Kapitlet & Artiklene & Bildene

Langs Finnmarkskysten kan det ha bodd folk under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for omkring 8.500 år siden, er historikeren Einar Niemi inne på. Han skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever lengst nord, dem vi i dag betegner som inuitter.

Nå som vi vet at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, Niemi hatt rett i det han skrev allerede i 1970 (1).

Under istida ellers

Iskanten i Sør-Varanger lå ikke mer enn 6 mil unna boplassene, blir det sagt. Man regner også med at en av plantene som vi i Norge bare finner i høyfjellet på Magerøya, i alle fall har funnet, 150 meter over havflata, har vokst og trivdes her gjennom istida. Det er purpurkarse, den kan bli opp mot ti centimeter høy og er også å finne på Svalbard.

Jegere og samlere

Før man begynte med husdyrhold, streifet mennesker rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det  siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Europa, gjerne betegnet som Fennoskandia. Etter at det ble vanlig å dyrke jorda, ble man mer bofaste.

Så her har det i lange tider har bodd folk med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1200-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, det var ingen landegrenser. Samene var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin egen religion, og med det mest av alt samiske, joiken og sin levemåte som nomader fått utvikle seg videre uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

En samisk kultur

Oppe i nord der midnattsola skinner sommeren igjennom, på samme måte som sør for den samme sola som skinner året igjennom, har det utviklet seg en egen kultur allerede for to til tre tusen år siden, blir vi fortalt. Vi kan også lese at man, før det ble vanlig med husdyrhold, streifet rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn Den skandinaviske halvøya.

Slik har det siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Skandinavia, gjerne betegnet som Fennoskandia. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusenårene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sápmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Den samiske befolkninga var ikke stor. Man har anslått tallet på samer til å ha vært omkring 3000 da finnmarkskysten på 1200-tallet begynte å bli befolket i større utstrekning utenfra enn tidligere.

Vardøhus len

Der hedningene bor

Kirka i Vardø kom i 1309. Bygginga av ei kirke i Vardø og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. Kirka og festninga skulle markere Norges grense mot øst, og ble lenge utgangspunkt for fogden når han gikk innover Kola på skatteinnkreving av samene der. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems amt, og hadde blitt så viktig, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å ta del da kirka skulle bli innviet.

Lappmarken

Lappmarken var et fellesområde der både Dannmark-Norge, Sverige og Russland krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter. Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også russerne hadde gjort tidligere.

Danmark-Norge hadde gjort kystlandet opp til og med Varanger til norsk land, blant annet ved Christian IV’s innsats. Først hadde Sverige i 1595 inngått avtalen med Russerne om kystområdene i nord. Russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten. Deretter hadde Christian IV gjennom en krig frigjort de samme kystområdene fra Sverige, i 1613. Da hadde Sverige og Russland holdt en krig i gang mer eller mindre i 20 år. Da Sverige gikk seirende ut, fikk landet, ved fredsforhandlingene i 1595, overdratt retten til å kreve inn den skatten russerne skulle hatt av sjøsamene langs kysten fra Varanger og ned til Malangen.

Denne fredsvtalen fikk myndighetene i København ikke vite noe om. Først da et kart viste at kysten fra Varanger til Tysfjord var merket opp som svensk, kom det frem hva som hadde skjedd. Uten at Danmark-Norges konge i København hadde fått kjennskap til det, hadde Sverige og Russland også blitt enige om at russerne skulle overlate sin del av skatteinnkrevingen i de indre områdene av Lappmarken til svenskene. Hit hadde Danmark-Norge, Russland og Sverige frem til da, alle de tre landene sendt sine skatteinnkrevere. Etter at myndighetene i Danmark-Norge hadde fått vite om fredsavtalen som hadde blitt inngått mellom Russland og Sverige det året, begynte man å forberede tiltak for å stoppe den svenske ekspansjonen.

Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), var ung den gang, og svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka og festninga fra 1307.

Etter at kong Christian IV og hans følge hadde kommet tilbake til København, gikk tida, og det så ikke ut til å bli gjort noe mer.

Den nye kongen i Sverige, fra 1607, Karl IX, hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger.

Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595. Det Sverige da måtte gi fra seg, var Vardøhus len og retten til å kreve inn skatt av sjøsamene mellom Varanger og Tyssfjord. De indre områdene ble som før, Dannmark-Norge og Sverige fortsatte skatteinkrevingen i fellesområdene sør for den lange kyststrekninga oppe i nord. Så fra 1613 av har Finnmarkskysten vært norsk land.

Kart over Finmarken 1868

Kartvover Finnmark, fra Chr. A. Wulfsberg / Nasjonalbiblioteket

Etter det som blir omtalt som Den store nordiske krig, hadde det kommet en ny avtale med Sverige. Grensen mellom Sverige og Norge skulle bli gått opp. Svensker og nordmenn gikk langs vannskillet, fra Røros og nordover. Da de kom til områdene som skulle bli Finnmark, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes opp slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk. Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land. Det som da stod igjen, var grenseimrådene mot Russland. Først i 1826 ble grensen gått opp her.  Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Fennoskandie har blitt brukt om de store, tynt befolkede nordområdene som vi ser på  et kart fra Historisk Scheepvaart Museum, Amsterdam

Helt til de østligste områdene på Kola, ja, helt ut de østligste områdene på Kolakysten til de vestligste delene, og innerst i Kvitsjøen, sendte komgen o Køvenhavn sine utsendinger for å kreve inn skatt av samene.

Ennå et tynt befolket område

Den nåværende bosettinga ut på Finnmarkskysten begynte på 1200-tallet.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Kjelvik herred før det ble Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Honningsvåg har, siden kirka ble bygd her i 1885, vært sentrum i en kystkommune, der det i følge Einar Richter Hansen blir antatt at den nåværende norske befolkninga har sine røtter fra 12-1300-tallet.

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Finnmǫrk som vi ser på kartet under, var betegnelsen på landområdet nord og øst for Hålogaland. Området strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya og områder innerst i Kandalaksafjorden (2).

Om betegnelsen Finnmark, kan vi i Store norske leksikon under Finnmark, lese at «Finnmǫrk ble i gammelnorsk tid brukt uten fast geografisk avgrensing om et større område. Finnmork hadde da trolig en mer allmenn betydning som ‘ubygde fjell- og skogstrekninger der samer bodde.» (4).

Finnmǫrk var den norrøne befolkningas navn på de store områdene i Norden som ble ansett å ligge utenfor deres hjemområder, og der det i all hovedsak bodde samer. På kartet finner vi både Finnmǫrk,  Magerey (Makaravjo), Geirsver og Vargøy (Vardø), men også Terfinland (Kola), og Gandvik (Kandalaksafjorden).

Den første kirka som kom det nærmeste området, var den som ble satt opp så langt nord som i Tromsø, i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Hedningene var de omtrent tre tusen samene som ennå var i flertall der.

Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Lappmarken var et fellesområde der både Dannmark-Norge, Sverige og Russland krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter.

Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også russerne hadde gjort tidligere.ussland. Først i 1826 ble grensen gått opp her. Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Union med Sverige

Norge hadde kommet i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod, et fyrstedømme med interesser i Finnmarka å ta vare på.

Kong Håkon V Magnus bygde kirke i Vardø

Kong Håkon V Magnus fikk bygd ei kirke i Vardø allerede i 1307, og i tida deromkring ei festning. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det også en norsk kirkemann, erkebiskop Jørund av Nidaros, som kom til Vardø for å innvie kirken. Så viktig hadde denne kirken og dette området blitt.

Sverige i krig med Russland

Sverige hadde ført stadige kriger mot fyrstedømmet i øst, og flere kom det. Allerede året etter, i 1320, ble det krig igjen mellom Sverige og Novgorod, og det medvirket til at Norge ble innviklet i stridighetene.

Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen.

Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

Fredslutning etter seks år med krig

Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte landet så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.  Fredstraktaten var fordelaktig for Norge, men også en innrømmelse.

Representanten for staten Novgorod og den norske sendemannen hadde blitt enige om å respektere de gamle grensene slik de hadde vært. Dermed hadde Novgorod på Russlands vegne anerkjent Finnmark som norsk land. og at den norske oppfatningen om av hvordan grensene hadde vært, skulle gjelde.

