3.1 Finnmark

Kapitlet & Artiklene & Bildene

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarken til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Her har det i lange tider har bodd folk til dels med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1500-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, uten landegrenser. De var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

Noe annet er at det kan ha bodd folk i kystområdene her under istida. De har da levd omtrent som eskimoene, og som samojedene ikke så veldig langtunna. Mye kan tyde på det, for på Magerøya ble det for noen få ti-år siden, funnet de eldste spor etter mennesker i Norge.

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya. – Et kart fra Wikimedia Commons

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Finnmark. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for så lang tid tilbake, kan tyde på at mennesker har holdt til her under hele eller deler av den istida som tok slutt for 8.000 år siden.

Historikeren, professor Einar Niemi, skriver i artikkelen «Streiftog gjennom Finnmarks historeie» at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som folkene i Arktis nå.

De er fisk i havet, sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde og mye mer. Leveforholdene har ikke vært enkle, så det har vært som mange steder ellers, en kamp for tilværelsen.

Det har vært spekulert på hvorfra de kan ha kommet. En stund undret man seg på om de kunne ha kommet østfra, fra dagens Russland. Siden det ikke var gjort funn som kan tyde på det, har oppfatningen inntil de siste 50 eller 60 årene vært at de kan ha kommet sørfra. Men i dag vet vi litt mer, om det kan vi lese lenger ned.

Skriftkultur – Da kristendommen kom til Skandinavia med vikingene, var det runene de få skriftkyndige brukte, og verken runene eller alfabetet misjonærene kom med, hadde samene kjennskap til. Dermed hadde samefolket i middelalderen ikke noen skriftkultur, og derfor er det lite å få vite fra samene selv.

Komsakulturen

Anders Nummedal (1867-1944) var geolog og arbeidet som lektor ved en videregående skole i Kristiansund. Han interesserte seg for arkeologi, og fant en dag, mans han var på vandring i områdene rundt byen, en steinalderboplass som ingen hadde kjent til.

Da Nummedal planla en tur til Finnmark, hadde han som klart uttrykt målsetting å finne boplasser fra fortida. Han kom til Alta i juli 1925. Siden han var klar over omtrent hvor høyt oppe i landskapet strandlinjen en gang hadde gått, hadde han bestemt seg for å begynne letingen straks han kom frem. Det han lette etter, fant han allerede den samme dagen.

Mennesker i Finnmark

Anders Nummedals oppdagelser i Altaområdet i 1925 endret forståelsen av hvor lenge det har bodd mennesker i Finnmark. Dessuten var det svært lite en visste om steinalderen i fylket. Frem til Nummedals oppdagelse, hadde det vært enighet om at det så langt ikke var noe som tydet på at det hadde bodd folk her i mer enn i 2.000 år før vår tidsregnings begynnelse. Ingen funn fra oldtida hadde blitt gjort som viste at landområdene hadde vært befolket før det.

Det vakte stor oppsikt da man fant ut at det hadde bodd folk i områdene her nord mye lenger enn de 4.000 årene man til da hadde trodd. Så etter at Anders Nummedal hadde vært her og gjord de nye oppdagelsene, ble den gamle oppfatningen om den eldste bosettingen i Finnmark totalt endret.

Den steinalderkulturen han oppdaget, gav han navnet «Komsakulturen» da han holdt et foredrag i 1926. Det var fordi det var på Komsafjellet i Alta han hadde gjort sine første funn.

BILDENE

Anders Nummedal (1867-1944), var den som oppdaget Komsakulturen i Finnmark. Foto fra Universitetsts oldsaksamlinng, Oslo

Oppdagelsene Anders Nummedal gjorde, vakte oppsikt, for med ett hadde man fått vite at historien til de øde områdene langt oppe i nord gikk mye lenger tilbake enn noen hadde kunnet tenkt seg.

Anders Nummedals ekspedisjon til Finnmark i 1925, var bare den første av mange ekspedisjoner han gjorde. Det som fulgte, var hans utforskning av eldre steinalder i fylket, og det fortsatte han med i ti-årene som fulgte.

Nye funn

Han fortsatte utforskningen i Finnmark i hele ti år, også av yngre steinalder, men det Einar Niemi kaller hovedverket hans, var oppdagelsen av Komsakulturen.

