Kapitlene & Artiklene
Demokrati, enevelde og diktatur
1. Demokratiet – Da eneveldet i Danmark-Norge gikk mot slutten, var man fortsatt iembetstaten der vanlige arbeidsfolk, bønder og fiskere ble holdt utenfor. Embetsmenn som sakførere, prester, forretningsmenn og rikfolk hadde regnet med at de skulle få styre uforstyrret av småkårsfolk. Det som da gikk for seg, var i tida før den store industrialiseringa, så da det ble nokså frie valg, var det bønder og andre småkårsfolk som kom til makta, til forskrekelse for dem som styrte embetstaten.
De som hadde sittet med makten, måtte se at det ikke gikk så galt som de hadde trodd. Flertallet av dem som hadde stemmerett, gikk inn for at det skulle gå fint, så de valgte dyktige folk med tillit. Folk hadde lært å lese, folkehøgskolen og Grundtvig hadde beredt marken. Kong Christian hadde innført obligatorisk skolegang for alle barn i Danmark-Norge forlengst.
Så viste det seg at det gikk som det alminnelige folk hadde regnet med. Det som hadde begynt i Danmark, det fortsatte i Norge. Industrialiseringa fortsatte, og bønder og industriarbeidere ble de ledende i styre og stell, i Storting og regjering, etter hvert i det kommunale og den fylkeskommunale administrasjonen.
Kommunalt sjølstyre blir innført
Det var i 1836 «Lov om Formannskaber i Kjøbstæderne» og «Lov om Formandskaber paa Landet» hadde blitt vedtatt av Stortinget, begge deler etter at landet hadde blitt en del av Sverige. Året etter, i 1837 ble loven sanksjonert av kongen, Carl Johan i Stockholm. Norge hadde jo blitt overført fra Danmark og underlagt Sverige i 1814.
Det var «Lov om Formandskaber paa landet» som gjaldt for kommunene, ikke den andre, «Lov om Formandskaber paa Landet».
Den for kommunene bestemte at hvert prestegjeld skulle være et formannskapsdistrikt, det som etter hvert ble herred, før det ble det vi har i dag, kommune. Kommunen skulle ha et bestemt antall formenn og tre ganger så mange representanter. Formennene skulle utgjøre formannskapet, med en ordfører og en varaordfører. Det vi i dag kaller kommunestyret, skulle da bestå av formennene (tre representanter) og representantene (tre ganger som mange av som formennene).
Vi får et amtsformannskap
Denne loven bestemte også at det også skulle innføres et amtsformannskap, det som siden ble Fylkestinget. Amtformannskapet skulle ta seg av de oppgavene som var felles for kommunene. Ordførerne fra kommunene i amtet skulle utgjøre amtsformannskapet. Her var det ordførerne alene som hadde myndigheten til å vedta beslutningene. Amtmannen og fogdene som deltok i møtene ble fra nå av uten stemmerett. Vi begynner da å se at et demokrati er i emning.
Demokrati, hva er så det?
Ja, hva er da demokrati? Vi snakker alle om demokrati, men hva er det? Hvor begynner det, hvor slutter det, og hvorfor har vi demokrati? Det er spørsmålet.
Idelologiene
Vi begynner med det med ideologi, og idelogier. Vi har flere ideologier, som jødedommen, kristendommen, islam, nazismen, facismen, kommunismen, og flere med. Alt etter definisjonen vi bruker.At verden ikke kan skyldes tilfeldigheter og upersonlige krefter, men at det bak som en første årsak må ligge en skapende intelligens, Gud, er en velkjent tanke, slik kirkehistorikeren Hal Koch beskriver den i boka «Kristendommens oprindelse» (Koch 1963).Tre av ideologiene nevnt ovenfor, de monoteistiske religionene, holder frem at Gud har åpenbart seg og talt til menneskene, via profetene. De andre gjør det ikke.At demos er et gresk ord som betyr folk, har vi lært i historiebøkene, og hva ordet demokrati betyr mener vi å vite. At vi har demokrati i Norge, vet vi også, men hvis vi begynner å tenke på hva demokrati betyr i praksis, er det mange som stusser. For hva er demokrati, egentlig? Hal Koch, professor i kirkehistorie skriver:«Demokrati lar seg ikke innesluttes i en formel. Det er ikke et system eller en lære. Det er en livsform, som under stadige nederlag og tilbakefall har vokst frem i Vest-Europa i løpet av vel 2000 år (Koch 1945/1981/1991).» Og videre:«Det er samtalen (dialogen) og den gjensidige forståelse og respekt, som er demokratiets vesen.»
