Russland & Balticum

1. Reiser i Russland

1. Reisene til Vorkuta

2. Det hendte i Vorkuta

3. Tilbake til Vorkuta

4. Møte med politiet i Vorkuta

5. Reisene til Omsk

Det hendte i Vorkuta

Vorkuta er en kullgruveby i republikken Komi i Russland. Den ligger ved elva Vorkuta, like nord for polarsirkelen i Petsjoras kullbekken. Innbyggertall: 74 266. Byen har sin opprinnelse i en av de mest beryktede arbeidsleirene i Gulag, etablert i 1932

Det var i restauranten på Hotel Vorkuta jeg hadde satt meg til rette, da det hendte. Det var flere kelnere der enn gjester da jeg kom dit ved 17-tida, og siden jeg ikke akkurat var så sulten, bestilte jeg et enkelt måltid med suppe og brød. Til dessert bestilte jeg iskrem med frukt, marosjone c fruktami, og en kopp kaffe. Jeg hadde akkurat rukket å spise suppen og satt nå med siste rest av desserten og hadde kaffekoppen foran meg. I det jeg akkurat hadde sett mot inngangsdøra der det kom inn noen nye gjester i restauranten, la jeg merke til en kraftig russer som gikk bort til en av kelnerne. Der klappet han til kelneren, som straks gikk – ja, han nesten småsprang i retning av kjøkkenet. Ikke lenge etter så jeg at mannen tok ei flaske vin, løften den opp i luften og kastet den forbi bordet der jeg satt. Flaska fór i retning mot inngansgsdøra og smalt i golvet ikke langt unna døra ut der jeg visste at han som bestyrte garderoben var. Jeg så på den halvtomme kaffekoppen min. Den hadde veltet, og jeg så på mannen som hadde slått kelneren og kastet flasken. Hva ville han gjøre nå? – tenkte jeg. Så jeg reiste meg og gikk mot disken og kjøkkenet jeg også, mens jeg prøvde å beholde oversikten, se hva mannen nå hadde tenkt å gjøre. Det viste seg at han hadde lagt merke til meg og kom mot meg. Jeg stilte meg opp med ryggen mot disken og lente meg mot den. En kort stund rakk jeg å bli stående for å se hva som kom til å skje. «Her er det best å komme seg unna.» – tenkte jeg, «og det fort.» Jeg satte meg på disken, lente meg bakover, støttet begge armene i bordplata og løftet beina. Vips, så var jeg over og nesten inne på kjøkkenet.

Vel inne gjennom døra til kjøkkenet, tok jeg et raskt overblikk, skyndte meg i skjul bak et kjøleskap og en skillevegg. Det viste seg at pauserommet til kjøkkenbetjeninga var akkurat der, og jeg gikk inn og satte meg. Noen av damene kom og satte seg der inne sammen med meg, og jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg hadde opplevd ute i restauranten. Etter ei stund gikk noen av dem ut for å arbeide videre, men over grytene fortsatte de praten. Jeg sa til den unge dama som hadde fortsatt pausen at det jo var hyggelig og uventet for meg å støte på så mange vakre damer når jeg kom for å stikke meg bort. Det syntes hun var morsomt og sa det til de andre i det hun reiste seg og gikk tilbake til arbeidet. Ei av jentene som stod og hermetiserte pærer, syntes visst hele situasjonen var morsom, lo og snakket om hooligans i restauranten. Da det var på tide å gå, reiste meg, og da vinket ei av damene meg bort til seg. Sammen gikk vi gjennom en kort, smal gang. Hun ville lede meg, til baren, der visste hun at han satt, mannen jeg hadde gått og skjult meg for. Han så meg og kokken der vi stod i døra, reiste seg straks og kom imot oss. Jeg skyndte meg tilbake og inn på kjøkkenet. Herfra gikk jeg ut i restauranten, der jeg hadde kommet inn.

