Lappmarken var et fellesområde der både Dannmark-Norge, Sverige og Russland krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter.

Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også russerne hadde gjort tidligere.

Danmark-Norge hadde gjort kystlandet opp til og med Varanger til norsk land, blant annet ved Christian IV’s innsats. Først hadde Sverige i 1595 inngått avtalen med Russerne om kystområdene i nord. Russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten. Deretter hadde Christian IV gjennom en krig frigjort de samme kystområdene fra Sverige, i 1613.

Da hadde Sverige og Russland holdt en krig i gang mer eller mindre i 20 år. Da Sverige gikk seirende ut, fikk landet, ved fredsforhandlingene i 1595, overdratt retten til å kreve inn den skatten russerne skulle hatt av sjøsamene langs kysten fra Varanger og ned til Malangen.

Denne fredsvtalen fikk myndighetene i København ikke vite noe om. Først da et kart viste at kysten fra Varanger til Tysfjord var merket opp som svensk, kom det frem hva som hadde skjedd.

Uten at Danmark-Norges konge i København hadde fått kjennskap til det, hadde Sverige og Russland også blitt enige om at russerne skulle overlate sin del av skatteinnkrevingen i de indre områdene av Lappmarken til svenskene. Hit hadde Danmark-Norge, Russland og Sverige frem til da, alle de tre landene sendt sine skatteinnkrevere.

Etter at myndighetene i Danmark-Norge hadde fått vite om fredsavtalen som hadde blitt inngått mellom Russland og Sverige det året, begynte man å forberede tiltak for å stoppe den svenske ekspansjonen.

Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), var ung den gang, og svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka og festninga fra 1307.

Etter at kong Christian IV og hans følge hadde kommet tilbake til København, gikk tida, og det så ikke ut til å bli gjort noe mer.

Den nye kongen i Sverige, fra 1607, Karl IX, hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger.

Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.

Det Sverige da måtte gi fra seg, var Vardøhus len og retten til å kreve inn skatt av sjøsamene mellom Varanger og Tyssfjord. De indre områdene ble som før, Dannmark-Norge og Sverige fortsatte skatteinkrevingen i fellesområdene sør for den lange kyststrekninga oppe i nord.

Så fra 1613 av har Finnmarkskysten vært norsk land.

Etter det som blir omtalt som Den store nordiske krig, hadde det kommet en ny avtale med Sverige. Grensen mellom Sverige og Norge skulle bli gått opp. Svensker og nordmenn gikk langs vannskillet, fra Røros og nordover. Da de kom til områdene som skulle bli Finnmark, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes opp slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk.

Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land. Det som da stod igjen, var grenseimrådene mot Russland. Først i 1826 ble grensen gått opp her.  Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Fennoskandie har blitt brukt om de store, tynt befolkede nordområdene som vi ser på  et kart fra Historisk Scheepvaart Museum, Amsterdam

Nordområdene på et kart fra Historisk Scheepvaart Museum, Amsterdam, via Randi Rønning Balsvik 1989/2007, VARDØ Grensepost og fiskevær

Helt til de østligste områdene på Kola, ja, helt ut de østligste områdene på Kolakysten til de vestligste delene, og innerst i Kvitsjøen, sendte komgen o Køvenhavn sine utsendinger for å kreve inn skatt av samene.

Sist endret 2023.10.28 – 15:24 med kilde

• Johnsen, Oscar Albert (1923) Finnmarkens politiske historie, Videnskapsselskapets skrifter II . Hist.fil. kl. 1922: No. 3, Kristiania 1923

Med Berlevåg i fokus

Berlevåg 1910, 1953, 1963…

Berlevåg, fiskevær og kommune, Berlevåg ble egen kommune da Tana ble delt i 1914. I dag har Berlevåg veiforbindelese til innlandet. Veien mellom Berlevåg og Tana kom i 1959 og nå kan man ta seg frem , ikke bare til byen og fiskeværtet, men også helt ut til fyret, med bil. Berlevåg kommuine har i dag litt under ett tusen mennesker. Store norske leksikon oppgir at det i 2022 er 906 innbyggere i kommunen.

I 1877, da herredstyret gikk inn for å gjøre bedehuset om til kirke, hadde Berlevåg 240 innbyggere.

Berlevåg er i dag et viktig fiskevær, blant annet på grunn av nærheten til et av de rikeste fiskefeltene i verden, Barentshavet. Også derfor har myndighetene etter krigen, tross alt, satt mye inn på å gjøre byen liv laga.

Kjølnes fyr ligger litt i utkanten av Berlevåg, fire kilometer øst for byen. Fyret er 22 meter høyt, og lyser i tidsrommet fra 12. autust til 24. april. Vil vi besøke fyreret, står det på Wikipedia, vil vi finne en restaurant der ved sommertid.

Stormen som ødelegger – Berlevåg ligger utsatt til for vær og vind, et godt stykke øst i Finnmark. I 1882 ble store deler av fiskeflåten ødelagt av stormen som kom inn fra storhavet utenfor. Det var etter det man gikk i gang med å bygge molo til vern mot havet. Det hjalp litt, og i noen år, men i 1932 kom stormen og ødela moloen.

Den første moloen som hadde blitt gjenreist til erstatning for den som ble ødelagt av bølgene fra havet utenfor, ble også knust av bølgene. Det skjedde i  i 1959.

Berlevåg i tida omkring 1910 – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Høsten 1944 hadde alt i Berlevåg blitt brent og totalt ødelagt. Kjølnes fyr ble skutt i brann noen få dager før befolkninga ble evakuert høsten 1944.

Da myndighetene etter krigen begynte å planlegge gjennoppbygginga av Finnmark og Nord-Troms, gikk man inn for å innskrenke antallet fiskevær. Berlevåg hørte ikke med til dem man ville bygge opp igjen. Men det sa berlevågingene nei til. De gikk i gang på egen hånd, myndighetene nede i Oslo fikk si hva de ville, Berlevåg skulle gjenoppstå.

Kjølnes fyr, ble reist midlertidig med bare ei lanterne for å vise vei, altså svært provisorisk etter at folk begynte å komme tilbake etter at krigen var over. Først i 1947 gikk man i gang med å reise det som skulle bli et nytt Kjølnes fyr. To å senere stod fyret klart, der ute. Da hadde det kommet to bolighus, ikke mindre enn fire utedo, kan vi lese, og fire båthus og maskinhus for ei ny elektrisk fyrløkt.

Det ble satt i gang bygging av ny molo i 1960. Arbeidet med den pågikk i ti år. Først med denne tredje moloen fikk man en så solid en at den ble stående. Det er en molo bygd etter en vel gjennomtenkt metode, hentet fra det store utland, ikke bare ved utfylling med stein, som før.

Så mens byggearbeidet stod på, levde man i noen på ny med landgangspram. Når last skulle i land eller om bord gikk den ut og møtte hurtigruta. Det samme var tilfelle når det var passasjerer som skulle med, de måtte nå som i førkrigstida, ut med pramma.

Den moloen som nå har kommet, har holdt stand mot de store bølgene fra det åpne havet utenfor. Berlevågsamfunnet og havnevesnet hadde nok forberedt seg, på det som skjedde i 1959. For året etter, i 1960, ble den nye måten å bygge moloer på satt i gang.

Hurtigrutekai i Berlevåg kom det i 1974, da hadde havneforholdene blitt gode nok.

Flere bilder fra Berlevåg

1. Berlevåg i fortida

2. Berlevåg 1953

3. Berlevåg 1963.1

Klikk her for å se film fra moloutbygginga  og denneKystverket.no.

Publisert 2022.08.14 – Sist endret 2023.02.02 – 19:16 med kilder

• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
• Grepstad, Ottar (2003) Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Forlaget Press og Landsdelsutvlget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten
• Johnsen, Pål Espolin (1979/1980/1982) Hurtigruta, J.W.Cappelens Forlag A/S, Oslo
• Store norske leksikon 14. august 2022
• Wikipedia 2023.01.15 Kjølnes fyr

HOME

Pomortida i Finnmark

Finnmark i historien

Pomorhandelen var viktig for befolkninga i nord, og like viktig for russerne som hadde ei stor befolkning, avhengig også av store mengder fisk. Når de norske fiskekjøperne i makketida om somrene ikke tok imot fisk, fikk de avsetning hos de russiske fiskeoppkjøperne, de som gjerne gikk under betegnelsen pomorer (по [pa] på, langs inntil og море [morje] hav).

På 1500-tallet hadde interessen for nordområdene økt sør i Europa. Russerne som på 1100-tallet hadde begynt å bosette seg omkring Kvitsjøen og til dels på Kola, begynte samtidig en fornya interesse for Kolahalvøya og områdene rundt. Så nå kom det et kloster på Kola og et i Petsjenga. Dermed hadde de lagt et grunnlag for ny bosetting her nord. Den nye bosettinga medført interesse for fiske i farvannene utenfor Finnmark, og etter hvert handel med befolkninga.

Siden det ikke var noen grense i områdene, ble man etter hvert bekymret for at russerne skulle komme å tilta seg rettigheter på det som kongen i København anså som dansk-norsk land.

Det ble en del konflikter etter hvert, omtalt annet sted, men det roet seg etter hvert, og vi kom inn i en 200 år lang periode med kontakt mellom nordmenn og russere i nordområdene.

Pomorene kommer for å fiske

Når sommeren hadde kommet og Kvitsjøen hadde blitt seilbar, la fiskere rundt Kvitsjøen ut på seilas mot Norge. Til å begynne med var det mest for å fiske. Da det ble innskrenkninger i fiskerettighetene, ble handelen med nordmenn eneste mulighet.

Vi er da i pomortida, i de tidene da det var små, eller ingen forsyninger med mel og kornvarer til befolkninga i nord. Da kom russerne med sine forsyninger, blant annet av rugmel. De hadde ikke bare rugmel, kanskje der aller viktigste, men også bygningstømmer og en god del annet.

Forbudene kommer

Russiske fiskere hadde kommet til Finnmark fra Kvitsjøområdet om somrene på fiske helt fra begynnelsen 1700-tallet. Det hadde de gjort 200 år, da fiskerettighetene deres gradvis ble strammet inn. Myndighetene var redd for at den russiske innflytelsen skulle bli for sterk. Det kom først en lov som tillot dem å fiske bare på noen få steder, en lov som gikk under navnet «Kibergrettighetene».

I 1913 kom den norske regjeringa med totalforbud mot at russerne skulle kunne fiske utenfor Finnmark.

Silda viktig for kvitsjøbefolkninga

Det ble fisket inne i Kvitsjøen, blant annet mye sild. Det var fisk nok til eget bruk for befolkninga her, men ikke nok til å dekke etterspørselen fra lenger sør i Russland.

Med de begrensa fiskemulighetene inne i Kvitsjøen, fikk fisket utenfor Finnmark og handelen med fiskerne på kysten i Nord-Norge større og større betydning.

Pomorene kommer for å kjøpe fisk

Det pomorene var ute etter, var fersk fisk, i store mengder, også fisk som nordmenn spiser lite eller ikke noe av. Mot mel, trevirke og annet som befolkninga i Nord-Norge trengte, fikk de fisken de hadde behov for. Senere ble det handlet med penger også.

Fisken fra Finnmark, Troms og de aller nordligste traktene i Nordlan, ble, som fisk fanget i hjemtraktene, saltet i tønner og ført til fiskemarkedene i Arkhangelsk og Onega. Hit kom det oppkjøpere fra store deler av Russland. Herfra ble fisken sendt nedover de elvene. På dem kom melet, og mye annet nordover, og på Dvina kom tømret flytende.

Vi ser at folket rundt Kvitsjøen hadde en lang reisevei, og den brukte de i 200 år. Arkhangelsk ligger like langt sør i Russland som Namsos i Norge. – Et kart fra Google Map

Pomorene handler med mel og tømmer

Rugmelet kom nordover på den store elva Volga frem til Rybinsk. Det ble så sendt videre til Vologda der det igjen ble omlasting. Det ble lastet over på prammer som blant annet førte det nordover langs elva Dvina til kvitsjøbyene Onega og Arkhangelsk. Trematerialene det var etterspørsel etter i Finnmark, ble fløtt nordover på den samme Dvina.

Tømret, blir det fortalt, var svært viktig for folk langs kysten. Med det fikk folk bygd hus og naust, og noen kunne overlate gammen til husdyrene.

Pomorskipperne kjøpte inn i store mengder rugmel, og tok det med seg til Norge. De hadde også med seg havregryn, smør, honning og kjøtt. Dessuten kom de med never til taktekking, tjære, skinn, hamp og lin. Munkene fra Solovkiklostret hadde med seg multer, reinkjøtt og småvilt, står det å lese på en plakat på Pomormuseet i Vardø i juli 2019.

På det meste kom pomorene med så mye som mer enn 8.500 tonn mel i året, til de nordligste områdene i Norge. Hvor mye de hadde med seg til pomorbyen frem for noen, Vardø, kan vi lese nedefor, der omtalen av nedgangen i pomorhandlene er.

Dampskipsrute

Handelen og trafikken mellom Kvitsjøen og Finnmark ble etter hvert så viktig at det i 1875 ble opprettet dampskipsrute mellom Arkhangelsk og Vardø. Det var to skip som gikk i rute mellom byene i sommertida «Imperator Nicolaij» og «Lomonosov».

Skipene hadde med seg både post og varer, men også de mange russerne som hadde arbeid på fiskebrukene i Vardø.

Dampskipene «Lomonosov» og «Imperator» brukte fire dager på strektnngen Vardø-Arkhangelsk.

Pomorene gir fiskerne arbeid

Takket være pomorene, fikk fiskerne i Finnmark solgt fisken også om somrene. De saltet fisken i tønner og tok den med hjem.

Sommertid var makketid, og norske fiskekjøpere kunne ikke det var ikke ta imot  fisken. Uten de russiske oppkjøperne hadde fiskerne blitt arbeidsledige, og de hadde heller ikke kunnet gå til anskaffelse av det nødvendige kornet og melet de måtte ha for vinteren. Det blir sagt at uten korninnførselen fra Russland, hadde det ikke vært mulig for folk å bo på Finnmarkskysten på den tida.

Napoleonskrigene skaper problemer

I tida da Napoleonskrigene raste, mellom 1800 og 1815, patruljerte engelske krigskip i nordområdene. Det skapte problemer for kornimporten ikke bare for dem som bodde sør i landet, men også for folk i nord. Stadig ble pomorenes fartøyer angreptet av engelskmennen, og ført til England.

Det var også dårlige tider når det gjalt fiskeriene. Fisken uteble, og folk, for ikke å si almuen, manglet bådet fisk og penger, og da ble det nød. Særlig ut på senvinteren kom problemene. Husdurholdet hadde stort sett vært forsømt, så det gav lite avkastning. Fisket var hovednæringa.

Arkhangelsk ble grunnlagt i 1584, og i 1898 fikk byen jernbaneforbindelse sørover. Foto fra Pomormuseet i Vardø, i 2019.

Når folk ikke kunne betale, verken med penger eller fisk, og kjøpmannen eller faktoren ikke lenger hadde mulighet til å gi kreditt, sultet befolkninga. Særlig vanskelig var det en periode omkring 1804, i Øst-Finnmark. Mange hadde pantsatt alt de eide, også båt og fiskeredskaper. Noen hadde igjen bare klærne de gikk i.

Fogden prøvde å hjelpe, men det var ikke mye han kunne få gjort. Det hendte at folk sultet i hjel. I mars 1813, i et brev fra Alta, datert 31. mars, ble det klagd til fogden over at det ikke var mulig å få tak i mel eller kornvarer. Det ble hungersnød mange steder.

Hadde det ikke vært for det kornet, og det melet som tross alt kom frem, hadde forholdene blitt fryktelige, mange steder på kysten i denne perioden, blir det fortalt.

Pomorhandelen går tilbake

Etter hvert som Finnmark mer og mer ble en del av Norge, og det kom dampskipsruter helt frem til Øst-Finnmark, ble behovet for varer fra Russland mindre. I 1853 ble det opprettet en 14 daglig dampskipsrute rute mellom Tromsø og Vadsø, men bare i sommertida, og i 1898 kom det helårsforbindelse med Hurtigruta, uten omlasting i Hammerfest som det til da hadde vært.

Når det nå kom vareleveranser sørfra, mistet importen fra Russland gradvis mye av sin betydning. Samtidig hadde Arkhangelsk, også det i året 1898, fått jernbaneforbindelse sørover (3.150).

Et bilde tatt i Vardø vel ett tiår etter at pomothandelen tok slutt. Finnmark har nå hatt helårlige hurtigruteabløp i tretti år, og blitt nærmere tilknyttet resten av landet. Foto: Anders Beer Wilse 1928

Importen av korn fra Arkhangelsk til den østligste byen i Norge, Vardø, hadde vært stor. Den hadde på det meste, i 1880-årene, kommet opp i 3.300 tonn rugmel årlig bare dit. Så gikk det nedover. Et ti-år senere, i 1890-årene var mengden redusert til 2.300 tonn, og så ble den bare mindre etter hvert (1.151).

Så kom tyskernes ubåtkrig da første verdenskrig begynte i 1914. Det gjorde importen fra Russland vanskelig, igjen,  samtidig som russerne på grunn av krigen trengte varene selv.

Deretter kom revolusjonen i Russland i 1917, og så den derpå følgende borgerkrigen i landet, den russiske revolusjonen.

Sist endret 2020.07.28 – 13:45 med kilder som 

• Balsvik, Randi Rønning (2007) VARDØ Grensepost og fiskevær 1850-1950, Vardø kommune, Vardø
• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
• Snl.no Store norske leksikon
• Wikipedia

Noter:  Balsvik 2007

HOME

Finnmark

Finnmark i historien

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former. Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere. Formålet var på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Men samene da, hvor kom de fra? Det har det blitt diskutert og drøftet gjennom årene, ja kanskje gjennom århundreder. Det vi nå har begynt å forstå, er at den befolknings som etter hvert har blitt betegnet som samefolket har kommet da folk begynte å bosette seg på Den skandinaviske halvøya og i områdene i nord og nordøst.

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

En same, hva er da det? – Samefolket har levd mer eller mindre isolert fra den norrøne befolkninga og slik har det utviklet seg en egen kultur. Med sin levmåte forskjellig fra folk omkring, med egne språk, og med sin egen religiøs forståelse av tilværelsen, har samene i sin kontakt med omverdenen sett og erfart at de har hatt en annerledes kultur. Ja, de har opplevd det som så mange andre folk har fått oppleve, at de tilhører et eget fellesskap, ulikt de andre. Hvordan har de kunnet det? Det har de gjort, slik andre fellesskap har gjort det, ved å definere de andre som ikke tilhørende sitt fellesskap, og som mennesker som aldri vil kunne komme til å bli en del av deres.

Langt på vei har det vært en del av den fremmedfrykten vi alle kan ha å stri med. Slik har det hele utviklet seg gjennom århundredene, ja, gjennom årtusnene til å oppfatte seg som et annet folk, tilhørende en annen nasjon.

En nasjon, det er den minste byggekloss i det (inter)nasjonale samkvemmet. Slik har samefolket, enten man har kommet til å bli boende i Norge, Sverige, Finland eller i Russland fortsatt å bli en nasjon med sin egen nasjonalfølelse.

Forskjellen på den samiske nasjonen og folk av andre nasjoner, er at de, samene, ikke som mange andre, har tatt det for gitt at enhver nasjon har krav på sin egen stat.

Men, etterkommere er de, etter folk som har kommet samtidig med andre som langt tilbake i tid kom og begynte å befolke det som har blitt Sverige, Norge og Finland, ja i de nord-vestligste delene av Russland med.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1200-tallet så smått begynte å få ei tilflytta fiskerbefolkning.

Skriftkultur – Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. Dermed hadde samefolket i middelalderen ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra samene selv.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Herfra ble det sendt misjonærer inn i områdene der fremmede med helt andre religiøse oppfatninger bodde. Så kom det enkle kirkebygg der folk bodde. Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si, men begge skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirka. Her ble det lenge et utgangspunkt for fogden når han sendte sine skatteoppkrevere innover Kola der samene holdt til.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-talle, og var mottakere av fisk fra Nord-Norg. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Mellomkrigstida i Finnmark

Nedgangstidene kommer

I mellomkrigstiden var det alvorlige nedgangstider, og at det gikk særlig hardt ut over fiskerinæringa. Allerede i 1918 var de økonomiske nedgangstidene merkbare i Finnmark  (1.236). Samtidig økte folketallet i finnmark med 1/5-del eller med 20 %, skriver Øysteing Bottolfsen (1.235).

Da første verdenskrig var over, ble det stor varemangel med stigende priser. Etter at produksjonen hadde kommet i gang igjen, og varemangelen hadde kommet i gang igjen, skapte det overflod. Da hadde vi kommet til 1920.

Det ble problemer med å få avsetning for varene, og «prisene raste nedover». Markeder brøt sammen, resultatet var at bedrifter gikk konkurs, og det samme skjedde med banker.

Med nedgangstidene fikk fattigkassa økte utgifter. Kommunene måtte ta opp lån, hvis det var mulig, og gjelden økte.

Problemer i fiskeriene

Fisket hadde slått feil i flere år, samtidig som det ble problemer med å få avsetning på den fisken som kom i land. Det resulterte i at fiskeprisene gikk kraftig ned. Det sies at de ble halvert over natten.

Fiskerne fikk betalt 8 øre, i høyden 10 øre kiloet for torsken, og 4 øre for seien, i den grad det var avsetning å få. Resultatet ble at fiskebruk langs hele kysten ble brennende inne med store lagre. Mange gikk over ende, og arbeidsplasser forsvant.

Nesten alle merket nøden, ikke bare fiskerne. Fortjenesten for dem som drev handel gikk ned, alle levde jo av fiskeriene. Mange gikk forretninger gikk konkurs, det ble stor arbeidsløshet på land.

Lønningene gikk ned, og myndighetene måtte sette i gang nødsarbeid. Veibygging var ett av midlene.

Fiskernes økonomiske problemer

Fiskerne hadde verken økonomi god nok til å kunne kjøpe nye fiskeredskaper når det var nødvendig, langt mindre råd til å få vedlikeholdt båtene, skriver Øystein Bottolfsen i Finnmark fylkeskommunes historie. I 1920-årene måtte mange av dem som hadde gått til anskaffelse av nye, gode fiskeskøyter selge dem unna for å unngå konkurs. I stedet måtte de gå over til mindre og dårligere båter, båter de ikke kunne gå ut til Nordkappbanken med, og heller ikke drive kystfiske med i den hardeste vintertida.

Vi er i de harde 30-åren

De harde 30-årene har vi hørt snakk om. Det var ingen arbeidsledighetstrygd å få. Det var i denne tida prestens  kirkebønn ble endret slik at han hver søndag bad om Guds hjelp for at vi skulle slippe å oppleve det igjen. Helt frem til den nye liturgien kom i 1970-årene, var det en del av «kirkebønna» som hver søndag ble gjentatt: «Bevar oss fra hunger og dyrtid».

Arbeidsledighetstrygd kom det ikke før i 1938. Tidene var dårlige, og av de mange som så seg nødt til å selge fiskeskøytene sine, solgte en 20-30 finnmarkfiskere dem til Russland. Pomorhandelen som hadde vært Finnmarks redning, som Kristian M. Hansen skriver, hadde ikke kommet i gang igjen. Det eneste var en avtale inngått tidlig i 1920-årene om eksport av saltet sei og stinbit, men denne ble avviklet etter kort tid (x).

Så tidene var svært så dårlige som vi jo har hørt en del om. Krakket som kom umiddelbart etter at første verdenskrig var over, har vi også hørt om, og depresjonen som i 1930-årene slo inn over landet, den fikk altså også befolkningen i Finnmark merke.

Konsekvensene av krakket

Den store krisa med den påfølgende store depresjonen begynte for alvor i 1930, og var da på det verste, skriver Bottolfsen.

Når folk ikke kunne betjene gjelda, kunne myndighetene og bankene ta i bruk de innkrevningsmetodene som var tilgjengelige. Det var utpanting og auksjon.

Å ta fra folk husene, husdyrene og båten, betydde økte utgifter for fattigforsorgen. Det blir slik Øystein Bottolfsen skriver, man tok med den ene hånda og måtte gi med den andre. Det var ingen trygdekasse, som vi vet, men man hadde Fattigkassa, og folk hjalp hverandre. De som stod der uten noe sted å bo, fikk tak over hodet, og kunne overleve.

Kraven var ikke så store, men mange syntes det var flaut for dem å komme i butikken med lappen fra Fattigkassa når det røynet som verst.

Niels Øritsland, for eksempel, kom som sokneprest til Nordkapp i 1927 og ble her til 1932, i ni år. Han forteller hvordan han opplevde de harde 30-årene her i kommunen.

«Det var nedgangstid og nød i hele landet, men aller mest i Finnmark. Sør i landet var det folk som samlet inn penger og klær og sendte nordover, og man kunne både lese og høre snakk om ”Finnmarksnøden”.

Hjørdis Lia, som ble vokste opp i Honningsvåg, ble født i 1911, og skriver om nødsårene:

«I tredveårene var det virkelig kriseår. Det var stor nød blant den arbeidende befolkning, særlig når fiskeriene sko feil, i tillegg til elendige priser på fisken.»

Også i visitasprotokollen for Hammerfest prosti blir det fortalt om arbeidsledigheten i Honningsvåg i 1932, og i menighetsrådets protokoll for 1938 står det å lese:
Ungdommen er gjennomgående bra, men da man ikke har alledning til å henvise til skoler og tiltak som kan høine ideaaler som enhver ungdom thar tang til å nå, blir lediggangen dessverre stor.

Det ble satt i gang nødsarbeid, men lønna var ikke på mer enn 40 øre timen. Og lønna for å jobbe en ti timers dag kunne bli 4 eller 5 kroner. Under slike forhold ble det ikke mye å leve av for familier med mange barn, og dem var det mange av.

Hjørdis Lia forteller videre:

«Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.»

Sist oppdatert 2019.05.01 med kilder som

• Lia, Hjørdis: Jeg vokste opp i Honningsvåg, Årbok for Nordkapp 1990-91
• Øritsland, Nils: Fra sokneprest Nils Øritslands (1927-36) etterlatte skrifter, i Honningsvåg Kirke 100 år 1885-1985, Utgitt av Nordkapp kommune 1985
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

NOTE 1) Øystein Bottolfsen 1990..

HOME

Grensestridigheter med Sverige

Fellesområdet

Finmarka hadde vært svensk-norsk-russisk fellesområde på slutten av 1500-tallet i ei tid da Sverige førte en agressiv politikk for å sikre seg alt landområde fra Tysfjord til Kolahalvøya, og, hele Nordkalotten.

Svensk-norsk-russisk fellesområde

Alle de tre landene, Norge, Sverige og Russland hadde helt fra middelalderen hatt rett til å kreve inn skatt av samene. Det kom både svenske og russiske skatteoppkrevere så langt som til områdene ute ved kysten der samer holdt til. Normennene på sin side dro langt innover på Kola med sine skattekrav.

Sverige hadde vært misfornøyd med Danmarks sterke stilling den unionen som hadde blitt opprettet i 1397, Kalmarunionen. Her hadde Norge, Sverige og Danmark felles konge, men egne riksråd. Da Gustav Vasa ble konge i Sverige i 1523, brøt landet ut av unionen.

Det førte til mange konflikter, kriger ført helt andre steder, på slagmarker langt fra Finmarka. Resultatet ble at Sverige fikk den geistlige og verdslige jurisdiksjonen over de indre områdene, mens resten av Finnmark, altså Kyst-Finnmark, hadde Danmark-Norge juridiksjon over.

Russland gir Sverige skatterett i Kyst-Finnmark

Etter en krig mellom Russland og Sverige som hadde foregått langt borte fra Norge, hadde de to landene ved fredsavtalen i 1595, kjent som fredsavtalen i Tausina, blitt enige om at Sverige skulle få overta retten til å kreve inn den skatten russerne hadde hatt rett til å kreve inn av sjøsamene på kysten fra Malangen til Varanger.

Det ble inngått andre avtaler også, alle uten at Danmark-Norge fikk vite om det. Russerne skulle slutte å kreve inn skatt på Sørfjellet (det nåværende Finnmarksvidda). Norge og Sverige skulle skulle overta denne retten.

Når russerne hadde gitt fra seg retten til å kreve inn skatt på kysten, så svenskene på det som om områdene tilhørte dem.

Det var på Gustav Vasas tid, da Sverige gikk ut av Kalmarunionen og Norge og Danmark ble igjen alene, at svenskene begynte den agressive politikken for å få kontroll over områdene fra og med Tysfjor og nordover.

Svenskene utvider

Etter at denne avtalen hadde blitt inngått, gikk de i gang med å utvikle svensk næringsliv i områdene, gode kommunikasjoner, kirkesogn og militære støttepunkter, i tillegg hadde de beskatningen.

Den kirka svenskene bygde i Kautokeino ble stående til høsten 1944 – Illustrasjon: Arthur de  Capell Brooke i Øystein Bottolfsen Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990

Da den svenske kong Karl IX i 1607 til sine titler hadde føyd «de lappars i Nordlanden konung» og innsatt en statholder over Lappmarken og Finnmark, tilspisset konflikten seg.

Det var da kong Christian IV via omveier i 1595, via et nytt kart over området, hadde fått vite om det nye som hadde kommet i stand, at han bestemte seg. Han var ung og entusiastisk, 22 år gammel og gikk i gang med å få rustet ut skip for å kunne dra nordover.

Kong Christian IV til Finnmark

Etter fire å var han klar. Han la ut fra København på en tre måneder lang seilas med åtte krigsskip. Han skulle markere at  i nord tilhørte landet den dansk-norske kronen, og selv ta det i øyensyn. Sommeren 1599 gikk han i land der kong Håkon V Magnus hadde latt bygge en kirke i 1307, og ei festning.

Tida gikk, og kongen hadde markert hvor Danmark-Norges grense mot nord gikk, men ut over det skjedde det ikke så mye.

Løsning på krisen

Løsningen på konflikten kom med det  store slaget nær Kalmar i 1611, gjerne kalt Kalmarkrigen. Da hadde Danmark-Norge gått til krig mot Sverige på grunn av at Sverige prøvde å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland, men også på grunn av stridighetene om Lappmarken, det indre av Finmarka.

Sist endret 2019.12.28 med kilder som

• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990Finnmark Fylkeskommune
• Moseng, Ole Georg m.fl. (2003) Norsk historie 750-1814Universitetsforlaget, Oslo
• Johnsen, Oscar Albert (1923) Finmarkens politiske historie Traktatmessig fremstillet Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad
• Hirsti, Reidar (1979) «Gjennom mangfoldighetenes land» i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S

HOME

Hammerfest 3, 1880-årene

Stormnatta 1882 – Ti år før bildene tatt av Axel Lindahl, kunne man i I Finmarksposten som da kom ut i Hammerfest, den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger, i Hammerfest:

«Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.»

Det  står mer enn det. Øystein Bottolfsen sammenfatter i boken «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» sammenfatter det han leser i avisene om stormnatt i 1882. Vi finner det under billedserien.

NYE BILDER KOMMER

Axel Lindahl / Anders Beer Wilse / Mittet / Nasjonalbiblioteket

Øystein Bottolfsens sammenfatninga av det som skjedde i 1882:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.»

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

”Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntrådte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Som vi ser, var det den samme stormnatta kirka i Kjelvik ble ødelagt.

Publisert her 2021.12.07 – Sist endret 2022.08.19 – 08:32 med kilder:

• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
• Finmarksposten 21.01.1882 om uværets herjinger da kirka ble ødelagt under den ene av de to orkanene som herjet i Vest-Finnmark og Nord-Troms januar i 1882
• Wikipedia 2020.02.16

HOME

Kirka i Kjelvik tatt av stormen i 1882

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930: «Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» 

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

I Finmarksposten som da kom ut i Hammerfest, kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger: «Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.» 

Det  står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik: «Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.» 

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter: «Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Den sterke stormen som ødela kirka i Kjelvik og jevnet bryggene i Hammerfest med jorda, herjet også fiskeværet Berlevåg. Berlevåg ligger langt øst i Finnmark og er utsatt for vær og vind. En stor del av fiskeflåten ble ødelagt av stormen som kom inn fra det åpne havet.

Kjelvik blir uten kirke

Nå hadde kommunesentret og kommunen som helhet blitt uten kirke. Det ble satt i gang arbeid for å få ny, og det naturligvis uten at det skulle ta for lang tid. Mens man ventet på ny kirke, ble de kirkelige handlingene utført i Porsangvik, der man tok i bruk skolehuset. Som en erstatning for kirka som ble borte, fikk Kjelvik et slags menighetshus i bygninga som gikk under navnet «Kirkestua». Vi kan se den der den er satt opp mellom skolen og lærerboligen.

Når vi får kjennskap til det som her blir fortalt, har vi bakgrunn til å se hvordan det den gang var, da Kjelvik mistet kirka. På bildet under, ser vi hvordan det etter hvert ble seende ut der kirka hadde stått.

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

I avisa Finmarksposten som da kom ut i Hammerfest, kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger: «Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.» Det  står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boken «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.» Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter: «Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Kirka som stormen tok

Det hadde kommet ny kirke i Kjelvik 1844. Om den nye kirka skriver Olaf Simonsen, som bodde i Kjelvik som barn, i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker. Han skriver at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Publisert 2022.08.20 – 12:53 med kilde

• Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmakene», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

Informant

• Ottar Olsen, i 2018, angående de tre hvitmalte bygningene som står samlet på rekke i Kjelvik, på bildet tatt av Elisabeth Meyer i 1941.