Det hadde frem til i 1970-årene blitt funnet og registrert 150 Komsaboplasser i Finnmark. Det er boplasser som for det meste ligger ut mot det åpne havet. Noen ligger også inne i fjorder, men nesten ingen ligger i innlandet.

Den kulturen som Anders Nummedal helt i begynnelsen kalte Komsakulturen, og som han senere kalte Finnmarkskulturen, den synes i alt vesentlig å ha vært i kystområdene i Finnmark og Kolahalvøya.

Den videre utforskningen

Nå har man med moderne metoder, for flere ti-år siden, kommet frem til at Komsakultuern kan gå så langt tilbake som til 9.000 år før vår tidsregnings begynnelse.

Navnet Komsakulturen

Navnet Komsakulturen, var noe Nummedal brukte i et foredrag i 1926, men av ulike grunner begynte han å kort tid etter å bruke andre betegnelser som Finnmarkskulturen, og Finnmarksfunnene.

Selv om noen fortsatt bruker betegnelsen Komsakulturen, er denne bruken på grunn av den videre utforskningen av innvandringshistorien på vei ut av faglitteraturen.

Mennesker i nord

Langs Kolakysten, og langs kysten av Finnmark og Troms har det vært land som ikke var dekket av is. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at det har bodd mennesker her under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for 8.000 år siden.

Einar Niemi skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever enkelte steder i Arktis nå. Jeg da på eskimoene, og folk i det nordlige Russland, gjerne dem vi kaller samojeder.

Iskanten i Sør-Varanger lå bare 6 mil unna boplassene, blir det sagt, men dvergbjørk var det nok. Man regner også med at visse planter som bare finnes ytterst på Finnmarkskysten og på Svalbard, har vokst og trivdes er, som … oppe på Magerøya.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkelt, så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

Landhevingen

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret…

Norsk bosetting kommer

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp i Tromsø på 1200-tallet, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde», nevnt i 1308 i et pavebrev 1). Det folket hadde helt andre religiøse oppfatninger. Dit ble det sendt misjonærer, og det ble satt opp enkle kirkebygg.

Den første kirka i Vardø mener man å vite, fra en islandsk kilde, kom i 1307. Så viktig ble det sett på, så erkebiskopen, Jørund i Nidaros, kom i følge den samme kilden, til Vardø for å innvie kirka. Det ble også satt opp ei lita festning der, en borg, men det er usikkert når den kom. Første gang vi hører om den, var da sen skulle repareres, i 1340, står det å lese. (2)

Både kirka og borgen skulle de markere det som skulle være den egentlige grense mot øst.

Tre hundre år etter, i 1599, kom Danmark-Norges konge hit, til Vardø, og man mener det var den samme kirka som stod der da. Det var ei lita tømmerbygning med plass til omkring hundre stående mennesker 1).

Lenger vest i Finnmark ligger Magerøya, et sentralt område på Finnmarkskysten. I det som skulle bli Nordkapp kommune, skal det ha vært fem kirker i 1589 skriver Olaf Simonsen 3).

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktig eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-tallet, og var mottakere av fisk fra Nord-Norge.

Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg. Dermed begynte koloniseringa av Finnmarkskysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent en 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var den gang mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Bildet viser Finnkongkeila før brenninga høsten 1944

Finnkongkeila ligger i Gamvik kommune, ytterst i Tanafjorden. Det var et fiskevær, bebodd frem til høsten 1944, ikke gjenoppbygd etter krigen.

Landområdene i nord under press

Da Christian IV (1577-1664) var konge i Danmark-Norge, utnevnte han adelsmannen Hans Olufssønn i 1597 til lensbefalingsmann over dette nordligste lenet i riket. På den tida var det ennå ingen klart definerte grenser i området (2.13). Russland var naboen i øst, Sverige naboen i sør, og stormenn i Hålogaland hadde i flere hundre år gjort seg gjeldende i områdene. De hadde både handlet med samene og i mange tilfeller krevd skatt av dem.

Finland hadde helt fra 1154 vært en del av Sverige, og herfra begynte det å komme skatteoppkrevere, slik de også begynte åkomme fra Danmark-Norge og fra Russland.