Det var etter at russere og karelere i mer enn hundre år hadde ført flere harde angrep mot de nye bosettinger i Finnmark, bosettinger de var imot fordi de mente at de kom på deres landområder.

Hvor grensene hadde gått, ble det ikke sagt noe om, antakelig fordi utsendingene var usikre på dem, men også fordi både nordmenn og karelere stadig hadde utvidet områdene der de krevde inn skatt fra befolkningene. Det hadde nordmennene gjort på Kola, og russere og karelere i Finnmark.

Så en årsak kan være, slik Oscar Albert Johnsen uttrykk for det, at man ikke var interessert i fastsette noen grense, ikke ennå. Da fredstraktaten ble undertegnet, ble samene i hele Finnmark og i deler av Troms skattlagt av russerne. Det hadde blitt en sedvane man ikke ville oppheve.

De norske utsendingene fikk derimot høre at ansvaret skulle bli overlatt til Gud og Norges konge, og det var en forutsetning at de senere skulle bli gått opp.

Da så nordmennene gjorde som de fikk rett til, nøyde de seg med å trekke opp skattegrenser. Det endte med skattegrensene ble så ulike at de overlappet hverandre. Resultatet ble store fellesdistrikt der begge land for fremtida var berettiget til å kreve inn skatt.

Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.

Men freden varte ikke lenge

Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Novgorod varte ikke lenge. Allerede etter ti år hadde det kommmet til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med.

Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år. Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og  russere inn over landsdelene i nord og herjet helt ned til Bjarkøy.

Det samme skjedde i 1385. Novgorod/Russerne (?) hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og folk fra Novgorod/russere (?) kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.

Finnmarks befolkning øker

Som kjent ble fisken i Nord-Norge en mer etterspurt vare på 1200-tallet, og folk fra Hålogalend flyttet nordover, også til Finmarka. Norske myndigheter regnet Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkningen der. Det ble etter hvert  vanskeligere for nordmennene å få krevd inn skatt der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, slik nordmenn som kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, kom inn på deres områder.

Gjengjeldelsesaksjon inn på karelernes område

Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420.

På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finmake, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn.

I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen

Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge.

De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler.

Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep fra karelerne, og hevntokt inn i Russland

I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen.

Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger».

Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Det blir slutt på angrepene

Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap.

Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen.

Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Årsaken

Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet  koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der.

De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536.

Bosettingen  hadde hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

I 200 år varte grensestridighetene med Russland.

Finmarkens len

Norge var lenge inndelt i len, der hvert len hadde sin lensmann, eller lensbefalingsmann. Denne hadde ansvaret for å bestyre lenet på vegne av kongen i København. Lensbefalingsmannen i Finnmark, som i den tida gikk under betegnelsen Vardøhus len, holdt til – som navnet antyder – i Vardø, på Vardøhus festning.

Det nærmeste lenet, Nordlandenes len, strakte seg opp mot gransen til Vardøhus len, og bestod blant annet av Senjen fogderi og Tromsø fogderi, avmerket med ulike grønnfarger.

Kart fra Cappelens historiske atlas, Redigert av Kåre Valle, J. W. Cappelens Forlag a.s, Oslo 1994

Lensbefalingsmannen 

på Vardøhus, hadde som alle lensmenn, både sivilt og militært ansvar. Det innebar at han både skulle ha oversikt over kongens lover, og håndheve dem i sitt len. Han satt med påtalemyndigheten og var samtidig den som skulle sørge for at den ble straffet som hadde forbrutt seg.

Lensbefalingsmannen på Vardøhus skulle, som alle lensbefalingsmenn i riket, forvalte lenet på en god måte. Han hadde pålegg om å stelle seg god med allmuen, og 

skulle oppholde seg i sitt len hele året, og kunne ikke forlate det. I tillegg til det å sørge for at allmuen oveholdt lovene, var det lenshbefalingsmannens oppgave å sørge for at skatter og avgifter ble krevd inn.

Siden Vardøhus len også var tiltenkt å være hovedbastion mot angrep utenfra, hadde lensherren ved Vardøhus len også ansvar for å holde øye med russerne så de ikke skulle ta seg til rette.