Demokrati er en styreform der folk snakker sammen, der partene kommer sammen før viktige beslutninger blir tatt. Det gjelder i de små, som i de større sammenhenger, og skulle begynne hjemme i familien, og det gjør den vel, stort sett, her hos oss. Det betyr da at vi lærer det i praksis i hvert fall, i det små, og langt på vei i det store og hele, som i politikken.
Hvor begynner demokratiet? Det begynner der vi har ulike interesser som står mot hverandre og har ulike alternativer å velge blant for å komme frem til avgjørelser. Som barn kan vi diskutere eller bruke knyttnevene når vi er ueninge. Som voksne kan vi gjøre det samme. Vi kan snakke sammen og komme frem til enighet, eller vi kan kaste motstandere i fengsel, slik det blir gjort flere steder i verden.I demokratiske land har vi pressefrihet, talefrihet og vi kan komme med kritikk, og det setter grenser for hvor langt myndighetene kan gå. Blir det borte, er det ingen grenser lenger for hva som kan bli gjort av styresmaktene.
Demokratiet fungerer bare der ulike meninger brytes og man prøver å komme frem til de beste alternativene uten å kreve absolutt lydighet ved å ta knyttnevene, stemmesedlene, fengsler, fangeleire eller drap på motstandere i bruk, for å få viljen sin gjennom. Det er der partene møtes og prøver å komme frem til det beste alternativet før man går til avstemming, demokratiet fungerer, og bare der.
En gang til:
«Det er der partene møtes og prøver å komme frem til det beste alternativet før man går til avstemming, demokratiet fungerer, og bare der.»
Så hvorfor er det ikke demokratisk dersom man møtes, hver av partene sier noen velvalgte ord uten å gå veiene om det som er nevnt overfor? Det er fordi saken da blir avgjort ved slagsmål, og ett av våpnene man kan bruke da, er stemmesedlene. Hvorfor?
Ganske enkelt derfor, Hal Koch skriver:
«Demokratiets vesen er nemlig ikke bestemt ved avstemming, men ved samtalen, forhandlingen, ved den gjensidige respekt og forståelse og ved den herav fremvoksende sans for helhetens interesse.»
Selvsagt hører avstemminga med i demokratiets arbeidsform, skrive han, men ikke før saken er gjennomdebattert, og da først er det avstemminga viser hvor langt man har kommet.
Demokratiet i dårlig lys
Demokratiet har blitt stilt i dårlig lys, med stor skade til følge, skriver Hal Koch. Det har skjedd ig skjer der man har sett på avstemminga som det vesentlige. Det tanken om at flertallet alltid har rett, som har bidratt til å sette demokratier i vanry.
Han skriver:
Det er ingen tvil om, at flertallet i Tyskland før krigen ville nekte jødene eksistensrett og frata dem deres besittelser.
Så legger han til at om så 99 prosent av hele jordens befolkning skulle mene det samme, er det likefullt både forbrytersk og uforenlig med demokrati.
Demokratiet fungerer ikke, i hvert fall ikke optimalt der motparter møtes og den ene eller begge har besemt seg på forhånd. Da er det alt annet enn under demokratiske forhold de kommer sammen. Hvis partene, for eksempel flertallet, ikke interesserer seg for hva motpartene kommer med av innspill, men bare venter på å få unna avstemminga, er vi ikke i ei demokratisk forsamling. Da er det stemmesedlene som blir brukt som våpen mot mindretallet.