HOME

Skolegang i Honningsvåg 1925

Innbyggertallet i Honningsvåg vokste så fort at skolen som hadde to klassrom etter kort tid ble for liten, selv om man tok leiligheta på loftet i bruk som klasserom.

Det hjalp ei stund, men det ble fort nødvendig å begynne å planlegge en ny, og større skolebygning. Mens man ventet, så skolemyndighetene ingen annen utvei enn å leie flere rom ute i byen for å kunne holde undervisningen i gang frem til den nye skolen kom i 1929.

Barna og læreren på bildet under, har kanskje skoletimene sine i et leid lokale.

Agnes Løkke (1882-1961) med sin klasse 3a i 1925. Agnes Løkke kom til Honningsvåg i 1903, som nyutdannet fra lærerseminaret i Tromsø.

Elever og lærer Agnes Løkke i 1925 foran et av husene de hadde skole i etter at det hadde blitt trangt om plassen i skolebygget fra 1896

I første rekke fra venstre: Margith Sandmo, Elly Hysvær, Emma (ukjent etternavn) og Margith Larsen – Andre rekke: Agnar Pedersen, Olav Karlsen og Edmund Hansen. – Tredje rekke:  Odvar Johansen, Bjarne Aronsen, Olav Jørgenen (Nusse), og Edvin (ukjent etternavn) – I bakerste rekke: Fritjof Nilssen, Fritjof Jørensen, Åge Pettersen og Kristoffer Hansen og en vi ikke vet navnet på

Sist endret 2018.11.16

HOME

Skolene kommer i gang igjen

Det ble opprettet en egen «Storbukt skolekrets» med egen skole for barna i Storbukt og Løkkebukta. Her fikk elevene fra og med første til og med tredje klasse sin undervisning.

Første klasse 1955/56 ved Storbukt skole – Foto fra Rigmor Fagerland

Vi ser Arne Dyrstad, Jon van Ingen, Rigmor Fagerland, Gunn Dyrstad, Tove Corneliusen og to som jeg ikke vet navnene på, i bakre rekke. I fremre rekke ser vi en jeg ikke vet navnet på, så er det Karl Birger Johansen, to for meg ukjente, og deretter er det Kristian Buran og Lydia Sandberg. – Foto fra Rigmor Fagerland

Heftet er en del av dokumentsamlinga i Nordkapp kommunes arkiv.
Både skolen i Storbukt og den i Vågen stod ferdige høsten 1954.

Det å får undervisningen for skolebarna i gang igjen etter krigen, var en av de viktigste oppgaver for kommunen, forteller ordfører Erling Andreassen, da Vestfinmarken, den 12. november 1954 er i samtale med ham i forbindelse med innvielsen av de to nye skolene den høsten.

Honningsvåg skole kort tid etter at både den og rådhuset stod ferdig, skolen i 1954 da rådhuset var under bygging. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Myndighetene, både de sentrale og de lokale, gjorde et krafttak for å få bygd opp igjen de nedbrente områdene i Finnmark og Nord-Troms. Det var om å gjøre å få næringslivet og fiskeriene i gang igjen. Honningsvåg var et av fiskeværene som ble valgt ut som satsningsområde. Etter hvert som folk kom strømmende nordover igjen, var det nødvendig å få bygd like midlertidige klasserom som boligbrakker.

Allerede i januar 1946 var man i gang med et brakkerom, en lærer og 32 nyankomne elever.

Ni år gikk det før skolene stod ferdige

Vi kan se det samme området som på bildene over, slik det så ut i juni 1945 da de første honningsvågingene vendte hjem. Først ut på høsten i 1954 var Storbukt skole og Honningsvåg skole klar til å bli tatt i bruk.

En by i ruiner – Foto: Åge Floer 1945

Skolen fra 1929 inntok tyskerneSkolebarna måtte ut på byen i leide lokaler for å fortsette skolegangen.

En fire  før brenninga, skolebygget fra 1929 – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Elevene måtte tilbake til skolebrakkene

Etter hvert som folk hadde strømmet tilbake, ble alt satt inn på å få reist skolebrakker både i Honningsvåg og andre steder i kommunen. Brakkene ble forholdsvis primitive, og de ble dyre både å vedlikeholde og å drive, til tross for at man fikk ekstra tilskudd fra staten.

Selv om man gjorde mye for å vedlikeholde skolebrakkene, ble de dårligere for hver dag som gikk.

I februar 1946 hadde den første undervisningen blitt satt i gang i kafé Nordkapp, senere Harmonien, og lærer var Gunnar Mathiesen. Elevtallet lå på et sted mellom 20 og 30, forteller ordfører Andreassen, til avisa «Vestfinmarken» høsten 1954.

Første klasse 1953/54 med Solveig Jensen som lærer – Foto fra Tor Bjerkan

Skolebrakka på Nordvågveien

Etter tre år ved skolen i Storbukt

Det var mange elever ved Storbukt skole de første årene etter krigen. På bildet under, som har blitt tatt etter at barn fra Storbukt skolekrets etter tre år har kommet til skolen i Vågen.

Vi ser at flertallet i denne klassen kommer fra Storbukt og fra Løkkebukt.

Et bilde tatt noen år etter at de begynte i første klasse høsten 1953.

Vi begynner oppe til venstre, med Tor Bjerkan, Arne Salamonsen, Einar Johansen (Pluggen), Ernst Trondsen, Steinar Jensen, Jan Løkke, Otto Thomasen, Wiggo Jensen, Hugo Bårdsen, Bjørn Løkke, Guri Salamonsen, Elin, Vivian, Unni Larsen, Inger Sandberg, Elbjørg, Bjørg Olsen, Eidun Lindseth Ann Karin, og Marit Nielsen – alle nevnt med navn de hadde som barn. Lærer er Stabekk.
Barna som begynte på skolen i Vågen høsten 1957

Vi skal se dem på flere bilder, og vi skal se paralellklassen etter at de hadde gjort unna de tre første skoleårene.

Honningsvågs to nye skolebygg stod ferdig i 1954. Folkeskolens undervisning, med en 7-årig obligatorisk skole, flyttet inn her da.

Det hadde blitt satt i gang framhaldskole i Honningsvåg fra 1950, med ei praktisk og ei teoretisk linje. Fra 1954 av ble også den undervisninga flyttet inn i det nye skolebygget.

Realskolen ble startet opp igjen etter krigen, også den fikk lokalene sine her da bygget stod ferdig.

I 1963 ble 9-årig skole innført som en prøveordning, og det ble slutt på både framhaldskole og realskole. Det siste realskolekullet gikk ut i 1966.

En gymnasklasse med reallinje ble startet opp i 1957, og avsluttet i 1960. Den var også lokalisert ved Honningsvåg skole.

Publisert i desember 1918 – Sist endret 2021.04,08 med kilder

• Prestbakmo, Barre (1971) Honningsvåg skoler Innvielsesdagen 13. november 1954
• Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Stensil i arkiv hos Nordkapp kommune, Ark. 12/2 b BP/lw
• Finmarksposten i november 1954

HOME

Skolegang og analfabetisme

Den store utfordringa hadde lenge vært analfabetismen. De fleste i Norge hadde de vanlige kristelige bøkene, og dem leste man. Lenge før allmueskole ble innført i 1739, kunne store deler av befolkninga lese. Da konfirmasjonen i Dannmark-Norge ble litt før det, hadde den blitt gjort obligatorisk. Da måtte de unge kunne lese. Foreldre, og besteforeldre lærte barna å lese, og søsken hjalp hverandre, skriver Inge Eidsvåg. Så tidlig som midt på 1700-tallet kunne de fleste lese. Tekstene de leste, var trykt med gotiske bokstaver, og dem kunne man lese. Mens Hans Nielsen Hauge (1771-1824) levde, var det 100.000 mennesker som leste det han fikk utgitt.

Det hadde likevel stått så dårlig til enkelte steder med lesekyndigheten i denne tida, at antakelig ikke bare var da Lorents Iversen fra Sarnes ble formann i skolekommisjonen, ble det måtte bli søkt om lønn til sekretær og brevleser. I kommunen der Iversen var, måtte kommunestyret bevilket penger til skrivehjelp da han var formann i skolekommisjonen.

Skrive det gjorde man jo ikke, det hadde de færreste bruk for å kunne, så da kommunestyret hadde møte i 1861, var det bare to som kunne undertegne protokollen egenhendig, og kommunestyret hadde ti medlemmer.

Sist endret 2021.12.04 – 13:04 med kilder

• Eidsvåg, Inge (2007) Stillestunder – indre bilder Om lesingens velsignelser, farer og fryd J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo

HOME

Skolegang i 1880-årenes Honningsvåg

«For lenge siden» var en artikkel i Finmarksposten i tida rundt 1963, og er skrevet av signaturen A. S. Hun forteller om sin barndom i tida før 1900. Etter hvert skal det vel la seg gjøre å finne ut hvem vedkommede er, men det får vente.

Hun som skriver, forteller at hun bodde i sin mors barndomshjem da hun var fire år. Det var i det hun kaller «den gamle Løkkegården» – og jeg går ut fra at det må være der Kirsten og Karesius Løkke hadde bodd, og kanskje da fortsatt bodde.

Utsnitt av postkort stemplet 1910

Skolegangen hennes begynte på loftet i hjemmet hennes. Familien hadde flyttet fra Løkkegården og inn i sin nye bolig da hun var fem. Her var det ei stor stue, en forholdsvis stor sal, kaller hun det, i andre etasje. Den ble nokså snart skolestue. Det var her hun begynte skolegangen, og hun fikk frk. Louise Brun som lærerinne. De forgudet henne, hun var så pent kledd og skrev nydelig, husker hun. Men streng var hun, og var man oppsetsig kunne man godt risikere å få seg et rapp over fingrene med linjalen.

«Vi sang meget på skolen og lærte snart å synge tostemmig. Nordal Rolfsens lesebøker var nettopp kommet i bruk, og den var vel festlig.»

Omgagskole var ennå det vanlige da hun begynte på skole. Før hennes skolegang begynte, hadde barna i Honningsvåg til og med hatt sin skolegang i Nordvågen en periode i begynnelsen av 1880-årene. Senere ble den i oldefarens hus på Larsjorda, før den ble flyttet opp i den litt større salen på loftet hjemme hos familien hennes. Det var ikke nok med det, forflyttingen fortsatte, for derfra hadde de måttet flyttet opp i gamle Ole Jensens hus, før den nye, permanente skolen endelig stod ferdig.

Skolen på bakken ennå ikke kommet, den kom i 1896 – Foto fra Engelbert Svane

Så kom den nye skolen i 1896, og hun ble flyttet opp og fikk Waldemar Larsen som lærer. Om det skriver hun:

«Men så ble omsider skolehuset på bakken ferdig, og der fikk vi det veldig flott med store vinduer, høyt under taket og ventilasjon.»

Men utstyret var ellers som før. Det var langbord med benker, og uten ryggstø. Jentene hadde sitt bord, og guttene sitt. Men nå hadde læreren fått kateter, det var noe nytt. Det var også et lite orgel i klasserommet. Det hadde tilhørt bestefaren, og hver morgen spilte Larssen, og de sang. De sang «Jeg vil din prisutsjunge», og så spør hun:

«Kan man tenke seg noe friskere enn «Millom bakkar og berg»?»

Ikke bare frøken Louise Brun var streng, forteller hun, og sier at også Larsen (Waldemar Larsen) holdt streng disiplin. Kan hende, er det nettopp derfor hun kan si:

«Jeg var forferdelig glad i skolen, men vi hadde bare 10 uker for året, senere ble det 12 uker.»

Ja, skoletiden var en herlig tid, sier hun, og om Larssen kunne være ironisk og gjorde narr av oss for feil og dumheter, så ser vi vel alle tilbake på skoletiden som livets vår.

Da hun fikk begynne i den nye skolen på bakken, må hun ha vært 12 år, ut fra mine beregninger.

Publisert 2017.05.22 – Sist endret 2018.05.07 med kilde:

• A. S. For lenge siden Finmarksposten ca 1963, i kopi direkte fra avisa, uten angitt forfatter og årstall.

HOME

Den kommunale høgre allmennskole

Realskolen hadde det offisielle navnet «Honningsvåg kommunale høgre allmennskole».

Realskole

Høsten 1947 ble det startet en realskole i kommunal regi, med litt over 30 elever. Studenten Tormod Olsen underviste i alle fag unntat i kristendomskunnskap. I det faget underviste soknepresten.

Tormod Olsen fullførte utdanningen sin, ble cand.real i det han studerte ved siden av arbeidet som lærer og ble realskolens rektor.

Realskolen var i drift til og med et stykke ut på høsten 1944.

Skoleåret 1963/64 hadde realskolen åtte klasser, og det siste kullet gikk ut våren 1966. Da ble den avløst av den nye ni-årige grunnskolen.

Gymnas

Det ble startet opp en gymnasklasse med real-linje i Honningsvåg i 1957, med eksamen tre år senere, i 1960.

Handelskole

Det har vært handelskole i Honningsvåg siden 1960. Det var først en handelskole i privat regi, startet opp i regi av lektor Kammersten. Siden gikk den over til å bli en skole i samarbeid mellom kommunen og Luftforsvarets stasjon.

Husmorskole

Norges kristelige ungdomsformund har hatt en ambulerende husmorskole i Finnmark. Den har holdt kurs i flere år i Honningsvåg.

Sist endret 2019.01.11 med kilde:

• Prestbakmo Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Ark. 12/2 b BP/lw, Nordkapp kommune, Honningsvåg

HOME

Sapmi

Før husdyrhold ble vanlig, streifet menneskene i Nord-Europa rundt som jegere og samlere. Noen tusen år etter istida ble det stadig mer vanlig å dyrke jord og bli bofaste. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene streifet over sørre områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det vært et jevnt tilsig av folk til de så godt som folketomme områdene, gjerne betegnet som Fennoskandia.

Samene som i mer enn et par-tre tusen år har levd sine liv lengst oppe i nord kan vi se på som et arktisk folk. Det er ikke de eneste, vi kjenner til flere enn dem som har levd, og fortsatt lever i polarområdene. Her har de utviklet en inngående kjennskap til naturen. De har levd av jakt og fiske. Folk i de arktiske områdene hadde i lange tider hatt de uendelig villmarkene for seg selv. Her fant de ulv, bjørn, rev, oter, sel, ekorn og bever. Slik det har vrimlet av fisk og sjødyr i havet, og i innsjøene, slik har det vært i skogene også. Det har vært kjøtt til mat, og skinn til klær. Der det har manglet ved til lys og brensel, har spekk fra sel, oter og hval blitt tatt i bruk. Å holde til i Fennoskandias polarområder har blitt mulig for folk som har lært å klare seg gjennom den lange, kalde årstida. De har over generasjoner ikke bare lært seg metoder til bruk for å skaffe seg mat, men og å beskytte seg mot de ytterst lave vintertemperaturene man har i innlandsomådene.

Områdene der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. Her, på de store viddene, har den samiske kuluren med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk utenfor.

Reinen har vært det viktigste viltet, og villreinen følger bestemte trekk. Ut på våren går den til sommerbeitene og om høsten tilbake til vinterbeitene. Da har tida fra gammelt vært den beste tida for jakt. Høsten, når reinen har fått ta til seg av det sommeren gir av godt beiteland, er skinnet på sitt beste. Det har vært av det samer har brukt til å lage klær.

Samer har samarbeidet under jakten på villrein, bever og bjørn. I områder som de har hatt felles, har familier hold sammen i grupper, kalt sidaer. Innenfor sidaens jaktområdet hadde også de enkelte familiene sine hatt sine egne jaktområder, og fiskeplasser. De ble tildelt etter familienes størrelse og behov, til bruk om våren, sommeren og høsten. Det var tida da de enkelte familiene fisket og jaktet hver for seg.

De gangene det var smått om noe å spise, eller ferskt kjøtt hadde blitt skaffet, var det slik som hos andre arktiske folk vi kjenner til. Da skulle de andre familiene få tildelt sin del av byttet, etter klare regler.

Om vinteren var hele sidaen samlet på et sted, på vinterboplassen. Det var da man kunne slappe av, og levde av det som hadde blitt samlet i sommerhalvåret. Det var nå det var tid for å ha samvær med de andre familiene. Det var også tida da sidaforsamlinga møttes. Den hadde en slags høvding som leder, og en fra hver familie kunne delta. Når sidaforsamlinga møttes, ble jakt- og fiskeplasser fordelt mellom familiene.

xxx

De enkelte familiene fikk da låne sitt område av sidaen, området om sidaen regnet som sitt. De store landområdene fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland, såvel som over Troms og Finnmark og hele Kola med, var på 1500-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjösamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene (2.18).Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på 3.000 og tallet på sjøsamer var omtrent 700. Fjellsamenes antall var det ingen som kjente.

Finmarka kan man si hadde vært samenes land, i den forstand at det var de som bebodde de store områdene.I vikingetida hadde folk fra områder lenger sør, kommet lenger i utvikling. Man hadde merket seg rikdommen på vilt, og kom innover i samenes område, også som handelsfolk, ikke bare skatteoppkrevere. Mot det samene kunne bidra med, fikk de varer de trengte. Det førte med seg at jakten ble så intens at nedgang i tallet på reinsdyr og annet vilt ble faretruende lavt. Reinsdyr ble temmet og merket ettersom de ble klar over situasjonen. Man skaffet seg egne reinflokker, og den samiske reindriften hadde begynt.

Reinen er et flokkdyr. Når tamrein kom i kontakt med villrein, kunne samene miste deler av flokken sin som gikk over til å bli villrein. Frykten for det gjorde at villrein man kom over ble forsøkt slaktet.

Etter som reinflokkene ble store, ble det mangel på beite, og samer i de nordligste delene av Sverige begynte å føre flokkene utover til kysten i sommerhalvåret, slik samene i områdene som i dag går under betegnelsen Finnmarksvidda har gjort helt fra 1600-tallet. Mens samene ennå bare hadde få tamme dyr, ble de ennå brukt som trekkdyr, og som lastedyr. Reinsimlene ble melket og det ble lage ost.

Teksten er under videreutvikling..

Illustrasjon: Zaira Dzhubaeva

Publisert 2021.11.08 og endret 2021.11.10 – 09:24 med kilder som

• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004) Samenes historie fram til 1750, J.W.Cappelens Forlag as, Oslo
• Lillehammer, Arnvid (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1, Oslo
• Tonstad, Per Lars (2020) Ole Henrik Magga, Kamp og kompromiss, Pax forlag
• Tonstad, Per Lars (2012) Mari Boine Fly med meg, Kagge forlag AS
• Renfrew, Colin (1992) Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
• Ruong, Israel og Nesheim, Asbjørn (1966) Arktiske folk, Fabritius & sønners forlag, Oslo
• NRK, Samenes tid (2018) Svensk dokumentarserie i tre deler

home

Finnmark i fortida

Finnmark i historien

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området.

Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety.

Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene var av den oppfatninga, at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Bosettingen omkring Kvitsjøen begynte på 1100-tallet, slik bosettingen på kysten av Finnmark også så smått begynte på 1200-tallet.

Kong Håkon V Magnus fikk bygd ei kirke i Vardø allerede i 1307, og i tida deromkring ei festning. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det også en norsk kirkemann, erkebiskop Jørund av Nidaros, som kom til Vardø for å innvie kirken. Så viktig hadde denne kirken og dette området

Norge kom i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod. Fyrstedømmet Novgorod hadde interesser i Finnmarka å ta vare på. Sverige hadde ført stadige kriger mot fyrstedømmet i øst, og flere kom det. Allerede året etter, i 1320, ble det krig igjen mellom Sverige og Novgorod, og det medvirket til at Norge ble innviklet i stridighetene.

Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen.

Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte landet så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.  Fredstraktaten var fordelaktig for Norge, men også en innrømmelse.

Representanten for staten Novgorod og den norske sendemannen hadde blitt enige om å respektere de gamle grensene slik de hadde vært. Dermed hadde Novgorod på Russlands vegne anerkjent Finnmark som norsk land. og at den norske oppfatningen om av hvordan grensene hadde vært, skulle gjelde.

Det var etter at russere og karelere i mer enn hundre år hadde ført flere harde angrep mot de nye bosettinger i Finnmark, bosettinger de var imot fordi de mente at de kom på deres landområder.

Hvor grensene hadde gått, ble det ikke sagt noe om, antakelig fordi utsendingene var usikre på dem, men også fordi både nordmenn og karelere stadig hadde utvidet områdene der de krevde inn skatt fra befolkningene. Det hadde nordmennene gjort på Kola, og russere og karelere i Finnmark.

Så en årsak kan være, slik Oscar Albert Johnsen uttrykk for det, at man ikke var interessert i fastsette noen grense, ikke ennå. Da fredstraktaten ble undertegnet, ble samene i hele Finnmark og i deler av Troms skattlagt av russerne. Det hadde blitt en sedvane man ikke ville oppheve.

De norske utsendingene fikk derimot høre at ansvaret skulle bli overlatt til Gud og Norges konge, og det var en forutsetning at de senere skulle bli gått opp.

Da så nordmennene gjorde som de fikk rett til, nøyde de seg med å trekke opp skattegrenser. Det endte med skattegrensene ble så ulike at de overlappet hverandre. Resultatet ble store fellesdistrikt der begge land for fremtida var berettiget til å kreve inn skatt.

Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.

Men freden varte ikke lenge

Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Russland, varte ikke lenge. Allerede etter ti år kom det til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med.

Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år. Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og  russere inn over landsdelen i nord og herjet helt ned til Bjarkøy.

Det samme skjedde i 1385. Russerne hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og russere kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.

Finnmarks befolkning øker

Som kjent ble fisken i Nord-Norge en mer etterspurt vare på 1200-tallet, og folk fra Hålogalend flyttet nordover, også til Finmarka. Norske myndigheter regnet Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkningen der. Det ble etter hvert  vanskeligere for nordmennene å få krevd inn skatt der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, slik nordmenn som kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, kom inn på deres områder.

Gjengjeldelsesaksjon inn på karelernes område

Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420.

På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finmake, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn.

I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen

Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge.

De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler.

Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep fra karelerne, og hevntokt inn i Russland

I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen.

Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger».

Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap.

Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen.

Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet  koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der.

De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536.

Bosettingen  hadde hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

I 200 år varte grensestridighetene med Russland.

Publisert 2018.06.01 – Sist endret 2023.09.26 – 0839 med kilder som

• Benedictow, Ole Jørgen (1995) Veier til vår tid, Norges- og verdenshistorie før 1850 Universitetsforlagets historieverk for den videregående skolen Universitetsforlaget, Oslo
• Moseng, Ole Georg m.fl. (2003) Norsk historie 750-1814Universitetsforlaget, 2003
• Stenersen, Øyvind (2016) Norges historie, Cappelen Damm, Oslo
• Hirsti, Reidar (1979) «Samene i går og i dag i boken Finnmark», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979
• Niemi, Eniar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i boken Finnmark, under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Samenes tid, en svensk dokumentarserie i tre deler, med en historie som strekker seg over to tusen år, sendt i NRK fjernsyn i 2018
• Store norske leksikon
• snl.n

NOTER 1) Einar Niemi x.132

HOME

Lokalhistorien Finnmark

Finnmark fylke i historien

Det har blitt sagt at Finnmark er det mest omtalte fylket i Norge. Det er ikke så rart, for Finnmark ble til slutt en del av Norge, om enn litt sent. Det var ved fredsavtalen i 1613, Sverige måtte gi fra seg, ikke bare Vardøhus len, men også retten til å kreve inn skatt av sjøsamene langs kysten, fra Varanger til Tysfjord. Etter det som blir omtalt som Den store nordiske krig, kom det til en ny avtale med Sverige. Grensen mellom Sverige og Norge ble gått opp. Svensker og nordmenn gikk langs vannskillet, fra Røros og nordover. Da de kom til områdene som skulle bli Finnmark, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes opp slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk. Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land. Det som da stod igjen, var grenseområdene mot Russland. Først i 1826 ble grensen gått opp her. Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Det har nå gått mer enn tredve år siden viktige bøker om Finnmark kom ut, som for eksempel Øystein Bottolfsens «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Einar Richter Hansens «Nordkapp. En fiskerikommune fra de eldste tider til i dag», Randi Rønning Balsviks «Vardø. Grensepost og fiskevær» og Reidar Hirsti sin antologi «Finnmark». Vi har også filmserien «Norge mellom øst og vest» med Knut Erik Jensen som regisør, og ikke minst, årbøkene fra historielagene, som for eksempel dem Nordkappmuseet i samarbeid med Nordkapp historielaget har gitt ut helt fra 1982.

Vi har og de mange bibliotekene omkring i fylket, der vi finner lokalhistorisk litteratur, ikke minst på Finnmark fylkesbiblioteket med avdelinger i Hammerfest og Vadsø. Og vi har Nasjonalbiblioteket med avisene fra fortida, bøkene og bildene.

Vi har også flere museer, så mange som 34 museer i fylket, noen av dem slått sammen. Det gjelder Varanger museum med tre avdelinger ( Vadsø, Vardø og og Sør-Varanger) og Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark med fem avdelinger (Hammerfest, Måsøy, Nordkapp,  Gamvik og Berlevåg).

Oppdatert 14. mars 2025

Storbukt en høstdag

Nordkapp kommune i historien

Et bilde tatt inne i Storbukt for noen ti-år siden, mens Sifi ennå sto der intakt. Det vi ser er litt av det som gikk under navnet Øverbukta, i tida før fergekaia ble bygd, og før området der ble fylt ut. Bildet har blitt tatt før det ble bygd fergekai her inne, altså før 1981 da ferga begynte å gå mellom Storbukt og Kåfjord. I sommer, nå i 2023 ble det som stod igjen, knust. Så nå er det meste av det som i tidlig etterkrigstid ble bygd opp av Gerhard Voldnes, vekk.

BILDET

Vi ser et viktig bilde av god kvalitet, med ukjent opphav. Det blir lagt frem her så flere får sett det, og i håp om at den som har opphavsretten gir lyd fra seg. Da får vi får mulighet til å gi nødvendig anerkjennelse, eller beskjed om å fjerne det hvis vi ikke får lov til å ha det publisert her.

Publisert onsdag 22. november 2023 – 08:30 

HOME

Porsangvika, et fraflyttet innvær

Nordkapp kommune i historien

Det er ikke så mye vi vet om Porsangvika, bortsett fra at det er flere honningsvågfamilier som har og har hatt hytte der, nå etter krigen. Vi har også fått vite at det hadde blitt bygd skole der, til og med at det var der kommunens skoleinternat var. Og takket være Laila Thorsen får vi vite litt om hvordan det var å være elev ved internatskolen der, i Porsangvika. Einar Richter Hansen skriver at man regner med at skolebygget i Porangvika var det første som ble bygd, og det i ei tid da det rllers var omgangskole som var det normale omkring i kommunen.

Barna i Kåfjord, måtte til skoleinernatet i Porsangvik når de kom i skolepliktig alder. Kristine som var fra Kåfjord, og da het Kristine Severinsen, forteller til Laila Torsen i 1985, at hver gang de skulle til skolen, måtte de gå omtrent en time for å komme til Porsangvik. Her ble de værende åtte dager hver gang.

Kristine begynte på skolen i 1919, og forteller at det var to klasser der, småskole- og storskoleklassen. Over klasserommene bodde elevene, på et langt loft. Her stod det et bord som også var langt, og her satt de og gjorde leksene. Guttene satt på den ene siden av bordet og jentene på den andre.

Kristine Pettersen

På hver side av bordet, hadde de plassert sengene som barna lå i. Som ved bordet, så også når kvelden kom, guttene lå i sengene på den ene siden av bordet, og jentene på den andre. Oppe, på den sida der jentene sov, lå kokka. Det var ikke så mange senger til barna, så de måtte ligge omskarves, to i hver køye. Og når de stod opp om morgenen, var det bare et par-tre vaskefat og der vasket de hender og ansikt i kaldt vann før de bega seg ned til skoledagen.

Når skoledagen var over, fikk de lov til å være ute å leke, men de store guttene måtte også sage ved slik at de hadde nok til å fyre opp i ovnene. Det var ovn ikke bare i klasserommet, men også på loftet der de satt og gjorde leksene. Mat måtte de holde seg med sjøl, så foreldrene sørget for at de fikk bragt det som trengtes så barna hadde mat i den tida skolen varte. Bortsett fra brødmaten, fordelte hun som var pedell, det barna fikk med hjemmefra. Så alle spise det samme ved måltidene.

Sist endret 2020.07.23 med kilde:

• Laila Thorsen (1988) «Men hjertet mitt det ble igjen i Finnmark» i Årbok for Nordkapp

HOME

Tilbake til et nedbrent Finnmark

Krigen er over. Den 7. mai hadde tyskerne betingelsesløst kapitulert og den 8. mai var frigjøringsdagen et faktum.

Den 5. november 1945 hadde den nye regjeringa kommet sammen, og Einar Gerhardsen hadde blitt ny statsminister i ei arbeiderpartiregjering. Valget den 8. oktober 1945 hadde gitt Arbeiderpartiet 76 av de 150 plassene på Stortinget.

Ingen får komme tilbake

Allerede den 15. mai kunne man lese ei melding fra sjefen for den militære distriktskommandoen i avisa «Nordlys» i Tromsø om at ingen fikk reise tilbake til Finnmark og de nedbrente områdene i Nord-Troms. Det var både fordi tyskerne hadde lagt ut landminer og flyteminer i flere av havnene, men også fordi det ikke var innkvarteringsmuligheter å finne.

Mange dro likevel

De evakuerte ville hjem, de fleste så fort det bare lot seg gjøre, og om det skriver Øystein Bottolfsen:

«For det første hadde folk under okkupasjonen opparbeid en viss evne til å ignorere offentlige påbud, og for det andre levde de nå i et fritt land. De måtte sjøl få avgjøre hvilke fare de ville utsette seg for.»

Nå visste befolkninga hvordan situasjonen var, det hadde blitt meldt. I dag vet vi at det var stor usikkerhet hos myndighetene sentralt om hvordan man skulle gå i gang med gjenreisinga i nord. Det kan vi se av det som følger.

Myndighetene i London

Myndighetene i London hadde gjennom Gjenreisings- og Forsyningsdepartemente laget sine planer allerede mens krigen var i gang. I februar 1945 sendte statsråd Anders Frihagen som var forsynings- og gjenreisingsminister i London, et dokument med tittelen «Planene fra London» til de andre departementene. Det dreide seg om gjenreisinga av næringslivet i Finnmark, der fiskeripolitikken var helt sentral. Det dreide seg om administrasjonen av gjenreisinga i Finnmark og om finansieringa av alt det som måtte til.

En norsk legasjon i Stockholm

I Stockholm var den norske legasjon opptatt med spørsmål som angikk gjenreisinga. Her hadde man i 1944 opprettet «Den Norske Bygningstekniske komite». Den begynte å arbeide med planer for gjenreisinga og prøvde å finne arkitekter som var villige til å reise til Finnmark og Nord-Troms.

Ved legasjonen i Stockholm arbeidet også Harald Hofseth. Han hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen da krigen da evakueringa ble satt i verk. Da han så at det ikke hadde blitt utarbeidet planer for å få de evakuerte hjem, skrev han et brev datert 9. mai, dagen etter kapitulasjonen, til den norske legasjonen i Stockholm, til konstituert fylkesmann for de frigjorte deler av Finnmark, til konstituert fylkesmann for Finnmark, Peder Holt, til Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet og til Arbeidsdirektoratet. Han ville ha fortgang i arbeidet, forklarte og begrunnet hvorfor, og hvordan, jf teksten «Finnmark og gjenreisinga».

Peder Holt konstituert fylkesmann i Finnmark

Mens resten av landet var okkupert av tyskerne, hadde Peder Holt allerede i november 1944 blitt konstituert fylkesmann for de befridde delene av Finnmark (2.368). De sovjetiske soldatene som hadde kommet hit i slutten av oktober 1944 var her fremdeles, da Peder Holt i begynnelsen av mars 1945 fikk et to dagers besøk av lederen for industrikomiteen, Fredrik Vogt og statsråd Anders Frihagen. På møtet deltok en major fra militærmisjonen og en fra forsyningsdepartementet i London samt fire fra fylkesadministrasjonen (2.345).

Det som ble drøftet de to dagene, var de mange svært viktige sakene som gjaldt  gjenoppbygginga. Når de kom til måten alt dette skulle sette i gang på, leser Øystein Bottolfsen i referatet og skriver:

«På møtet sa Holt videre at gjenoppbygginga måtte skje i to etapper.»

Det går frem av det Bottolfsen skriver at det ikke er notert noe om hva dette innebar, men at mye tyder på at Holt i første etappe regnet med en provisorisk gjenoppbygging, slik at de evakuerte kunne komme snart hjem. Han ser det også sli at Holt mente at de mer langsiktige planene ikke kunne bli satt i gang før den provisoriske gjenoppbygginga hadde blitt en realitet (2.347).

Samstemmighet

Vi vet nå at det var samstemmighet i hva overingeniør Harald Hofseth mente om saken,  hva fylkesmann Peder Holt ønsket og hvordan det kom til å gå med planene fra London.

Om planene fra London skriver Øystein Bottolfsen:

«For Finnmarks vedkommende lå planene fra London vel forvart i noen kasser i departementet…»

Nye advarsler blir kunngjort

Gjennom kunngjøringer i aviser og radio 1. juni ble det på ny advart mot å dra tilbake, samtidig som  forbudet ble strammet inn. Og den 19. juni kunne en avis melde at av dem som oppholdt seg i Finnmark allerede nå, hadde 22 omkommet på grunn av minene som var lagt ut.