Om det skriver Øystein Bottolfsen: «Slik hadde det oppstått et slags underlig fellesmarked, som ble kalt fellesdistriktene, der innvånerne i alvorligste tilfelle kunne risikere å måtte betale skatt til båder Russland, Sverige og Danmark-Norge.» Fra norsk side, skriver Øystein Bottolfsen, ble det hevdet at Kola-halvøya var gammelt norsk land. Helt til de østligste delene av Kola har en fogd fra Finnmark reist for å kreve inn skatt fra samene der.

I ei lovbok fra 1325, skriver han videre, skal det stå at den norske kongen krevde inn skatt så langt øst på Kola som til det som i dag er Ponoj, og inne i Kvitsjøområdet nesten så langt sør som til det som i dag er byen Kem.

Vikinger til Kvitsjøområdet

Det var til «det som i den gamle litteraturen» går under navnet Bjarmeland, Tore Hund i 1026 hadde reist på sin handels og plyndringsferd. Det vil si til landet sør for Kvitsjøen og oppover elva Dvina, i det som da hadde blitt Arkhangelsk guvernement.

Det kravet på territorialretten til den delen av sameland som Kolahalvøya og de norske områdene av Kvitsjøen utgjorde, gjorde man forsøk på å hevde ved at en fogd fra Finnmark en gang i året dro innover Kola for å kreve inn skatt. Den skatten som kongen skulle ha av samene, fikk fogden inn siste gangen vinteren 1611/1612. Likevel fortsatt reisene innover helt fram til 1813.

Interessen for Finnmarka begynner – Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Russernes skatteinnkreving – Russerne hevdet at hele Lappland og Kola-halvøya med, var russisk land, og helt fram til 1602, hadde russerne også krevd skatt av samene langs hele kysten av nåværende Troms og Finnmark, helt sør til Malangen.

Tsarens brev fra 1585 – Så tidlig som i 1585 hadde tsaren i Moskva, i brev til kong Fredrik II i København skrevet at hans «fedrenearv» gikk helt til og med Vardø.

Skatteinnkrevingen – Vi vet at det lenge har vært hevdet at den skatteinnkrevingen som ble foretatt i Samelandet, var både hardhendt og brutal. I dag har forståelsen av det endret seg og man legger større vekt på den fredelige handelen som også var, og toner ned den forståelsen som har vært om den harde skatteinnkrevingen.

Slik vikingene hardhendt både i vesterled og i østerled drev plyndring og samlet seg store skatter, slik har man vel også gjort det her, i perioder.

Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter som på 1200-tallet kom og begynte å bosette seg på ytterkysten. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på i underkant av 4.000 og tallet på sjøsamer var i underkant av ett tusen. I 1769, da den første offisielle folketellinga ble avholdt, hadde folketallet i lenet kommet opp i omkring 6.000, tallet som blir oppgitt er 5.984

Grensestridigheter i nord

Bosettingen omkring Kvitsjøen begynte på 1100-tallet, slik bosettingen på kysten av Finnmark kom i gang på 1200-tallet. Kong Håkon V Magnus fikk bygd ei kirke i Vardø allerede i 1307, og i tida deromkring ei festning. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det også en norsk kirkemann, erkebiskop Jørund av Nidaros, som kom til Vardø for å innvie kirken. Så viktig hadde denne kirken og dette området blitt.

Norge kom i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod. Fyrstedømmet Novgorod hadde interesser i Finnmarka å ta vare på, og Sverige hadde ført stadige kriger mot fyrstedømmet i øst. Allerede året etter, i 1320, ble det krig igjen mellom Sverige og Novgorod, og det medvirket til at Norge ble innviklet i stridighetene. Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen. Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

Fredslutning etter seks år med krig Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326. Fredstraktaten var fordelaktig for Norge, men også en innrømmelse. Representanten for staten Novgorod og den norske sendemannen hadde blitt enige om å respektere de gamle grensene slik de hadde vært. Dermed hadde Novgorod på Russlands vegne anerkjent Finnmark som norsk land. og at den norske oppfatningen om av hvordan grensene hadde vært, skulle gjelde.

Det var etter at russere og karelere i mer enn hundre år hadde ført flere harde angrep mot de nye bosettinger i Finnmark, bosettinger de var imot fordi de mente at de kom på deres landområder.