Men demokrati er bare prat, sier noen i dag, og det sa svært mange i de harde 1930-årene. Forakten for demokratiet tok seg opp, i mange land i Europa. Mange beundret Musolini. Mange ventet på den sterke mann, eller i alle fall mer effektive styreformer. Hva fikk verden da? Vi fikk flere diktaturer, som dem i Italia, i Spania og i Tyskland. Da ble det ikke lenger mulig å ta til ordet mot makthaverne. Da ble de som var uenige, og tok til ordet mot dem, kastet i fengsel og inn på områder som var verre enn det.
Så kom krigen, den som utviklet seg til å bli andre verdenskrig.
Da den var over, snudde det helt, ingen ville vedkjenne seg å ikke være demokrat, så godt som alle ville stå på for demokratiet.
Så demokrati, hvorfor det? Der vi har demokrati, der vil man la enhver komme til ordet. Det er frie valg, og den som sitter ved makta går av, når han taper valget, med regjeringa og det hele. Slik er det ikke i diktaturer. Der har en liten gruppe overtatt makta og med sin leder nekter de å gi den fra seg.
Når de som er motstandere av den politikken som blir ført, får komme til ordet, kommer det frem flere synspunkter enn bare dem som tjener den eller de som regjerer. Der er det trykkefrihet, pressfrihet og frie valg. Her må man ta hensyn til, og innrette seg etter de rådende oppfatninger ute i befolkninga. Makthaverne kan ikke gå på tvers av den store opinionens forståelse av situasjonen. De må være åpen for kritikk.
Hva så med demokratiet, er det så bra? Er det ikke noe å utsett på det? Jo, det er det, for det er ikke perfekt, men alternativene er verre.
I land med demokratisk styreform, og der vedtak blir gjort, er det i mange tilfelle det beste man har kommet frem til så langt. Siden kan tingene bli endret, via nye demokratiske avgjørelser, det ser vi også skjer her hos oss. Og noen ganger kan man i sin iver, overkjøre dem med andre meninger og fatte vedtak man ikke synes er demokratiske. Da kan man kritisere, og stille viktige spørsmål. Det kan komme ei ny regjering, og den kan endre på de vedtak den forrige har gjort, nettopp fordi vi har hatt frie valg, og andre, med andre meninger og et annet flertall har sluppet til. Men vi kan miste demokratiet, om vi ikke ta vare på det.
For å ta vare på demokratiet må vi holde det frem, gi opplæring i det, i hjemmet, i skolen og vise det i praksis i politikken.
2. Eneveldet
I 1660 ble det innført enevelde i flere europeiske land, også i Dannmark-Norge. Norge var underlagt eneveldet frem til 1814, Dannmark frem til 1848. Kjennetegnet på et enevelde er, i følge Dag Einar Thorsen i Store norske leksikon, i artikkelen «Enevelde» at «… statens utøvelse av myndighet, er ansett for å ligge i monarkens hender alene.
Fortsetter i dag, 14. mars 2024 med punkt 3, under.
3. Diktature og den totalitære staten
I den håndboka italieneren Niccolo Macciavelli skrev for fyrsten i hjembyen sin, Firenze, gir han sine tanker om hva som skal til for å få fred der det stadig var ufred og krig bystatene i mellom. Uskyldige mennesker ble drept helt unødvendig, og nå satte Macciavelli sitt håp til den unge fyrsten i Firenze. Ham hadde han tro på, at skulle kunne skape fred, og det var fred han ville det skulle bli.
Siden dette kapittel 20. Kommune og demokrati, er inne på også diktaturet, jevnført med det vi leser om stemmesedlene som maktmiddel og det som da går i retning av et diktatur, blir det virkelige diktature tatt opp her som en del 3. Det er altså nettopp det demokratiet vi kjemper for, skal komme til syne som en kontrast til det vi på ingen måte vil ha her, diktatueret i noen avskygninger, heller ikke i lokalsamfunnet.