Folk trosser frykten for miner

Mange brydde seg lite om forbudene som hadde blitt gitt, de la i vei likevel. Om det skriver Bottolfsen:

«Når myndighetene ikke klarte å forhindre at folk trosset reiseforbudet må det også ses i sammenheng med at det i startfasen for tilbakeflyttinga rådde både forvirring og uenighet helt inn i adminstrasjonen om hva som burde skje.»

På et møte som ble holdt av tvangsevakuerte finnmarkinger i Oslo den 18. juni, ga konsultativ statsråd for gjenreisinga i Finnmark, tidligere fylkesmann, Hans Gabrielsenen en oversikt over situasjonen og konkludert med at det ikke kunne bli noen hjemreise  på et år, på grunn av minefaren.

I Stortinget noen dager etter, den 28. juni, hadde han også sagt:

«Etter min mening vil de tvangsevakuerte heretter alene kunne påregne tillatelse til å vende tilbake når vårt Finnmarkskontor finner at det nødvendige eksistensgrunnlag er til stedet:

De første som kom nordover

Og de første som kom seg nordover var de som hadde dratt sørover i fiskebåtene sine. Med seg kunne de, som for eksempel Kristoffer Isaksen fra Finnvika i Magerøysundet  gjorde, ta fiskeredskaper og det aller mest nødvendige med.

Det de måtte være innstilte på, var å tilbringe den første tida om bord.

Myndighetenes holdning

Peder Holt, som da folket begynte å ville strømme nordover, hadde vært fylkesmann i de befridde områdene, ser ut til å ha vært klar, skriver Bottolfsen:¨

«Her var det om å gjøre, å gå på med krum hals. De evakuerte måtte  snarest få komme tilbake for å ta fatt, men i første omgang måtte det skje en viss utvelgelse og kontroll med hvem som kom.»

I et brev til Forsynings- og gjenreisingsdepartementet datert den 31. mai skrev han om tilbakeflyttinga. Øystein Bottolfsen ser der:

«I brevet understreker han at den tida som man hadde til rådighet var knapp. Derfor måtte det handles hurtig. For de totalt krigsherjede distrikters vedkommende ville alt avhenge av om man allerede i løpet av juni måned kunne makte å tilrettelegge det første grunnlaget, ved etableringa av de nødvendige lokalorganer og ved etablering av noenlunde tilfredsstillende kommunikasjoner.»

Mineryddinga kunne man ikke la være avgjørende for å komme i gang, ment Holt, da ville hele året gå uten at man kom i gang (2.372).

TOPPEN

Gjenreisinga må komme i gang

Ikke bare de som hadde blitt igjen etter at tyskerne hadde forlatt Finnmark og Nord-Troms, også de mange som hadde blitt sendt sørover, var innstilt på gjenreise det de hadde måttet forlate. De sentrale myndighetene, både regjeringen i London, og den nye regjeringa fra 1945 med Einar Gerhardsen som statsminister var helt klare i sin målsetting.

Man skjønte at gjenoppbygginga var en umulig oppgave for folk i nord å løse alene. Det som tyskerne hadde rasert skulle bli bygd opp igjen. Det var en nasjonal oppgave, ikke bare ikke ei lokal, eller ei regional for dem som hadde mistet alt de eide.

Fiskeriene må komme i gang igjen

Det departementet som allerede i 1942 hadde fått ansvaret for gjenreisinga etter krigen, hadde klare planer for gjenreisinga i Finnmark også, og ikke minst for fiskeripolitikken.

Når hele 60% av befolkninga i fylket hadde vært beskjeftiget med fiskeriene, i båten eller på fiskebrukene i land, måtte man komme i gang igjen. I havet utenfor Finnmark var jo også de rike fiskeressursene som flere enn finnmarkingene var avhengige av, og dem måtte man raskt komme i gang med å få utnyttet.

I mange av fiskeværene på Finnmarkskysten hadde man hatt de såkalte «væreierne», det var man klar over sentralt. Man visste at der det var en væreier, der hadde han kontroll på all virksomhet i fiskeværet. Han hadde monopol på fiskemottak, landhandel, dampskipsekspedisjon, telefonstasjon og postkontor. En slik væreier kunne tillate at andre fikk begynne med sitt fiskebruk eller noe annet, men det var ikke alltid tilfelle.

Planlegginga begynner

Siden man mente at væreiersystemet var ei hindring for all ny utvikling, så man at nå hadde muligheten kommet til å få snudd om på det systemet. Signalene som kom fra departementet var videre at man skulle søke å begrense antallet fiskevær. Bare der det var optimalt, skulle man bygge opp nye anlegg. Det skulle bli bygd opp et på Magerøya og et på Nordkynhalvøya. Honningsvåg og Mehamn var det naturlig å bygge ut, mente man, og Vardø som lå så nær de store fiskefeltene for vårtorskefisket og så nær både Nordbanken og Østbanken var med i planene. Også Vadsø var det naturlig å bygge ut som fiskevær, som det trafikknutepunktet det var. I Båtsfjord, der fiskebruket ikke hadde blitt brent, men stod intakt, skulle man også gå i gang.

At staten måtte gå inn med kapital, var klart. Ikke bare skulle store fiskeribedrifter bygges opp fra grunnen, de nye anleggene skulle kunne foredle fisken på nye måter, men også utnyttet råstoffet bedre. Det samme var det med nye, store havneanlegg, vannverk og kraftforsyning, det måtte man skaffe arbeidsfolk til og gå i gang med å få bygd ut, også det så fort som mulig.

Man hadde også som mål å få konsentrert befolkninga i tettsteder med gode forutsetninger for både trivsel og økonomisk utvikling. Myndighetene skulle på den måten få forhindret fiskevær i å bli bygd opp igjen som man mente ikke kunne klare å utnytte de nye stordriftsfordelene som man la opp til.

Slik hadde departementet som hadde fått ansvaret for gjenreising av næringslivet i landet som helhet, Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet, planlagt gjenoppbygginga i Finnmark, og noe tilsvarende for Nord-Troms. Gjenreisinga skulle tilpasses utviklinga etter krigen, i landet som helhet.

Ulike meninger om gjenoppbygginga i Finnmark

Landbruksdepartementet var av en helt annen mening. Det som nå var viktig, mente man her, var å skaffe hjelp til alle dem som nå led nød, de som hadde blitt igjen, tenkte man vel på da det var snakk om å gi dem det grunnlaget de trengte for å berge livet.

De som bestyrte dette departementet gikk inn for å bevare den spredte bosettinga. De små fiskeværene skulle bli bygd opp igjen. Man ville at kombinasjonen med jordbruk og fiske skulle fortsette som før.

Slik Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet hadde planlagt det, med ei radikal nyordning, der full sysselsetting og vekst i produksjonen var i fokus, tenkte man ikke i Landbruksdepartementet. I det departementet var man mer opptatt av situasjonen slik den var for dem som hadde blitt igjen i fylket, og alle dem som hadde blitt tvangsevakuerte og nå ville hjem så fort som over hodet mulig. Her tok man ikke stilling til den fremtidige utviklinga.

De to ulike meningene kom til å få betydning for den tredjedelen av befolkninga som hadde blitt igjen, slik den hadde blitt det for alle dem som ville hjemover så fort som mulig. Det samme kom den til å få for planleggerne.

Harald Hofseth

Harald Hofset hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen og var nå i arbeid ved legasjonen i Stockholm. Han hadde fått kjennskap til planene som hadde blitt utarbeidet i London etter at man der hadde fått høre om det som hadde gått for seg i Finnmark og Nord-Troms.

Skulle planene derfra bli retningsgivende for gjenreisinga og tilbakeflyttinga, ville det gå lang tid før de evakuerte kunne få komme hjem igjen, forstod han. Hofseth fikk også vite at det ikke hadde blitt gjort noe for å få folk tilbake til hjemstedene. Han gjorde det klart for myndighetene at det var finnmarkingene som sjøl måtte få gå i gang med å bygge hjemmene sine opp fra ruinene.

Det han mente, skrev han i et brev datert den 9. mai 1945 til både den norske legasjonen i Stockholm, til Forynings- og Gjendreisingsdepartementet, til Arbeidsdirektoratet og til fylkesmann Peder Holt i Finnmark.

Han skrev blant annet at:

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der straks tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det om var.»

Videre i brevet skrev Hofset:

«Jeg mener derfor at en for ikke å få dyrkjøpte erfaringer med hard hånd må starte allerede på forsommeren selv om det kanskje synes hasardiøst og lite forberedt, og selv om de som kommer nordover må finne seg i å bo i telt og gammer og ellers ha det primitivt.»

Hofset mente, og nå er det Øystein Bottolfsen som skriver:

«Det var folket sjøl som kjente de lokale forholdene og kunne utnytte dem maksimalt. Hofseth ønsket derfor at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste også av egen erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.»

Og Bottolfsen beskriver videre hva Hofseth mente om saken:

«Folket var vant til å leve under karrige viklår. De skulle kunne klare livberginga nå også, om de bare fikk den aller mest nødvendige hjelpa. Hofsets hovedtanke var at finnmarkingene sjøl måtte få være med på å bestemme det som skulle gjøres.»

Så legger Bottolfsen til:

«Først måtte folket komme tilbake, så kunne man ta fatt på å utforme det nye Finnmark.»

Hva så?

Spørsmålet har å gjøre med utviklinga videre, og hvordan den skulle bli. Skulle den bli slik overingeniør Harald Hofseth hadde skrevet, forutsatte det «ei gigantisk provisorisk gjenreising før den permanente bebyggelsen kunne komme» og på den måten det var planlagt i London.

Så får vi vite av Øystein Bottolfsen, han som er kilde for alt som blir skrevet i denne teksten, at brevet som Hofseth skrev, ikke ble drøftet i noe offentlig organ, så vidt han har kunnet finne ut.

Så kommer svaret på spørsmålet som blir stilt ovenfor, og det er Øystein Bottolsens ord:

«Vi kan i ettertid bare konstatere at utviklingen kom til å gå i den lei som Hofseth hadde anvist. Han kom sjøl med i gjenreisingsadministrasjonen og fikk høve til å påvirke utviklingen.»

Bare noe dager etter at Hofseth hadde sent brevene, kom han til Oslo. Her ble han i et møte med den tidligere fylkesmannen i Finnmark, Hans Gabrielsen, spurt om han ville være med i gjenreisingsarbeidet. Gabrielsen hadde vært fylkesmann i Finnmark til han ble arrestert av tyskerne og sendt ril Grini.

Kort tid etter satt Hofseth som sjef for Bygningskontoret, den største avdelingen ved Finnmarkskontoret.

Sist endret 2020.04.07 med kilde:

• Botolfsen, Øystein, Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø 1990

NOTER: 2) Øystein Bottolfsen 1990

HOME

Kjelvik 1908

Kjelvik ble kommunesentret i det som hadde vært et av de mest sentrale fiskeværene i Finnmark i flere hundre år og kirkested.  Det skjedde da kommunelovene ble innført i 1861.

Kjelvik i 1908, Foto: Havnedirektoratet

HOME

Homnningsvåg og nordvågen i brann

Aksel og Olufine Lindset hadde stukket seg bort sammen med barna, i stedet for å la seg evakuere. De hadde satt kursen over til Rekvika på den andre sida av Porsangerfjorden. Med sin lille motorbåt la de i vei fra Nordvågen, like før de ble beordret å evakuere sammen med de andre.

Fra Rekvika kunne de se  skipstrafikken, og de kunne se når både Nordvågen og Honningsvåg ble satt i brann. Tyskerne begynte å brenninga i november. De kunne følge med på det som gikk for seg til langt ut i desember 1944. Da hadde alle innbyggerne som krigsmakta fikk tak i blitt deportert for lengst.

Gammen i Rekvika som de fikk satt i stand så familien hadde et sted å bo – Foto: Roald Grimsø

Den 12. november kunne de se at Nordvågen sto i brann, og nesten fjorten dager etter, den 24. november så de at det hadde begynt å brenne i Honningsvåg. De så da at det steg opp røyk fra Vågen og fra Klubben.

Aksel Lindseth førte dagbok, og noterte den 13. desember i den at Juldagsneset stod i brann. Det var først mandag den 18. desember han så, og noterte, at den store brannen i Honningsvåg var satt i gang. Da han så at hele Vågen sto i brann, forstod han at også oljetanken på Klubben hadde tatt fyr.

Rekvika i Nordkapp – Foto: Havnedirektoratet 1900-1910

Den siste natta de hadde hørt dundringen over havet, var natt til lørdag den 23. desember, og da var det vindstille. Helt frem til 22. desember holdt de på. Julaften, søndag den 24. hadde flammene om sider sloknet, det var ikke mer å se, skriver Lindseth i dagboken.

HOME

Finnmark i fortida

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarken til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Her har det i lange tider har bodd folk til dels med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1500-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, uten landegrenser. De var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

Noe annet er at det kan ha bodd folk i kystområdene her under istida. De har da levd omtrent som inuittene og som samojedene ikke så veldig langtunna. Mye kan tyde på det, for på Magerøya ble det for noen få ti-år siden, funnet de eldste spor etter mennesker i Finnmark, til nå de eldste spor etter mennesker  i Norge.

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya. – Kart fra Wikimedia Commons

Historikeren, professor Einar Niemi, skriver i artikkelen «Streiftog gjennom Finnmarks historeie», i Reidar Hirstid sin antologi Finnmark som kom i 1979, at det kanskje kan ha levd folk her nord under istida. De kan, tenkta han seg, ha levd under de samme betingelsene som folkene i de kaldeste delene av Arktis nå.

Så fikk vi svarene på det han, Einar Niemi hadde tenkt seg. Det ble gjort funn i Finnmark sommeren 1993, som har vist at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for så lang tid tilbake, kan tyde på at mennesker har holdt til her under hele eller deler av den istida som tok slutt for 8.000 år siden.

De er fisk i havet, sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde og mye mer. Leveforholdene har ikke vært enkle, så det har vært som mange steder ellers, en kamp for tilværelsen.

Det har vært spekulert på hvorfra de kan ha kommet. En stund undret man seg på om de kunne ha kommet østfra, fra dagens Russland. Siden det ikke var gjort funn som kan tyde på det, har oppfatningen inntil de siste 50 eller 60 årene vært at de kan ha kommet sørfra. Men i dag vet vi litt mer, om det kan vi lese lenger ned.

Skriftkultur – Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. De hadde heller ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra det folket som befolket Finnmark de to til tre tusen årene før nordmenn begynte å bosette seg høyt oppe i nord på 1200-tallet.

Sist endret 2023.09.26 – 0812 

HOME

Finnmark

Finnmark i historien

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former. Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere. Formålet var på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Men samene da, hvor kom de fra? Det har det blitt diskutert og drøftet gjennom årene, ja kanskje gjennom århundreder. Det vi nå har begynt å forstå, er at den befolknings som etter hvert har blitt betegnet som samefolket har kommet da folk begynte å bosette seg på Den skandinaviske halvøya og i områdene i nord og nordøst.

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

En same, hva er da det? – Samefolket har levd mer eller mindre isolert fra den norrøne befolkninga og slik har det utviklet seg en egen kultur. Med sin levmåte forskjellig fra folk omkring, med egne språk, og med sin egen religiøs forståelse av tilværelsen, har samene i sin kontakt med omverdenen sett og erfart at de har hatt en annerledes kultur. Ja, de har opplevd det som så mange andre folk har fått oppleve, at de tilhører et eget fellesskap, ulikt de andre. Hvordan har de kunnet det? Det har de gjort, slik andre fellesskap har gjort det, ved å definere de andre som ikke tilhørende sitt fellesskap, og som mennesker som aldri vil kunne komme til å bli en del av deres.

Langt på vei har det vært en del av den fremmedfrykten vi alle kan ha å stri med. Slik har det hele utviklet seg gjennom århundredene, ja, gjennom årtusnene til å oppfatte seg som et annet folk, tilhørende en annen nasjon.

En nasjon, det er den minste byggekloss i det (inter)nasjonale samkvemmet. Slik har samefolket, enten man har kommet til å bli boende i Norge, Sverige, Finland eller i Russland fortsatt å bli en nasjon med sin egen nasjonalfølelse.

Forskjellen på den samiske nasjonen og folk av andre nasjoner, er at de, samene, ikke som mange andre, har tatt det for gitt at enhver nasjon har krav på sin egen stat.

Men, etterkommere er de, etter folk som har kommet samtidig med andre som langt tilbake i tid kom og begynte å befolke det som har blitt Sverige, Norge og Finland, ja i de nord-vestligste delene av Russland med.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1200-tallet så smått begynte å få ei tilflytta fiskerbefolkning.

Skriftkultur – Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. Dermed hadde samefolket i middelalderen ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra samene selv.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Herfra ble det sendt misjonærer inn i områdene der fremmede med helt andre religiøse oppfatninger bodde. Så kom det enkle kirkebygg der folk bodde. Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si, men begge skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirka. Her ble det lenge et utgangspunkt for fogden når han sendte sine skatteoppkrevere innover Kola der samene holdt til.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-talle, og var mottakere av fisk fra Nord-Norg. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

HOME

Repvåg 2019

Repvåg i førkrigstida

Repvåg har vært en av de viktigste handelsplassene i Finnmark, og da særlig i årene da pomorhandelen pågikk. Hit har  fiskere langveisfra kommet for å felta i vårtorskefisket, og i sommerfisket. Kapellet i Repvåg, ofte nå kalt kirke, kom i 1967. I dag er Repvåg så godt som fraflyttet, men om somrene kommer feriefolk tilbake, og fremmedfolk kommer for å få tak i fersk fisk som blir tatt med.

Nedenfor bildene fra førkrigstida er det bilder fra Repvåg, tatt i august 2019.

Repvåg på kartet

Kart fra Store norske leksikon

HOME

Tilbake til et nedbrent Finnmark

Krigen er over – Den 7. mai hadde tyskerne betingelsesløst kapitulert og den 8. mai var frigjøringsdagen et faktum. Ingen får likevel lov dra tilbake til Finnmark. Allerede den 15. mai kunne man lese ei melding fra sjefen for den militære distriktskommandoen i avisa «Nordlys» i Tromsø om at ingen fikk reise tilbake til Finnmark og de nedbrente områdene i Nord-Troms. Det var både fordi tyskerne hadde lagt ut landminer og flyteminer i flere av havnene, men også fordi det ikke var innkvarteringsmuligheter å finne.

Den 5. november 1945 hadde den nye regjeringa kommet sammen, og Einar Gerhardsen hadde blitt ny statsminister i ei arbeiderpartiregjering. Valget den 8. oktober 1945 hadde gitt Arbeiderpartiet 76 av de 150 plassene på Stortinget.

I Hammerfest var det ikke noe som stod igjen da de første kom nordover sommeren 1945, heller ikke kirka. – Foto: Bjarne Lous Mohr

Mange dro likevel

De evakuerte ville hjem, de fleste så fort det bare lot seg gjøre, og om det skriver Øystein Bottolfsen:

«For det første hadde folk under okkupasjonen opparbeid en viss evne til å ignorere offentlige påbud, og for det andre levde de nå i et fritt land. De måtte sjøl få avgjøre hvilke fare de ville utsette seg for.»

Nå visste befolkninga hvordan situasjonen var, det hadde blitt meldt. I dag vet vi at det var stor usikkerhet hos myndighetene sentralt om hvordan man skulle gå i gang med gjenreisinga i nord. Det kan vi se av det som følger.

Myndighetene i London hadde gjennom Gjenreisings- og Forsyningsdepartemente laget sine planer allerede mens krigen var i gang. I februar 1945 sendte statsråd Anders Frihagen som var forsynings- og gjenreisingsminister i London, et dokument med tittelen «Planene fra London» til de andre departementene. Det dreide seg om gjenreisinga av næringslivet i Finnmark, der fiskeripolitikken var helt sentral. Det dreide seg om administrasjonen av gjenreisinga i Finnmark og om finansieringa av alt det som måtte til.

Den norsk legasjon i Stockholm var opptatt med spørsmål som angikk gjenreisinga. Her hadde man i 1944 opprettet «Den Norske Bygningstekniske komite». Den begynte å arbeide med planer for gjenreisinga og prøvde å finne arkitekter som var villige til å reise til Finnmark og Nord-Troms.

Ved legasjonen i Stockholm arbeidet også Harald Hofseth. Han hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen da krigen da evakueringa ble satt i verk. Da han så at det ikke hadde blitt utarbeidet planer for å få de evakuerte hjem, skrev han et brev datert 9. mai, dagen etter kapitulasjonen, til den norske legasjonen i Stockholm, til konstituert fylkesmann for de frigjorte deler av Finnmark, til konstituert fylkesmann for Finnmark, Peder Holt, til Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet og til Arbeidsdirektoratet. Han ville ha fortgang i arbeidet, forklarte og begrunnet hvorfor, og hvordan, jf teksten «Finnmark og gjenreisinga».

Peder Holt hadde blitt konstituert fylkesmann i Finnmark allerede mens resten av landet var okkupert av tyskerne, hadde Peder Holt allerede i november 1944 blitt konstituert fylkesmann for de befridde delene av Finnmark (2.368). De sovjetiske soldatene som hadde kommet hit i slutten av oktober 1944 var her fremdeles, da Peder Holt i begynnelsen av mars 1945 fikk et to dagers besøk av lederen for industrikomiteen, Fredrik Vogt og statsråd Anders Frihagen. På møtet deltok en major fra militærmisjonen og en fra forsyningsdepartementet i London samt fire fra fylkesadministrasjonen (2.345).

Det som ble drøftet de to dagene, var de mange svært viktige sakene som gjaldt  gjenoppbygginga. Når de kom til måten alt dette skulle sette i gang på, leser Øystein Bottolfsen i referatet og skriver:

«På møtet sa Holt videre at gjenoppbygginga måtte skje i to etapper.»

Det går frem av det Bottolfsen skriver at det ikke er notert noe om hva dette innebar, men at mye tyder på at Holt i første etappe regnet med en provisorisk gjenoppbygging, slik at de evakuerte kunne komme snart hjem. Han ser det også sli at Holt mente at de mer langsiktige planene ikke kunne bli satt i gang før den provisoriske gjenoppbygginga hadde blitt en realitet (2.347).

Det var samstemmighet i hva overingeniør Harald Hofseth mente om saken,  hva fylkesmann Peder Holt ønsket og hvordan det kom til å gå med planene fra London. Om planene fra London skriver Øystein Bottolfsen:

«For Finnmarks vedkommende lå planene fra London vel forvart i noen kasser i departementet…»

Nye advarsler blir kunngjort mot å dra tilbake gjennom aviser og radio 1. juni. Samtidig blev forbudet strammet inn. Og den 19. juni kunne en avis melde at av dem som oppholdt seg i Finnmark allerede nå, hadde 22 omkommet på grunn av minene som var lagt ut av tyskerne.

Hammerfest ut på høsten i 1945 med kirkegården til høyte. Nedenfor kirkegården, i den lange brakka, hadde Finnmark fylke sitt FFR, «Finnmark Fylkesrederi og Rutebilselkap». Nå står kirka der. – Foto: Fridtjof Johan Jacobsen

Mange trosser frykten for miner , de brydde seg lite om forbudene som hadde blitt gitt, de la i vei likevel. Om det skriver Bottolfsen:

«Når myndighetene ikke klarte å forhindre at folk trosset reiseforbudet må det også ses i sammenheng med at det i startfasen for tilbakeflyttinga rådde både forvirring og uenighet helt inn i adminstrasjonen om hva som burde skje.»

På et møte som ble holdt av tvangsevakuerte finnmarkinger i Oslo den 18. juni, ga konsultativ statsråd for gjenreisinga i Finnmark, tidligere fylkesmann Hans Gabrielsenen, en oversikt over situasjonen og konkludert med at det ikke kunne bli noen hjemreise på et år, på grunn av minefaren.

I Stortinget noen dager etter, den 28. juni, hadde han også sagt:

«Etter min mening vil de tvangsevakuerte heretter alene kunne påregne tillatelse til å vende tilbake når vårt Finnmarkskontor finner at det nødvendige eksistensgrunnlag er til stedet:

De første som kom seg nordover var de som hadde dratt sørover i fiskebåtene sine. Med seg kunne de, som for eksempel Kristoffer Isaksen fra Finnvika i Magerøysundet gjorde, ta fiskeredskaper og det aller mest nødvendige med. Det de måtte være innstilte på, var å tilbringe den første tida om bord.

Peder Holt, som da folket begynte å ville strømme nordover, hadde vært fylkesmann i de befridde områdene, ser ut til å ha vært klar, skriver Bottolfsen:¨

«Her var det om å gjøre, å gå på med krum hals. De evakuerte måtte  snarest få komme tilbake for å ta fatt, men i første omgang måtte det skje en viss utvelgelse og kontroll med hvem som kom.»

I et brev til Forsynings- og gjenreisingsdepartementet datert den 31. mai skrev Holt om tilbakeflyttinga. Øystein Bottolfsen ser:

«I brevet understreker han at den tida som man hadde til rådighet var knapp. Derfor måtte det handles hurtig. For de totalt krigsherjede distrikters vedkommende ville alt avhenge av om man allerede i løpet av juni måned kunne makte å tilrettelegge det første grunnlaget, ved etableringa av de nødvendige lokalorganer og ved etablering av noenlunde tilfredsstillende kommunikasjoner.»

Mineryddinga kunne man ikke la være avgjørende for å komme i gang, ment Holt, da ville hele året gå uten at man kom i gang (2.372).

Gjenreisinga må komme i gang

Ikke bare de som hadde blitt igjen etter at tyskerne hadde forlatt Finnmark og Nord-Troms, også de mange som hadde blitt sendt sørover, var innstilt på gjenreise det de hadde måttet forlate. De sentrale myndighetene, både regjeringen i London, og den nye regjeringa fra 1945 med Einar Gerhardsen som statsminister var helt klare i sin målsetting.

Man skjønte at gjenoppbygginga var en umulig oppgave for folk i nord å løse alene. Det som tyskerne hadde rasert skulle bli bygd opp igjen. Det var en nasjonal oppgave, ikke bare ikke ei lokal, eller ei regional for dem som hadde mistet alt de eide.

Fiskeriene må komme i gang igjen

Det departementet som allerede i 1942 hadde fått ansvaret for gjenreisinga etter krigen, hadde klare planer for gjenreisinga i Finnmark også, og ikke minst for fiskeripolitikken.

Når hele 60% av befolkninga i fylket hadde vært beskjeftiget med fiskeriene, i båten eller på fiskebrukene i land, måtte man komme i gang igjen. I havet utenfor Finnmark var jo også de rike fiskeressursene som flere enn finnmarkingene var avhengige av, og dem måtte man raskt komme i gang med å få utnyttet.

I mange av fiskeværene på Finnmarkskysten hadde man hatt de såkalte «væreierne», det var man klar over sentralt. Man visste at der det var en væreier, der hadde han kontroll på all virksomhet i fiskeværet. Han hadde monopol på fiskemottak, landhandel, dampskipsekspedisjon, telefonstasjon og postkontor. En slik væreier kunne tillate at andre fikk begynne med sitt fiskebruk eller noe annet, men det var ikke alltid tilfelle.

Havner hadde blitt minelagt, som her, i Hammerfest. Foto fra Gunnar Hagen i Øystein Bottolfsen, Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

Planlegginga begynner

Siden man mente at væreiersystemet var ei hindring for all ny utvikling, så man at nå hadde muligheten kommet til å få snudd om på det systemet. Signalene som kom fra departementet var videre at man skulle søke å begrense antallet fiskevær. Bare der det var optimalt, skulle man bygge opp nye anlegg. Det skulle bli bygd opp et på Magerøya og et på Nordkynhalvøya. Honningsvåg og Mehamn var det naturlig å bygge ut, mente man, og Vardø som lå så nær de store fiskefeltene for vårtorskefisket og så nær både Nordbanken og Østbanken var med i planene. Også Vadsø var det naturlig å bygge ut som fiskevær, som det trafikknutepunktet det var. I Båtsfjord, der fiskebruket ikke hadde blitt brent, men stod intakt, skulle man også gå i gang.

At staten måtte gå inn med kapital, var klart. Ikke bare skulle store fiskeribedrifter bygges opp fra grunnen, de nye anleggene skulle kunne foredle fisken på nye måter, men også utnyttet råstoffet bedre. Det samme var det med nye, store havneanlegg, vannverk og kraftforsyning, det måtte man skaffe arbeidsfolk til og gå i gang med å få bygd ut, også det så fort som mulig.

Kaistolpene stikker opp av sjøen i Nordvågen. Foto: R. A.

Man hadde også som mål å få konsentrert befolkninga i tettsteder med gode forutsetninger for både trivsel og økonomisk utvikling. Myndighetene skulle på den måten få forhindret fiskevær i å bli bygd opp igjen som man mente ikke kunne klare å utnytte de nye stordriftsfordelene som man la opp til.

Slik hadde departementet som hadde fått ansvaret for gjenreising av næringslivet i landet som helhet, Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet, planlagt gjenoppbygginga i Finnmark, og noe tilsvarende for Nord-Troms. Gjenreisinga skulle tilpasses utviklinga etter krigen, i landet som helhet.

Ulike meninger om gjenoppbygginga i Finnmark

Landbruksdepartementet var av en helt annen mening. Det som nå var viktig, mente man her, var å skaffe hjelp til alle dem som nå led nød, de som hadde blitt igjen, tenkte man vel på da det var snakk om å gi dem det grunnlaget de trengte for å berge livet.

De som bestyrte dette departementet gikk inn for å bevare den spredte bosettinga. De små fiskeværene skulle bli bygd opp igjen. Man ville at kombinasjonen med jordbruk og fiske skulle fortsette som før.

Slik Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet hadde planlagt det, med ei radikal nyordning, der full sysselsetting og vekst i produksjonen var i fokus, tenkte man ikke i Landbruksdepartementet. I det departementet var man mer opptatt av situasjonen slik den var for dem som hadde blitt igjen i fylket, og alle dem som hadde blitt tvangsevakuerte og nå ville hjem så fort som over hodet mulig. Her tok man ikke stilling til den fremtidige utviklinga.

Så langt hadde man kommet i Honningsvåg i våren 1947 – Foto: Kurt Jørgensen / Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark

De to ulike meningene kom til å få betydning for den tredjedelen av befolkninga som hadde blitt igjen, slik den hadde blitt det for alle dem som ville hjemover så fort som mulig. Det samme kom den til å få for planleggerne.

Harald Hofseth

Harald Hofset hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen og var nå i arbeid ved legasjonen i Stockholm. Han hadde fått kjennskap til planene som hadde blitt utarbeidet i London etter at man der hadde fått høre om det som hadde gått for seg i Finnmark og Nord-Troms.

Skulle planene derfra bli retningsgivende for gjenreisinga og tilbakeflyttinga, ville det gå lang tid før de evakuerte kunne få komme hjem igjen, forstod han. Hofseth fikk også vite at det ikke hadde blitt gjort noe for å få folk tilbake til hjemstedene. Han gjorde det klart for myndighetene at det var finnmarkingene som sjøl måtte få gå i gang med å bygge hjemmene sine opp fra ruinene.

Det han mente, skrev han i et brev datert den 9. mai 1945 til både den norske legasjonen i Stockholm, til Forynings- og Gjendreisingsdepartementet, til Arbeidsdirektoratet og til fylkesmann Peder Holt i Finnmark.

Han skrev blant annet at:

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der straks tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det om var.»

Videre i brevet skrev Hofset:

«Jeg mener derfor at en for ikke å få dyrkjøpte erfaringer med hard hånd må starte allerede på forsommeren selv om det kanskje synes hasardiøst og lite forberedt, og selv om de som kommer nordover må finne seg i å bo i telt og gammer og ellers ha det primitivt.»

Hofset mente, og nå er det Øystein Bottolfsen som skriver:

«Det var folket sjøl som kjente de lokale forholdene og kunne utnytte dem maksimalt. Hofseth ønsket derfor at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste også av egen erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.»

Og Bottolfsen beskriver videre hva Hofseth mente om saken:

«Folket var vant til å leve under karrige viklår. De skulle kunne klare livberginga nå også, om de bare fikk den aller mest nødvendige hjelpa. Hofsets hovedtanke var at finnmarkingene sjøl måtte få være med på å bestemme det som skulle gjøres.»

Så legger Bottolfsen til:

«Først måtte folket komme tilbake, så kunne man ta fatt på å utforme det nye Finnmark.»

Hva så?

Spørsmålet har å gjøre med utviklinga videre, og hvordan den skulle bli. Skulle den bli slik overingeniør Harald Hofseth hadde skrevet, forutsatte det «ei gigantisk provisorisk gjenreising før den permanente bebyggelsen kunne komme» og på den måten det var planlagt i London.

Så får vi vite av Øystein Bottolfsen, han som er kilde for alt som blir skrevet i denne teksten, at brevet som Hofseth skrev, ikke ble drøftet i noe offentlig organ, så vidt han har kunnet finne ut.

Så kommer svaret på spørsmålet som blir stilt ovenfor, og det er Øystein Bottolsens ord:

«Vi kan i ettertid bare konstatere at utviklingen kom til å gå i den lei som Hofseth hadde anvist. Han kom sjøl med i gjenreisingsadministrasjonen og fikk høve til å påvirke utviklingen.»

Bare noe dager etter at Hofseth hadde sent brevene, kom han til Oslo. Her ble han i et møte med den tidligere fylkesmannen i Finnmark, Hans Gabrielsen, spurt om han ville være med i gjenreisingsarbeidet. Gabrielsen hadde vært fylkesmann i Finnmark til han ble arrestert av tyskerne og sendt ril Grini.

Kort tid etter satt Hofseth som sjef for Bygningskontoret, den største avdelingen ved Finnmarkskontoret.