Hvor grensene hadde gått, ble det ikke sagt noe om, antakelig fordi utsendingene var usikre på dem, men også fordi både nordmenn og karelere stadig hadde utvidet områdene der de krevde inn skatt fra befolkningene. Det hadde nordmennene gjort på Kola, og russere og karelere i Finnmark.

Så en årsak kan være, slik Oscar Albert Johnsen uttrykk for det, at man ikke var interessert i fastsette noen grense, ikke ennå. Da fredstraktaten ble undertegnet, ble samene i hele Finnmark og i deler av Troms skattlagt av russerne. Det hadde blitt en sedvane man ikke ville oppheve.

De norske utsendingene fikk derimot høre at ansvaret skulle bli overlatt til Gud og Norges konge, og det var en forutsetning at de senere skulle bli gått opp.

Da så nordmennene gjorde som de fikk rett til, nøyde de seg med å trekke opp skattegrenser. Det endte med skattegrensene ble så ulike at de overlappet hverandre. Resultatet ble store fellesdistrikt der begge land for fremtida var berettiget til å kreve inn skatt.

Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.

Men freden varte ikke lenge Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Russland, varte ikke lenge. Allerede etter ti år kom det til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med. Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år. Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og russere inn over landsdelen i nord og herjet helt ned til Bjarkøy. Det samme skjedde i 1385. Russerne hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og russere kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.

Finnmarks befolkning øker Som kjent ble fisken i Nord-Norge en mer etterspurt vare på 1200-tallet, og folk fra Hålogalend flyttet nordover, også til Finmarka. Norske myndigheter regnet Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkningen der. Det ble etter hvert vanskeligere for nordmennene å få krevd inn skatt der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, slik nordmenn som kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, kom inn på deres områder.

Gjengjeldelsesaksjon inn på karelernes område Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420. På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finmake, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn. I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.

BILDET

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge. De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler. Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep fra karelerne, og hevntokt inn i Russland I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen. Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger». Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Det blir slutt på angrepene Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap. Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen. Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Årsaken til angrepene Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der. De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536. Bosettings hadde hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

I 200 år varte grensestridighetene med Russland.

Grensestridigheter med Sverige

Finmarka hadde vært svensk-norsk-russisk fellesområde på slutten av 1500-tallet i ei tid da Sverige førte en agressiv politikk for å sikre seg alt landområde fra Tysfjord til Kolahalvøya, og, hele Nordkalotten. Alle de tre landene, Norge, Sverige og Russland hadde helt fra middelalderen hatt rett til å kreve inn skatt av samene. Det kom både svenske og russiske skatteoppkrevere så langt som til områdene ute ved kysten der samer holdt til. Normennene på sin side dro langt i. nnover på Kola med sine skattekrav. Sverige hadde vært misfornøyd med Danmarks sterke stilling den unionen som hadde blitt opprettet i 1397, Kalmarunionen. Her hadde Norge, Sverige og Danmark felles konge, men egne riksråd. Da Gustav Vasa ble konge i Sverige i 1523, brøt landet ut av unionen. Det førte til mange konflikter, kriger ført helt andre steder, på slagmarker langt fra Finmarka. Resultatet ble at Sverige fikk den geistlige og verdslige jurisdiksjonen over de indre områdene, mens resten av Finnmark, altså Kyst-Finnmark, hadde Danmark-Norge juridiksjon over.

Russland gir Sverige skatterett i Kyst-Finnmark Etter en krig mellom Russland og Sverige som hadde foregått langt borte fra Norge, hadde de to landene ved fredsavtalen i 1595, kjent som fredsavtalen i Tausina, blitt enige om at Sverige skulle få overta retten til å kreve inn den skatten russerne hadde hatt rett til å kreve inn av sjøsamene på kysten fra Malangen til Varanger. Det ble inngått andre avtaler også, alle uten at Danmark-Norge fikk vite om det. Russerne skulle slutte å kreve inn skatt på Sørfjellet (det nåværende Finnmarksvidda). Norge og Sverige skulle skulle overta denne retten. Når russerne hadde gitt fra seg retten til å kreve inn skatt på kysten, så svenskene på det som om områdene tilhørte dem.

Det var på Gustav Vasas tid, da Sverige gikk ut av Kalmarunionen og Norge og Danmark ble igjen alene, at svenskene begynte den agressive politikken for å få kontroll over områdene fra og med Tysfjor og nordover.