Så hva er for slags tanker og råd er det Macciavelli kommer med?
1. Macciavelli skriver at mennesket er godt, men det kan også være ondt. Når ondskapen viser seg, må fyrsten være like ond, ja, enda verre.
2. Fyrstens viktigste oppgave er å holde ro og orden i staten.
3. Når det er nødvendig å reise seg opp mot uorden og opprør, og når han, fyrsten i Firenze, Lorenzo deˋ Medici skal gå til verks for å gjenerobre områder tatt av nabobystaten, trenger han ikke å ha noen skrupler. Da kan han ta alle midler i bruk, alt er lov, mord, likvideringer, løgn, forstillelse og alle slags bedrag. Målet helliger midlet, og det er mye viktigere å oppnå det som er viktigere enn noe annet.
4. For at uroen ikke skal bre seg og ødelegge staten, kan han om nødvendig slakte ned hele byen der folket ikke vil underkaste seg den innsatte statholderen og gjør opprør.
5. Han skriver mer enn det at mennesket er godt, og at det også kan være ondt. Da Machiavelli var i sin beste alder, hadde kristendommen allerede i 1000 år vært den rådende religionen i store deler av Europa. Derfor, mente han at fyrsten måtte være listig, han måtte fremstå som en god og vennlig mann. Da ville han mye lettere få folk med seg. Og det ville være bedre å få folk med seg frivillig enn ved å bruke tvang.
6. Bare når det er nødvendig skal han ta i bruk vold, skriver Machiavelli.
7. Fyrst Medici, skriver han, må fremstå som en god kristen. Han må late som om han er mild og gudfryktig, og det er veldig viktig. Men, det må han for enhver pris ikke være. Er han det, vil han tape mot dem som ikke er milde, trofaste og gudfryktige. Er han en sann kristen, vil han strebe for å være mild og gjøre det som er godt, og han vil tåle lidelse. Han vil tap mot dem som er ondere enn ham.
8. Machiavelli kommer også inn på grunnen til at mennesker har funnet seg så lett i å underkaste seg mektige og brutale makthavere gjennom århundrene. Det er, mener han, på grunn av kristendommens sterke innflytelse på sinnene.
9. Det samfunnet Machiavelli skriver om, er ikke alene bystaten Firenze, den gang da den unge Lorenzo deˋ Medici var fyrsten, fra 1492 til 1519. Han bruker stadig fortellinger om hvordan det var i kriger i fortida, hva som gikk bra, og hvorfor. Og han tar i bruk fortellinger om hvorfor det ikke gikk bra, og hva som gikk galt.
Årsakene han angir, er ikke bare at fyrstene, enten var dyktige eller ikke dyktige herskere, og krigere, ikke satte seg nok i respekt ved å være autoritære, og brutale nok, samtidig som de unngikk å bli hatet av folket og av soldatene.
Han veileder fyrsten i hvordan han skal få til begge deler.
Rådet han gir videre, til den da herskende fyrsten i Firenze, er at samfunnet trenger en sterk mann, og han bør sitte med all makt. Hvis ikke, er det en store muligheter for konflikt også innad.
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
- Koch, Hal (1945/1981/1991) Hvad er demokrati? Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, a.s., Copenhagen
- Koch, Hal (1963) Kristendomens opprindelse, i Gyldendal Uglebøger, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag a.s., Copenhagen
- Machiavelli, Niccolò (1967) Fyrsten, Dreyer forlag, Oslo
- Myhre, Jan Eivind (2012/2015) Norsk historie 1914-1905, Å byggje ein stat og skape ein nasjon, Det Norske Samlaget, Oslo
- Skirbekk, Gunnar (2007) Filosofihistorie, Universitetsforlaget, Oslo
- Svare, Helge (2020) I SOKRATES´ FOTSPOR Filosofi- og vitenskapshistorie, Pax forlag A/S, Oslo
- Østerud, Øyvind (2014) Statsvitenskap Innføring i politisk analyse, Universitetsgorlaget, Oslo
FINNMARK I HISTORIEN 