Sist endret 2020.04.07 med kilde:

• Botolfsen, Øystein, Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø 1990

NOTER: 2) Øystein Bottolfsen 1990, 142

HOME

Storbukt en høstdag

Nordkapp kommune i historien

Et bilde tatt inne i Storbukt for noen ti-år siden, mens Sifi ennå sto der intakt. Det vi ser er litt av det som gikk under navnet Øverbukta, i tida før fergekaia ble bygd, og før området der ble fylt ut. Bildet har blitt tatt før det ble bygd fergekai her inne, altså før 1981 da ferga begynte å gå mellom Storbukt og Kåfjord. I sommer, nå i 2023 ble det som stod igjen, knust. Så nå er det meste av det som i tidlig etterkrigstid ble bygd opp av Gerhard Voldnes, vekk.

Vi ser et viktig bilde av god kvalitet, med ukjent opphav. Det blir lagt frem her så flere får sett det, og i håp om at den som har opphavsretten gir lyd fra seg. Da får vi får mulighet til å gi nødvendig anerkjennelse, eller beskjed om å fjerne det hvis vi ikke får lov til å ha det publisert her.

Publisert onsdag 22. november 2023 – 08:30 

HOME

Finnmark

2. Tekster som må plasseres

11. mars 2025

HOM1861 utskilt ut fra Kistrand (Porsanger), og ble et formannsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune. Den kirkelige delen ble samtidig lagt under Måsøy prestegjeld. Kjelvik ble kommunesentret. Det var her kirka fortsatt stod. Det var her det meste hadde gått for seg i flere hundre år. Og innom Kjelvik hadde nå dampbåten kommet og gått, i snart ti år.

Kommunestyrevalget

Det at Kjelvik annekssogn ble et eget formannskapsdistrikt skjedde i ei tid da innbyggertallet i sognet var svært lavt. Betegnelsen formannskapsdistrikt ble gradvis endret til herred utover på 1800-tallet, og videre til kommune utover på 1900-tallet. Det første valget av representanter til formannskapet, og til representantskapet i det nye Kjelvik formannskapsdistrikt, det nye herredet, eller den nye kommunen, ble avholdt på sommertinget i 1861. Det ble valgt tre representanter til formannskapet, Ingebrigt Simonsen, Karesius Løkke og Jørgen O. Wiig. Da det første kommunestyremøtet ble avholdt 21. juni det året, ble møtet ledet av Jørgen O. Wiig. I tillegg til de tre i formannskapet, ble det valgt ni til representantskapet slik loven foreskrev.

Da det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt, hadde man bare én sak på dagsordenen. Det var å få valgt medlemmer til skolekommisjonen. Det var 122 år etter at det i 1739 hadde blitt lovpålagt at alle barn i Danmark-Norge skulle gå på skole. Det året hadde det blitt bestemt av kongen i København at det fra da av skulle bli oppnevnt egne skolekommisjoner i hvert sogn. Nå hadde tida kommet til det i Kjelvik formannskapsdistrikt.

Fire år etter det første møtet i skolekomisjonen, ble det satt i gang skole. Det var da 71 barn i skolepliktig alder. Det hadde blitt opprettet fem skolekretser og tilsatt én omgangskolelærer. Hvert barn hadde rett til undervisning i seks uker hvert år. Året etter, i 1866, ble Lorents Iversen formann i kommisjonen, og skolekommisjonen fremla eget budsjett, som det daværende kommunestyret, (distriktsfirmannskapet) måtte godkjenne. Skolebudsjettet i 1867 var på 156 speciedaler, og til sammenligning var hele kommunebudsjettet på 276. I datidens pengeverdi, svarte 1 speciedaler til fire kroner. Skolebudsjette var følgelig på 624 kroner, mens hele komunebudsjettet var på 1.104 kroner.

Vanskelige kommunikasjoner – Møtene i formannskapet og representantskapet ble gjerne avholdt der ordføreren bodde. Da Olaf Bull hadde blitt valgt til ordfører, trakk han seg etter hvert fra vervet. Det gjorde han i 1869 siden delegatene for det meste bodde ute på Magerøya, mens han bodde på Repvåg. Med ham der inne,  ble det store vanskeligheter med å få avholdt møtene. Karesius Løkke, som bodde i Honningsvåg, ble da ordfører i stedet.

Den nye kommunen, hadde da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. I Honningsvåg lå tallet på beboere på omtrent det halve, på 159. Honningsvåg ble av flere grunner etter hvert det sentrale stedet, og i 1885 besluttet man å føre kommunearkivet hit. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt egen kommune. Tar vi for oss utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668. Ti år senere, 1920 hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og på 1.421 i Honningsvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.

Kommunalt sjølstyre

Det var i 1836 «Lov om Formannskaber i Kjøbstæderne» og «Lov om Formandskaber paa Landet» hadde blitt vedtatt av Stortinget, begge deler etter at landet i 1814 hadde blitt en overført fra Danmark og blitt en del av Sverige. Året etter, i 1837 ble loven sanksjonert av kongen, Carl Johan i Stockholm.

Det var «Lov om Formandskaber paa landet» som gjaldt for kommunene, og det var den som sa at hvert prestegjeld skulle være et formannskapsdistrikt. Det skulle ha et bestemt antall formenn og tre ganger så mange representanter. Formennene skulle utgjøre formannskapet, med en ordfører og en varaordfører. Det vi i dag kaller kommunestyret, skulle da bestå av tre formenn, og representantene, tre ganger som mange som formennene.

Amtsformannskapet

Det var «Lov om Formandskaber paa Landet» som kom til anvendelse her. Denne loven bestemte at det også skulle innføres et amtsformannskap, det som siden ble Fylkestinget. Amtsformannskapet skulle ta seg av de oppgavene som var felles for kommunene. Ordførerne fra alle kommunene i amtet skulle utgjøre amtsformannskapet. Her var det ordførerne alene som hadde myndigheten til å vedta beslutningene, så amtmannen og fogdene som deltok i møtene ble nå av uten stemmerett.

Publisert under Lexi 2022.11.29

Veibygging i kommunen

Gangsti mot Nordvågen – Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. Samtidig med rydding av denne gangstien, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.

Kjørevei til Nordvågen – I 1891 søkte kommunestyret amtstinget om å få bygd en kjørevei på den samme strekninga som gangstien hadde kommet mot Nordvågen. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik. Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Da ble de første spadetakene ble tatt oppe ved kirka. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen.

Veien mot Nordvågen hadde i 1902 komme hit, men da ble det stopp. – Foto: Havnedirektorater / Digitalarkivet

Når det gikk så mye som seks år før man kunne komme i gang med bygginga hadde det sin årsak i at amtstinget alene ikke kunne vedta utbygginga. Dens oppgave var å vurdere behovene omkring i distriktene, dernest å være pådriver overfor de sentrale myndighetene.

Veien i Nordvågen forlenget – Den veien som hadde blitt bygd til Nordvågen, hadde ikke blitt den fiskeværsveien folk ville ha. Den gikk ikke gjennom bebyggelsen, så i 1914 ble det søkt om forlengelse. Det kom bevilgninger, og om sider hadde veien blitt bygd ferdig slik man ville ha den, men det var ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tredve år fra bygginga begynte i 1897, men nå var veien der. Nå kommunesentret Honningsvåg hadde fått utviklet et veinett på hele strekninga fra ytterst i Nordvågen, gjennom Vågen, videre innover gjennom Løkkebukta og Storbukt frem til Nordmanset, hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring og 1.500 og Nordvågen ei befolkning på omkring 550.

Om veiutbygging i Finnmarke, skriver Øystein Botolfsen:

«Anlegg av veger i Finnmark måtte ha til formål å bedre den økonomiske stillingen for en befolkning, som ellers på så mange måter kjempet under de hardere vilkår i landet.»

Vei i Kjelvik – Når det Botolfsen skriver, var et viktig formål, og myndighetene sentralt var innforstått med det, kan vi forstå at Kjelvik fikk sin bygdevei. Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rund fiskeværet og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme.

Kjelvik etter at den såkalte fiskeværsveien hadde kommet – Foto: Samuli  Paulaharju

Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner og bygd ferdig i 1913. Det ble lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Vei gjennom Vågen – Det var etter at veibygginga mellom Honningsvåg og Norvågen hadde kommet, man hadde bestemt at man også skulle bygge vei gjennom Vågen, fra der hvor Nordvågveien begynte og ned til det som da var Honningsvåg brygge.

Veien gjennom Vågen  kom i 1897, to år etter at skolebygget stod ferdig.

Honningsvåg etter at Honningsvaag turn hadde blitt stiftet i 1904, og før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt.

Bildet viser resultatet, veibygginga hadde kommet i gang.

Vei innover mot Nordmanset – Det hadde da allerede i 1880-å gått en smal vei fra Vågen, gjennom Løkkebukta og innover til Storbukt. Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i  Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. I 1913 det ble det bevilget 40.000 kroner til bygging av veien videre innover til Nordmanset. Dit ble den fullført i 1915. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.

Vi ser litt av veien mellom Vågen og Storbukt, slik den tok seg ut. – Foto fra Peter Emil Liland

Vi ser at det hadde blitt lagt ned mye arbeid for å få en solid vei gjennom Honningsvåg, helt fra Vågen, gjennom Løkkebukta og Storbukt innover til Nordmanset. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Vei til Kamøyvær I 1936, i den verste nedgangstida da nærmere 700 var uten arbeid, kom det 20.000 i statlige midler som bidrag til nødsarbeid. Midlene gikk da til veibygging videre mot Kamøyvær. Så mange som tjue mann kunne gå i gang og selv tjene til sitt livsopphold.

Veien gjennom Kamøyvær – Foto: Elisabeth Meyer 1941

6. Kapitler som må oppgraderes

3. Finnmark fylke-jobber:

Samer i dag

I dag er det mer enn tre tusen mennesker i Norge som er tilknyttet reindriftsnærina, og sammenlagt over hele landet er det mer enn 200.000 tamrein tilknytta næringa.

I Finnmark, som i resten av landet, er det bare samene som har rett til reindrift.

Den samiske i Finnmark er delt i to områder, Øst-Finnmark og Vest-Finnmark reinbeteområder. De har hvert sitt distriksstyre som som søker å ivareta reinbeiteressursene i sitt distrikt i henhold til lover og fastsatte retningslinjer.

Mer  som bør eller skal inn i kapitlet:

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarkene, til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Her har det i lange tider har bodd folk med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1200-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, det var ingen landegrenser. Samene var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya. – Kart fra Wikimedia Commons

Mennesker i nord 

Noe annet er at det ikke bare kan ha bodd mennesker i kystområdene i Finnmark under istida, slik Einar Niemi skrev i 1979. Nå vet vi at det har gjort det.

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet på Magerøya. Funnene som ble gjort på Sarnes i 1993, viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til her. De må ha levd omtrent som inuittene, og som samojedene ikke så veldig langtunna.

Boplassen som ble funnet, ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for så lang tid tilbake, kan tyde på at mennesker har holdt til i Kyst-Finnmark i alle fall under deler av den istida som tok slutt for omkring 8.500 år siden.

Iskanten i Sør-Varanger lå bare 6 mil unna boplassene, blir det sagt. Foruten risbusker og dvergbjørk, regner man også med at visse planter som bare finnes ytterst på Finnmarkskysten og på Svalbard, har vokst og trivdes her.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkle. så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Oppe i nord der midnattsola skinner sommeren igjennom, på samme måte som sør for den samme sola som skinner året igjennom, har det utviklet seg en egen kultur allerede for to til tre tusen år siden, blir vi fortalt. Vi kan også lese at man, før det ble vanlig med husdyrhold, streifet rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn Den skandinaviske halvøya.

Slik har det siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Skandinavia, gjerne betegnet som Fennoskandia. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusenårene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sápmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former. Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere. Formålet var på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Langt på vei har det vært en del av den fremmedfrykten vi alle kan ha å stri med. Slik har det hele utviklet seg gjennom århundredene, ja, gjennom årtusnene til å oppfatte seg som et annet folk, tilhørende en annen nasjon.

En nasjon, det er den minste byggekloss i det (inter)nasjonale samkvemmet. Slik har samefolket, enten man har kommet til å bli boende i Norge, Sverige, Finland eller i Russland fortsatt å bli en nasjon med sin egen nasjonalfølelse.

Forskjellen på den samiske nasjonen og folk av andre nasjoner, er at de, samene, ikke som mange andre, har tatt det for gitt at enhver nasjon har krav på sin egen stat.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1200-tallet så smått begynte å få ei tilflytta fiskerbefolkning.

Skriftkultur – Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. Dermed hadde samefolket i middelalderen ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra samene selv.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Herfra ble det sendt misjonærer inn i områdene der fremmede med helt andre religiøse oppfatninger bodde. Så kom det enkle kirkebygg der folk bodde. Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si, men begge skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirka. Her ble det lenge et utgangspunkt for fogden når han sendte sine skatteoppkrevere innover Kola der samene holdt til.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-talle, og var mottakere av fisk fra Nord-Norg. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Fisk, den viktige handelsvaren

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare.

Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.

Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Kirkebygging

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309.

Kong Håkon V Magnus bygger kirke i Vardø

Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Ennå et tynt befolket område

Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Kjelvik herred før det ble Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Honningsvåg har, siden kirka ble bygd her i 1885, vært sentrum i en kystkommune, der det i følge Einar Richter Hansen blir antatt at den nåværende norske befolkninga har sine røtter fra 12-1300-tallet.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Kvener til Finnmark

Kvenland var en gang navnet på et område i Østerbotn i Finland. Det må folk i Finnmark ha fått vite, i alle fall langt om lenge.

Det var dårlige tider mange steder i landet fra tid til annen, og det var krig, ikke bare en, men flere, og folk måtte finne utkomme. Sult ble det også, i perioder, og det var ikke så få som døde nettopp derfor.

Da krigen mellom Sverige og Russland endte med at Finland ble et storfyrstedømme i Russland, var det mange som flyktet, også til Norge. Det skal bli omtalt etter hvert, men allerde nå kan det bli nevnt at det bare er litt over ett eneste århundre siden Finland ble et eget land. Det var i 1918. Da hadde området der finnene hadde slått seg ned, allerede i omkrig 550 år vært en del av det som den gang hadde utviklet seg til å bli stormakten Sverige.

I Finland hadde folk i lange tider hørt om landet de kalte Ruia. Der var det fisk i havet, og der skulle det etter sigende være mulig å livnære seg. Det viste folk å fortelle.

Betegnelsen kven, et ord som har blitt brukt om innvandrere med finsk som morsmål, som har kommet til Nord-Norge før krigen.

Kven var ordet som hadde blitt brukt i Norge om dem som på oppdrag av kongen i hjemlandet deres, Sverige, kom nordover til Sápmi eller Nordkalotten og krevde skatt av samene. Ordet kven ble også brukt om dem i offentlige dokumenter og beskrivelser, og av folk flest oppe i nord. Også amtmannen, Hans Lilienskiold, brukte i 1690-årene betegnelsen kven i et dokument. Det samme var det i dokumentet kalt Sjøfinnemantallet fra den tida.

Det er derfor det er det nødvendig å bruke ordet om dem som på den tida kom nordover, så vi vet hvem vi snakker om.

Nordover til det som ble Finland, har folk så langt tilbake som til i middelalderen utbredt seg. Det er folket som nå er finlendere. . Foran seg hadde de samene, som av den grunn ble trengt stadig lenger nordover og inn i de folketomme skogene.

Ingen andre steder i Europa økte folketallet så sterkt som i Finland i denne tida. Det medførte at finlendere  måtte trekke seg stadig lenger mot nord. Når det ikke var jord nok å dyrke opp, og når dårlige år kom, med lite mat, ble det å søke enda lenge oppover og utover i ødemarka.

Kvener kom til Tornedalen, og  de dro enda lenger mot nord, til Lyngen, Alta, mot Porsanger, Tana, Pasvik og Kola.

Denne innvandringa har også blitt omtalt som ei folkevandring, på linje med andre folkevandringer gjennom tidene. Folkevandringer kjenner vi til, de har flere årsaker og er noe som pågår også i dag.
Når det er krig, når det er uår og overbefolkning, flytter folk på seg.

I Finnmark, ja i Nord-Norge var det fisk i havet, jord å dyrke opp, og plass for nybyggere. Det var gruvedrift i Altaområdet, og penger å tjene.

Innvandringa begynte ikke før i tida omkring  år 1700, kvener begynte å søke seg til Finnmark. I 1690 var det kvener bosatt i Alta. I 1720 hadde det kommet flere. I 1748 befant det seg nær inn på tjue menn, gruveselskapet nevner opp navnene deres. De fleste hadde kommet fra Tornedalen, fra begge sider av Tornedalselva, et område der befolkninga hadde finsk som morsmål.

Innvandringa fortsatte, folk kom og slo seg ned ved Tanaelva, og i Karasjok. Et stykke nedover langsmed elva slo finlenderen Erik Bonjakas seg ned. Der finner vi i dag stedet Bonakas.

Når vi kommer til 1750, og det også hadde vært urolige tider i hjemlandet, hadde Finnmark fått omkring femti fastboende finske familier. Krigen og nøden den skapte, blir i kildene nevnt som årsaken til folkeforflytninga også nordover til Finnmark, får vi vite.

Den store nordiske krigen, fra 1700 til 1721, ble en medvirkende årsak. I 1711 ble det krig med russerne. De kom inn området og trengte nordover i landet, et land som den gang var en del av Sverige.

Publisert 2021.05.19 – Sist endret 2023.09.09 – 10:29 med kilder

• Eriksen, Hans Kristian (1979) «Da finnenen kom til Finnmark», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, i serien Bygd og by i Norge, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Store norske leksikon
• Wikipedia

HOME

Enn dette?

Finnmark i historien, trenger du trenger dette!

Fra BILDENE, Honningsvåg i fortida

Tre bilder fra Honningsvåg tatt til forskjellig tid Honningsvåg med Larsjorda før det kom vei innover mot Storbukt. Det her  her må vel være et av de tidligste bildene vi har fra Honningsvåg?

Lenge siden bildet ble tatt er det i hvert fall. – Foto fra Nordkappmuseet

Karesius Løkke (1831-1904) kom som fisker til Honningsvåg i 1856, sikkert under vårtorskefisket, som så mange andre langveisfarere. Mange av dem , sikkert også han, i en fembøringer med seil. Han fant seg kone, og ble værende.

Det første av de to bildene nedenfor, viser utviklinga i et av de dentrale områdene i fiskeværet Honningsvåg for mer enn et hundre år siden. Bildene har blitt tatt med få års mellomrom, det kan ha gått omkring ti-15 år mellom.

FOTO

På bildet over ser vi Honningsvåg etter 1876, etter at Robertsonbruket hadde kommet, det vi ser til venstre. Vi ser også fiskebruket Karesius Løkke drev, den brygga med det litt lengere, hvite pakkhuset ovenfor, på andre sida av vågen.

Anton Tokle, en mann fra Romsdal, kom i 1888 til Honningsvåg. Etter å ha vært her noen år, overtok blant annet fiskebruket til Karesius Løkke. I 1901 hadde Løkke fylt 70 år, og det kan tenkes at det da var tid for å gi seg.

På bildet under, ser vi ikke bare at Tokle har malt pakkhuset på brygga han overtok. Det kan tenkes at det er han, han som også slik Karesius Løkke var det, en driftig mann. Det har i løpet av de siste ti til femten årene fra det første bildet ble tatt, til det neste, kommet flere hus, og noen forretninger. Toklegården har kommet, det ser vi, det største av husene. Ved siden av brygga og pakkhuset, har det kommet et til, kanskje er det et ekstra pakkhus Tokle har gått til det skritt å bygge, som lager til forretninga.

FOTO

Veien har kommet, den kom i 1897, og da vet vi omtrent når bildet nedenfor kan ha blitt tatt

Ole Grøtta kom også fra Romsdal, og begynte med sin forretning i den lille byggninga til venstre for Tokles forretning. Vi ser flere forskjeller, som at det har kommet vei veier i det som lenge ble kalt for Søndre Honningsvaag. På kortet over kan vi lese Fiskeværet Honningsvaag. Finmarken.

Da Karesius Løkke kom i 1856, kom han til et så godt som tomt vær med navnet Honningsvåg.

I 1865 – ti år etter at Karesius Løkke kom – hadde Honningsvåg fått 27 beboere. I 1968, ett hundre år etter, var det det 2.817 innbyggere, i Honningsvåg.*

Lokalbåtene ved kai

Det er lokalbåtene M/S Ingøy og M/S Tamsøy, begge med Honningsvåg som stasjoneringssred, som ligger ved kai, slik de gjorde mellom turene.

Den minste av dem, «Tamsøy» hadde to ruter å følge. Den ene mellom Honniingsvåg og Hammerfest. På sin vei gikk den innom Sarnes, Kåfjord, Laholmen, Lafjord, Stikkelvåg, Måsøy, Havøysund, blant annet, før den endte opp i Hammerfest. I dens andre rute gikk den innom de fleste stedene i Porsangerfjorden.

Den største av dem, «Ingøy», gikk i rute mellom Honningsvåg og Russenes, frem til M/S Tanahorn, den første ferga, kom i 1962.

Det var Finnmark fylkesrederi og ruteselskap som eide skipene. Administrasjonen hadde Fylkestinget henladt til Hammerfest. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Altsula

Finnvika

Kamøyvær

Knivskjelodden

Kobbholdalen

Kåfjord

Laholmen

Lafjord

Løkkebukt

Magerøysundet

Nordkapp

Nordmanset

Opnan

Porsangvik

Repvåg

Skarsvåg

Storbukt

Tufjord

Tunes

Publisert på ny onsdag 17. april 2024 – Oppdatert 2024.05.02

Honningsvåg

En gang var det så

Viktig, få det med!

Det som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor? Hva har skjedd?

Sild og fiskeindustre – Sifi

Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annetJohan Jensens fiskebruk. Det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med mange flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, en statsbedrift som kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, en sildoljefabrikk i Kobbohola.

Viktig, få det med!

Så Honningsvåg var et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom, store godsbåter kom og lastet fisk og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. I 1962 fikk fiskeværet fergeforbindelse til fastlandet.

Floerbruket med sitt tankanlegg og Sild- og fiskeindustri, Sifi, et bilde tatt lenge før driften for ved de mange fiskebrukene stoppet opp.  Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Viktig, få det med!

Flere fiskebruk i etterkrigstida

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Viktig, få det med!

Fiskebrukene og fiskeværene

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

Inne på vågen i tida da Robertsonbruket ennå stod intakt, utsnitt fra et kort, poststemplet i 1980 – Foto: Mittet kortforlag

Viktig, få det med!

Nedgangstidene hadde kommet

Etter hvert ble Finotro-anlegget i Honningsvåg, og de andre Finotro-anleggene overtatt av andre. Det i Honningsvåg ble oppkjøpt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter (5).

Viktig, få det med!

Så begynte  nedgangen

Folketallet i kommunen hadde i 1835 ligget på 166, og det nådde toppen på 5,449 i 1967 (1.448). I 1970 har vi kommet ned på 5.165 og nedgangen fortsetter. Ved opptellingen 1. januar 2015, hadde tallet på innbyggere i kommunen kommet ned på 3.278.

Viktig, få det med!

Statistikk fra Wikipedia

Det lille hoppet i befolkningsutviklinga vi ser rundt 1984, skjedde da Gjesvær og Gjesværområdet ble overført til Nordkapp, fra Måsøy.

Noter

1) Torbjørn Johansen, mangeårig bokholder ved Finotroanleggetshovedkontor i Honningsvåg, i opptak gjort av meg i 2019 og 2020.

2) 1.448

Sikkerhetskopi

Hadde blitt lagt under iFOKUS 23. APRIL 2025

Bare lagret her for sikkerhets skyld, sjekk det og slett ved neste anledning.

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Nordkapp. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Allerede for 10.300 år siden, kan det ha bodd mennesker på Magerøya, er det mye som kan tyde på. De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

Historikeren, professor Einar Niemi, skrev i boken «Finnmark» som kom i 1979, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Her, på denne øya med de bratte fjellsidene og all steinørknene, er det de eldste spor etter memmesker i Norge har blitt oppdaget. Boplassen som ble funnet, ligger på det ene av de tre til fire stedene med fruktbar dyrkningsjord og ei sol som skinner fra sør i flere timer midt på dagen, 

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i havet, kanskje også i elver, sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Kjelvik

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På helnes og ute på Opnan var det annekskirker. Olav Simonsen skriver i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» skriver Olaf Simonsen. 

«Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.»

Og videre at

«I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt.»

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930: 

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Handelstedet Kjelvik

Simonsen skriver om hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.» 

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Kjelvik etter at veien kom – Foto: Samuli Paulaharju tatt omkring 1931

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Kirker i Kjelvik

Det har vært flere kirker i Kjelvik. Heller ikke den forrige kirka, ei kirke som hadde blitt bygd i 1741, gikk det så bra med. Under Napoleonskrigene kom engelskmennene og herjet og raserte den kirka.

I de krigsårene, i tida mellom 1800 og 1815, ble almuen i Kjelvik satt meget tilbake, skriver Olaf Simonsen i Vestfinmarken i oktober 1930:

«Man hadde også i disse år fiendtlige besøk, således i Hasvik og Hammerfest og det følgende år var «de Engelske» i land på Magerøya og «bl.a. ruinerte Kjelvik kirke.» 

Det var i 1810 engelskmennene hadde kommet til Kjelvik og herjet, men Olaf Simonsen skriver at han ikke har kunnet få brakt på det rene hvorvidt den ødelagte kirka ble gjenoppført.

Fiskeværet og kirkestedet gjennom flere hundre år, på ei tegning fra 1769,

Einar Richter Hansen har sett i Kjelvik kallsbok, og skriver om kirka fra 1741. Han siterer i det han skriver at den ble «kastet halvveis over av en sterk xxx, som på grunn av de høye bratte fjellvegger, som på tre sider omkranser sletten som kirken xxx overmåte voldsomt her.»

På grunn av det vanskelige været på Kjelvik kirkested, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted enn i Kjelvik. Vi har ikke bilde av denne forrige kirka, men bildet over kan gi et inntrykk av hvordan Maximilian Hell opplevde Kjelvik, eller i alle fall husket kirkestedet. Da vil det være opp til oss å spekulere på hvor den lille, muligens spartanske kirkebygningen kunne ha stått. Ei ny kirke i Kjelvik ble bygget i 1844, og av den har vi et par bilder.

Ny kirke kom i 1844

Den nye kirka i Kjelvik kom i 1844. Det var i en tid da Kjelvik var annekssogn under Kistrand (Porsanger), og Honningsvåg i perioder hadde vært et fraflyttet sted. Kirka ble finansiert av Nordlands kirke- og skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene. Flere år før uværet tok den forrige, hadde folk sett problemet med at den lå i Kjelvik. Selv om det var gudstjeneste bare i sommerhalvåret, var det en lang og slitsom sjøreise for mange å komme dit.

I 1867 hadde det blitt skrevet i avisene at det ville vært bedre om kirka lå i Honningsvåg. Der var det ei god havn, og stedet var også et godt fiskevær. Han som skrev, mente at det ville vært lettere for skarsvågingene å komme til det geografiske midtpunktet, som var Honningsvåg.

Sentrum i en ny kommune

Men vi vet mer, som at fiskeværet, kirkestedet og sentrum i annekssognet Kjelvik, i 1861 ble kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var flere år etter at de nye formannskapslovene ble innført i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå (Link kommer: Kjelvik formannskapsdistrikt). Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300. Det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt den 21. juni det året. Det var bare én sak på dagsordenen den dagen, det var å få lagt grunnlaget for ei forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Vi vet også at Charles Robertson i Hammerfest hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av sønnen Georg Robertson og Emil Anton Simonsen i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

HOME

Krig og krigstid i Nordkapp

Nordkapp kommune i historien

Den andre verdenskrig som ikke går for å være noe entydig begrep, blir det sagt, begynte i Norge den 9. april 1940. Sett fra lenger sør i Europa, begynte den andre verdenskrig 1. september 1939 da Tyskland gikk til angrep på Polen. Med kinesiske og japanske øyne, begynte denne krigen allerede i 1937 da Japan gikk til angrep på Kina. I 1941 ble den japansk-kinesiske krigen en del av den andre verdenskrig. Den andre verdenskrig i Europa sluttet den 8. mai, mens den i det fjerne østen fortsatte frem til den 15. august 1945.

Krigen kommer hit

Da tyskerne den 9. april 1940 gikk til angrep på Norge, viste de liten interesse for Finnmark. Det var først da innledninga til angrepet på Sovjet kom i 1941 at de begynte å sende krigsutstyr og store troppestyrker til Finnmark. Den nye Ishavsfronten skulle bygges opp, og de gikk i gang med å sette opp kanonstillinger og befestningsanlegg. Da tyskerne kom til kommunen, kom de først med noen få soldater, så flere. Honningsvåg og området rundt ble viktig for tyskernes forsvar, men også for angrepet mot Russland. Det ble bygd flere kanonstillinger i og omkring Honningsvåg, og det kom store ladninger med krigsutstyr hit. Honningsvåg ble omlastingshavn for tyskerne. Materiell ble sendt videre herfra til Kirkenes med mindre skip.

På det meste var det stasjonert 700 tyske soldater i kommunen. De skulle bemanne tyskernes forsvarsanlegg. Man skulle forsvare Honningsvåg mot angrep via Skipsfjorden. Inne i Valan ble det bygd kanonstillinger. Det ble bygd kanonstilling på berget der moloen i Løkkebukta siden kom, og ute på Juldagsneset. På Porsangneset var et av forsvarsanleggene som skulle holde kontroll over innløpet til Porsangerfjorden og Magerøysundet.

Men, vi må se på Honningsvåg, for å få et inntrykk av hvordan fiskeværet var, lenge før så mange hadde hørt om diktatoren Adolf Hitler og situasjonen i Tyskland etter at krigen, etter at første verdenskrig var over.

Det er Honningsvåg slik litt av byens sentrum mot øst tok seg ut før 1921, mange år før krigen. Vi kan se at verken Baptistenes fiskerhjem eller Kysthospitalet, også omtalt som Tuberkulosehjemmet, hadde kommet da bildet ble tatt. Begge kom i 1921. – Foto: Mittet kortforlag

Den nye skolen i Honninhsvåg hadde ikke blitt bygd ennå, da bildet over ble tatt. Den kom i 1929, og var helt ny, bare et ti-år tidligere. Da så de tyske soldatene kom, ble den rekvirert og tatt i bruk til kasserne. Skolebarna måtte igjen ut i byen og ha skole i kjellere og i ulike forsamlingslokaler, slik det hadde blitt da den gamle skolen ble for liten til den sterkt økende folkemengden. Nå ble baptistenes Betania igjen tatt i bruk som skole, og flere andre lokaler i byen. Tyskerne tok også aldershjemmet i bruk i 1942, og beboerne der ble flyttet til Repvåg.

Nazifiseringa begynner

Det skulle vært holdt kommunevalg den 28. oktober 1940, men det ble sendt ut rundskriv til kommunene om at valgene skulle innstilles inntil videre.

I slutten av september 1940 var det blitt oppnevnt nye statsråder til departementene, og omtrent 3/4 av dem var medlemmer av nazistenes Nasjonal Samling, NS. Nå skulle landet nazifiseres, og det skulle styres etter nasjonalsosialistiske prinsipper. Det ble samme år opprettet et eget Innenriksdepartement til å ta seg av det som kommunalavdelinga i justisdepartementet før hadde hatt som sitt ansvarsområde. Dette nye departementet skulle ha ansvaret for å tilsette, men kunne også suspendere og si opp rådmenn, revisorer og andre tjenestemenn etter sitt forgodtbefinnende.

Den dagen gikk flyalarmen, og før alle som hadde kjellere, hadde rukket å kommet seg dit ned, var flyene der. Det kom fire store, sovjetiske bombefly. De ble beskutt både fra skipene på havna og fra det luftvernarteleriet tyskerne hadde på land.Om levenet som oppstod, forteller Tor Cock som stod og så på, at det glemmer han aldri, og skriver: «Det var forskrekkelig!».

Vi kan se Jægtviks fiskebruk ute venstre, der ammunisjonspramma lå da den ble truffet. Det var om kvelden den 14. juli mens tyskerne var i ferd med å tømme den for  ammunisjon. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Slik så det også ut, ovenfor Jægtvikbruket etter at bombene falt.

Bjørgvin Jensen forteller at en hel del honningsvåginger ble forflyttet til Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær. Til og med familien hans i Tufjord måtte ta imot fire familier, og sier at:

          «Selv om husrommet var knapt for oss som bodde der fra før av så greide vi allikevel å plassere disse menneskene sammen med oss.»

Hjørdis Lia, som hadde vokst opp her og som ble evakuert og aldri ble å flytte tilbake, skriver hva hun opplevde da den tyske ammunisjonslekteren, gikk i lufta:

          «Etter den første store bombingen av Honningsvåg, ble en del av hjemmene så skadet at vi bare måtte rømme i hui og hast.»

Dagfinn Svane var 29 da han og flere fra familien hans så seg nødt til å dra til Kobbholdalen for å komme seg i sikkerhet. Hit kom en av de russiske flyverne som hadde blitt skutt ned ikke langt unna. Da en av dem som var der, faren hans, hadde prøvd å ta pistolen fra flyveren, gikk han sin vei, dro oppover dalen og forsvant. Det fikk vi høre omtrent tjue år etter, i tida omkring 1960.

