Reiser i Norge

Jeg kom nordover med hurtigruta fra Bergen, til Florø, tidlig fredag morgen. Den hadde anløp så tidlig på morgenen at jeg i godværet fant ut at jeg like godt kunne rulle ut liggeunderlaget og soveposen i graset. Det ble en blund på et par tre timer, inne mellom noen busker. Ut på formiddagen tok jeg bussen innover i landet, jeg skulle til slektninger på avtalt besøk. Godværet fortsatte, og jeg ble der ei helg. Mandag formiddag gikk turen videre nordover, også nå med båt. Målet var Selje kloster.

Selje kloster, en sommerdag i 2012 – Foto: Terje Cock Svane

Hva historiebøkene forteller om Selje, og klostret der, vet vi alle litt om, men likevel, se her hva Reidar Astås skriver i boka «Kirke i vekst og virke. Allmenn norsk kirkehistorie»

1. Olav begynte kristningsverket sitt i Viken og dro langs kysten. Både på Østlandet og Vestlandet gikk det glatt. Der var kristendommen kjent fra før. På øya Moster der Olav hadde steget i land i Norge, holdt han ting med bønder fra Sør-Vestlandet. Bøndene gav etter for Olavs krav og tok imot kristendommen, og Olav bygde en kirke på Moster. Han bygde også en kirke på øya Selja, som ble det kirkelige sentret for Nord-Vestlandet.

2. I følge legenden skulle den irske kongsdatteren Sunniva ha drevet i land på øya Selja med et følge på tre skip i Håkon jarls dager. Håkon kom til Selja for å drive bort de fremmede som gjemte seg i en berghule. Der ble de begravd av et steinras, og alle omkom. På Olav Trygvasons tid gikk det rykter om at en lyssøyle stundom viste seg over øya. Olav dro da til Selja og fikk lagt Sunnivas legeme i et skrin. I berghulen bygde han en liten steinkirke som det står ruiner igjen av ennå. Sunniva ble snart lokalhelgen for Vestlandet.

3. Under de følgende kongene ble kirkens organisasjon og selvstendighet betydelig styrket. I Olav Kyrres regjeringstid (1067-1093) ble de tre første faste bispedømmer i Norge opprettet: Nidaros, Selja og Oslo.

Men jeg, på vei til Selja, klostret og berghula, hadde lyst til å gå i land i Måløy. Det er en by jeg hadde reist mangfoldige ganger forbi med Hurtigruta, og var nysgjerrig på. Det var da jeg som seksten- og syttenårig dekksgutt jobbet på Hurtigruta. Jeg hadde alltid vakt ved anløp, og kom meg ikke i land. Nå kunne jeg gå i land, og nå gikk jeg i land uten å kjenne et eneste menneske fra før, og ble der i to døgn. Det var siste stopp før Stadtlandet. Herfra gikk turen videre til bestemmelsesstedet Selja med Hurtigbåten, og fremme var den ved femtida på ettermiddagen. Det var i 2014, nærmere bestemt den 22. juli. Neste dag, i det sola hadde kommet høyt på himmelen, var skyssbåten klar og gikk ut til øya Selja der klostret ligger.

Opp trappa til klokketårnet, tok også jeg veien. Det hadde igjen blitt hengt opp ei klokke, ett tusen år etter eller så, og den fikk vi høre klangen av.

Publisert 2021.07.27 – Sist endret 2021.07.28

HOME