Ny lensherre til Vardøhus len

I 1597 kom det ny lensherren til Vardøhus len. Den nye lensbefalingsmannen, adelsmannen Hans Olufsen fikk sitt forleningsbrev fra kongen i København, den gang da Christian IV var Danmark-Norges konge.

Hans Olufsen, skulle få en årlig lønn på 300 riksdaler, står det i det brevet han fikk fra kongen. Han skulle dessuten ha rett til lønn for tre drenger, og de igjen skulle ha dekket utgiftene sine til bekledning. Samtidig skulle han få dekket nødvendige utgiftene til arbeidshjelp for å holde festningsområdet i god stand. 

Hans Olufsen måtte føre regnskap over alle utgifter og inntekter. Det som ble til overs når utgiftene var trukket fra, måtte han betale inn til kongen i København.

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarkene, til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Fisk, den viktige handelsvaren

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare.

Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.

Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Mennesker i nord

Langs Kolakysten, og langs kysten av Finnmark og Troms har det vært land som ikke var dekket av is. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at det har bodd mennesker her under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for 8.000 år siden.

Einar Niemi skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever enkelte steder i Arktis nå. Jeg da på eskimoene, og folk i det nordlige Russland, gjerne dem vi kaller samojeder.

Iskanten i Sør-Varanger lå bare 6 mil unna boplassene, blir det sagt, men dvergbjørk var det nok. Man regner også med at visse planter som bare finnes ytterst på Finnmarkskysten og på Svalbard, har vokst og trivdes er, som … oppe på Magerøya.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkelt, så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Monopolhandelen

Lensherren Hans Olufsen hadde kommet som lensmann eller lensbefalingsmann i Vardøhus len i 1597. Lenge etter at han hadde avsluttet sin tjeneste, ja, flere ti-år etter, i 1680, ble Vardøhus len forpaktet bort til kjøpmenn i Bergen, altså til Hanseatene. Det skjedde på den måten at all handel i lenet nå ble forpaktet bort til kjøpmenn i Bergen.

Som kompensasjon, skulle staten ha en årlig avgift, og hver fisker i Vardøhus len skulle være bundet til sin fiskekjøper. Til gjengjeld skulle kjøpmannen være forpliktet til å skaffe fiskeren det nødvendige utstyr til fisket.

Fra 1729 og frem til finnmarkshandelen ble frigitt i 1789, hadde et handelskompani i København alle rettighetene på handel i lenet 1).

Fra Vardøhus len til Finmarkens amt

Ser vi godt etter på kartet, finner vi navnet Malangen, ute ved kysten i nordenden av Senjen fogderi. På kartet står det at «Fra eldgammel tid gikk grensen langs “kjølene” dvs. høydedragene , inntil Malangen (el. Lyngen).»Nordenfor, står det, rådde nordmennene over kystlandet og gjorde dessuten krav på Kola.

Administrasjonskart for Nord-Norge 1660.

Det indre landområdet, ser vi, og går det fram av teksten, var norsk-russisk (siden også svensk) fellesområde.

Norge blir inndelt i tolv amt, herav fire hovedamt i 1671. Vardøhus len fikk navnet Vardøhus amt og ble lagt under Trondhjems stiftsamt.

Kystlandet opp til og med Varanger

Danmark-Norge hadde gjort kystlandet opp til og med Varanger til norsk land, blant annet ved Christian IV’s innsats. Først hadde Sverige i 1595 inngått avtalen med Russerne om kystområdene i nord. Russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten. Deretter hadde Christian IV gjennom en krig frigjort de samme kystområdene fra Sverige, i 1613.

Da hadde Sverige og Russland holdt en krig i gang mer eller mindre i 20 år. Da Sverige gikk seirende ut, fikk landet, ved fredsforhandlingene i 1595, overdratt retten til å kreve inn den skatten russerne skulle hatt av sjøsamene langs kysten fra Varanger og ned til Malangen.

Denne fredsvtalen fikk myndighetene i København ikke vite noe om. Først da et kart viste at kysten fra Varanger til Tysfjord var merket opp som svensk, kom det frem hva som hadde skjedd.

