På haiketur fra Øystese til Oslo 

Den første gangen æ kom tel Oslo, va æ enogtyve år. Det va en søttendemaisøndag, og det va i 1972. Æ kom haikanes fra Øystese over Haukeligrend, først med en trailer fra Kinsarvik til Vinje og etter det med ulike bila videre. Noka av det første æ la merke tel, va alle uteliggeran som lå strødd på plænan rundt trafikkmaskinan, antakelig va det i strøket rundt Grønland.

Koffør kom æ tel Oslo den gangen? Det va helt telfeldig at æ fant på at æ skulle fære ut på haiketur, og at æ kanskje skulle klare å komme mæ helt tel Oslo. Det va den seistende mai og lørdag og æ kom plutselig på at æ ville finne på nokka anna enn å være i Øystese (bildet). Æ gjorde mæ klar og gikk ut og stilte mæ opp langs veien.

Ungdomshuset i Øystese – Foto: Terje Cock Svane

På fergekaia i Kvanndal kom æ i snakk med en fra Bergen som va på min alder. Han hadde også tænkt sæ tel Oslo. Vi fikk haik med en trailer som skulle ganske langt, og vi blei med den i omtrent åtte tima.

Da vi førlot bilen, va det blidd natt og vi va kommen dit kor sjåføren bodde. Det første vi tenkte på va antakelig å finne oss en plass å sove. Vi kom tel Distriktshøyskolen i Telemark og gikk inn der. Av en eller anna grunn blei det tel at vi kom inn i peisestua eller nokka lignanes, og der hadde det vært fæst. På boran stod det ølflaske og glass og askebegra fulle med sneipa og fyrstikke.

Her la vi oss tel å sove, i kvær våres sofa. Siden det va vår og varmt, sov vi godt og våkna forholdsvis tidlig på formiddagen. Det va den 17.mai, og vi va selvsagt prega av det, i alle fall va æ det.

Vi haika videre, og skifta bila på førskjellige plassa. Nån ganga gikk vi ut av bilan i et eller anna bysentrum, andre ganga gjorde vi det ute på landeveien. Vi så festklæde folk og æ glæda mæ tel å komme tel Oslo, før første gang.

Æ huske at sjåføren i den siste bilen vi var med førtælte at vi kunne se Sandefjord ute tel høyre. Den sjåføren måtte ha vært rasist, har æ tenkt mange ganga siden, før han sa at det blei mindreværdige unga vest en mann og ei dama av førskjellige rasa gifta sæ og fikk unga. Æ trudde på han, længe.

Det gikk længe, huske æ at æ syntes, før vi kom tel Oslo. Da vi endelig kom dit, va sola bynt å gå ned, og det va blidd langt på dag. Vi så at det va festklædde folk i gatan her også, men nokka søttendemaitog så vi ikke.

Det endte med at vi gikk på fæst i Misjonssalen. Det va noka æ va kjent med, og det va det beste æ kunne finne på, ukjent som æ va i Oslo. I Misjonssalen traff vi en soldat som vi kom i snakk med. Det viste sæ at han va fra Nordheimsund og at vi hadde mange felles kjente. Han gikk på befalskolen og skulle bli politimann. Da vi førtælte han i kass ærend vi va i Oslo, og at vi ikke veste kor vi skulle sove om natta, fikk vi vite at han skulle overnatte på Fjellhaug bibelskole. Der kunne vi også overnatte på madrassa før fem krone natta. Vi blei med han dit.

Han hadde sovpose og sov sikkert godt. Det hadde ikke vi, så vi måtte sove sånn som vi hadde gjort i peisestua på Distriktshøyskolen i Bø i Telemark. Æ fraus, så æ røyste mæ opp og lukte vinduet. Ei stund etterpå stod han fra Norheimsund opp og åpna vinduet. Så gjorde æ det samme, bortsett fra at æ lukte det. Ætter ei stund stod han så opp igjæn og åpna det. Kæm av oss som ga sæ huske æ ikke.