Svenskene utvider Etter at denne avtalen hadde blitt inngått, gikk de i gang med å utvikle svensk næringsliv i områdene, gode kommunikasjoner, kirkesogn og militære støttepunkter, i tillegg hadde de beskatningen.

Den svenskbygde kirka i Kautokeino, fikk stå der frem til brenninga. – Foto: Arthur de Campell Brooke «A Winter in Lapland and Sweden», London 1927, via Øystein Bottolfsen «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Vadsø 1990.

Da den svenske kong Karl IX i 1607 til sine titler hadde føyd «de lappars i Nordlanden konung» og innsatt en statholder over Lappmarken og Finnmark, tilspisset konflikten seg. Det var da kong Christian IV via omveier i 1595, via et nytt kart over området, hadde fått vite om det nye som hadde kommet i stand, at han bestemte seg. Han var ung og entusiastisk, 22 år gammel og gikk i gang med å få rustet ut skip for å kunne dra nordover.

Kong Christian IV til Finnmark – Etter fire å var han klar. Han la ut fra København på en tre måneder lang seilas med åtte krigsskip. Han skulle markere at i nord tilhørte landet den dansk-norske kronen, og selv ta det i øyensyn. Sommeren 1599 gikk han i land der kong Håkon V Magnus hadde latt bygge en kirke i 1307, og ei festning. Tida gikk, og kongen hadde markert hvor Danmark-Norges grense mot nord gikk, men ut over det skjedde det ikke så mye.

Løsning på krisen Løsningen på konflikten kom med det store slaget nær Kalmar i 1611, gjerne kalt Kalmarkrigen. Da hadde Danmark-Norge gått til krig mot Sverige på grunn av at Sverige prøvde å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland, men også på grunn av stridighetene om Lappmarken, det indre av Finmarka.

Finnmark blir norsk land

Danmark-Norge hadde, blant annet ved Christian IV’s innsats, gjort kystlandet helt opp til og med Varanger til norsk land. Først hadde Sverige i 1595 inngått avtalen med Russerne om kystområdene i nord. Russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten. Deretter hadde Christian IV gjennom en krig frigjort de samme kystområdene fra Sverige, i 1613.

Da hadde Sverige og Russland holdt en krig i gang mer eller mindre i 20 år. Da Sverige gikk seirende ut, fikk landet, ved fredsforhandlingene i 1595, overdratt retten til å kreve inn den skatten russerne skulle hatt av sjøsamene langs kysten fra Varanger og ned til Malangen.

Denne fredsvtalen fikk myndighetene i København ikke vite noe om. Først da et kart viste at kysten fra Varanger til Tysfjord var merket opp som svensk, kom det frem hva som hadde skjedd.

Uten at Danmark-Norges konge i København hadde fått kjennskap til det, hadde Sverige og Russland også blitt enige om at russerne skulle overlate sin del av skatteinnkrevingen i de indre områdene av Lappmarken til svenskene. Hit hadde Danmark-Norge, Russland og Sverige frem til da, alle de tre landene sendt sine skatteinnkrevere.

Etter at myndighetene i Danmark-Norge hadde fått vite om fredsavtalen som hadde blitt inngått mellom Russland og Sverige det året, begynte man å forberede tiltak for å stoppe den svenske ekspansjonen.

Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), var ung den gang, og svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka og festninga fra 1307.

Etter at kong Christian IV og hans følge hadde kommet tilbake til København, gikk tida, og det så ikke ut til å bli gjort noe mer.

Den nye kongen i Sverige, fra 1607, Karl IX, hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger.

Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.

Det Sverige da måtte gi fra seg, var Vardøhus len og retten til å kreve inn skatt av sjøsamene mellom Varanger og Tyssfjord. De indre områdene ble som før, Dannmark-Norge og Sverige fortsatte skatteinkrevingen i fellesområdene sør for den lange kyststrekninga oppe i nord.

Så fra 1613 av har Finnmarkskysten vært norsk land.

«Kart til Finmarken» i boka «Finmarken, samlinger til Finmarkens historie» fra 1868, av Aksel Magnus.

Lappmarken – Landområdene innenfor var fortsatt et fellesområde der både Dannmark-Norge og Sverige krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter.

Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også Russland hadde gjort tidligere.

Den store nordiske krig

Krigen som blir betegnet som «Den store nordiske krig» begynte i 1709. Det var en krig større enn som så, men da Danmark-Norge satte i gang sin del av denne store krigen – en krig mot Sverige, var striden om fellesområdene i nord en viktig begrunnelse.

Ved krigens slutt i 1720, ble Danmark-Norge og Sverige enige om at grensen i fellesområdene i nord nå skulle trekkes opp. Det var snarere sagt og skrevet enn gjennomført, for det tok sin tid før man kom i gang.

Grensedraginga I 1734 kom man til enighet om å gå i gang. Det kom så langt at man ble enige om at hele grenseområdet mellom Norge og Sverige skulle gåes opp. På norsk side ble det sendt folk, og det samme skjedde på svensk side. I Norge begynte man ved Røros. Man fulgte fjellryggen som var vannskillet så langt det var markant, til det flatet seg ut til den store vidda, et skille «som var den gamle og riktige grensa mellom rikene». Tre år tok deg før nordmennene som gikk på den norske sida av Kjølen kom så langt nord at vannskillet tok slutt.

Grensen i Finnmark Hvordan skulle man da kunne komme til enighet om hvor grensen skulle gå? De norske utsendingene, med major Peter Schnitler i spissen, hadde fått ansvaret for undersøkelsene også i den nordligste delen av landet. Man fant frem til de høyeste toppene i innlandet og prøvde å trekke linjer mellom dem. Det var samene som kjente områdene, og noen av de eldste blant dem ble tatt med på råd.

Det at reintrekkene gikk ut til kysten om våren, og innover til viddene om høsten, ble avgjørende. Områdene som i dag utgjør Karasjok og Kautokeino kommuner kom man til enighet om. Det skulle bli norsk land, nettopp på grunn av reintrekkene. Områdene rundt den veldige Enaresjøen, der samene ikke fulgte reinflokkene til kysten, ble det ikke. De ble svenske.

Under forhandlingene mellom Norge og Sverige da, i 1751, kom man frem til en grenseavtale som har stått fast siden.

Skoltesamenes områder stod igjen da grensen så langt hadde blitt trukket opp, det var fellesområdene Neiden, Pasvik og Petsjenga. Her ble skoltesamene både av Danmark-Norge og Russland avkrevd skatt. Man hadde kontaktet russerne flere ganger å få få trukket opp en grense. Det ble gjort gjentatte forsøk, men av forskjellige årsaker lot det seg ikke gjøre. En av dem var russernes ønsket om å la områdene ligge uten grense.

Russland ble ny nabo da Finland som hadde vært en del av Sverige i mer enn 700 år, frem til 1809, da Russland hadde gått seirende ut av en ny krig med Sverige. Da Russland nå hadde kommet som nabo der Sverige hadde vært det før, fant Danmark-Norge tida inne til å sende en henvendelse til regjeringa i Sankt Petersburg. Enda en gang kom de med ønske om å få gått opp en grense i fellesdistriktene. Det første ikke frem. Den nye kongen i Sverige, kong Karl Johan, sendte i 1816 en ny henvendelse. Heller ikke den førte frem. Først i 1823 kom det en positiv respons fra Russland. Det førte til at det kom i stand grenseforhandliger, og i 1826 kom grensetraktaten mellom Norge og Russland i stand. Da hadde Russland også anerkjent den grenseavtalen som Danmark-Norge hadde inngått med Sverige ved grenseavtalen i 1751.

Teksten på kartet, er gjengitt i kursiv:

«Nord for Malangen rådde nordmennene over kystlandet og gjorde dessuten krav på Kola. Men det indre land var norsk-russisk (siden også svensk) fellesområde. Inntil 1613 gjorde Sverige krav på Finnmarkskysten også. Etter freden i København (1660) ble den norsk-svenske grensen nøyaktig fastlgt mellom Bohuslene og Smålenene (Østfold). Videre nordover ble den bestemt i 1751, fram til Golmisoaive i Øst-Finnmark. her var det norsk-russisk fellesområde, som ble delt i 1826.»