Viggo Svane, Dagny Selnes, Johan Selnes og Dagfinn Svane, på hytta i Kobbholdalen, et bilde antegelig tatt da de etter 14, juli 1942 rømte fra Honningsvåg. Legg merke til flagget, og det uvanlige: Andre enn det vanlige hyttefolket er der, og flere med var der, klippet bort. – Foto fra Dagfinn Svane

Den tyske krigsmakt i Honningsvåg

Her har vi Josef Terboven og følget hans på vei utover til Vågen, langs det som i dag er Nordkappveien. Bildet kan være tatt under et besøk etter 14. juli 1942.

Josef Terboven, tysk nazist og SA-general som var øverste sivile leder i det tyskokkuperte Norge. Terboven er mannen med sigaretten i hånda, tydeligvis i prat med en av de lokale tyske soldatene han fant det opportunt å hilse på mens han var i Honningsvåg. Norge.

Her har de kommet utover til sentrum igjen, og er kan hende på vei til innkvarteringa, skolen fra 1929 som den tyske krigsmakt jo for lengst har annektert. 

Tufjord under krigen

Tufjord ligger i det nordvestre hjørnet av Magerøya. Innerst her, i Østerbotn, bodde det fire familier, til sammen 16 mennesker da krigen brøt ut i 1940.

Bjørgvin Jensen var da 13 år gammel, og gikk på skole i Skarsvåg i perioder på fjorten dager. Der bodde han hos en familie de dagene. Han hadde Gunnar Mathisen som lærer, den samme Mathiesen som ble skolebestyrer i Honningsvåg da krigen var over.

Det første læreren fortalte elevene da de kom inn i klasserommet om morgenen den 9. april, var at det var blitt krig. Det var omtrent ingen som hadde radio hjemme i den tida, så elevene hadde ikke hørt nyheten før de kom om morgenen, forteller Bjørgvin Jensen. Etter at læreren hadde fortalt mer om det han hadde hørt i radioen, og etter at de hadde snakket om krigen, fikk elevene gå hjem.

Bjørgvin gikk hjem til familien han bodde hos, og da skoleperioden var over, gikk han og de andre barna over fjellet og hjem til Østerbotn. Det gutten var spent på da han kom hjem, var om foreldrene visste at det var blitt krig i Norge. Det visste de, og nå ble det snakket om sansynligheten for at tyskerne skulle komme til Tufjord.

Faren beroliget med at det ikke var noe for soldatene å bestille her, så hit kom de nok ikke til å komme. Om det blir rasjonering, sa faren, hadde de både melk, smør, ost, ull og kjøtt, så de kom nok til å klare seg.

Når så tyskerne kom nordover, dukket de likevel opp i Østerbotn i Tufjord. De kom med båt, og noen ganger til fots over fjellet fra Honningsvåg. De skulle ha husundersøkelser, og de ville ha svar på var om det var noen som hadde radio, radiosendere eller gevær, og om det var engelskmenn eller russere her. Det var ingen i Tufjord som hadde radio, men en som hadde gevær. En gang kom de litt før tolv om natta, for å ha ny husundersøkelse. Alle måtte opp og hele huset ble ransaket. Mens én tysker holdt vakt over mora og barna, ble faren avhørt inne i stua. Med ansiktet helt inn mot veggen, stod han der i to timer til avhøret var ferdig.

En annen gang kom det et marinefartøy inn fjorden, midt på dagen, ankret opp og det ble satt soldater i land. Samtidig kom det flere tyskere ned dalen. Så begynte rassiaen. Da de dro igjen, hadde de snudd opp ned på alt, tømt skuffer og skap og snudd sengene. Et tusen fem hundre kroner som mora hadde i ei kommodeskuff, hadde de tatt med.

Det var ikke bare det som skjedde i Østerbotn, at tyskerne kom dit på husundersøkelser. En dag oppdaget Bjørgvin at det lå ei hornmine og rullet i fjæra, ikke mer enn 40 meter fra huset de bodde i. Han varslet foreldrene og løp til huset der bestemora bodde for å varsle henne. Da oppdaget han enda ei som lå der, ikke langt unna. Alle som bodde i den lille bygda fant det de trengte å ha med, og rømte opp til veivesenbrakkene. Her kjempet fem kvinner, sju barn, Bjørgvin og faren seg frem i djupsneen. Dørlåsen brøt de opp og gikk inn.

Ektefellene til tre av kvinnene var på fiske i Gjesvær. De fikk beskjed om det som hadde hendt, da noen av dem i brakka tok skiene på og dro til Skarsvåg. Her fikk de gitt beskjed til dem som var på fiske i Gjesvær, og til tyskerne i Honningsvåg. Før tyskerne rakk å komme, hadde skøyta med fiskerne kommet fra Gjesvær. De hadde fått festet et langt tau til hornminene som da lå tørre der ved fjære sjø. Da sjøen hadde flødd, slepte de dem et godt stykke utover fjorden med den 35 fot store fiskeskøyta. Den ene mina gikk til bunns, da de kom et stykke ut med den. Den andre eksploderte etter noen timer. Da hadde den drevet inn mot et svaberg.

De 1.500 kronene soldatene hadde tatt, fikk de igjen da de henvendte seg til kommandanten i Honningsvåg.

Etter krigen har Tufjord vært et av de fraflytta utværene i kommunen.

Finnmark og Nord-Troms blir brent

Da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa. Samtidig med det, ble de tyske troppene ble trukket ut av Finland, over grensen til Norge.

Brenninga

Initiativet til nedbrenninga i Finnmark og Nord-Troms ble tatt av reichskommisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for. Så mange som 60 tusen nordmenn ble sendt sørover. Mens 25 tusen gjemte seg i fjellene og 3 tusen stakk seg bort i gruvegangene ved Bjørnevant, ikke langt fra Kirkenes sentrum.

Den 8. mai 1945

Norge et fritt land igjen – Den dagen kapitulerte de tyske militære styrkene etter å ha vært fem år i landet. Bare to dager før, den 6. mai, hadde tyske soldater skutt og drept fire norske fiskere og to unge gutter på Hopseidet i Finnmark.

De om lag 360.000 soldatene som var i Norge hadde denne dagen for 75 år siden fått ordre fra øverste hold i Tyskland om å overgi seg.

Adolf Hitler tok livet av seg den 30. april, etter at han hadde utnevnt storadmiral Karl Döniz til sin etterfølger og gitt ham tittelen riksfører.

Rikskommisær Josef Terboven, den øverste sivile tyske lederen i Norge, ble avsatt den 7. mai, og hans myndighet overtatt av general Franz Böhme. Josef Terboven gjorde som Hitler, tok livet av seg.

General Franz Böhme i Norge, fikk samme kveld, den 7. mai, beskjed om at Tyskland var i ferd med å kapitulere.

Riksfører, storadmiral Karl Döniz var den som gav General Böhme beskjed om at han skulle signere kapitulasjonsdiktatet, et dokument han natt til 8. mail ved 2-tida fikk seg forelagt av den allierte firemannskommisjonen på Lillehammer.

Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, den øverste sjefen for de tyske styrkene under andre verdenskrig, undertegner samme dag, den betingelsesløse tyske kapitulasjonen.

Generalfeltmarskalk Wilhem Keitel undertegner dokumentene med den betingelsesløse kapitulasjonen. Foto: Wikipedia

Wilhelm Keitel

I Store norske leksikon kan vi lese om Wilhelm Keitel:

«Keitel var Adolf Hitlers øverste militære rådgiver under hele andre verdenskrig og leder av de daglige operasjonenene. Han undertegnet kapitulasjonen i Berlin 8. mai 1945.»

«Under Nürnbergprosessen ble Keitel dømt til døden som krigsforbryter og hengt.

Der er det også et bilde av ham.

Publisert under iDag 24. mars 2025

HOME

Evakueringstid

Nordlapp kommune i historien

Som ei innledning til det som skulle komme til å skje videre, må vi inn på det som førte til at Finnmark og Nord-Troms ble brent, og til at befolkninga ble tvunget til å evakuere.

Sovjet går til motoffensiv på Murmanskfronten

Det var først i september 1944, tre år etter at tyskerne hadde gått mot Murmansk og møtt kraftig motstand, at det skjedde noe. Da hadde russerne forberedt seg til motoffensiv, og inngått våpenhvile med Finland. Det gjorde de den 4. september.

Betingelsene Russland hadde gitt, var at finnene skulle drive tyskerne ut av landet innen det to uker. Datoen var satt til 15. september.

Tyskerne strømmer inn i Finnmark og Troms

Tyskerne hadde nå mistet en av sine allierte, og de tyske troppene i Finland som var på 200.000 mann, måtte trekke seg ut. De brente store områder i landet og la det øde etter seg i det de strømmet inn i Troms og Finnmark.

Nøyaktig én måned senere, den 4. oktober, fikk tyskerne beskjed fra Berlin om å trekke seg tilbake fra Murmanskfronten. Den 7. oktober, tre dager etter, satte russerne i gang offensiven mot tyskerne.

Den 18.oktober, hadde Hitler gitt ordre om at alle som bodde øst for Lyngenfjorden skulle evakueres.  For å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, ble alt av  folk fra Berlevåg og vestover lastet om bord i skip fra den tyske marinen, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Den 28. oktober, litt over tre uker etter at tyskerne hadde får beskjed om å trekke seg ut av sine besatte områder på Murmanskfronten, kom beskjeden fra Berlin om at de skulle brenne ned alt etter seg.  Alt skulle bli lagt øde. Russerne skulle ikke finne noen mulighet til å bli værende.

Brannkommandoer ble satt opp. De gikk i gang, men den russiske offensiven var så hard, og kom så fort, at tyskerne ikke klarte å få satt fyr på alt de skulle brenne ned. Mye ble igjen, men så godt som alt vest for Gamvik, Tana og Polmak ble brent ned.

Det man i generasjoner hadde bygd opp, og uansett hvor fattigslig de fleste finnmarkinger levde, var det en tragedie.

Slik endte det

Før evakueringa ble iverksatt, hadde myndighetene med Reichskommisar Terboven og Quisling den 10. oktober 1944 utnevnt to ministre for Finnmark, deriblant Jonas Lie.

Ministrene med sine evakueringsmedarbeidere, hadde kommet nordover med fly. De hadde sendt ut rundskriv, satt opp plakater og dratt rundt i Finnmark og prøvd å få folk til å evakuere mer eller mindre frivillig. Myndighetene i London hadde på sin side oppfordret befolkninga til bli, så det nyttet ikke for Quislings ministre å få andre enn ledende nazister og NS-sympatisører til å dra.

Raseringen av Finnmark og Nord-Troms hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Evakueringa kommer i gang

Den 22. oktober hadde skolemyndighetene fått beskjed om at undervisninga skulle avsluttes. Den 26. oktober fikk befolkninga i Honningsvåg beskjed om at nå hadde tida kommet.

Da beskjeden kom om å sette i gang evakueringa, hadde NS-ordfører Samuel Giæver allerede sendt ut beskjed til befolkninga i Honningsvåg om at evakueringa skulle begynne. I løpet av natt til den 26. oktober, og vi er i 1944, ble alle de 300 som hadde telefon oppringt og gitt følgende informasjon:

Om ikke folk evakuerte neste morgen, ville den mannlig befolkningen bli arrestert og betraktet som krigsfanger.

Honningsvåg med Dampskipskaia før krigen

Mens telefonene kimte rundt om, ble det banket på dørene i hele Honningsvåg. De mer enn to tusen innbyggerneæ ble vekket av tyske soldater og NS-folk som gikk rundt med den samme beskjeden. De fikk i tillegg vite at mennene ville bli tatt som gisler og sendt til Østfronten om ikke alle forlot husene sine.

Når de tok så hardt i, var det fordi befolkninga ikke tok tyskernes og nazistenes beskjed om evakueringa på alvor. På et møte noen dager før, det 22. oktober 1944, hadde ordføreren gitt beskjed om at skoleundervisninga i skolen skulle stoppe.

Alle skulle bli sendt vekk, det var ordre dra Hitler. Fra Skarsvåg ble ikke folk sendt av gårde før søndag 5. november. Da hadde alle de noe over 200 som bodde der, blitt ført om bord i lokalruteskipet D/S Røst.

Lensmann Knut Valle hadde tydelig sagt fra til de tyske myndighetene i Honningsvåg at ei evakuering ikke var aktuelt. Valle nektet, og adlød ikke ordren om evakuering. Han sa at det befolkninga da måtte igjennom ville by på store problemer, og lidelser.

Ingenting hjalp, kommandanten lånte ikke øre til det. Ordfører Giæver forlangte lensmannsfullmektig Valle arrestert. Knut Valle og familien ble arrestert. NS-ordføreren i Hammerfest, Peder Berg, var evakueringsjef i Vest-Finnmark. Han mente at Valle burde bli skutt, kunne telegrafbestyrer Peder Hvalrygg, som hadde avlyttet telefonsamtalene, fortelle (Jaklin 2016).

Da NS-ordfører Samuel Giæver ga opp under anstrengelsene, ble Ola Røkke, presten, av okkupasjonsmakten bedt om å overta ansvaret for evakueringa. Etter litt betenkningstid, kom han til at det var det riktige å gjøre, slik situasjonen var (Jaklin 2016).

Det ble satt inn både tyske marinefartøyer for å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Folk ble satt om bord i alle slags fartøyer, fra små fiskebåter til det store, nybygde fraktefartøyet til fiskekjøper «Sivert Maan».

Frakteskuta «Sivert Maan» ble solgt til Ibestad i Troms, og omgjort til fiskefartøy etter krigen.

Det første skipet folk hadde fått beskjed om å møte frem til, var frakteskuta «Sivert Maan».  Den var klar for avgang søndag 29. oktober, slik jeg forstår det Einar Richter Hansen skriver i Nordkapp, en fiskerikommune (Hansen 1990,450).

Den 13. november 1944 satte tyskerne i gang med å brenne Honningsvåg, og da hadde man allerede brent både Skarsvåg, Kamøyvær, Sarnes og Nordvågen. Tyskerne gikk så nøye til verks at de ikke ble ferdige før i slutten av desember, men flere hadde stukket seg bort, har vi hørt fortellinger om.

Her som i resten av fylket, fikk innbyggerne tjuefire timer på seg til å gjøre seg klare til å dra, og det var omtrent bare det de gikk og stod i de fikk med seg.

Raseringa hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Honningsvåg var et av de største fiskeværene i Finnmark, det største i Vest-Finnmark og hadde 2.500 innbyggere. Samtidig var det viktig for tyskerne å sette alt inn på å få hindret russerne i å finne mulighet til å sette seg fast her.

Evakueringshøsten var uvanlig mild det året, ellers hadde det gått adskillig verre for dem som ble stuet om bord i alle slags fartøyer for å bli fraktet bort.

Hjørdis Lia forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å forlate alt.

«Det var grusomt å måtte forlate det man eide, men vi var jo optimister og trodde dette bare skulle bli et kortere opphold som viste seg å vare i 4 år.»

Aksel og Olufine Lindset hadde stukket seg bort sammen med barna, i stedet for å la seg evakuere. Fra Nordvågen hadde de satt kursen over til Rekvika på den andre sida av Porsangerfjorden. Med sin lille motorbåt la de i vei ut fra Nordvågen, like før de ble beordret å evakuere sammen med de andre.

Fra Rekvika kunne de se  skipstrafikken, og de kunne se når både Nordvågen og Honningsvåg ble satt i brann. Tyskerne begynte å brenninga i november. De kunne følge med på det som gikk for seg til langt ut i desember 1944. Da hadde alle innbyggerne som krigsmakta fikk tak i blitt deportert for lengst.

Gammen i Rekvika på et bilde tatt et par-tre tiår etter, den som de den gangnfikk satt i stand så familien hadde et sted å bo – Foto: Roald Grimsø

Den 12. november kunne de se at Nordvågen sto i brann, og nesten fjorten dager etter, den 24. november så de at det hadde begynt å brenne i Honningsvåg. De så da at det steg opp røyk fra Vågen og fra Klubben.

Aksel Lindseth førte dagbok, og noterte den 13. desember i den at Juldagsneset stod i brann. Det var først mandag den 18. desember han så, og noterte, at den store brannen i Honningsvåg var satt i gang. Da han så at hele Vågen sto i brann, forstod han at også oljetanken på Klubben hadde tatt fyr.

Den siste natta de hadde hørt dundringen over havet, var natt til lørdag den 23. desember, og da var det vindstille. Helt frem til 22. desember holdt de på. Julaften, søndag den 24. hadde flammene om sider sloknet, det var ikke mer å se, skriver Lindseth i dagboken.

Evakueringa, en dem forteller

Gudrun Salamonsen, i samtale med Laila og Thor Thorsen, forteller at de ble hentet i Kobbholdalen av lokalbåten «Rolløy». I det de hadde tatt om bord folkene i Laholmen, gikk båten videre til Honningsvåg. Her så de at brenninga hadde kommet i gang, og at det krydde av tyske soldater. På havna lå det en mengde av alle slags fartøyer.

Etter et døgn ved kai, ble båten fylt opp med folk. Det kom så mange om bord at det ikke var plass til flere.

Avreise fra Honningsvåg – Fra Honningsvåg gikk «Rolløy» direkte til Kvalsund, hvor de evakuerte ble servet noe å spise, inne på kaia. Så fortsatte reisen, og de kom til Tromsø hvor de ble overført til et annet fartøy. Det var også fylt opp med andre som skulle sendes videre sørover. Tyske soldater hadde blitt beordret om bord for å holde vakt.

Turen gikk videre til Narvik, og her fikk de gå i land, for båten de reiste med hadde fått problemer med motoren. Gudrun, Åsmund og de to barna ble innkvartert hos en familie der de fikk bade. Det syntes de var godt, etter mange dagers reise i to overfylte båter.

Familien fikk dra fra Narvik til Svolvær med ei av erstatningshurtigrutene, da Åsmund sa at han var fisker. De andre i familien ble sendt videre sørover med skipet «Stella Polaris».

I Svolvær ble familien innkvartert i kirka, før de kom seg videre til Risøyhamn. Dit ville de, for der hadde de slektninger. Da de kom dit, ble de boende i ei kårstue der det tredje barnet, Bernt født.

Krigen er over – Straks krigen var over, dro Åsmund nordover. Gudrun og  barna ble igjen. Ikke lenge etter kom faren hennes og søstrene med sine familier til Risøyhamn.

Motorbåten Åsmund hadde drevet fiske med, lot han gå til bunns på et sted der han kunne finne den igjen når krigen var over.

Gudrun Salamonsen forteller at de, over alt hvor de kom, hadde blitt godt mottatt, men alle hadde de den samme drømmen. De ville hjem til øya – hjem til slekt og venner.

Publisert under iDag, tirsdag 25. mars 2025 i det bildene har blitt hentet frem og plassert.

HOME

Krigen er over

Nordkapp kommune i historien

Og fylkestinget i Finnmark, med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver historikeren Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Man så da at det ble nødvendig å få sendt de aller viktigste livsfornødenheter nordover, og materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det aller mest nødvendige av det befolkninga trengte.

Vi ser et bilde med Asbjørg og Ottar, bror og søster i Kjelvik i 1946. Midt på bildet, Jan og Magda Larsen. Til høyre, Grete Sofie Olsen, mor til Asbjørg og Ottar

Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp, det aller meste i løpet av ett eneste århundre, hadde blitt rasert og fullstendig tilintetgjort. I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent hvert et bolighus, og hvert et fjøs. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen. Så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold.

Det var mer enn fire tusen mennesker i kommunen som hadde blitt tvunget til å forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet.

Omkring 10. juni 1945, åtte måneder etter at den siste båten med flyktninger hadde forlatt Honningsvåg, kom de første nordover igjen, og da så det slik ut. Bare kirka og gravkapellet stod igjen. – Foto: Åge Floer

Hilmar Hansen, et tidsvitne

Hva Hilmar Hansen opplevde da han kom hjem, skrev han i et brev, datert 14. juli 1945 i Honningsvåg. Han skrev at det var 50 mann og ei kvinne i det nedbrente fiskeværet. Så forteller han dem han bodde som flyktning hos, om hva han fikk oppleve da han kom hjem:

«Jeg havde forberedt mig på hvordan her vilde se ut hjemme, men dessverre, jeg maa indrømme at jeg ved ankomsten hit blev møtt av et syn som langt overgik mine antagelser. Det kan ikke fuldt ut beskrives. Det må sees, og naar jeg gikk over baade min egen og andres branntomter, saa følte jeg mig nesten syk av aa se saa megen djevelsk ødeleggelse som her er foretat.»

Nordvågen 1945/46 – Bare kaistolpene stakk opp av havet.

Honningsvåg skal gjenreises

Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen.  Bebyggelsen som skulle komme, ble nå planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød. Så satte man i gang, det ble sent ekspertise nordover i form av arkitekter og et effektivt administrativt apparat.

Oppbygginga av den byen man tok fatt på bygginga av den gang da befolkningsveksten for alvor hadde kommet i gang, la oss si i tida omkring 1900, skjedde uten særlig offentlig regulering. Det var en fiskehjell her, og en der, og ikke for langt unna, alt ettersom man hadde funnet det for godt. Slik var det også med etableringen av fiskebruk. Nå skulle det bli annerledes, og blant annet fiskehjellene, skulle ut av sentrumsbebyggelsen.

Nå var det å begynne på nytt, i første omgang med provisoriske brakker. Og det gikk fort, for allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer nordover til kommunen.

Skoleelevene som hadde kommet, fikk undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen.

I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikken Sifi  allerede i 1947. Det var viktig å få i gang fiskeriene, og man gikk inn for så fort som mulig å skaffe folk også permanente boliger. I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs.

Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter, bygginga kom i gang i 1951.

Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954, men da var fiskeværet en del av Måsøy kommune.

Honningsvåg i 1946 – Bygningsmaterialene ligger og flyter i havnebassenget, så dårlig med kaiplass kan det ha vært da de første sendingene kom nordover.

Fiskeværet og havnebyen Honningsvågs folketall hadde i løpet av ett eneste århundre, fra 1845 med 6 beboere og frem til i 1930 blitt en by med 1.639 innbyggere.

Da vi kom til 1950, og folk hadde kommet tilbake, hadde innbyggertallet vokst ytterligere. Det året, fem år etter at folk hadde begynt å komme tilbake, hadde folketallet i Honningsvåg kommet opp i mer enn 2.800. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen i 1950 (1).

I hele kommunen under ett, hadde befolkninga i 1950 kommet opp i mer enn 4.400 (1).

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.

Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.

Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.

Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).

Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.

Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.

Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med. Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.

I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her: «Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?

I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese: «Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum» 

Videre blir det skrevet i den samme boka:

«Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»

Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.

Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at

«Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»

Kong Håkon VII på besøk i Honningvåg allerede i brakketida. 

Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe. Bak dem ser vi ikke bare skipsførerene på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, må vi kunne gå ut fra. Vi kan også de en yngre utgave av Halvdan Berge, en srbeiderpartipolitiker som skulle bli ordfører i bortimot tredve år senere.

Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.

Publisert under iDAG onsdag 26. mars 2025 med kilder annet sted

HOME

Gjenreisingstid i Nordkapp

Nordkapp kommune i historien

Fiskeværet og havnebyen Honningsvågs folketall hadde i løpet av ett eneste århundre, fra 1845 med 6 beboere og frem til i 1930 blitt en by med 1.639 innbyggere.

Da vi kom til 1950, og folk hadde kommet tilbake, hadde innbyggertallet vokst ytterligere. Det året, fem år etter at folk hadde begynt å komme tilbake, hadde folketallet i Honningsvåg kommet opp i mer enn 2.800. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen i 1950 (1).

I hele kommunen under ett, hadde befolkninga i 1950 kommet opp i mer enn 4.400 (1).

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

          «For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.

Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.

Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.

Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).

Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.

Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.

Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med. Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.

I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her:

«Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»

Honningsvåg i 1960-årene – Foto fra billedbladet «Aktuell» via boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen»

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?

I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese:

«Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum» 

Videre blir det skrevet i den samme boka:

«Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»

Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.

Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at «Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»

Kong Håkon VII på besøk i Honningvåg allerede i brakketida, til venstre for ham, ordførerern, utpekt av fylkesmannen fær det kunne bli holdt valg. Til høyre for ham, sognepresten nazimyndigheten opplede dom motstander og avsatte.

Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe. Bak dem ser vi ikke bare skipsførerene på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, må vi kunne gå ut fra. Vi kan også de en yngre utgave av Halvdan Berge, en srbeiderpartipolitiker som skulle bli ordfører i bortimot tredve år senere.

Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.

Neste del av kapitlet er under veis, med overskriften vi ser under:

Aldershjemmets beboere tilbake

HOME

Samefolket

Etter at det ble vanlig å dyrke jorda, ble man mer bofaste. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former. Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere. Formålet var på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Det er karajoksamene vi møtte i Honningsvåg i tida omkring 1960. – Foto: Eget postkort.

Langt på vei har det vært en del av den fremmedfrykten vi alle kan ha å stri med. Slik har det hele utviklet seg gjennom århundredene, ja, gjennom årtusnene til å oppfatte seg som et annet folk, tilhørende en annen nasjon.

En nasjon, det er den minste byggekloss i det (inter)nasjonale samkvemmet. Slik har samefolket, enten man har kommet til å bli boende i Norge, Sverige, Finland eller i Russland fortsatt å bli en nasjon med sin egen nasjonalfølelse.

Forskjellen på den samiske nasjonen og folk av andre nasjoner, er at de, samene, ikke som mange andre, har tatt det for gitt at enhver nasjon har krav på sin egen stat.

Publisert under Lexi Finnmark 2023.01.09 – 21:32

HOME

Norsk bosetting kommer

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Herfra ble det sendt misjonærer inn i områdene der fremmede med helt andre religiøse oppfatninger bodde. Så kom det enkle kirkebygg der folk bodde. Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si, men begge skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirka. Her ble det lenge et utgangspunkt for fogden når han sendte sine skatteoppkrevere innover Kola der samene holdt til.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

BILDET

Sarnes in the post-war period – Photo: Kathrin Hägglund

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-talle, og var mottakere av fisk fra Nord-Norg. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

xxx

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

KARTET

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Fisk, den viktige handelsvaren

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare.

Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.

Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Kirkebygging

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309.

Kong Håkon V Magnus bygger kirke i Vardø

Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Ennå et tynt befolket område

Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Kjelvik herred før det ble Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Honningsvåg har, siden kirka ble bygd her i 1885, vært sentrum i en kystkommune, der det i følge Einar Richter Hansen blir antatt at den nåværende norske befolkninga har sine røtter fra 12-1300-tallet.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Mennesker i nord

Langs Kolakysten, og langs kysten av Finnmark og Troms har det vært land som ikke var dekket av is. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at det har bodd mennesker her under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for 8.000 år siden.

Einar Niemi skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever enkelte steder i Arktis nå. Jeg da på eskimoene, og folk i det nordlige Russland, gjerne dem vi kaller samojeder.

Iskanten i Sør-Varanger lå bare 6 mil unna boplassene, blir det sagt, men dvergbjørk var det nok. Man regner også med at visse planter som bare finnes ytterst på Finnmarkskysten og på Svalbard, har vokst og trivdes er, som … oppe på Magerøya.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkelt, så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

Landhevingen

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Publisert 2021.05.19 – Sist endret 2023.02.16

HOME

Nordkapp

Nede ved kaia i Hornvika, der det også var kiost og mulig å få kjøpt noe å spise og drikke. – Foto: Max Galli.

Publisert 2019.10.05 – Sist endret 2022.05.05 – 09:41 med kilde

HOME

Nordkappterminalen, Odd Berg gruppen

Nordkappterminalen A/S har i dag driftsansvaret for anlegget med kaiene og bygningene som Odd Berg A/S leier ut til Nordkapp havn IKS. Ved anlegget leverer Bunker Oil olje og oljeprodukter, og det blir leid ut innendørs og utendørs lagerplass. Bildet under viser hvordan anlegget tok seg ut sett fra et av hurtigruteskipene i januar 2020.

Norsk Brændselsolje A/S innledet et samarbeid med British Petroleum og Odd Berg A/S om levering av brenselsolje til oppvarming. Med de mindre tankskipene ble også de to små oljetankene ved Kullagret på Nystrand fylt opp med brenselsolje for distribusjon til dem med oljefyringsanlegg.

Publisert 2021.06.06 – Sist endret 2021.12.15 – 13:41

HOME

Krigen kommer hit

Jf Krigen kommer hit under 20.2 Krig og krigstid, en snnen versjon

De tyske soldatene kommer

Da tyskerne den 9. april 1940 gikk til angrep på Norge, viste de liten interesse for Finnmark. Det var først da innledninga til angrepet på Sovjet kom i 1941 at de begynte å sende krigsutstyr og store troppestyrker til Finnmark. Den nye Ishavsfronten skulle bygges opp, og de gikk i gang med å sette opp kanonstillinger og befestningsanlegg.

Da tyskerne kom til kommunen, kom de først med noen få soldater, så flere. På det meste var det stasjonert 700 tyske soldater i kommunen for å bemanne tyskernes forsvarsanlegg.

Honningsvåg og området rundt ble viktig for tyskernes forsvar, men også for angrepet mot Russland.  Det ble bygd flere kanonstillinger i og omkring Honningsvåg, og det kom store ladninger med krigsutstyr hit. Honningsvåg ble omlastingshavn for tyskerne. Materiell ble sendt videre herfra til Kirkenes med mindre skip.nMan skulle forsvare Honningsvåg mot angrep via Skipsfjorden. Inne i Valan ble det bygd kanonstillinger. Det ble bygd kanonstilling på berget der moloen i Løkkebukta siden kom, og ute på Juldagsneset. På Porsangneset var et av forsvarsanleggene som skulle holde kontroll over innløpet til Porsangerfjorden og Magerøysundet.

Nazifiseringa begynner

Det skulle vært holdt kommunevalg den 28. oktober 1940, men det ble sendt ut rundskriv til kommunene om at valgene skulle innstilles inntil videre. I slutten av september 1940 var det blitt oppnevnt nye statsråder til departementene, og omtrent 3/4 av dem var medlemmer av nazistenes Nasjonal Samling, NS. Nå skulle landet nazifiseres, og det skulle styres etter nasjonalsosialistiske prinsipper. Det ble i september samme år opprettet et eget Innenriksdepartement til å ta seg av det som kommunalavdelinga i justisdepartementet før hadde hatt som sitt ansvarsområde. Dette nye departementet skulle ha ansvaret for å tilsette, men kunne også suspendere og si opp rådmenn, revisorer og andre tjenestemenn etter sitt forgodtbefinnende.

Inne på vågen en vinterdag i krigstida, med en tysk marinebåt ved kai.

I slutten av oktober samme år, kom det brev fra det tyske sikkerhetspolitiet om at kommunister skulle ut av sine kommunale verv, og dermed måtte flere av dem som hadde blitt valgt inn ved kommunevalget i 1937 tre ut. Omtrent samtidig kom det ei ny forordning som sa at det nyopprettede Innenriksdepartementet skulle ha ansvaret for den fylkeskommunale, og den kommunale forvaltninga. Departementet skulle ha rett til å gripe inn, ikke bare i det som lå under fylkesting, fylkesutvalg, men også i det som lå under kommunestyret, formannskapet og andre utvalg, styrer og råd når det var påkrevd. Innenriksdepartementet skulle også har rett til å utforme instrukser for alle valgte tillitsverv, også for ordførervervet.

Førerprinsippet inn i kommunalforvaltninga

Det kommunale selvstyret skulle nå byttes ut med et enklere, men mer handlekraftig fagstyre. Denne nyordninga skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. Førerprinsippet skulle nå gjennomføres. Kommunene skulle styres slik Nasjonal Samling hadde programfestet det.

Ordføreren og varaordføreren skulle fra nå av bli oppnevnt av departementet, etter forslag fra fylkesmannen i samråd med NS sin fylkesordfører, og dette skulle begynne å gjelde fra 1. januar 1941.

Det skulle være yrkesrepresentasjon i de styrende organene, og ordføreren skulle fra nå av alene fatte alle vedtak, men før det skulle han ha lagt sakene frem for formenn. Formennene hadde ikke bare plikt til å uttale seg, det var også lagt opp til at formenn som var uenige i en sak, uten å ha fått det protokollført, stod ansvarlige sammen med ordføreren for vedtak som hadde blitt fattet.

Kommunenen skulle fra nå av styres, ikke bare i samsvar med Nasjonal Samlings program, men statens kontroll skulle styrkes. I begynnelsen av februar 1942 overtok Quislings regjering makten, for å bli sittende resten av krigen.

Ut over det at tyskerne hadde tatt over styringa i kommunen, gikk livet stort sett som før. Man hadde tyskerne rundt seg, men de hadde klar beskjed om å oppføre seg anstendig, det var jo ariere, som befolket Nordkapp og Norge.

Krigen viste seg for alvor i Honningsvåg sommeren 1942. En dag kom det en tysk konvoy med 38 fartøyer sigende innover den store fjorden. Det var lastebåter og eskortefartøyer på vei mot Kirkenes. De ankret opp og ble liggende, noen trodde av frykt for sovjetiske ubåter, skriver Tor Cock.

Flyalarmen

Den 14. juli gikk flyalarmen. Før alle som hadde kjellere, hadde rukket å komme seg dit ned, var flyene der. Det kom fire store, sovjetiske bombefly. De ble beskutt både fra skipene på havna og fra det luftvernmateriellet tyskerne hadde på land.

Vi ser Jægtviks fiskebruk ute til venstre der amunisjonspramma lå da den ble truffet. Det var om kvelden den 14. juli mens tyskerne var i ferd med å tømme den for ammunisjon. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Flere bomber eksploderte i området omkring Dampskipskaia. Også et eller flere av krigskipene som lå der, ble truffet. En kanonbåt og flere mindre fartøyer gikk til buns.