Vi kom oss tel slutt gjænnom natta, stod opp og gikk ut. Det va blidd mandag morra. Lyst og fint va det ute og vi traska nedover mot sentrum. Vi kom førbi Grønnland. Her så vi at dem holdt på å rive den gule murbygninga som æ førsto hadde vært Kjøtthallen.

Ut over dagen begynte det å rægne. Klokka fire omtrent stod æ utenfør Vestbanen å venta på han som æ va i lag med fra Bergen. Vi hadde avtalt å møtes der, etter at vi hadde gådd litt før oss sjøl, men han kom ikke. Dermed stilte æ mæ opp før å haike aleina. Våt va æ, og mørkt blei det, men æ fikk haik, først bare tel Høvik, så derifra tel Hønefoss. Han som stoppa og tok mæ med derfra, trudde æ va soldat, sa han, og la tel at han ikke hadde kommet tel å stoppe om det ikke va derfør.

I løpet av turen til Hønefoss fikk æ vite at mannen va fra Kirkenes, og at han hadde symaskinførrætning. Vel fræmme i Hønefoss stoppa vi utfør symaskinbutikken. Klokka va da blidd ti på kvelden, trur æ, da æ takka før mæ. Inn gikk han, og videre gikk æ, i god tru. Det æ trudde, va at det skulle være lætt å få haik, men der tok æ feil.

Æ hadde stilt mæ opp på sida av veien litt utfør byen, i retning mot Øystese og stådd dær ei stund da det kom en bil med en ung mann og ei ung dame på min alder. Med dem fikk æ være, så langt dem skulle. Jenta betrudde mæ at ho syntes det va artig å høre dialekten min som ho syntes va så fin. Det va ikke så langt dem skulle, bare hjem, og det va på en gård ute på landsbygda.

Her va det flatt og fint og mange nypløyde jorde. Da det ikke kom nån bila, gikk æ telbake tel Hønefoss. Æ fant ut at det beste va å prøve å slå i hjæl tida med å gå runt i byen tel det blei morra. Æ gikk å æ gikk. Av og tel møtte æ politibilen. Politimannen så på mæ og æ så på han. Sånn gikk natta, med litt småregn og byvandring og kiking i butikvinduan. Politibilen med politimannen møtte æ mange ganga på førskjellige plassa rundt omkring i byen. Han så stadig på mæ, og æ så på han. At han trudde at æ kanskje va en tjyv, va æ sikker på.

Neste morra begynte æ å gå ut fra Hønefoss igjen, i den rætninga som æ veste at bilan som skulle tel Bergen kjørte. Klokka fem fikk æ haik. Da va det en stor trailer som skulle tel Bergen som stoppa. Æ va trøtt, så æ satt og sov, hele veien. At det va uhøflig, det førsto æ, men æ klarte ikke å holde mæ våken. Sjåføren ville helt sikkert ha sælskap, men fikk det ikke. Æ trur han blei litt sur, sjøl om han ikke sa nokka.

Klokka fem om ættermiddagen va vi fræmme, og æ gikk av. Da æ kom på skolen næste dag, va det blidd tirsdag, og æ førstod at dem æ kjente hadde lurt på kor det va blidd av mæ. Av Alf, som æ brukte å være sammen med, fikk æ vite at han hadde vært å spurt dem æ bodde hos kor æ va. Dæm hadde vært like uvitanes som han va. Lærarn spurte kor æ hadde vært, og æ førtælte det. Han ba ikke om melding, som han egentlig skulle ha gjort, men æ va i gang med innspurten på det siste året i Øystese, så da va det ikke længer så viktig at æ ga han det skriftlig. Den 5. juli skulle æ møte i militære, og så skulle æ en liten tur tel Honningsvåg først, men det e ei anna historie.

Skrevet i Bergen våren 1999 – Publisert her 2021.11.23 – 09.41