I restauranten ble mannen tatt tak i og stoppet. Da skyndte jeg meg forbi og gikk ut i garderoben. Her beklaget man det som hadde hendt, spurte hvilket rom jeg hadde og gav meg yttertøyet. Jeg gikk og tok heisen opp til åttende etasje der jeg bodde. Jeg var naturlig nok en smule oppskaket, for jeg hadde tenkt at det kunne være utrykt for meg som utlending å dra til Vorkuta. Det var det russere jeg hadde fortalt om reisene i øst. Jeg hadde blitt frarådet å reise alene.

I noen av hotellene jeg har bodd på i Russland, har det være både én og flere sikkerhetsvakter. Her var det ingenmute i inngangspartiet. Under fremmede forhold som dette, på et vis et stykke unna sivilisasjonen, hadde jeg også bevisst latt være å gå ut i byen på kveldstid.

Til djesjurnaja, etasjedama oppe der jeg hadde rommet, fortalte jeg hva jeg hadde opplevd, og jeg sa at jeg hadde lyst til å reise derfra for jeg følte meg utrygg. Det merket hun nok tydelig på meg, og svarte at han nok hadde vært pjani, beruset. Det var ikke nødvendig å være bekymret for de hadde vakter de kunne ringe til om det skulle bli nødvendig. Hun sa at det hadde bodd både nordmenn, svensker og amerikanere på hotellet. Det hadde aldri skjedd noe med dem, la hun til. Jeg så på klokka, og tenkte at den ikke var mer enn at jeg fort kunne ta ei drosje til jernbanen og komme meg vekk og tilbake til Sankt Petersburg. Det var den tanken som slo meg, så oppskaket hadde jeg blitt. TV-en sto på hos etasjedama, som alltid. Jeg satte meg ned der i gangen ei stund og vurderte hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg bestemte meg for å bli. Etter å ha sittet ei stund, så jeg at klokka nærmet seg 21, og jeg gikk inn på rommet. Neste morgen kjentes alt bedre, og jeg gikk ned og fikk meg frokost. Før jeg gikk ut på ny bytur, satte jeg meg ved vinduet, like ved utgansdøra, i resepsjonen. Ikke lenge etter kom han jeg hadde håpet å slippe å møte. Jeg mente at det måtte være den samme mannen. Han så ut til å være rundt førti, kortklippet og med den samme jakken han hadde kvelden før. Han ble stående en stund, og så i retning mot resepsjonsdama, uten å bry seg med meg. Nå hadde jeg muligheten, så jeg smugtittet på ham. Jeg ville prøve å forsikre meg om at det var samme karen. Ansiktet hans hadde jeg ikke sett mer enn i noen korte sekunder kvelden i forveien, men det virket ikke som umulig at det kunne ha vært ham jeg nå hadde i nærheten.

Kvelden i forveien hadde jeg lært pjani (med trykket på i), ordet for «beruset» og det slo meg at også hendinger som dette kan være med på å gi utvikling i språkferdighetene. Jeg hadde blitt nødt til å snakke språket, igjen, først med damene på kjøkkenet, så med vakthavende i etasjen der jeg bodde. En av de viktige grunnene til at jeg hadde reist til Russland, var jo egen språkutvikling. Når det er fortalt, kan jeg legge til at jeg aldri har vært utsatt for noe galt i løpet av periodene jeg har tilbragt Russland. Jeg har bare opplevd normale mennesker, og nevner skoleelever med ryggsekk på vei til og fra skole, ungdommer på MacDonalds, mann og kone sammen langs fortauet – og vennlig betjening i butikker, og på spisesteder.

Teksten «Det hendte i Vorkuta» skrev jeg i Tromsø den 25. januar 2004, etter oppfordring fra en russlandkjenner ved uninersitetet i Tromsø om å skrive om reisene. Nå skrevet inn her med ytterst små justeringer, mest språklige.

Post scriptum – Jeg var tidlig ute med nytt digitalt kamera og tok en mengde bilder i Vorkuta. Jeg hadde med bærbar pc og lastet opp bildene jeg tok, men mistet dem alle da jeg skulle formatere det nye nettbrettet jeg på et eller annet vis hadde fått bildene inn på. Jeg hadde ikke forstått å laste dem opp til iCloud.

Publisert på ny søndag 26. mai 2024