Grenseoppgang 1734

Den store nordiske krig begynte i 1709. Det var en krig større enn som så, men da Danmark-Norge satte i gang sin del av denne store krigen – en krig mot Sverige, var striden om fellesområdene i nord en viktig begrunnelse.

Under forhandlingene mellom Norge og Sverige da, i 1751, kom man frem til en grenseavtale som har stått fast siden.

«Fra eldgammel tid gikk grensen langs «kjølene» dvs. høydedragene, inntil Malangen (el. Lyngen)», kan vi lese av teksten på kartet.

Teksten på kartet, er gjengitt i kursiv:

Grensen mot Russland

I 1826 ble grensen mot Russland trukket opp. Etter at russerne trakk seg ut av Finnmark etter krigen, hadde den tidligere naboen i øst, Finland, blitt borte som nærmeste nabo i øst. Norge hadde i stedet fått Sovjetunionen der.

Nå var det slutt på den tida da det bare var å dra over grensen, uten visum og uten dokumenter av noe slag.

Norsk-sovjetisk grensekommisjon

En felles norsk-sovjetisk grensekommisjon ble opprettet og i 1947 begynte man arbeidet med å gå opp igjen den 196 kilometer lange grensen.

Da arbeidet denne kommisjonen hadde utført var ferdig året, kom man frem til en avtale i 1949 om reguleringa av forholdene på grensen. Dernest ble det opprettet et grensekommisariat, med en egen grensekommisær.

Grensekommisariatet

Grensekommisariatets oppgave ble å føre tilsyn med at de avtalene man kom frem til i 1949 blir overholdt. Den første grensekommisæren ble oberst Audun Magnus, en mann godt kjent i områdene.

Det ble opprettet en militær grensevakt, og forsvarsministeren kom på inskpeksjon høsten 1947. I forbindelse med krisa i Tsjekoslovakia i 1948, ble det utplassert en enhet med 18 mann fra utrykningspolitiet for ytterligere å sikre grensen.

Garnisonen i Sør-Varanger

Forsvarsdepartementet bestemte samtidig, det var i 1947, at avdelingen som hadde blitt satt inn skulle få betegnelsen «Garnisonen i Sør-Varanger». Høybuktmoen valgt som område for forlegning av mannskapet, og arbeidet med å bygge en permanent kaserne ble satt i gang i 1949.

Det samme året, i 1949, gikk Norge med i Nato, og grenseområdene i nord hadde blitt det området der Nato lå nærmest Sovjetunionen.

Publisert 2021.05.30 – Oppdatert tirsdag 12. august 2025med kilder

Benedictow, Ole Jørgen (1995) Veier til vår tid, Norges- og verdens historie før 1850, Universitetsforlagets historieverk for den videregående skolen, Universitetsforlaget, Oslo
Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
Braseth, Leif (2014) Samer sør for midnattssola Sørsamenes historie, kultur og levemåte, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Oslo
Hansen, Lars Ivar (2004) Samenes historie fram til 1750, J.W.Cappelens Forlag as, Oslo
Hirsti, Reidar (1979) «Samene i går og i dag», i boken Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Libæk, Ivar (2008) Historie Vg 3, Påbygging, Cappelen Damm AS, Oslo
Lillehammer, Arnvid (1994) Aschehougs Norgeshistorie, Oslo
Moseng, Ole Georg m.fl. (2003) Norsk historie 750-1814, Universitetsforlaget, Oslo
Niemi, Eniar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i boken Finnmark, under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Renfrew, Colin (1992) Den indoeuropeiske gåte Arkeologi og språk, Pax Forlag, Oslo
Ruong, Israel og Nesheim, Asbjørn (1966) Arktiske folk, Fabritius & sønners forlag, Oslo
Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmaken», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930
Stenersen, Øyvind (2016) Norges historie, Cappelen Damm, Oslo
Thorsnes, Geir (2025) Tromsø, i Store norske leksikon
Waage, Peter Normann (1993) Jeg, vi og de andre Om nasjoner og nasjonalisme i Europa, J.W.Cappelens forlag A/S, Oslo
Wikipedia 2019.07.22, om Komsakulturen

NRK TV 2018

Samenes tid, en svensk dokumentarserie i tre deler, med en historie som strekker seg over to tusen år, sendt i NRK fjernsyn i 2018

FINNMARK I HISTORIEN