måtte Sverige trekke seg ut, og kysten av det som etter hvert ble Finnmark og Troms, ble norsk land. 

Vi ble i Arkhangelsk til ut på ettermiddagen ved 16-tida mandag 15. juni. Da hadde oppholdet i vart i seks dager, og på hotell «Dvina» hadde vi bodd i fem døgn. Toget mellom Arkhangelsk og Murmansk går annen hver dag, men nå hadde vi planlagt å gå av den gamle byen Kem nede ved Kvitsjøen. 

Om det jeg har sett av byen Arkhangelsk, er det å si: At byen var så stor, og så flott, det visste jeg ikke. Bildene jeg tok viser bare litt av de mest interessante områdene. Folk virker vennlige og hjelpsomme. Mange smiler og virker glade. Det er liv i byen, mange barn og skoleelever er det å se. Folk i alle aldre spaserer i gatene om formiddagene. Ungdommer er observert, flere steder i byen kunne vi se folk som satt og tegnet. Langs den store elva, var det mange å se på kveldstur, mest yngre. 

Turen fra Arkhangelsk til Kem tok 14 timer. 

Sist endret 2022.01.06 – 18:28

home  –  outside