Så kom smellet

Thor Cock som var 21, og bodde oppe i Øvergata, opplevde det som skjedde og skriver i sine eringdringer:

«Så kom smellet! Det kjentes ut som om hele huset skulle rase sammen. Glassrutene som jeg nettopp hadde tittet gjennom, de singlet innover golvet. Det regnet splinter og ueksploderte granater over hele Honningsvåg. Det kom faktisk støv og nedfall i flere minutter etter eksplosjonen». 

Det levenet som oppstod, forteller Tor Cock som stod og så på, glemmer han aldri, og skriver: «Det var forskrekkelig!».

Thor Cock forteller videre:

«Helt ut til Holmen var kaier og bebyggelse blåst til pinneved. Befolkningen i H.våg og omland, som den gang tellet nesten fire tusen, var naturligvis lammet av sjokk. Folk rømte fra byen. Det var jo fare for at russerne kom igjen, så lenge denne konvoyen lå der.»

Innbyggerne i Honningsvåg hadde fått oppleve det som for mange siden har blitt omtalt som Storbombinga.

Bygninger like ovenfor Jægtvikbruket

Fem dager etterpå, den 19. juli, kom de russiske bombeflyene tilbake, og Thor Cock forteller:

«De russiske bombeflyene kom igjen, men denne gangen var tyskerne bedre forberedt. Flere tyske jagerfly kom fra Banak flyplass. Det ble derfor luftkamper. Bombeflyene fikk derfor ikke siktet inn bombene sine. Mange bomber falt innover fjellene. Vi så at ett bombefly ble skutt ned. En flyver reddet seg i fallskjerm og kom nedover ovenfor Sarnes et sted.»

Omkomne

Sju mennesker ble drept denne kvelden, den 19. juli 1942. Mange hadde blitt skadet av splinter. Da den tyske amunisjonspramma hadde blitt truffet ved halv-ni-tiden på kvelden, noen dager før, den 14. juli, hadde den 300 tonn amunisjon om bord. Femti tonn var allerede losset og lå på kaia. Mange ble alvorlig såret, 11 nordmenn og 19 tyskere omkom. Flere hus ble jevnet med jorda, kan vi se av bildene, og noen rasert.

Publisert under Lexi 2022.11.21 – Sist endret 2023.02.24 – 15:42 med kilder

• Cock, Thor (1991) Erindringer fra en annet tid, Fra Vallas til Honningsvåg og Opplevelser under krigen, Trykt manuskript
• Løkke, Gunnar (1983) «Storbombingen 1942» i Årbok for Nordkapp 1983

HOME

Sapmi

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarken til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Her har det i lange tider har bodd folk til dels med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1500-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, uten noen landegrenser. De var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, kanskje for en 8.500 år siden.

Noe annet er det vi skal komme tilbake til, det med at det kan ha bodd folk i kystområdene her under istida. Da har de levd omtrent som eskimoene og samojedene ikke så veldig langtunna. Mye kan tyde på det, for på Magerøya ble det for noen få ti-år siden, funnet de eldste spor etter mennesker i Norge. Det også kommer vi tilbake til.

«Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya.» – Kart fra Wikimedia Commons

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

De mange funn som har blitt gjort med spor fra steinalderen sier ikke noe om hvem menneskene som bodde her var. De er datert til mer enn 10.300 før vår tid.

Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. Dermed hadde samefolket i middelalderen ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra samene selv.

Samefolket

Før man begynte med husdyrhold, streifet mennesker rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Europa, gjerne betegnet som Fennoskandia. Etter at det ble vanlig å dyrke jorda, ble man mer bofaste. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin egen religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg videre uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former. Etter nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både svenske utsendinger og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere, med formål på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Norsk bosetting kommer

Den første kirka i området ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Bygginga av ei kirke i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst, og ble lenge utgangspunkt for fogden når han gikk innover Kola på skatteinnkreving av samene der. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Torskefiskeriene

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Landområdene i nord under press

Da Christian IV (1577-1664) var konge i Danmark-Norge, utnevnte han adelsmannen Hans Olufssønn i 1597 til lensbefalingsmann over dette nordligste lenet i riket. På den tida var det ingen klart definerte grenser i området (2.13).

Russland var naboen i øst, Sverige naboen i sør, og stormenn i Hålogaland hadde i flere hundre år gjort seg gjeldende i områdene. De hadde både handlet med samene og i mange tilfeller krevd skatt av dem.

Finland hadde helt fra 1154 vært en del av Sverige, og herfra begynte det å komme skatteoppkrevere, slik de også begynte å komme fra Danmark-Norge og fra Russland. I hvert av de tre landene hadde man sin klare forestilling om at de som betalte skatt, var deres undersåtter.

Josef Buljo og tre av barna – Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket, Anders Beer Wilse 1905

Om det skriver Øystein Bottolfsen: «Slik hadde det oppstått et slags underlig fellesmarked, som ble kalt fellesdistriktene, der innvånerne i alvorligste tilfelle kunne risikere å måtte betale skatt til båder Russland, Sverige og Danmark-Norge (2.18).»

Fra norsk side, skriver Øystein Bottolfsen, ble det hevdet at Kola-halvøya var gammelt norsk land (2.18).

Helt til de østligste delene av Kola har en fogd fra Finnmark reist for å kreve inn skatt fra samene der (2.20).

I ei lovbok fra 1325, skriver han videre, skal det stå at den norske kongen krevde inn skatt så langt øst på Kola som til det som i dag er Ponoj, og inne i Kvitsjøområdet nesten så langt sør som til det som i dag er byen Kem (2.18).

Vikinger til Kvitsjøområdet

Det var til «det som i den gamle litteraturen» går under navnet Bjarmeland, Tore Hund i 1026 hadde reist på sin handels og plyndringsferd. Det vil si til landet sør for Kvitsjøen og oppover elva Dvina, i det som da hadde blitt Arkhangelsk guvernement (2.18).

Det kravet på territorialretten til den delen av sameland som Kolahalvøya og de norske områdene av Kvitsjøen utgjorde, gjorde man forsøk på å hevde ved at en fogd fra Finnmark en gang i året dro innover Kola for å kreve inn skatt. Den skatten som kongen skulle ha av samene, fikk fogden inn siste gangen vinteren 1611/1612. Likevel fortsatt reisene innover helt fram til 1813 (2.20).

Interessen for Finnmarka begynner

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Russernes skatteinnkreving

Russerne hevdet at hele Lappland og Kola-halvøya med, var russisk land, og helt fram til 1602, hadde russerne også krevd skatt av samene langs hele kysten av nåværende Troms og Finnmark, helt sør til Malangen (2.20).

Tsarens brev fra 1585

Så tidlig som i 1585 hadde tsaren i Moskva, kanskje ved sin slektning Boris Godunov, i brev til kong Fredrik II i København skrevet at hans «fedrenearv» gikk helt til og med Vardø (2.20).

Skatteinnkrevingen

Vi vet at det lenge har vært hevdet at den skatteinnkrevingen som ble foretatt i Samelandet, var både hardhendt og brutal. I dag har forståelsen av det endret seg og man legger større vekt på den fredelige handelen som også var, og toner ned den forståelsen som har vært om den harde skatteinnkrevingen.

Slik vikingene hardhendt både i vesterled og i østerled drev plyndring og samlet seg store skatter, slik har man vel også gjort det her, i perioder.

Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter som på 1200-tallet kom og begynte å bosette seg på ytterkysten. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på i underkant av 4.000 og tallet på sjøsamer var i underkant av ett tusen. I 1769, da den første offisielle folketellinga ble avholdt, hadde folketallet i lenet kommet opp i omkring 6.000, tallet som blir oppgitt er 5.984

Publisert 2018.06.01 – Sist endret 2021.12.09 – 14:14 med kilder som 

1. Benedictow, Ole Jørgen (1995) Veier til vår tid, Norges- og verdenshistorie før 1850 Universitetsforlagets historieverk for den videregående skolen Universitetsforlaget, Oslo
2. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
3. Hansen, Lars Ivar (2004) Samenes historie fram til 1750, J.W.Cappelens Forlag as, Oslo
4. Hirsti, Reidar (1979) «Samene i går og i dag i boken Finnmark», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979
5. Libæk, Ivar (2008) Historie Vg 3, Påbygging, Cappelen Damm AS, Oslo
6. Moseng, Ole Georg m.fl. (2003) Norsk historie 750-1814 Universitetsforlaget, 2003
7. Niemi, Eniar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i boken Finnmark, under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
8. Stenersen, Øyvind (2016) Norges historie, Cappelen Damm, Oslo
9. Samenes tid, en svensk dokumentarserie i tre deler, med en historie som strekker seg over to tusen år, sendt i NRK fjernsyn i 2018

HOME

Tragedien Stein Kyrre

Frakteskuta «Stein Kyrre» forliser

Fredag den 18. januar 1963 la frakteskuta «Stein Kyrre» av Kvitnes i Vesterålen ut fra Kamøyvær. I Kamøyvær hadde det blitt lastet tørrfisk. Ved 17-tida gikk den ut Kamøyfjorden og la kursen, først mot øst og deretter mot sør, med Havøysund som første stopp, for deretter å gå til Bergen med lasten. De som hadde vært om bord og jobbet, visste at tørrfisken hadde blitt stablet så pass høyt at det øverste laget nådde opp til styrehusvinduene, og vel så det. Været hadde vært bra før båten forlot Kamøyvær, men værmeldingene var ikke så gode. Skipperen valgte likevel å ta løs. De skulle gå innenskjærs, altså gjennom Mageøysundet. Med seg som passasjer hadde de tørrfiskvrakeren Eugen Fagerheim fra Båtsfjord, som de skulle sette i land i Havøysund.

Fraktbåten «Stein Kyrre» – et bildet utlånt av pårørende etter forliset

Fraktebåten var altså godt lastet, men hadde ikke mer om bord enn normal mengde, og det hadde naturligvis blitt lagt presenninger over lasten. Alt skulle være bra, fisken skulle kunne holde seg tørr helt fram, selv i ruskevær og sjøsprøyt. Det var likevel et problem, og det har å gjøre med presenningene og litt til, men det komme vi tilbake til. Som sagt, båten hadde lagt i vei, og styggeværet som hadde blitt meldt, kom. Det ikke bare kom, det blåste opp til full nord-nord-vest storm utover kvelden. Så skjedde det man tror, båten hadde trillet rundt, og man regner med at det var utenfor Helnes et sted, kan hende utenfor Kjelviklandet. Ingen vet det nøyaktig.

Mannskapet kan ha ant at det ville komme til å skje, i det forrykende uværet som da hadde kommet. Kan hende hadde de nådd å gjøre klar livbåten, eller lettbåten, og kan hende hadde de rukket å få på seg godt med klær. De kom seg i alle fall om bord i det vi får kalle  livbåten. I den var det nødbluss, så de skulle kunne tilkalle hjelp. Det har vi fått vite, og at det var ut på ettermiddagen, ja det hadde begynt å bli kveld, og det var vinterstid, og det var mørkt.

Rimelig kort tid etter at de hadde kommet seg over bord og om bord i livbåten og begynt å ro i den retninga de mente var den beste, denne fredagskvelden, hadde de fått sendt opp den første nødraketten. Og kanskje en eller to til, ja kan hende flere. Raketten eller rakettene hadde så blitt observert av en brøytebilsjåfør ut på Nordvågveien, men også av vaktmannen i Loshytta ute på Klubben.

I utklippet under, et utklipp fra Finnmark Dagblad i Hammerfest, kan vi lese om litt av det som skjedde videre.

Mandag 21. januar 1963

Finnmark Dagblad skriver

Så slo man seg til ro med det. Slik som det tenkte man altså, man så for seg at det var folk ute i storstormen og lekte med nødraketter. Det tenkte folk som hadde ansvaret for å redde folk i havsnød. Man tenkte altså at raketten sjåføren hadde sett og som mannen i Losvakthytta hadde sett, kunne ha blitt sendt opp fra land. Så slo man seg til ro med det, etter at redningsskøyta hadde vært ute og sett etter i et par-tre timer.

Raketten de hadde sett som vi nå vet, kommet ute fra havet et sted utenfor Nordvågen og Kjelviklandet.

Så gikk fredagen over til å bli lørdag, og til å bli søndag, og mandag.

Over helga kunne vi lese i avisene

En avis skriver

Overskriften i en av avisene (ukjent hvilken, jeg har foreløpig bare kopi av teksten):

Sansynligvis forlist i nordvest-storm

I teksten som fulgte kunne man lese:

«Stein Kyrre» er en treskute på 160 tonn og bygget i 1957. Den er utstyrt med radiosender, mottaker og ekkolodd og har hele tiden gått i fraktefart, særlig mye på finnmarkskysten. Skipperen, Wilfred Bentzen, skulle derfor ha godt kjentskap til disse farvannene.»

Videre ble det skrevet:

Vinden var spaknende, men det snedde tett da frakteskuten «Stein Kyrre» av Kvitnes i Vesterålen med fem mann ombord forlot Kamøyvær ved Honningsvåg fredag kveld ved 17-tiden for å gå innom Havøysund — en tur som normalt ville ha tatt 8-9 timer — før den fortsatte til Bergen fullastet med 3000 vekter tørrfisk fra forskjellige stedeter langs finnmarkskysten. Vinden økte på til full nord-nord-vest storm utover kvelden.»

Og:

«Ingen har hverken sett eller hørt noe til den siden den la ut.»

Og:

«Tidlig i går ble det slått full alarm og i dag ved 6,30-tiden ble organisert leting satt i gang. Redningskøyten «Ole O. Lian» og redningskrysseren «Haakon VII» gikk da ut fra Honningsvåg for å avsøke deler av Porsangerfjorden og aktuelle strøk utenfor Magerøya.»

Tirsdag 22. januar 1963

Finnmark Dagblad skriver

«Stein Kyrre» saknet frykt for forlis – borte siden fredag

Onsdag 23. januar 1963

Finnmark Dagblad skriver

Omfattende leting etter «Stein Kyrre»

Foreløpig med negativt resultat

Torsdag 24. januar 1963

Finnmark Dagblad skriver

«Stein Kyrre» fortsatt sporløst forsvunnet

Torsdag 24. januar 1963

Finmarksposten skriver

NØDROP I PORSANGER – MEN IKKE TEGN TIL LIV

Stein Kyrre» – et mysterium

Sansynlig at skipet har trillet rundt ved Helnes

I teksten under, i Finmarksposten, kunne vi lese:

«Ved middagestider i går var det fortsatt ingen positive resultatet av de omfattende ettersøkingstiltak som har vært satt i gang for å bringe klarhet i frakteskuten «Stein Kyrre»s mystiske forsvinnen.»

Vi kunne i den samme teksten se at de tirsdag kveld, etter å ha tatt en pause i søket på grunn av dårlig vær, hadde fått melding om at det skulle ha vært hørt nødrop utenfor Ytre Billefjord. Lensmannen i Kistrand, står det, satte seg straks i aktivitet og hadde folk på leting langs strandlinjene og ute ved noen skjær i fjorden. Han tok i bruk båt, bil og skipatruljer i arbeidet. Ved midnattstiden samme dag ble sjøredningsentralen i Honningsvåg koblet inn og de to redningsskøytene brukte fem-seks nattetimer til å granske området inne i Porsangerfjorden. Heller ikke dette førte til noe resultat, står det.

«Stein Kyrre» – et bildet utlånt av pårørende etter forliset

Torsdag 24. januar

Finmarksposten skriver

«I går tidlig startet man opp igjen med ny friskt. Og nu ble ialt fem båter satt inn i letingen.» og at «Alt er derfor gjort for å prøve å komme det mystiske forsvinningsnummer til livs, men etter som tiden går må man forsone seg med det aller verste. Det er vel på ny bare å konstatere at et nytt tragisk forlis har funnet sted.»

Lørdag 26. januar 1963

Finnmark Dagblad skriver

3 døde fra «Stein Kyrre» funnet i Ytre Porsanger

Mannskapet forsøkte å redde seg på flåte

I teksten under kunne man lese:

H-våg FD: 3 døde av de t saknede etter frakteskuta «Stein Kyrre» ble onsdag kvelde av letemannskaper fra Kjæs i Porsanger funne i flomålet i Slåtsvika mellom Djupvik og Slotsvik på østsida av Yrre Porsanger. Letemannskapene om førsk kom tilbake tidlig fredag morgene varslet lensmnen i Nordkapp om fuinnet, De døde lå spredt  med ca. 15 meters  mellomrom og et stykke unna fant man også en redningsflåte som var hvelvet. Man fant også rester av en livbåt et stykke innenfor Sinkelvik…

Sjøredningssentralens sjef Erlig Hafto kunne vi også se bilde av på forsida, med tilføyelsen «Sjøredningssentralens sjef, havnefogd Erling Hafto står igjen i brennpunktet: Et nytt havets mysterium skal løses.»

Erling Hafto

Torsdag 24. januar

Finmarksposten skriver

«I går var det fem døgn siden båten sporløst ble borte…»

«Både mandag og tirsdag var to redningsskøyter engasjert i letingen…» 

«Alle tenkelige steder ble inngående undesøkt.»

«Tirsdag arbeidet man ut fra teorien om at «Stein Kyrre» måtte være brutt ned, at de ombordværende har gått i redningsflåten som så her blitt ført innover Porsangerfjorden av den sterke nordøstlige vinden som har rast siden før helgen.»

«Etter hva Fp har fått oplyst er det på det rene at «Stein Kyrre»s fører hadde hatt begnkeligheter med å gå fra Kamøyvær fredag ettermiddag. Været var ikke bra, og etter at lasten var tatt ombord satte det inn med kraftig sludd som la seg over fartøyet og lasten. Like etter ble det frost som laget et tykt isbelegg over det hele.»

Torsdag 24. januar

Finmarksposten skriver

5 enker og 18 farløse barn

«Dersom «Stein Kyrre» er forlist, har ulykken krevet fem menneskeliv og tilbake sitter 5 enker med tilsammen 18 barn hvorav minst 11 mindreårige.»

«Følgende var med «Stein Kyrre»: Fartøyets eier Wilfred Betzen, 52 år og etterlatter seg 5 barn, hvorav 3 mindrårige, Harald Johansen, 32 år og etterlater seg 4 minderårige barn, Magne Svendsen, 30 år  og etterlater seg 3 mindreårige barn, fiskevraker Eugen Fagerheim, Båtsfjord, etterlater seg en datter på 16 år,  og Peder Pettersen, 58 år og etterlater seg fem voksne barn.»

Lenger bak i avisa kunne vi lese:

«Stein Kyrre»-aksjon også i dag Resultatløs leting i går»

«Ved mørkets frembrudd i går ettermiddag måtte søkningen etter «Stein Kyrre» innstilles, men etter flere timers intens ettersøkning var resutltatet i går kveld lik null.»

Lørdag 26. januar 1963

Finmarksposten skriver

«Stein Kyrres» skjebne foran oppklaring

TRE DØDE FUNNET i Slottsvik.

Frakteskuten brutt ned ved Helnes forrige fredag?

Lenger nede i teksten kunne vi lese:

«Like før ettersøkningen etter «Stein Kyrre» definitivt skulle innstilles – der det plutselig bragt klarhet i dette ukegamle mysterium. Tre av mannskapet på frakteskuten er nemlig funnet døde: Det var en skipløperpatrulje som kom frem til Lakselv de 5 tiden i går morges som kunne melde om at de allerede onsdag hadde kommet over likene. Patruljen hadde funnet «Stein Kyrre»s redningsflåte i Slottsvik, mellom Sinkelvik og Jupvik i Porsangerfjorden – et nakent og forblåst område hvor det er umulig å komme til fra sjøsiden. Like ved flåten lå det to lik og 15 meter i fra ytterligere en død. Patruljen kom også over rester av en livbåt i Sinkelvik.»

Kart over områdene

Kamøyvær oppe til venstre og Slotsvika, helt nederst til høyre der tre av mannskapet og redningsflåta ble funnet.

Kart Det skal stå «Slotsvika» nederst til høyre. Et kart fra post@norgeskart.net

Finmarksposten skriver denne dagen at etter det myndighetene kan meddele, har mannskapet sansynligvis ikke vært i live da flåten landet. Såvel flåten som de døde lå i flomålet. Det blir videre skrevet at det tyder på at de ikke har gjort forsøk på å komme seg på det tørre.

Så blir det fortalt at skipatruljen som fant flåten og de døde hadde gått ut fra Kjæs, og de hadde vært på farten i flere døgn da de kom over de omkomne. Før skiløperne la veien innover mot Lakselv, hvor de hadde kommet onsdag den 23. hadde de båret de døde opp på tørt land.

Det blir også skrevet at redningsskrysseren «Haakon VII» som fredag i uka før hadde vært på søk etter dem som hadde sendt opp nødrakettene, må ha vært ganske nær de skibbrudne uten å ha oppdaget dem i det overhendige uværet.

Takket være Peder Fredriksen, Arnt Samuelsen, Øyvinde Nikolaisen og Leif Johansen, alle fra Kjæs, kunne Finnmarksposten lørdag den 26. januar, la omverdenen få vite om hvordan det hadde gått med mannskapet på «Stein Kyrre». Det hadde da gått nærmere ti døgn etter at nødrakettene hadde blitt observert, blant annet av en oppmerksom, våken og ansvarsbevisst brøytebilsjåfør ute på Nordvågveien den 18. januar ut på kvelden.

Publisert 2022.01.16 – Sist endret 2022.02.04 – 11:03

HOME

Veibygging smnlign!

Nordkapp kommune i historien

Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. Samtidig med rydding av denne gangstien, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.

Kjørevei til Nordvågen

I 1891 søkte kommunestyret amtstinget om å få bygd en kjørevei på den samme strekning som gangstien hadde kommet mot Nordvågen. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik. Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Da ble de første spadetakene ble tatt oppe ved kirka. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen.

Når det gikk så mye som seks år før man kunne komme i gang med bygginga hadde det sin årsak i at amtstinget alene ikke kunne vedta utbygginga. Dens oppgave var å vurdere behovene omkring i distriktene, dernest å være pådriver overfor de sentrale myndighetene.

Veien i Nordvågen forlenget

Den veien som hadde blitt bygd til Nordvågen, hadde ikke blitt den fiskeværsveien folk ville ha. Den gikk ikke gjennom bebyggelsen, så i 1914 ble det søkt om forlengelse. Det kom bevilgninger, og om sider hadde veien blitt bygd ferdig slik man ville ha den, men det var ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tredve år fra bygginga begynte i 1897, men nå var veien der. Nå kommunesentret Honningsvåg hadde fått utviklet et veinett på hele strekninga fra ytterst i Nordvågen, gjennom Vågen, videre innover gjennom Løkkebukta og Storbukt frem til Nordmanset, hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring og 1.500 og Nordvågen ei befolkning på omkring 550.

Vei i Kjelvik

Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rund fiskeværet og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme.

Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner og bygd ferdig i 1913. Det ble lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Vei gjennom Vågen

Det var etter at veibygginga mellom Honningsvåg og Norvågen hadde kommet, man hadde bestemt at man også skulle bygge vei gjennom Vågen, fra der hvor Nordvågveien begynte og ned til det som da var Honningsvåg brygge.

Vei innover mot Nordmanset

Det hadde da allerede i 1880-å gått en smal vei fra Vågen, gjennom Løkkebukta og innover til Storbukt. Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i  Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. I 1913 det ble det bevilget 40.000 kroner til bygging av veien videre innover til Nordmanset. Dit ble den fullført i 1915. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.

Kamøyvær

I 1936, i den verste nedgangstida da nærmere 700 var uten arbeid, kom det 20.000 i statlige midler som bidrag til nødsarbeid. Midlene gikk da til veibygging videre mot Kamøyvær. Så mange som tjue mann kunne gå i gang og selv tjene til sitt livsopphold.

Oppdatert onsdag 12. mars 2025 kildene

• Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp, en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

HOME

Mennesker og miljø

Det er overskrifta. Så spørs det hvilke tanker den utløser. Det jeg tenker når jeg ser bildene, er for eksempel, at vi som var barn og unge i etterkrigstida, vi er det ikke lenger. Vi har kommet i den alderen de eldre og de gamle var dengang. På det første bildet under ser vi ei ung mor med barn i førskolealder. Til høyre for henne står den unge moras lærerinne fra førkrigstida en gang. På flere av bildene under ser vi barn fra etterkrigstidas Løkkebukta. Den gang var de alle del av et miljø. Det miljøet er ikke mer.

Den lykkelige gata de oppholdt seg på og omkring, er heller ikke mer som den var. For det første har tida gått, de har blitt voksne. For det andre er det ikke en eneste en av dem som lenger er en del av det miljøet de vokste opp i. De har blitt spredt, om ikke for alle vinder, så ut over hele landet.

Hvem tenkte da det stod på, at dem vi vokste opp sammen med skulle, ja bli spredt for alle vinder? Ikke jeg, men det var det som skjedde. Og foreldregenerasjonen vi hadde rundt oss, er borte for lengst. Men, vi har noe, vi har de gode minnene om det som den gang var, de lykkelige barne- og ungdomsårene. Vi er heldige.

Lenger nede ser vi barn i klasserommet, med læreren deres. De er på Repvåg, og året er 1953. Nedenfor der igjen har vi flere folk fra foreldregenerasjonen vår, folk som har opplevd krig og evakuering, og lykkelig kommet hjem igjen.

Enda lenger ned har vi bilder fra et par andre miljøer, nå i førkrigstidas. Det er bilder tatt i Nordvågen, Løkkebukta og Storbukt.

Vi kjenner navnene på mange av dem, men ikke alle.

BILDET

Det er et bilde fra 17. mai 1956. Eleven het Gyda, lærerinna hennes het Agnes, ja, Agnes Løkke. – Foto: Dagfinn Svane

På sykkeltur til Østerelva, med Sonja fremme og Terje bakpå. – Foto: Gyda Cock Svane

BILDET

Unger i Løkkebukta, på et bilde tatt i tida omkring 1957 – for nesten 65 år siden. – Foto fra Dagfinn Svane

BILDET

Sett fra venstre er det Margot, Britt, Gunn Edel, Grete, Berit, Dagfinn Ivar, Peter Emil, Knut, Terje, og Rigmor – og det er dem vi kan se ansiktene tydelige nok på til at de er identifiserbare. Jeg mener å se også Gunn Edel og Lydia. Sonja, tror jeg det er som vi kan se nesten bare øynene på langt der bak, mellom Grete og Dagfinn Ivar. Tar jeg ikke feil har vi navnene på dem alle. 

Det er sankthansaften, og det må være rundt 1956-57.  Det er Einar Okav, Frits Tore og Jon Dagfinn som står bakerst. Foran er det Lydia, Gunn Edel og Wiggo. – Foto: Dagfinn Svane

BILDET

På tur til Vågen i gjenoppbyggingstida. Det er Regine med Edle og Ole Petter. Sigrun ligger i vogna. Nedenfor har vi Kollagerkaia, og vi ser litt av Esso sitt lille tankanlegg til høyre. – Foto fra Ole Petter Nielsen

Her ser vi en av de mange hestene vi hadde i Honningsvåg i etterkrigstida. Det er Egil med Bruna eller kanskje det er Agga. Cock-hestene hadde navn.

Nede i Storgata er det brakker fremdeles, og vi er i tida rundt 1957, beregnet ut fra alderen på gutten med den stripete topplua. Blikkenslagerne Halset hadde verksted i ei av brakkene vi ser, og der jobbet han som her kommer med hesten. I brakka med flatt tak, holdt «Radiolys» til med alle sine elektriske artikler. Mathias Jensen begynte med pølsebod i ei av brakkene vi ser der nede. På den gule veggen der «Radiolys» holdt til ble kinoplakatene hengt opp i de første årene etter at kinoen stod ferdig.

De kommer fra Vågen, de to jentene, Norma og Brit. Det er er i 1960, og de er konfirmanter det året. – Foto: Bernt Arild Liland

Jan Georg heter han, og står her med bilen sin i Løkkebukta, som andre stod her likedan noen år før. Bildet kan ha blitt tatt i 1971. – Foto: Terje Cock Svane

BILDET

Tina Pettersen med klesvasken ute på bakken en sommerdag i etterkrigstida. Vi ser at det ennå går kreaturer, krættur som vi sa, omkring i Honningsvåg. 

Vi er i Kjelvik, og dit har de kommet tilbake etter brenninga. – Foto: Knut Erik Jensen

Fra venstre er det Hanna Wilhelmsen, Johan Eriksen og Kjellaug Leimann, Valborg Leimans eldste datter. Bak Kjellaug står Valborg Larsen. Ytterst til høyre står Valborg Leimann med datteren Evelyn. Det er Ottar Olsen som forteller meg det den 17. oktober i 2017. Dama midt mellom småjentene fikk jeg ikke notert meg navnet på.

Det er i gjenreisingstidas Storbukt vi er, og utenfor inngangen til butikken står det folk. – Foto fra Åge Dyrstad

Det gikk antakelig mye parafin til petromaksen, og litt til den lampa som også lot seg fyre med tran. Det var sikkert dem som hadde ovn, såkalt kamin, med parafinbrenner i den tida også. Det var både før og etter at Repvåg kraftlag begynte å levere strøm. Ja, også hver gang strømmen gikk. Det skjedde rett som det var i etterkrigstida. Fatene er plassert utenfor butikken, ser vi.

Publisert her 2022.06.26 – 10:39

HOM

Brakketida begynner

Det var samstemmighet i hva overingeniør Harald Hofseth mente om saken,  hva fylkesmann Peder Holt ønsket og hvordan det kom til å gå med planene fra London. Om planene fra London skriver Øystein Bottolfsen:

«For Finnmarks vedkommende lå planene fra London vel forvart i noen kasser i departementet…».

Nye advarsler blir kunngjort mot å dra tilbake gjennom aviser og radio 1. juni. Samtidig blev forbudet strammet inn. Og den 19. juni kunne en avis melde at av dem som oppholdt seg i Finnmark allerede nå, hadde 22 omkommet på grunn av minene som var lagt ut av tyskerne.

Mange trosser frykten for miner , de brydde seg lite om forbudene som hadde blitt gitt, de la i vei likevel. Om det skriver Bottolfsen:

«Når myndighetene ikke klarte å forhindre at folk trosset reiseforbudet må det også ses i sammenheng med at det i startfasen for tilbakeflyttinga rådde både forvirring og uenighet helt inn i adminstrasjonen om hva som burde skje.»

På et møte som ble holdt av tvangsevakuerte finnmarkinger i Oslo den 18. juni, ga konsultativ statsråd for gjenreisinga i Finnmark, tidligere fylkesmann Hans Gabrielsenen, en oversikt over situasjonen og konkludert med at det ikke kunne bli noen hjemreise på et år, på grunn av minefaren.

I Stortinget noen dager etter, den 28. juni, hadde han også sagt:

«Etter min mening vil de tvangsevakuerte heretter alene kunne påregne tillatelse til å vende tilbake når vårt Finnmarkskontor finner at det nødvendige eksistensgrunnlag er til stedet:

De første som kom seg nordover var de som hadde dratt sørover i fiskebåtene sine. Med seg kunne de, som for eksempel Kristoffer Isaksen fra Finnvika i Magerøysundet gjorde, ta fiskeredskaper og det aller mest nødvendige med. Det de måtte være innstilte på, var å tilbringe den første tida om bord.

Peder Holt, som da folket begynte å ville strømme nordover, hadde vært fylkesmann i de befridde områdene, ser ut til å ha vært klar, skriver Bottolfsen:¨

«Her var det om å gjøre, å gå på med krum hals. De evakuerte måtte  snarest få komme tilbake for å ta fatt, men i første omgang måtte det skje en viss utvelgelse og kontroll med hvem som kom.»

I et brev til Forsynings- og gjenreisingsdepartementet datert den 31. mai skrev Holt om tilbakeflyttinga. Øystein Bottolfsen ser:

«I brevet understreker han at den tida som man hadde til rådighet var knapp. Derfor måtte det handles hurtig. For de totalt krigsherjede distrikters vedkommende ville alt avhenge av om man allerede i løpet av juni måned kunne makte å tilrettelegge det første grunnlaget, ved etableringa av de nødvendige lokalorganer og ved etablering av noenlunde tilfredsstillende kommunikasjoner.»

Tallonn i bilder 2022

Det bor godt over fire hundre tusen i Tallinn. Siden andre verdenkrig har det vært en stor prosent russere i landet. Går du omkring i byen, uansett hvor, så hører du både russisk og estisk. Tar du plass i en taxi, kan du være nesten sikker på å møte en som har russisk som morsmål. Da jeg denne gangen tok taxi fra sentrum til busstasjonen, snakket jeg engelsk med sjåføren, men det gikk tregt, det var ikke mye respons å få. Straks jeg gikk over til å snakke russisk, lyste han opp. Og da jeg hadde betalt og skulle gå ut av bilen, rakte han meg glad hånda før jeg selv hadde tenkt tanken.

Ved å svingre til venstre like etter den gamle byporten, kommer vi opp til området der det norske konsulatet er. Ser vi godt etter, kan vi finne skiltet oppe på veggen. Da er vi heller ikke langt unna Nasjonalbiblioteket.

De første bildene nedenfor, viser inngangen til gamlebyen, og veien et stykke videre innover…

Tilbake til en nedbrent by

Tallinn 2022

Innseilinga til Tallinn

Det var med Baltic Qeen, jeg dro fra Stockholm torsdag 31. mars 2022 ved 18-tida og kom til Tallinn ved 10-tida dagen etter, den 1. april. Da var det vel to år siden jeg hadde vært der. Under veis mot Tallinn var vi innom Mariehamn, på den finske øya Åland. Dit kom vi etter omtrent seks timer. Det var mørkt, og derfor lite å se utover kaiområdet og de mange små fyrene som viste vei inn og ut.

