Kong Håkon V Magnus bygger kirke i Vardø

Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Ennå et tynt befolket område

Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Kjelvik herred før det ble Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Honningsvåg har, siden kirka ble bygd her i 1885, vært sentrum i en kystkommune, der det i følge Einar Richter Hansen blir antatt at den nåværende norske befolkninga har sine røtter fra 12-1300-tallet.

I 1250 hadde den første kirka Tromsø blitt satt opp, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Etter hvert kom det flere kirker, i Vardø i 1309. Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Hver av de tre maktene, Danmark-Norge, Sverige og Russland var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike. De rike fiskeriene utenfor kysten var også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Fisk, den viktige handelsvaren

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktige eksportvare.

Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.

Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Fisk, og fiskeriene

Som vi ser, var det de rike fiskeriene grunnlaget for at Finnmarkskysten, og etter hvert fjordene innenfor ble bosatt også av innflyttere sørfra.

Mennesker i nord

Langs Kolakysten, og langs kysten av Finnmark og Troms har det vært land som ikke var dekket av is. Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at det har bodd mennesker her under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for 8.000 år siden.

Einar Niemi skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever enkelte steder i Arktis nå. Jeg da på eskimoene, og folk i det nordlige Russland, gjerne dem vi kaller samojeder.

Iskanten i Sør-Varanger lå bare 6 mil unna boplassene, blir det sagt, men dvergbjørk var det nok. Man regner også med at visse planter som bare finnes ytterst på Finnmarkskysten og på Svalbard, har vokst og trivdes er, som … oppe på Magerøya.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkelt, så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

Landhevingen

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på Sarnes i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Publisert 2021.05.19 – Sist endret 2023.02.16

HOME