Reiser outside

Av Terje Cock Svane

Vi hadde som sagt gjort det som russere tydeligvis har hatt som vane i fortida, og kanskje mange har det i dag også. Jeg hadde satt meg ned, «i avskjedens stund» sammen med datra og mora hennes og kanskje brukt muligheten, kunne i hvertfall ha gjort det, til å tenke over, som Andre Nikolaevintsj – i læreboka hadde sagt – til å tenke over hva jeg forlater, hvorhen og hvorfor jeg reiser, og hva jeg tar med meg, for at det skal bli ei god reise.

Leilighet i Talllin

Nå skulle jeg få møte ham som hadde ei leilighet å tilby. På veien utenfor møtte vi ham. Han stod og ventet ved siden av sin litt eldre modell av en  Mercedes. Det var en rimelig høy mann, omkring 45 år, og han presenterte seg som tidligere sjømann. Hvilket språk det gikk på, har jeg glemt, russisk eller engelsk.

I det vi nærmet oss, nevnte han noe om at det var noen tvilsomme personer i nabolaget. Så jeg måtte være litt forsiktig, det skjønte jeg at han mente, en slags advarsel, altså. Vi dro til leiligheta, den var ikke langt unna, og gikk inn.

Leiligheta

Den leiligheta jeg skulle få bo i, var i første etasje. Den var ikke ny. Det var lenge siden den hadde blitt innredet, så den var ikke moderne på noen måte, men grei nok. Det var  flislagt golv, dusj og badekar like innenfor døra, til venstre. Rett frem var det kjøkken og til høyre var stua. Det var alt. Leiligheta var møblert, og det var en telefon som fungerte, under en divan som også var der. Jeg hadde løftet av røret, og hørt summetonen, så den virket.

Her skulle jeg få bo

Jeg hadde lagt merke til at det var kikkhull i inngangsdøra, og alarm, ja ikke færre enn to eller tre ulike typer, et par av dem hang litt på halv tolv. Det syntes jeg var litt rart, men jeg hadde jo blitt advart. Jeg hadde også forstått det sånn at det var foreldrene som hadde bodd der mens de levde. Og da, så, de var kan hende litt engstelige av seg, selv om det var den vanlige typen jerndør ut til yttergangen.

Noe av det første jeg gjorde, etter å ha betalt for den første måneden, var å skru på fjernsynet. Endelig skulle jeg få se russisk fjernsyn. Det var første gang, og det gledet jeg meg over.

Her tok jeg det med ro et par dager eller så, uten å gå noe sted. Det var langt fra sentrum, og jeg hadde ennå ikke vært der, i gamlebyen for eksempel. Jeg hadde heller ikke vært ute i området rundt, ja jeg hadde ikke engang vært ute på trappa.

I dusjen

Det var tidlig på formiddagen, klokka må ha vært ni, kanskje ti, og jeg gikk i dusjen. Om jeg skulle ut eller ikke, husker jeg ikke, men da jeg hadde dusjet ferdig, så jeg at det var en liten vanndam på det flisbelagte steingolvet. Det var ikke mye, ikke mer enn om jeg hadde sølt en halv liter selv. Mens jeg ennå stod under dusjen, hørte jeg at det banket på døra. Det ble banket heftigere etter hvert. Så jeg fortet meg å bli ferdig, tok tak i hånduken og fikk på meg klærne i ei fart. Det var da jeg så den lille vanndammen.

Litt bekymret gikk jeg bort til døra og så gjennom kikkhullet i døra. Det   stod en mann utenfor. Hvem det var, eller hvordan han så ut, det kunne jeg ikke se. At han stod der, er ikke riktig, for jeg så  at han tok springfart mot døra med ei lang stang i hånda, antakelig ett spett.

Tanken slo meg, nå hadde en av de tvilsomme personene i nabolaget fått vite at det hadde kommet en ny leieboer, kanskje at det var en utlending. Da måtte det være en med penger. Klart det, jeg begynte å bli bekymret, for slamringa mot jerndøra fortsatte.

Hva nå?

Hva skulle jeg gjøre? Døra begynte etter hvert å bli medtatt, og alarmene dinglet, så nå begynte det å bli alvor. Heldigvis bodde jeg i første etasje, og da var det mulig å komme seg vekk. Og vekk måtte jeg jo, så fort som råd var. Her kunne jeg ikke bli. Jeg lot kofferten stå, men tok ryggsekken med fotoapparatet og pc-en og skyndte meg bort til vinduet. Etter å ha åpnet, slapp jeg ryggsekken forsiktig ned mot gressbakken, klatret over vinduskarmen og hoppet de to meterene ned.

Det var å komme seg unna

Så skyndte jeg meg, ja jeg småløp mot venstre, bortover langs den lange murblokka. Den som holdt på å bryte seg inn, han var i fullt arbeid, så jeg regnet ikke med å møte ham. Og det gjorde jeg heller ikke. Jeg la i vei i retning av der jeg hadde overnattet, og møtte mora ute på gata. Hun var i snakk med en nabo, og jeg gikk bort til henne. Jeg fortalte naturligvis hva jeg hadde opplevd. Hun mente jeg hadde sett vel mange kriminalfilmer, og det var det.

Tilbake til leiligheta

Etter å ha fått områdd meg litt, fant jeg ut at jeg måtte å finne veien tilbake. Jeg gav meg altså ikke, og var modig nok til å gå tilbake. I det jeg åpnet ytterdøra, så jeg at døra inn til leiligheta stod åpen. Jeg gikk de få trinnene opp trappa og inn. Her var han, utleieren. Han fortalte at han hadde måttet bryte opp døra, for det hadde vært oversvømmelse. Det hadde også rent vann ned i kjelleren. Det han sa, var antakelig det han hadde kommet til å si, om jeg hadde vært ut. Nå hadde jeg jo vært hjemme, men det hadde han ikke vært klar over før han fikk se det åpne stuevinduet. Det var bare det at jeg stod i dusjen, og ikke hadde kunnet åpne med det samme. Mens vi da stod der, og han hadde plumpet ut med skrøna, lo han en latter som avslørte at han hadde innsett at han totalt hadde bommet, ja gått fem på.

Lykken min var at jeg var hjemme, og nå måtte han begynne å reparere det han hadde ødelagt, og trodd jeg skulle stå ansvarlig for. Så han dro ut for og få skaffet det han måtte ha for å få satt i stand døra. I mens ventet jeg i leiligheta, og fikk tenkt meg om. Jeg  forstod at her ville jeg ikke bli værende. Jeg bad om å få tilbake den husleia jeg hadde betalt, men det kunne jeg ikke få. Pengene hadde han betalt inn på kontoen sin. Jeg tok kofferten og ryggsekken og gikk.

Publisert 2021.02.17 – Sist endret 2021.11.23

home  –  outside