Idet jeg går i land, tar jeg to bilder der baugportene har blitt åpnet, og tenker at trailertransporten over Østersjøen er en viktig del av inntektsgrunnlaget. Det nederste bildet har jeg lånt fra Creative Commons, og publisert i overenskomst med dem.

Sett fra togvinduet

Skarsvåg i bilder

Samuli Paulaharjus bilder, tror jeg

Finlenderen Samuli Pauluharju var i kommunen i 1931 og i 1933 og tok mange bilder herfra.

home

Same, nordmann og europeer (smnlikn a)

Av  Terje Cock Svane

Det folket som har gått under betegnelsen samer, har nok ikke kommet hit i samlet flokk. Før folk begynte med husdyrhold, streifet man rundt som jegere og samlere. Noen tusen år etter istida ble det stadig mer vanlig å dyrke jord og bli bofaste. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene streifet over sørre områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det vært et jevnt tilsig av folk til et så godt som folketomt område i nordeuropa, gjerne betegnet som Fennoskandia. En del av dette området, i det området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. Her, på de store viddene, har den samiske kuluren med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør og øst.

Det har nok blitt drevet handel mellon samer og fastboende, i fredelige former, samtidig som det har kommet skatteoppkrevere utsendt av nord-norske stormenn eller høvdinger som har hatt monopol i form av len helt fra 900-tallet.

Også svenske utsendinger og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere, alle, etter som tidene gikk sin gang, med formål på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på 3.000 og tallet på sjøsamer var omtrent 700. Fjellsamenes antall var det ingen som kjente.

Finmarka kan man si hadde vært samenes land, i den forstand at det var de som bebodde de store områdene.

Reindriftsamer fra Karasjok samlet til reinskue i Nordmanset på Magerøya i Nordkapp på et bilde tatt i tida omkring 1959 – Foto: Normann

En naturlig livsform for dem som har trukket mot til de kaldere områdene har vært et fortsatt liv som samlere, jegere og fiskere. Det er nok av sjøer og vassdrag, og viddene har vært tynt befolket gjennom århundrenen, for ikke å si gjennom de siste tre tusen årene.

For dem som har hatt tilhold oppe i nord, områdene som også blir kalt Sapmi, har fiske og fangst gitt det nødvendige utkomme. Villrein og vilt av mange slag har det vært nok av. Fugler, sanking av egg og bær av flere slag har vært viktige deler av forrådet.

Erfaring, oppsamlet kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon, har her som over alt ellers, gitt muligheter til å klare seg under de klimatiske forholdene generasjon etter generasjon har måttet lære seg å mestere. Da har, som andre naturfolk, skaffet eg klær og fottøy av skinn.

Siden 1600 tallet, da de store reinflokkene nesten hadde blitt utryddet, ble det nødvendig å begynne med tamreindrift for å klare seg oppe i ødemarka med de lange, iskalde vintrene inne på vidda. Av reinsdyrenes skinn fikk de også laget seg varme klær.

Reinflokk på vei over Magerøysundet – Foto: Aune

Den delen av det folket vi nå snakker om, har fra 1600 tallet av sett seg nødt til å gå over til tamreindrift, begynne med reinflytting fra innland til kyst. Helt til grensen ble stengt for dem, kom også svenske samer til kysten med sine reinflokker.

Kontakt med andre befolkninger har etter hvert gitt anledning til utveksling av redskaper og smått om senn impulser til ny utvikling.

Språkene

I de sørligere delene av Skandinavia har vi langt om lenge fått de det målet som i sin tur utviklet seg til å bli de nordiske språkene, dansk, svensk og norsk med røtter i det norrøne. I nord og øst har vi finsk og de samiske språkene, blant annet dem som går under betegnelsen finsk-ugriske. Mens det norrøne, kanskje vi kan si de norrøne dialektene, utviklet seg, hadde europeerne oppe i nord blitt værende utenfor språkutviklinga lenger sør.

Både de samiske språkene, blant annet, og finsk, blir det sagt, har utviklet fra et felles språk i områdene omkring Balticum, høyst sansynlig med innslag fra språk i områdene omkring Volga i Russland.

Denne befolkninga, den som har holdt til i de nevnte områdene, har levd over et så stort område, med så pass liten kontakt seg i mellom gjennom de siste et, til to-tre tusen årene, at det har blitt utviklet ulike samiske dialekter. De kan være så pass forskjellige at man kanskje like godt kan betegne dem som ulike, men beslekta språk.

En same i dag, hva er så det?

Vi vet alle hva en nordmann er. Få vet hva en same er, bortsett fra at vi har sett samer kledd i samedrakt eller kofte, i alle fall på bilder. Mange har hørt at samer snakker et annet språk enn en ikke-same og knapt nok stilt spørsmålet, men knapt nok stilt spørsmålet: Hva er en same?

Men hva er da en same? En same i dag, det er blant annet en etterkommer etter de mange europeerne som vandret innover det nordlige Skandinavia og Kola noen tusen år etter at isen for lengst hadde trukket seg tlbake.

Det som tidligere har utgjort forskjellen på skandinaver flest og på dem vi kaller samer, har vært språket, kulturen, herunder religionen, men også naturforholdene de har levd under oppe i det kalde nord der det er kortere somre og lange, kalde vintre, med med ei lang mørketid om vinteren.

De har levd av det naturen her har hatt å tilby, som andre nordmenn, men manglet, deler av det kostholdet resten av befolkninga har hatt. De har over et mye lengere tidsrom vært nomader, og derfor hatt et noe annerledes livsgrunnlag.

Alt dette har bidratt til en kultur, gjerne kalt samekulturen.

Befolkningsutviklinga frem til 1769

Den første offisielle folketellinga i landet hadde vært i 1769, et ti-år før det store Finmarkens amt hadde blitt opprettet. Den hadde vist at det var 5.984 innbyggere i amtet, det som siden ble Finnmark fylke (1.41).

Sist endret 2020.11.03 med kilder som:

• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004) Samenes historie fram til 1750, J.W.Cappelens Forlag as, Oslo
• Lillehammer, Arnvid (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1, Oslo
• Tonstad, Per Lars (2020) Ole Henrik Magga, Kamp og kompromiss, Pax forlag
• Tonstad, Per Lars (2012) Mari Boine Fly med meg, Kagge forlag AS
• Renfrew, Colin (1992) Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
• NRK, Samenes tid (2018) Svensk dokumentarserie i tre deler

Same i går og i dag (sammenlikn B)

Samer i går og i dag – Det folket som har gått under betegnelsen samer, har nok ikke kommet hit i samlet flokk. Før folk begynte med husdyrhold, streifet man rundt som jegere og samlere. Noen tusen år etter istida ble det stadig mer vanlig å dyrke jord og bli bofaste. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene streifet over sørre områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det vært et jevnt tilsig av folk til et så godt som folketomt område i nordeuropa, gjerne betegnet som Fennoskandia. En del av dette området, i det området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. Her, på de store viddene, har den samiske kuluren med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør og øst.

Det har nok blitt drevet handel mellon samer og fastboende, i fredelige former, samtidig som det har kommet skatteoppkrevere utsendt av nord-norske stormenn eller høvdinger som har hatt monopol i form av len helt fra 900-tallet.

Også svenske utsendinger og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere, alle, etter som tidene gikk sin gang, med formål på sikt å underlegge seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på 3.000 og tallet på sjøsamer var omtrent 700. Fjellsamenes antall var det ingen som kjente.

Finmarka kan man si hadde vært samenes land, i den forstand at det var de som bebodde de store områdene.

Reindriftsamer fra Karasjok samlet til reinskue i Nordmanset på Magerøya i Nordkapp på et bilde tatt i tida omkring 1959 – Foto: Normann

En naturlig livsform for dem som har trukket mot til de kaldere områdene har vært et fortsatt liv som samlere, jegere og fiskere. Det er nok av sjøer og vassdrag, og viddene har vært tynt befolket gjennom århundrenen, for ikke å si gjennom de siste tre tusen årene.

For dem som har hatt tilhold oppe i nord, områdene som også blir kalt Sapmi, har fiske og fangst gitt det nødvendige utkomme. Villrein og vilt av mange slag har det vært nok av. Fugler, sanking av egg og bær av flere slag har vært viktige deler av forrådet.

Erfaring, oppsamlet kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon, har her som over alt ellers, gitt muligheter til å klare seg under de klimatiske forholdene generasjon etter generasjon har måttet lære seg å mestere. Da har, som andre naturfolk, skaffet eg klær og fottøy av skinn.

Siden 1600 tallet, da de store reinflokkene nesten hadde blitt utryddet, ble det nødvendig å begynne med tamreindrift for å klare seg oppe i ødemarka med de lange, iskalde vintrene inne på vidda. Av reinsdyrenes skinn fikk de også laget seg varme klær.

Reinflokk på vei over Magerøysundet – Foto: Aune

Den delen av det folket vi nå snakker om, har fra 1600 tallet av sett seg nødt til å gå over til tamreindrift, begynne med reinflytting fra innland til kyst. Helt til grensen ble stengt for dem, kom også svenske samer til kysten med sine reinflokker.

Kontakt med andre befolkninger har etter hvert gitt anledning til utveksling av redskaper og smått om senn impulser til ny utvikling.

Språkene I de sørligere delene av Skandinavia har vi langt om lenge fått de det målet som i sin tur utviklet seg til å bli de nordiske språkene, dansk, svensk og norsk med røtter i det norrøne. I nord og øst har vi finsk og de samiske språkene, blant annet dem som går under betegnelsen finsk-ugriske. Mens det norrøne, kanskje vi kan si de norrøne dialektene, utviklet seg, hadde europeerne oppe i nord blitt værende utenfor språkutviklinga lenger sør.

Både de samiske språkene, blant annet, og finsk, blir det sagt, har utviklet fra et felles språk i områdene omkring Balticum, høyst sansynlig med innslag fra språk i områdene omkring Volga i Russland.

Denne befolkninga, den som har holdt til i de nevnte områdene, har levd over et så stort område, med så pass liten kontakt seg i mellom gjennom de siste et, til to-tre tusen årene, at det har blitt utviklet ulike samiske dialekter. De kan være så pass forskjellige at man kanskje like godt kan betegne dem som ulike, men beslekta språk.

En same i dag, hva er så det?

Vi vet alle hva en nordmann er. Få vet hva en same er, bortsett fra at vi har sett samer kledd i samedrakt eller kofte, i alle fall på bilder. Mange har hørt at samer snakker et annet språk enn en ikke-same og knapt nok stilt spørsmålet, men knapt nok stilt spørsmålet: Hva er en same?

Men hva er da en same? En same i dag, det er blant annet en etterkommer etter de mange europeerne som vandret innover det nordlige Skandinavia og Kola noen tusen år etter at isen for lengst hadde trukket seg tlbake.

Det som tidligere har utgjort forskjellen på skandinaver flest og på dem vi kaller samer, har vært språket, kulturen, herunder religionen, men også naturforholdene de har levd under oppe i det kalde nord der det er kortere somre og lange, kalde vintre, med med ei lang mørketid om vinteren.

De har levd av det naturen her har hatt å tilby, som andre nordmenn, men manglet, deler av det kostholdet resten av befolkninga har hatt. De har over et mye lengere tidsrom vært nomader, og derfor hatt et noe annerledes livsgrunnlag.

Alt dette har bidratt til en kultur, gjerne kalt samekulturen.

Befolkningsutviklinga frem til 1769 Den første offisielle folketellinga i landet hadde vært i 1769, et ti-år før det store Finmarkens amt hadde blitt opprettet. Den hadde vist at det var 5.984 innbyggere i amtet, det som siden ble Finnmark fylke (1.41).

Sist endret 2020.11.03 med kilder som:

• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004) Samenes historie fram til 1750, J.W.Cappelens Forlag as, Oslo
• Lillehammer, Arnvid (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1, Oslo
• Tonstad, Per Lars (2020) Ole Henrik Magga, Kamp og kompromiss, Pax forlag
• Tonstad, Per Lars (2012) Mari Boine Fly med meg, Kagge forlag AS
• Renfrew, Colin (1992) Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
• NRK, Samenes tid (2018) Svensk dokumentarserie i tre deler

home

Private nettsteder

• Finmarken, Kjelvik – Honningsvåg Handelstedpå nettstedet Chr.IV Danmark/Norges Rige 1523-1814 – chr4.dk
• Nordnorske samlinger utgitt av etnografisk museum I, Finnmark omkring 1700, Aktstykker og oversikter, Fjerde hefte Heinrich Adelaer i Finnmark 1690 ved O. Solberg Oslo 1938, A. V.
• Brøggers Boktrykkeri A/S Henrich Adelaer i Finnmark 1690 – Lenvik Museum
• Arkeologi i grenseland Bruk av (skolte)samisk etnografi i studier av forhistoriske fangstsamfunn, Edel Berg Hovedfagsoppgave i Arkeologi høsten 2001 Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Tromsø:
• https://www.yumpu.com/no/document/view/17993869/1-arkeologi-i…i…/145
• Steinalderen i Norge https://www.wikiwand.com/no/Steinalderen_i_Norge

Reiser i Balticum

Helt siden jeg kom tilbake til Tallinn, etter å ha vært der en gang, har jeg brukt Tallinn som inngangsport til Russland. Det var da jeg sommeren 2001 lærte veien fra Sankt Petersburg til Tallinn i 2001. Etter det var det enkelt. Jeg viste hvorfra bussen til Tallinn gikk når jeg var i Sankt Petersburg, og jeg hadde fått kjennskap til hvor busstasjonen i Tallinn befinner seg. Da var de enkelt å komme seg til Russland.

Fra Stockholm og fra Helsinki går det båt hver dag.

Fortsetter…

Publisert 2021.11.22

Selje kloster i historien

Jeg kom nordover med hurtigruta fra Bergen, til Florø, tidlig fredag morgen. Den hadde anløp så tidlig på morgenen at jeg i godværet fant ut at jeg like godt kunne rulle ut liggeunderlaget og soveposen i graset. Det ble en blund på et par tre timer, inne mellom noen busker. Ut på formiddagen tok jeg bussen innover i landet, jeg skulle til slektninger på avtalt besøk. Godværet fortsatte, og jeg ble der ei helg. Mandag formiddag gikk turen videre nordover, også nå med båt. Målet var Selje kloster.

Hva historiebøkene forteller om Selje, og klostret der, vet vi alle litt om, men likevel, se her hva Reidar Astås skriver i boka Kirke i vekst og virke. Allmenn norsk kirkehistorie:

1. Olav begynte kristningsverket sitt i Viken og dro langs kysten. Både på Østlandet og Vestlandet gikk det glatt. Der var kristendommen kjent fra før. På øya Moster der Olav hadde steget i land i Norge, holdt han ting med bønder fra Sør-Vestlandet. Bøndene gav etter for Olavs krav og tok imot kristendommen, og Olav bygde en kirke på Moster. Han bygde også en kirke på øya Selja, som ble det kirkelige sentret for Nord-Vestlandet.

2. I følge legenden skulle den irske kongsdatteren Sunniva ha drevet i land på øya Selja med et følge på tre skip i Håkon jarls dager. Håkon kom til Selja for å drive bort de fremmede som gjemte seg i en berghule. Der ble de begravd av et steinras, og alle omkom. På Olav Trygvasons tid gikk det rykter om at en lyssøyle stundom viste seg over øya. Olav dro da til Selja og fikk lagt Sunnivas legeme i et skrin. I berghulen bygde han en liten steinkirke som det står ruiner igjen av ennå. Sunniva ble snart lokalhelgen for Vestlandet.

3. Under de følgende kongene ble kirkens organisasjon og selvstendighet betydelig styrket. I Olav Kyrres regjeringstid (1067-1093) ble de tre første faste bispedømmer i Norge opprettet: Nidaros, Selja og Oslo.

Men jeg, på vei til Selja, klostret og berghula, hadde lyst til å gå i land i Måløy. Det er en by jeg hadde reist mangfoldige ganger forbi med Hurtigruta, og var nysgjerrig på. Det var da jeg som seksten- og syttenårig dekksgutt jobbet på Hurtigruta. Jeg hadde alltid vakt ved anløp, og kom meg ikke i land. Nå kunne jeg gå i land, og nå gikk jeg i land uten å kjenne et eneste menneske fra før, og ble der i to døgn. Det var siste stopp før Stadtlandet. Herfra gikk turen videre til bestemmelsesstedet Selja med Hurtigbåten, og fremme var den ved femtida på ettermiddagen. Det var i 2014, nærmere bestemt den 22. juli. Neste dag, i det sola hadde kommet høyt på himmelen, var skyssbåten klar og gikk ut til øya Selja der klostret ligger.

Opp trappa til klokketårnet, tok også jeg veien. Det hadde igjen blitt hengt opp ei klokke, ett tusen år etter eller så, og den fikk vi høre klangen av.

Publisert 2021.06.27 – Sist endret 2021.07.28

HOME

Selje kloster i bilde

HOME  –  OUTSIDE

Omsk – tilbake

Så hadde tida kommet for å dra tilbake til Omsk, denne gangen var det høysommer og godt sommervær. Som så mange ganger før i Russland, hadde jeg reist alene på mine oppdagerferder, men denne gangen var vi to. En av kameratene fra oppveksten i Honningsvåg og jeg, hadde bestemt oss for å dra dit. Han kom til Stockholm, fra Bergen, og jeg dit fra Tromsø.

Med M/S Regina Baltica

Fra Stockholm dro vi med M/S Regina Baltica og Tallinn var første stopp. Som de store fergene flest, går den ut på ettermiddagen og kommer til bestemmelsstedet neste formiddag.

I Tallinn var vi, som vanlig er et døgn eller så for at vi skulle kunne se oss litt rundt og ta bussen neste dag ved 11-tida videre til Sankt Petersburg. Siden jeg ofte hadde bodd på det samme hotellet i Sankt Petersburg, visste jeg hvor det var greit å bo, og ringte fra bussen og fikk bestilt rom. Så det var klart hvor vi skulle ta inn.

Ut på ettermiddagen, etter den vanlige reisetida på omtrent seks timer var vi fremme i Sankt Petersburg. Her som i Tallinn, fikk vi kvelden og hele neste dag på oss før vi skulle videre, denne gangen med toget.

Det er så fint med nattoget mellom Sankt Petersburg og Moskva, for også her som mellom Oslo og Trondheim, og mellom Trondheim og Bodø, har toget avgangstid ved 23-tid. Da sparer man ei natt på hotell, og kommer fortere frem, når det er viktig.

Billettkjøp i Moskva

Billetter herfra, fra Moskva til Omsk, fikk vi kjøpt på jernbanestasjonen straks vi kom frem, tidlig på morgenen ved 6-tida. Da var det bare å bruke tida i Moskva som best vi kunne. Reiseoppakninga leverte vi inn på Oppbevaringa på. Fra det var gjort, av hadde vi dagen på oss frem til ved 16-tida, da toget mot Omsk hadde avgangstid. Det vi ikke visste da, var at vi kunne ha tatt toget dit direkte fra Sankt Petersburg til bestemmelsesstedet, men vi fikk da gått litt rundt i hovedstaden i noen timer.

Møte med norsktalende russer

På et gatehjørne stod det noen og solgte brukte gjenstander, bøker og kassetter, blant annet. I det vi gikk forbi et bord med bøker, sa jeg til reisekameraten: «Den boka har jeg lest på norsk.» Vi hadde ikke rukket å gå mer enn et par-tre skritt, så ropte en av dem som hadde hørt hva jeg sa: «Hei, er dere norske?» Så fikk vi en hyggelig prat med en russer som fortalte at han hadde bodd i Stavanger i omkring tjue år. Nå var han antakelig pensjonist og solgte musikkassetter til forbipasserende.

Toget mot Omsk

Toget videre skulle gå ut på ettermiddagen, omkring 17, vil jeg tro. Så da fikk vi utlevert bagasjen og beveget oss i retning av perongene, og fant den riktige, der toget mot Omsk skulle komme. Mens vi stod der, kom vi i prat med ei dame, med en 8-10 år gammen sønn som hun kranglet litt med. Og med henne fikk vi også en hyggelig samtale. Hun fortalte at hun skulle tilbake til Bajkonor, midt inne i Kazakstan, der russerne sender opp sine sputniker i verdensrommet.

Da vi skulle på toget, fikk vi litt problemer med konduktøren, for numret i passene våre stemte ikke med numrene på billettene vi hadde kjøpt. Det var imidlertid ikke verre enn at vi kom på at billettene vi fikk måtte legges i riktig pass. Det forstod vi etter litt småspetakkel, men vi ble gode venner etterpå, og reiste i flere døgn sammen med ham, og kjøpte sjokolade og kanskje kaffepulver av ham under veis.

På denne reisen hadde vi køyeplass i den store kupéen med soveplass til anslagsvis 60 passasjerer, begge veier. Vi var seks som delte avlukke, fire i køyene som er plassert på tvers i toget, og to langsmed veggen i togretninga, på andre sida av midtgangen. Og her ble vi i et par tre døgen, i godværet, sammen med vennlige passasjerer.

Fremme i Omsk

Vi kom frem til Omst tidlig på formiddagen, så tidlig at det var i morgenrushet. Siden jeg hadde vært i byen før, visste jeg veien til Hotell Majak, og da var alt mye enklere. Vi tok bussen, og betalte omtrent ikke noe, så billig var det, i motsetning til forrige gang da prisen med taxi hadde kommet på 500 rubler, med den tidas pengeverdi var det 125 kroner. Det var likevel fem ganger mer enn prisen for dem som snakket russisk uten aksent, og det var derfor jeg hadde protestert sist jeg var der.

Omsk er en rimelig stor by, med omtrent én million innbyggere, så den lille minibussen var full. Værte var like fint som under hele reisen. Med så mye sol, og så fint vær, var det ikke rart at jeg hadde forberedt meg så pass at jeg hadde anskaffet meg vern mot sola i form av en hatt, som vi kan se på bildet.

Hotell Majak i Omsk

Så tok vi inn på et kjent hotell, Majak ned ved elva Irtysj. Jeg hadde prøvd et annet hotell like i nærheten da jeg var i Omsk forrige gang, men ble der bare ei natt, og flyttet tilbake til Majak som var mye bedre.

Denne gangen var jeg ikke alene, og vi hadde ikke så mange dagene på oss, så vi ble i byen bare like lenge som vi hadde tilbragt i Tallinn og Sankt Petersburg.

Vi var innom en slakterbutikk, og der fikk jeg lov til å ta bilde av «slakteren». Han ville så gjerne ha bildet jeg tok, så da ordnet vi en kopi i en fotobutikk, og fikk gleden av å gi ham bildet. Som vi også kan se på et av bildene, er det folk som både soler seg ved elvebredden og noen som er ute og svømmer.

Tilbake med toget

Ut på dagen, kan hende det var ved 11-tida, gikk vi på toget tilbake mot Tallinn, via Moskva og Sankt Petersburg. Det ble kort tid på alle stoppene, men sammenlagt ble det mange dager på tur. Vi kom i kontakt med mange reisende russere, både dem vi delte avlukke med under reisen, men også andre av passasjerene de gangene toget stoppet og ble stående litt lengere tid på stasjonene.

Det var på veien til Omsk vi ble å dele avlukke med et par tre russiske damer, mens det var på hjemveien vi delte det med de to russiske mennene.

Mye med tog

Jeg har sittet så mye på tog i Russland, ja, i mer enn seks uker til sammen, sikkert to måneder i løpet av flere år og vært så pass mye i Moskva, Sankt Petersburg og Tallinn, at jeg ikke husker så veldig mye fra akkurat denne turen og besøkene i byene vi var i. Men én sak er ganske interessant. Da vi var to, ble det mye lettere å komme i prat og god kontakt med de mange medpassasjerene, enn det jeg hadde opplevd da jeg reiste alene. Så det var en fin opplevelse å være to nordmenn alene på reise i det store landet, med så mange hyggelige medpassasjerer, bare russere.

Publisert 2021.03.15 – Sist endret 2021.10.30 

På besøk i Nikel

Honningsvåging i Nikel – Da jeg kom til Nikel første gang, ble jeg sendt dit for å lære, eller rettere, jeg var heldig og fikk være med, for å se og oppleve. Det var et ledd i den bibliotekarpraksisen jeg var i ved Sør-Varanger bibliotek vinteren 2002, i regi av Universitetet i Tromsø. Jeg fikk tilbud om å bli med til biblioteket i Murmansk, men siden jeg allerede hadde vært på det store biblioteket der, ble det Nikel. Jeg fikk bli med på omvisning på to ulike bibliotek og på kultursentret i byen.

Som  jeg har fortalt i en av tekstene om vorkutareisene, forsvant alle bildene jeg hadde tatt med det nye digitalkameraet det året, ved formateringa av den nye iPaden. Det gjelder også nesten alle bildene fra Nikel. Det som ikke forsvant er de gode minnene fra byen Nikel og fra reisene i landet. Etter at jeg hadde vært i Nikel første gang, dro jeg flere ganger tilbake, på reisene inn og ut av Russland. Nikel var den gang første stopp inn i landet med bussen mot Murmansk.

Jeg dro en gang hver vei med den vanliger rutebussen som går mellom de to russiske byene. En kveld jeg kom med den vanlige rutebussen til Nikel, gikk jeg innom postkontoret, og der kom jeg tilfeldig i prat med en ung mann som snakket nesten like godt norsk som russisk. Jeg ble invitert med ham hjem, opp i ei av de høye blokkene i byen. Her møtte jeg mora hans, og her fikk jeg både kveldsmat, frokost og kan hende formiddagsmat. Med andre ord, jeg fikk overnatte på sofa i stua.

Naturligvis ble jeg kjent med noen av innbyggerne, og ei av damene på biblioteket snakket så godt norsk at hun drev kurs i norsk. Jeg ble invitert med, og fikk delta i undervisninga. Siden har jeg sett en av kursdeltakerne i tollen på grensen ved Storskog, som det heter der passene blir kontrollert og bagasjen av og til også.

Normalt tok jeg, så vel sommer som vinter, inn på det som vel er det eneste hotellet i Nikel. Det ligger litt i øverkant av bebyggelsen, og holder til i sjette etasje. Her overrasket hun som var ansvarlig i resepsjonen med å snakke perfekt tysk. Det var bare en kafe å finne, og jeg var der et par ganger, men det var på dagtid.

Hvorfor jeg stoppet i Nikel? Det var vel fordi byen virket interessant, og lett overkommelig. Og fordi jeg heller vil bli kjent i noen byer enn ukjent i mange. Jeg var for eksempel til gudstjeneste en søndag i den nyinnreda kirka i byen. Den søndagen var det dåp, to ungdommer på omkring 12-15 år ble døpt. Russland hadde jo avskrevet kommunismen, og kirker hadde blitt åpnet over hele landet, nå også i Nikel.

En dag foreslo jeg at vi skulle kjøre bort til gravplassen, det vi kaller kirkegården, og det gjorde vi. Men det virket som noe sjåføren syntes var noe ekkelt å bli med på. I den tida, omkring 2002, kjørte rutebussen fra Kirkenes til Nikel slik at den passerte kirkegården som ligger på høyre sida av veien. Jeg har bare vært på denne ene, men jeg har passert en til, og begge ligger de et godt stykke utenfor byområdene. Her er det som vel er vanlig andre steder enn i Norge, bilder av den avdøde på hver grav, og et lite inngjerdet område.

I Nikel ble jeg fortalt om ritualene som hører med til gravferdene, også det ulikt skikken her hjemme. Detaljene har jeg glemt, men det jeg husker, er at noen av dem som har sine avdøde slektninger nylig gravlagt, møter opp etter ei viss tid, kanskje mer enn en gang, for og minnes den døde, og avholder et lite gravøl.

Publisert 2021.04.14 – Sist endret 2021.06.16

home

Paulaharju i Kjelvik

Finlenderen Samuli Pauluharju var i kommunen i 1931 og i 1933 og tok mange bilder herfra.

Paulaharju i Kamøyvær

Arbeid med not i Kamøyvær

Finlenderen Samuli Pauluharju var i kommunen i 1931 og i 1933 og tok mange bilder herfra.

HOME

Samuli Paulaharju i Gullgammen

Finlenderen Samuli Pauluharju var i kommunen i 1931 og i 1933 og tok mange bilder herfra.

HOME

Nordvågen i bilder

Finlenderen Samuli Pauluharju var i kommunen i 1931 og i 1933 og tok mange bilder herfra.

home

Reiser i Kvitsjøen

Skriv mer fra reisen! La teksten dominere!

Fra Arkhangelsk til Solovki – Det var på vei fra Arkhangelsk i slutten av juni i 2019, det ble bestemt at turen tilbake til Murmansk skulle legges om Kvitsjøen for å komme utover til klostret på Solovkiøyene.

Vi er innenfor klostermurene, og her kunne vi se en og annen svartkledd munk på vei til neste dør.

Besøk i og rundt klostret på Solovkij-øyene i Kvitsjøen. I gresset inne ved muren var det ei ku som gresset. Kan hende tilhørte den de få munkene vi fikk høre holdt til i klostret.

Fra Arkhangelsk gikk toget ut på ettermiddagen ved femtida mot Kem. Tidlig på morgenen ved 6-tida dagen etter ankom vi byen vi måtte innom for å komme til båten. Det var litt for langt å gå dit, og siden ikke noe tydet på at det ville komme en rutebuss, så vi tok taxi ned til kaia der båten utover til Solovki skulle ligge.

Inne på hotellet nede ved kaia fikk vi kjøpt billetter utover til klostret vi ville se. Båten lå der, og var mange andre som ventet på at den skulle gå. Og ved 9-10-tida var det klart for at vi kunne gå om bord. Det var sol, og varm og fint vær. Sjøen var rolig og det ble en fin tur på to timer utover. Da vi nærmet oss Solovkiøyene kunne vi se bebyggelsen og klostret på lang avstand. Det var de karakteristiske kuplene som viste at vi var på rett vei.

Da båten la til kai, ble vi møtt av folk som gjerne ville leie ut rom for overnatting, og det stod drosjer klar for dem som hadde bruk for det. Det hadde ikke vi. Å gå bort til klostret var det ikke lange veien å gå, så vi gikk.

Det var mange turister om bord på vei til klostret. Så vidt jeg kunne erfare, var så godt som alle russere, for vi hørte bare to som snakket et annet språk. Svatlana fortalte at hun trodde det var nordmenn hun hadde hørt. Vi fant ut at det var svensker, og fikk en kort, hyggelig samtalemed dem.

Den første store kirka kom på 1500-tallet. På 1800-tallet kom det ei til, ei ny, stor kirke innenfor murene. Kanskje er det den største av dem vi ser her, på de tre først bildene. Ved begynnelsen av 1900-tallet, kort før revolusjonen, deltok folk fra klostret i pomorhandelen. 

Sist endret 2022.10.04 – 09:24

HOME – OUTSIDE

Kunsten – Huskelapp

Kunstbilder og illustrasjoner fra steder og miljøer i Nordkapp og Finnmatk blir presentert her, så langt den lar seg finne. Kunstneren Arne Nikolai Vigeland er representert her med et utsnitt av hans utsmykking inne på det i etterkrigstida nybygde posthusbygget i Honningsvåg. Takk til Ingunn Utsi som bidro til at dette kunstverket ble berget fra å bli tilintetgjort.

Arne Nicolai Vigeland (1900-1983) født i Lindesnes kommune. Han debuterte på høstutstillinga i 1931, var skulptør og arbeidet i postverket i 50 år. Vi kan lese mer om ham i Norsk biografisk leksikon, Arne Nikolai Vergeland.

Omar Andreen

Roald Grimsø

Samuli Paulaharju

Maximilian Hell

Bjarne Holst

Thor Sandberg

Eva Schmutterer

Terje Cock Svane

Ivar Svendsen

Olaf Storø

Jan Otto Søderholm

Arne Nicolai Vigeland

HOME

Reiser i Russland – Huskelapp

Huskelapp

1. Russlandreiser 1985-2020
2. Russland og ressursene
3. Moskva vinteren 1985
4. Murmansk 1991
5. Vorkutá høsten 2001
6. Omsk – en vintertur
7. Vorkuta vinteren 2002.1
8. Vorkuta vinteren  2002.2
9. Besøk i Nikel 2022
10. Omsk – en sommertur
11. Arkhangelsk juni 2019
12. Kvitsjøen juni 2019
13. Kvitsjøreisen 2019 i bilder
14. Arkhangelsk i januar 2020
15. Murmansk i bilder
16. Murmansk – en film
17. Vinter i Russland – sett fra togvinduet

Film

1. Dvina i januat 2020 – varighet 1/2
2. Dvina i januer 2020 – varighet 2/2
3. Dvina januar 2020  – varighet 4:26

Bilder

1. Metroen og jernbanen
2. Nikkelbilder
3. Sommerbilder fra Sankt Petersburg
4. Vinterbilder fra Arkhangelsk i 2020
5. Vinterbilder fra Sankt Petersburg
6. Vorkuta – ett bilde

Facebook

Pedersens foto:

https://www.facebook.com/HonningsvagBilder

Honningsvåg i bilder

Finnmark

Honningsvåg i bilder til hva?

Stripene fra Honningsvåg er del av en serie med bilder fra ulike tidsperioder i Nordkapp kommunes historie. Samlet kan de seks seriene – fortid, førkrigstid, krigstid, brakketid, etterkrigstid og nåtid – vise litt av utviklinga frem til i dag. Honningsvåg var et fiskevær som i løpet av ett århundre gikk fra i 1865 å ha 27 beboere til i 1967 å ha 5.449 innbyggere.