Uten at Danmark-Norges konge i København hadde fått kjennskap til det, hadde Sverige og Russland også blitt enige om at russerne skulle overlate sin del av skatteinnkrevingen i de indre områdene av Lappmarken til svenskene. Hit hadde Danmark-Norge, Russland og Sverige frem til da, alle de tre landene sendt sine skatteinnkrevere.

Etter at myndighetene i Danmark-Norge hadde fått vite om fredsavtalen som hadde blitt inngått mellom Russland og Sverige det året, begynte man å forberede tiltak for å stoppe den svenske ekspansjonen.

Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), var ung den gang, og svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka og festninga fra 1307.

Etter at kong Christian IV og hans følge hadde kommet tilbake til København, gikk tida, og det så ikke ut til å bli gjort noe mer.

Den nye kongen i Sverige, fra 1607, Karl IX, hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger.

Krigene

Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.

Det Sverige da måtte gi fra seg, var Vardøhus len og retten til å kreve inn skatt av sjøsamene mellom Varanger og Tyssfjord. De indre områdene ble som før, Dannmark-Norge og Sverige fortsatte skatteinkrevingen i fellesområdene sør for den lange kyststrekninga oppe i nord.

Så fra 1613 av har Finnmarkskysten vært norsk land.

Den store nordiske krigen, en krig utkjempet mellom 1700 og 1721 med flere Nord-Europeiske land, deriblant Danmark-Norge på den ene sida, mot Sverige på den andre. Da freden endelig kom, i 1721, var det over og slutt for Sverige som stormakt.

Grenseoppgangen mellom Norge og Sverige, ble avtalt og gjennomført, en avtale inngått som en del av sluttprosessen.

Svensker og nordmenn gikk langs vannskillet, som fra gammelt av har vært grensen mellon Norge og Sverige. De gikk fra Røros og nordover. Da de etter et par år kom til områdene der grensen i Finmarkens skulle trekkes opp, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk.

Så, i 1751 kom grensetraktaten mellom Norge og Sverige, en traktat som også omfattet grensen mellom Norge og Finland, siden Finland den gang var en delav Sverige. Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land.

Magerøyområdet 

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Nordkapp. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Sarnes i førkrigstida, med skolehuset lengst borte – Foto: Reinert Skoland

Allerede for 10.300 år siden, kan det ha bodd mennesker på Magerøya, er det mye som kan tyde på. De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

Historikeren, professor Einar Niemi, skrev i boken «Finnmark» som kom i 1979, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i havet, kanskje også i elver, sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. I følge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Etter hvert kom det flere kirker, som i Kjelvik på Magerøya. Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Kjøpsteder i Finnmark  

Hammerfest og Vardø fikk kjøpstadrettigheter i 1789, med de privilegiene det medgørte. De to byene fikk monopol på handelsvirksomhet, samtidig som myndighetene fikk bedre kontroll med eksport og import. Det som hadde med innkreving av skatter og avgifter ble på den måten enklere.

Vardø på et bilde fra i tida omkring 1900. Foto: Vardø Bokhandel / Nasjonalbiblioteket

Oppdatert 2025.06. 16 med kilder:

1. Askheim, Svein (2024) Finnmark, Store norske leksikon, der artikkelen sist ble oppdatert 20. februar 2024.
2. Auestad, Inge (1970) Norges fylker, Komunalforlaget, Oslo
3. Bagge, Sverre og Mykland, Knut (1982) Norge i dansketiden, Politikens Forlag A/S, København 1987
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
5. Johnsen, Oscar Albert (1923) Finmarkens politiske historie Traktatmessig fremstillet, Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad, Oslo
6. Moseng, Ole Georg m.fl. (2003) Norsk historie 750-1814 Universitetsforlaget
7. Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo
8. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg
9. Seljevold, Einar (1979) «Ved Norges grense mot øst» i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo
10. Thorsnæs, Geir og askheim Svein (2024) «Vardø» i Store norske leksikon 17. januar 2024
11. Viken, Øystein Lydik Idsø (2022) «Finnmarkshandelen» i Store norske norske leksikon

Noter

1. 1. Auestad s. 1
2. 2. Bagge / Mykland s. 193 og 1943.
3. 3. Viken 2022

HOME   BACK