Honningsvåg i fortida med et av de tidligste bildene vi har fra Honningsvåg? Lenge siden bildet ble tatt er det i hvert fall. – Foto fra Nordkappmuseet

De to neste bildene, det ene nyere enn det andre, har blitt tatt med noen få års mellomrom. Vi kan se litt av den utviklinga som gikk så fort for seg i fiskeværet. Det har kommet flere hus, og noen forretninger. Toklegården har kommet, det ser vi på det første bildet under.

Honningsvåg etter 1876. Det året hadde Robertsonbruket kommet, det vi ser til venstre på bildet. Vi ser også fiskebruket Karesius Løkke fremdeles drev, der det ligger på den andre sida av Vågen. Mye tyder på at han og kona Kirsten, hun som opprinnelig eide det hele, bodde i huset like ovenfor, der de har to tilbygg til venstre. På kortet over kan vi lese «Fiskeværet Honningsvaag. Finmarken». Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg etter 1897, det året hadde veien gjennom Vågen, fra kirka og ned til der Dampskipskaia kommet. Den veien var klar til bruk tolv år etter at kirka hadde blitt innviet og ett år etter at skolebygget hadde blitt oppført o undervisninga hadde kommet i gang. Anton Tokle, en mann fra Romsdal, kom i 1888 og overtok blant annet brygga til Karesius Løkke. Det er den som har et hvitmalt pakkhus, vi ser den på det nederste bildet. Ole Grøtta kom også fra Romsdal, og opprettet sin forretning her. Den holdt til i et lite bygg til venstre for Tokles forretning. Vi ser flere forskjeller, som at det har kommet vei veier i det som lenge ble kalt for Søndre Honningsvaag. – Foto fra Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg med litt av taket, det kan være, på Feddersens & Nissens fiskebruk. Her ligger det sikkert flere pomorskuter, i tida før holmen har blitt gjort landfast.

Honningsvåg etter 1861 Da hadde hammerfestingen O. J. Finchenhagen kommet med sitt fiskebruk. Holmen som lå der, har om sider blitt landfast, og det som gikk under både betegnelsene «Kai  Øst» og «Honningsvåg brygge» har kommet.

Honningsvåg før 1914. Det kan vel være Feddersen & Nissens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914roblemer.

Honningsvåg etter 1885, og før 1896, da skolen kom. – Foto fra Engelbert Svane

Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen, og Larsjorda har blitt bygd ut.

Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og et nærbilde av Larsjorda viser det tydelig. Foto: Mittet / NasjonalbiblioteketHonningsvåg før 1910, med veien gjennom Vågen som kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig. Toklebruket ligge bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet. – Foto: Utsnitt fra et postkort stemplet i 1910.

Honningsvåg etter 1897 Vi ser veien som går mot Nordvågen, en vei som skulle få betegnelsen Nergata straks Øvergata kom. Den hadde blitt bygd ferdig i 1897, året etter at skolebygget stod ferdig. Som vi ser, svinget den seg gjennom bebyggelsen inne i Vågen. Til venstre på bildet der vi igjen boligen til Karesius Løkke, så vidt vi kan forstå.

Honningsvåg etter 1904. Det er litt av Larsjorda og Holmen vi har i fokus, men vi ser at Honningsvaag turns lokale har blitt bygd, og da kan vi vite når bildet har blitt tatt, etter 1904. Vi ser at veibygginga innover mot Storbokt ennå ikke hadde kommet i gang.

Honningsvåg etter 1904. Her har veien fått sin plassering i landskapet. Bildet har blitt tatt noen år etter det vi har over, fordet har kommen noen flere hus på Holmen, kan vi se om vi studerer de to bildene litt nøyere. Pakkhuset til venstre har blitt malt. Kanskje det nå skinner i rødt?

Honningsvåg før 1920. Bildet har blitt tatt en vinterdag i tida lenge før 1920, det året aldershjemmet «Kveldsol» kom.

Honningsvåg etter 1924, med Waldemar Larsens første fiskebruk inne i Storbukt. –  Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg etter 1924, med neste fiskebruket Waldemar Larsen fikk bygd opp inne i Storbukt, etter at hanhadde overlatt det første til den eldste sønne. Foto: Mittet  / Nasjonalbiblioteket.

Honningsvåg før 1933. Vi ser fiskebruket Abel Bull drev fra 1914 og frem til i tida da bildet ble tatt. Det er et bilde tatt av Samuli Paulaharju en gang han besøkte Honningsvåg, tidlig i 1930-årene. Det var akkurat i den tida hun overlot det hele til fiskekjøper Sivert Maan, en mann som fra før hadde et fiskebruk inne i Vågen.

Honningsvåg etter 1921. Det var i 1921 Baptistkirka kom, ei kirke som også var Fiskerhjemmet Betania. Her var det søndagskole, der «det jevnlig møtte opp mer enn 100 barn». Samme år som Fiskerhjemmet Betania kom i drift, stod også Tuberkulosehjemmet der. Vi ser det til høyre, slik det så ut før den videre utbygginga kom. Foto: Påstkort fra Mittet & Co

Honningsvåg etter at Dampskipskaia hadde kommet på plass, og før Tuberkulosehjemmet kom i 1921. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg etter 1911, men før 1921. Kommunen ble eget sokn i 1911. Bildet har blitt tatt en gang før Tuberkulosehjemmet kom i 1921. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg etter 1945. Det er Johan Jensens fiskebruk i Storbukt, slik det tok seg ut da det nettopp hadde blitt bygd. «Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.» kan vi lese i teksten Jensenbruket i Storbukt .

Honningsvåg i 1975 der vi ser at både brødrene Maurits og Kristian Isaksens slippanlegg, og Finotroanlegget ennå i er drift.  Slippanlegget gikk de to brødrene i gang med å få bygd opp i 1948, mens oppbygginga av Finotroanlegget ble igangsatt i 1951. – Foto Terje Cock Svane

Honningsvåg på et bilde tatt i etterkrigstida. Vi ser Floerbruket nærmest og Sifi, Sild og fiskeindustri AS lenger bort.

Honningsvå etter 1980. Sli ble Robertsonbruket seende ut etter gjenoppbygginga. Utsnitt fra et kort, poststemplet i 1980 – Foto: Mittet kortforlag

Honningsvåg med litt av Finotroanlegget i Storbukt, slik det tok seg ut i etterkrigstida. – Foto: Terje Cock Svane

Honningsvåg hadde to Sildolje- og sildemelfabrikker i etterkrigstida, denne,  Norfi, Nordkapp fiskeindustri AS i Kobbhola, og Sifi, Sild og fiskeindustri AS inne i Storbiukt.  Bildet ble tatt kort tid etter 1967, kan hende i 1967. Foto: Terje Cock Svane

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

Honningsvåg etter 1962, med Finotroanlegget, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustris produksjonsanlegg i Honningsvåg. Litt lenger borte, til venstre ser vi Johan Jensens fiskebruk

HOME

Frakteskuta «Stein Kyrre» i januar 1963

Det kunne vi lese i Finnmarksposten en av de første dagene i januar 1963 etter at det hadde blitt observert raketter i havet utenfor Juldagsnest. Det var den 18. januar under sterk storm flere hadde sett raketter.

«Nødrop i Porsanger – men ikke tegn til liv»

Det var en del av overskriften på forsida i Finmarksposten den 24. januar 1963, der det videre stod at «Stein Kyrre», båten ingen hadde hørt fra etter at den gikk ut fra Kamøyvær fredag ettermiddag den 18. Ingen fikk kontakt med den, og det ble betegnet som et mysterium. Avisa regnet med, og skrev at det var sannsynlig at fartøyet hadde trillet rundt ved Helnes. Det var fem døgn etter frakteskuta med et mannskap på fire og en passasjer hadde forlatt Kamøyvær, og like mange dager etter at flere hadde sett raketter som hadde blitt sendt opp utenfor Honningsvåg.

Allerede den 18. da rakettene hadde blitt sett, gikk redningsskøyta ut fra Honningsvåg uten å finne noe farøy i havsnød.

Mandag den 21. og tirsdag den 22. hadde det vært ny leting. De to dagene hadde redningsskøytene «Håkon VII» og «Ole. O. Lian» som hadde vært ute på leting. Da man ut på kvelden den 22. tok en pause på grunn av dårlig vær, kom det melding fra Porsanger om at man hadde hørt nødrop, og begge redningsskøytene gikk ut igjen. De gjennomsøkte de aktuelle områdene «i fem-sekst nattetimer», som det står i Finnmarksposten den 24. januar, men uten resultat.

Ny leting onsdag

Tidlig i går, onsdag den 23. gikk man i gang igjen i søket etter den forsvunne frakteskuta. Da var det satt inn fem båter i letinga, men også denne dagen var det nytteløst. Ingen «Stein Kyrre» ble funnet. Konklusjonen Finmarksposten trekker er som følger:

«Alt er derfor gjort for å prøve å komme det mystiske forsvinningsnummer til livs, men etter som tiden går må man forsone seg med det aller verste. Det er vel nu bare å konstatere at et nytt tragisk forlis har funnet sted.»

En teori om forliset

Man regnet det for sannsynlig at «Stein Kyrre» hadde blitt brutt ned utenfor Helnes i den sterke nordøstlige vinden og at mannskapet hadde gått i redningsflåte, og blitt ført innover i Porsanger.

Det Finmarksposten så langt hadde fått opplyst, var at skipperen hadde hatt betenkeligheter med å gå ut fra Kamøyvær fredag ettermiddag. Været var ikke bra, og det hadde satt inn med kraftig sludd som la seg over fartøyet. Like etter satte frosten inn og gjorde at både båten og lasten fikk et tykt islag over seg. Man tenker seg at det kunne være en medvirkende årsak til den økte faren for rulling.

Fraktebåten «Stein Kyrre» var lastet til langt opp på rorhuset, så høyt at bare 10 til 15 cm av vinduene var synlige. Også det kunne være en årsak til forliste, avslutter Finmarksposten den 24. januar med.

Raketter observert fredag 18. januar

Fredag den 18. januar klokken 21.55 hadde M/S Øystein Jarl meldt fra til redningskrysseren «Håkon VII» over Honningsvåg radio at man hadde observert en rakett i østlig retning ved passering av Altsula. Like etter hadde vakthavende losbåtmann meldt fra etter å ha sett to raketter like utenfor Juldagsneset, antakelig oppskutt fra land, etter retningen å dømme, ble det sagt.

I det «Håkon VII» den fredag kveld den 18. ligger klar til å gå fra kai, ringer en brøytebilsjåfør som er på vei fra Nordvågen til Honningsvåg og sier at han har sett en rakett falle i sjøen om lag 150 meter fra land i det han kommer kjørende ved Juldagsneset.

Redningsskøyta «Håkon VII» hadde straks gått ut, og begynte søket i området ved Kubben og Juldagsneset uten få finne noe. Deretter fortsatte man i sikk-sakk-kurs mot sør-øst i retning Sværholthalvøya. Redningsskøyta gikk deretter innom indre Rekvika.

Det var kortvarige snebyger, og sterk nordlig kuling med stormbyger, og man la om kursen i retning Nordvågenaksla, Juldagsneset, Klubben og Altsula uten å finne noe.

Finmarksposten mener lørdag den 26. januar at «Håkon VII» ikke kan ha vært langt unna de skibbrudne, uten å ha oppdaget dem som da var uten flere raketter «i det overhendiget været».

Det går frem at myndighetene mener at rakettene man hadde observert fredag kveld, den 18. januar, trolig hadde kommet fra «Stein Kyrre», og at de kan ha kommet fra redningsflåten.

Lek med raketter, ingen meldt savnet

Den kvelden da rakettene ble sett, var ingen fartøyer savnet, ingen fartøyer fra området var på sjøen, leser vi i Finmarksposten 31. januar. Her går det frem at man først hadde gått ut fra, at rakettene hadde blitt sendt opp fra et fartøy mellom Juldagsnest og Nordvågen. Så gikk man over til å regne med at de hadde blitt sendt opp fra land, av noen som hadde lekt seg med raketter.

Letinga innstilles

Det ble gjort flere søk med flere fartøyer, blant annet «Thor Iversen» og «Senjafjord» den 24. januar, uten resultat. Etter det kom det forslag fra lensmannen i Nordkapp om å instille letingen, og politimesteren i Hammerfest gav sitt samtykke.

«Tre døde funnet i Slotsvik»

Lørdag 26. januar kunne vi lese i Finmarksposten at «Stein Kyrre»s kjebne står foran oppklaring. Som en del av overskriften på forsiden av den dagens avis står det «Tre døde funne i Slotsvika» og «Frakteskuen brutt ned ved Helnes forrige fredag?»

Finmarksposten skriver:

«Like før ettersøkningen etter «Stein Kyrre» definitivt skulle innstilles – er det plutselig bragt klarhet i dette ukegamle mysterium. Tre av mannskapet på frakteksuten er nemlig funnet døde.

Da hadde lensmannen i Kistrand tidlig på morgenenen ved 6-tida meldt at skiløpere fra Kjæs ut på ettermiddagen fredag den 25. hadde kommet til Lakselv, etter å ha vært på farten i flere døgn. De hadde ikke hatt mulighet til å melde fra, før da, etter at de hadde kommet frem, at de allerede onsdag den 23. hadde kommet over de tre likene. De hadde funnet «Stein Kyrre»s redningsflåte og like ved den to døde. Femten meter unna lå enda en død. Et stykke unna, i Sinkelvik hadde de funnet rester etter en livbåt.

Redningsskøyta «Ole O. Lian» gikk lørdag 26. januar klokken halv ni på morgenene til Slottsvik med lensmann Valle om bord. De døde og redningsflåta skulle hentes. Litt over fem timer senere, ble lensmannen og følget satt i land i Honningsvåg, og «Ole O. Lian» gikk videre til Hammerfest med de omkomne og med redningsflåta.

De døde som lå i flomålet

Siden de døde lå i flomålet, der også redningsflåta lå, får Finmarksposten vite av myndighetene at man regner med at det er sansynlig at ingen av dem har vært i livet da flåten strandet. De har ikke gjort noen forsøk på å komme seg på det tørre. Her regner man med at fartøyet har blitt brutt ned forrige fredag kveld, altså den 18. januar.

Kritikk i ettertid

Noe av det man undret seg på i ettertid, var hvorfor «Eystein Jarl» ikke gikk i retning av rakettens posisjon i stedet for å fortsette inn til Honningsvåg. Det vil man ha svar på

Publisert 2020.07.09 – Sist endret 2020.07.11 med kilder

• Finmarksposten 24. januar, 26. januar og 31. januar 1963

Videre stod det i artikkelen: «Resultatløs leting i går». Da hadde man drevet intens ettersøking etter den bortkomne frakteskuta som hadde vært på vei fra Kamøyvær til Bergen, lastet med 60 tonn tørrfisk. Det hadde meldt urolig vær før båten forlot Kamøyvær, og kan hende var det derfor kursen hadde blitt lagt rundt Helnes og mot Magerøysundet.

Gullgammen i bilder 2002

BILDEARKIV NORDKAPP

HOME

Honningsvågbilder 2023

GOXHEIM fra Vadsø står det bak på hekken.

Honningsvåg i februar 2023 – Foto: Terje Cock Svane

HOME

Havøysund i Brakketida

Havøysund i brakketida – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finnmark i historien (På nytt?

Interessen for Finnmarka begynner

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området.

Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety.

Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene var av den oppfatninga, at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

En manglende skriftkultur

Siden samefolket i middelalderen ikke hadde noen skriftkultur, er det lite å få vite fra samene selv.

Grensestridigheter med Russland

Bosettingen omkring Kvitsjøen begynte på 1100-tallet, slik bosettingen på kysten av Finnmark også så smått begynte i denne tida.

Grensestridigheter i nord

Norge kom i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod. Fyrstedømmet Novgorod hadde interesser i Finnmarka å ta vare på.

Kong Håkon V Magnus bygde kirke i Vardø

Kong Håkon V Magnus fikk bygd ei kirke i Vardø allerede i 1307, og i tida deromkring ei festning. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det også en norsk kirkemann, erkebiskop Jørund av Nidaros, som kom til Vardø for å innvie kirken. Så viktig hadde denne kirken og dette området blitt.

Sverige i krig med Novgorod

Sverige hadde ført stadige kriger mot fyrstedømmet i øst, og flere kom det. Allerede året etter, i 1320, ble det krig igjen mellom Sverige og Novgorod, og det medvirket til at Norge ble innviklet i stridighetene.

Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen.

Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

Fredslutning etter seks år med krig

Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte landet så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.  Fredstraktaten var fordelaktig for Norge, men også en innrømmelse.

Representanten for staten Novgorod og den norske sendemannen hadde blitt enige om å respektere de gamle grensene slik de hadde vært. Dermed hadde Novgorod på Russlands vegne anerkjent Finnmark som norsk land. og at den norske oppfatningen om av hvordan grensene hadde vært, skulle gjelde.

Det var etter at russere og karelere i mer enn hundre år hadde ført flere harde angrep mot de nye bosettinger i Finnmark, bosettinger de var imot fordi de mente at de kom på deres landområder.

Hvor grensene hadde gått, ble det ikke sagt noe om, antakelig fordi utsendingene var usikre på dem, men også fordi både nordmenn og karelere stadig hadde utvidet områdene der de krevde inn skatt fra befolkningene. Det hadde nordmennene gjort på Kola, og russere og karelere i Finnmark.

Så en årsak kan være, slik Oscar Albert Johnsen uttrykk for det, at man ikke var interessert i fastsette noen grense, ikke ennå. Da fredstraktaten ble undertegnet, ble samene i hele Finnmark og i deler av Troms skattlagt av russerne. Det hadde blitt en sedvane man ikke ville oppheve.

De norske utsendingene fikk derimot høre at ansvaret skulle bli overlatt til Gud og Norges konge, og det var en forutsetning at de senere skulle bli gått opp.

Da så nordmennene gjorde som de fikk rett til, nøyde de seg med å trekke opp skattegrenser. Det endte med skattegrensene ble så ulike at de overlappet hverandre. Resultatet ble store fellesdistrikt der begge land for fremtida var berettiget til å kreve inn skatt.

Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.

Men freden varte ikke lenge

Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Russland, varte ikke lenge. Allerede etter ti år kom det til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med.

Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år. Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og  russere inn over landsdelen i nord og herjet helt ned til Bjarkøy.

Det samme skjedde i 1385. Russerne hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og russere kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.

Finnmarks befolkning øker

Som kjent ble fisken i Nord-Norge en mer etterspurt vare på 1200-tallet, og folk fra Hålogalend flyttet nordover, også til Finmarka. Norske myndigheter regnet Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkningen der. Det ble etter hvert  vanskeligere for nordmennene å få krevd inn skatt der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, slik nordmenn som kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, kom inn på deres områder.

Gjengjeldelsesaksjon inn på karelernes område

Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420.

På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finmake, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn.

I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen

Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge.

De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler.

Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep fra karelerne, og hevntokt inn i Russland

I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen.

Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger».

Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Det blir slutt på angrepene

Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap.

Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen.

Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Årsaken til angrepene

Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet  koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der.

De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536.

Bosettingen  hadde hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

I 200 år varte grensestridighetene med Russland.

Outside – Juoxengi

Innseilinga til Tallinn

Hilsen til Nordkapp

AV FYLKESMANN PEDER  HOLT

100 år for en kommune er i og for seg ingen høy alder. Når imidlertid en rekke av fylkets kommuner har sin opprinnelse i årene fra midten av forrige århundre og utover, har dette i første rekke sammenheng med gjennemføringen av formannskapslovene i 1837, som skapte det første grunnlaget for kommunalt selvstyre. De gamle storkommuner som ble ledet av embetsmenn vist seg å være høyst uhensikmessig når folkevalgte representanter skulle komme sammen til formammkaps- og herredsstyremøter og det blir derfor rnødvendig å gå til en rekke oppdelinger for å muligjøre et mere aktivt kommunalt selvstyre.

Men 100 år er likevel en så vidt lang tidsbolk at det er vel verd et jubileum, særlig når en tenker på at det som er skjedd i løpet av denne tid. Primærkommunen er vokset frem til å bli et selvstendig og selvstyrt ledd i den samlede samfunnmekanisme, og har etter hvert fått stadig større muligheter til å lede og styre den økonomise, sosiale og kuturelle utvikling innenfor sine grenser.

Når man da ser på hvordan Nordkapp som kommune ser ut i dag — 16 år etter den totale krigs rassering — da er det all grunn til å ønske tillykke med det kommunale 100 års jubileum. Hvilket jeg herved gjør på hele fylkets vegne,

Vadsø, 15. sept 1961

PEDER HOLT

Dette er hva fylkesmann Peder Holt skrev i Finmarksposten den 15. september 1961 som en hilsen til Nordkapp kommune som da den feiret sitt 100-årsjubileum:

HOME

Outside – Historiske kilder

Fremgangsmåter ved vurdering av historiske kilder

A. Plassering av kilden

1. Hva er kilden?
2. Hvor og når ble den til? Hvordan har den blitt brukt? Hvor og når har den blitt oppdaget?
3. Hvem stå bak kilden?
4. Hvor stor sansynlighet er det for at kilden kan være en forfalskning?

B. Hva kilden sier om tida den ble til i

1. Hvorfor ble kilden til? Hva sier det at kilden har blitt til om fortida?
2. Hva røper kilden om personen bak kilden?
3. Hva forteller kilden om ideer, mentaliteter og kunnskaper til den eller de som står bak kilden?
4. Hva forteller kilden om organiseringan av det samfunnet den ble tl i?

C. Kilder som inneholder fortellinger om tida før kilden ble til

1. Hva forteller kilden?
2. Hva kan jeg stole på av det kilden forteller?

Noen hjelpespørsmål som har betydning for i hvilen grad man kan tro på det kilden forteller om fortida:

1. Hvor stor var tidsavtanden mellom hendelsen og nedskrivingen?
2. Er kilden primær eller sekundær?
3. Dersom den er sekundær, hvilke andre kilder kan den bygge på, og hva kan man si om deres troverdighet?
4. Er beretningen førstehånds, altså var fortelleren vitne til det som blir fortalt?
5. Kan noen av opphavspersonene sies å være part i saken, og hvordan kan det ha påvirket kilden? (Jf punkt B, 1 og 2)
6. Er det sansynlig, det kilden forteller? Er det i overensstemmelse med andre kilder?

Konklusjon punkt C:

1. Hva er svakhetene og styrkene ved fortellingen om fortida i denne kilden?
2. I hvilken grad er det troverdig, det som blir fortalt?

D. Kilden inspirerer til nye spørsvmål

1. Hva ville du gjerne ha fått svar på som denn kilden ikke sier noe om?
2. Hvilke nye spørsmål er det viktig å still?

Kilde for tillegget Historiske kilder.

• Eliassen, Engelien, Eriksen, Grimnes, skovhlt og Sprauten (2007) Tidslinjer 1 Verden og Norge, Historie Vg2, Aschehoug, Oslo

Notat fra 2023.01.10

Outside – Første gang i St. Petersburg

Av Terje Cock Svane

Det begynner nå å bli lenge siden jeg kom til Sankt Petersburg, første gang. Jeg hadde  snakket med folk som hadde reist fra Murmansk til Sankt Petersburg med tog, sammen med andre. Nå skulle jeg gjøre det samme, alene, reise med tog i Russland.

Noen dager etter at skoleferien hadde begynt, la jeg frimodig i vei med hurtigruta fra Honningsvåg mot Kirkenes. Derfra dro jeg med buss til Murmansk. Der hadde jeg vært en gang før, mange år tidligere.

Murmansk

I Murmansk tok jeg inn på Hotell Meridian, det første og beste hotellet jeg fikk øye på da jeg gikk av bussen i sentrum. Jeg kom midt i uka, og ble noen få dager, frem til mandag morgen. Det kan ha vært mandag 2. eller kanskje var det mandag 9. juli, i 2001, jeg la i vei ned til jernbanen tidlig på morgenen. Den lå bare noen minutters gange unna, og jeg hadde vær der før helga og kjøpt billett.

Togbillett

Jeg må forteller om da jeg kjøpte min første togbillett i Russland. Det  var som å komme til luka der Mathias Jensen solgte pølser med lumpe i brakka ved siden av elektrobutikken Radiolys, da jeg var barn. Begge stedene var det ei lita luke der pengene ble levert inn og det vi kjøpte kom ut. Vi måtte bøye oss ned for å bestille pølse, samtidig som vi fikk se Mathias der han satt over grytene med kokende vann med pølser opp i.

Slik var det i Murmansk i 2001. Vinduene inn til billettkontoret var dekket til, så vi kunne ikke se inn dit, annet enn gjennom luka. Jeg var så høy, at jeg måtte bøye meg ned for å se dama der inne, og da si hva jeg ville. Jeg snakket enda dårligere russisk enn nå, men vi forstod hverandre og jeg fikk kjøpt billett.

Det var da, slik er det ikke nå. I dag er det minst like moderne som i Norge.

Togreisen

Så hadde dagen kommet for å gå på toget. Det gikk fra Murmansk ved 08-tida. Hvor lang tid det skulle bruke frem til Sankt Petersburg, det fikk jeg ikke se, før vi ankom neste dag ved 10-11-tida. Jeg hadde fått billett av typen «plasskard» og hadde blitt tildelte plass i en stor kupe som bestod av hele vogna. Den var inndelt med avlukke for seks og seks. I avdelinga der jeg skulle oppholde meg, var det en liten familie på tre, far og mor og ei lita jente på fire-fem.

Under veis var det som alltid, å sitte ned, slappe av og la tida gå. Jeg hadde ikke lesestoff med meg, så jeg fikk slappet godt av og fornemmet hvordan det var å reise med tog i Russland. Naturligvis snakket jeg litt med de to voksne som jeg delte bord og sofa med, men ikke mye. Jeg snakket ikke språket godt nok ennå, selv om jeg hadde lært en god del og forstod tekstene i læreboka rimelig godt.

Det var sommer og rimelig bra vær. Gjennom vinduene fikk jeg sett landskapet utenfor byen, bebyggelsen med små og større hus. Vi dro gjennom Kola, en by jeg har vært i siden. (1)

Ut på kvelden stoppet toget i Kandalaksja, og på flere andre småsteder. Jeg husker at toget stoppet i Kem, nede ved Kvitsjøen, det eneste stoppestedet der jeg bet meg merke i navnet.

Under veis så jeg folk sitte med fiskestanga ved små elver der det var fisk å få. Ut over det var det ikke så mye å se, før ut over formiddagen, for da merket jeg at vi nærmet oss Sankt Petersburg. Det ble flere hus og større bygge å se.

Togvogna

I alle togsettene i Russland er det en togvert, ei dame eller en mann. I den vogna jeg ble å reise den dagen, mandag 2. juli 2001, var det en mann. Av ham fikk jeg lånt krus og kjøpt kaffe. Det var jeg det flere ganger og ordnet meg. Det var en hyggelig mann i 40-årsalderen, og en gang ut på ettermiddagen, sa han: «Yankee, go home.» Jeg tok det ikke alvorlig, og i dag ser jeg enda tydeligere at det var en spøk.

Det er restaurantvogn i togene, og jeg som nok ikke hadde tatt med mat for den lange reisen var nok der noen turer. Siden har jeg alltid tatt med mat på togreisene i Russland.

Til Sankt Petersburg

Så var vi fremme. Jeg gikk av toget, og inn på en jernbanestasjon jeg må ha trodd var helt i sentrum, noe den ikke var. Den var overfylt av folk, og jeg kom i prat med et eldre par. De rådet meg til å passe på pengboka, for sa de, det går tyver rundt.

Jeg hadde kommet frem, og her hadde jeg ikke vært før, og visst ikke noe annet om byen enn at den het Leningrad ikke lang tid i forveien. Jeg skulle møte ei dame som ikke visste annet enn at jeg skulle komme en dag i løpet av juli. Hun var i byen, men jeg hadde ikke telefonnumret hennes, så jeg ringte til mora i Tallinn og sa hvor jeg hadde kommet, og hvilken jernbanestasjon jeg var på. Det gikk en time, så kom hun, datra.

Nå fikk jeg sett meg rundt i byen, og hadde et sted å bo. Målet hadde hele tida vært Tallinn, så Sankt Petersburg var bare første stopp. Jeg ble noen dager i byen, og fikk sett meg rundt, først og fremst i området langs den velkjente hovedgata Nevskij Prospekt.

Fra Sankt Petersburg til Tallinn

Så kom dagen da jeg skulle videre, til Tallinn. Med god hjelp hadde jeg funnet stedet stedet der bussene gikk fra, den gang, og der kjøpt billett helt frem. Den strekninga har jeg reist mange ganger siden, og prisen jeg betalte året etter, var 300 rubler, det husker jeg.

Publisert 2021.02.07 – Sist endret 2021.12.30

home  –  outside

Outside – Balticum vår 2022

Outside – Første gang i Balticum /Tallinn

Av Terje Cock Svane

Den første gangen jeg dro til Tallinn, var i 2001. Det hadde begynt så smått å bli vår i Finnmark, og jeg var Tallinn mens man i Norge feiret 17. mai. Jeg hadde blitt invitert dit, av ei dame jeg hadde kommet i kontakt med via Internett. Det var til en by jeg aldri hadde hatt noen planer om å dra, knapt hørt om. Før jeg kunne tenke på å dra, måtte jeg begynne å spekulere på hvordan man kommer seg dit. Jeg fant ut at den eneste måten måtte være å ta fly. Så jeg bestilte flybillett fra Alta, og helt frem.

Jeg tok bussentil Alta, en ettermiddag etter jobb, og flyet derfra neste formiddag. Flyet gikk ned på Gardermoen, og på Kastrup i Danmark, før det kom frem ut på kvelden, kanskje ved 18-tida. Her møtte jeg henne som hadde invitert meg. Hun snakket engelsk, og hun visste om et passende sted hvor jeg kunne ta inn. Det ble et noenlunde rimelig hotell, midt i byen. I dag er hotellet borte, på grunn av den store utbygginga i byen, ei utbygging som pågår for fullt også nå.

Det var vår i Finnmark, og midt i mai 2001. I Tallinn var det vår og godt vær, som på den beste sommerdag i Finnmark. Jeg ble der noen få dager, og fikk sett meg rundt i sentrum. Jeg kom inn i gamlebyen, opp og inn i festninga på toppen. Der var det en liten restaurant, og jeg fikk smakt på Vanna Tallinn, men ennå ikke Riga balsam.

Jeg ble invitert i teatret og der var det ei forestilling bygd på et verk av den, i hvertfall i Russland og Øst-Europa, velkjente Boris Gudunov. Det hele foregikk på russisk, og det meste av det som ble sagt, gikk naturligvis meg hus forbi, men det var interessant likevel. Det var ikke så mye annet enn sentrum og gamlebyen jeg fikk sett, med hovedgata som på bildet, før det ble tid for å gå om bord i flyet for å  komme meg hjem og på jobb.

Men nå hadde jeg vært i Balticum, og nå hadde jeg oppdaget Tallinn. Dit skulle jeg komme til å reise flere ganger. Det har ikke blitt med fly, for jeg begynte å lære andre måter å komme dit på. Den første av de nye måtene å komme til Tallinn på, var med hurtigruta til Kirkenes og derfra med bussen til Murmansk. Så da jeg dro videre for å komme tilbake til Tallinn, la jeg ut fra Murmansk med toget til Sankt Petersburg. Etter å ha vært i Sankt Petersburg for første gang, og møtt igjen dama fra Tallinn her, tok vi buss til Tallinn, sammen.

En reportasje som forteller om reisen tilbake til Tallin etter å ha vært der én gang, ei reise via Kirkenes, Murmansk og Sankt Petersburg, er å finne i teksten Tilbake til Tallinn.

Outside – Sovjet

Av Terje Cock Svane

Den store sultkatastrofen i Sovjet i årene fra 1931 til 1934 skyldtes i hovedsak den hensynsløse kollektiviseringa av jordbruket Stalin satte i gang i 1929. Anne Applebaum skriver at millioner av bonder ble tvunget fra gårdene og over på store kollektivbruk (2). Senter for Holoucost og livssynsminoriteter oppgir at 25 millioner gårdsbruk ble gjort om til 250 000 statseide kollektivbruk (3). Det var ikke nok med at de som arbeidet på kollektivbrukene, oftest hadde det like dårlig som de som hadde blitt sendt i fangeleirene, i Gulag (1).

Stalin gav også beskjed om hvor mye korn hver husholdning skulle levere. Bøndene og de som dyrket korn, nektet å selge kornet til staten så billig som den krevde. Derfor kom det ikke nok korn til byene, og det ble lite å eksportere for få skaffet inntekter til den store industrireisinga staten hadde gått i gang med (3). Når bøndene ikke ville levere kornet, begynte myndighetene med å beslaglegge alt av kornoverskudd. Det ble sendt agenter for å finne skjulte kornlagre, ikke mindre enn 30.000 ble sendt ut over (3).

1. Anne Applebaum (1917) Rød høst, Stalins krig mot Ukraina, Damm, Oslo
2. Begin, Menachem (1957) Hvite netter En sovjetfange forteller, Tiden Norsk Forlag, Oslo
3. HL-SENTERET, Senter for Holoucost og livssynsminoriteter (2011) Den store hungersnøden 1932-1933 og tilintetgjørelsen av kulakkene i Sovjetunionen, Oslo
4. Dziewanowski, M. K. (1989) A History of Soviet Russia, Prentice Hall, Englewood Cliffs, New Jersey

Noter: Begin 1957.196, Appelbaum 24 og 205, Dziawnowski 4 og 5

HOME

Outside – Bilder fra Tallinn