Utenfor allfarvei og innenfor

Da  vinteren hadde kommet for alvor, og temperaturen var nede på det laveste, da tida hadde kommet for å reise tilbake, til Arkhangelsk. At jeg skulle dit på ny, hadde jeg bestemt meg for allerede i juni, mer enn seks måneder før. Jeg skulle tilbake når det ble vinter. Jeg ville se byen i vintertida. Nå var det vinter, vi hadde kommet til inmidten av januar, og året var 2020. Corona hadde vi ennå ikke hørt om, så det var ikke noe vi bekymret oss for, Svetlana og jeg da vi satte oss på toget, for andre gang i livene våre, på vei mot området rundt Kvitsjøen. Det var ikke bare vinteren i Arkhangelsk, ikke bare byen med snø i gatene, det også, men det var den store elva med båtene mer eller mindre innefrosset som var det viktige.

På de mange bildene som ble tatt der, og på de to filmene, kan vi se noe av det, den tilfrosne elva, båtene der og omgivelsene rundt. Lyset med de mange valørene, dem kan vi også ane, og vi kan se det flate, lave landskapet. Temperaturen de tre dagene vi denne gangen var der, lå nede på minus 35. Det var vindstille, men ikke bare kjentes det kaldt, det var i kaldeste laget. Også folke vi snakket med, syntes det var i kaldeste laget. Så vi gikke ikke lange turene, før vi stakk innom nærmeste kafé for å få tilbake varmen i kroppene.

Kaia der lokalrutebåten hadde sine anløp, lå ikke langt fra Hotell Dvina, så det var kort vei ned til elva, til havneområdet. Det var tilfeldig at vi kom ned dit til akkurat dette kaiområdet i det lokalrutebåten var på vei, tidlig på formiddagen. Den var synlig langt borte i nord-øst et sted, og det var litt tid til å komme seg en snartur inn i varmen i påvente at den skulle komme nærmere. Det var kafé like ved, inne på et nytt og moderne hotell som lå ikke langt fra elva. En kopp kaffe, og et kvarter der inne i varmen, hjalp godt. Vel ute og nede ved elva, var det snart klart til å begynne å filme båten som nå hadde kommet mye nærmere. Da den kom helt nær, dukket det opp folk som skulle være med, og vi fikk se at det kom folk i land. Det må ha vært ved 11-tida på formiddagen båten kom, og gikk straks passasjerene hadde kommet om bord.

Med buss og båt

Turen denne gangen hadde også begynt i Halden, tidlig i januar 2020. Først med toget til Oslo, og deretter med buss til Stochkolm, en buss som går ved midnatt, og er fremme litt over seks timer senere. Reisen videre gikk først med båten til Tallinn, og så med bussen til Sankt Petersburg. Båten fra Stockholm går ved 17-tida og ankommer Tallinn ut på formiddagen neste dag ved 10-tida. Så det blir noen timer til disposisjon i sentrum av Stockholm, nesten ti timer. Ut på ettermiddage kan vi begynne å klargjøre oss for å ta bussen utover til terminalen der Tallinnik store ferge ligger.

Mot Sankt Petersburg

Fra bosstasjonen i Tallinn går det buss, ikke bare til Sankt Petersburg, men også sydover i Balticum og østover i flere retninger, blant annet til Moskva. De går flere ganger daglig til Sankt Petersburg.

Sankt Petersburg – første stopp

I dag er det enkelt å få bestilt hotellrom via Internett. Før ankomst ble det logget inn på Booking.com og rom funnet og bestilt, også denne gang.  Fremme på «Baltijskij Vokzal», jernbanestasjonen der bussen fra Tallinn stopper, står det drosjer, det er bare å få avtalt pris. Denne gangen, som forrige gang, i desember, ble det på et hotell  i sentrum, ti minutters gange fra Nevskij prospekt, den velkjente hovedgatagata der man en gang i blant treffer kjentfolk fra Norge.

Via Murmansk mot Arkhangelsk

Siden jeg igjen skal ha selskap på reisen til Arkhangelsk, blir veien også denne gang lagt om Murmansk. Svetlana som jeg har reist med i mange år, skal være med nå også. Det blir å ta taxi til den riktige jernbanestasjonen, «Ladozhskiy Vokzal», en ikke så stor en, men den var ny i 2002 da jeg var der de første gangene. Her har de både en god kafeteria med varme måltider på menyen til langt på kveld og ei lita, velassortert kolonialforretning. Det er viktig for den som ikke har brukt kjøkkenbenken hjemme for å stelle seg i stand til ei reise som denne, en tur på omtrent femten timer. Ved 21-tida er toget klar for avgang.

Det var midt i januar 2020 vi la i vei igjen, fra Murmansk til Arkhangelsk, Svetlana og jeg.

Russisk eller engelsk?

Når det her blir skrevet om reiser i øst, hører språklige opplevelser med. Jeg dro til Russland, og bodde sammenhengende seks måndeder i landet, i 2002, og det for å få aktivert språket, det russiske. Så både i Russland og når jeg reiser dit via i Tallinn, går prosessen videre. Det blir bare snakket russisk, og bare russisk.

Målet har på ny, langt om lenge blitt å få utviklet språkferdighetene videre. Drømmen om å beherske det språket like godt som jeg behersker engelsk og tysk, har ikke lagt seg, den har oppstått på ny. Det er et stykke igjen til målet har blitt nådd, men det er ei god utvikling på gang.

Da jeg begynte å reise litt i landet, allerde før i 2002, ja så tidlig som i 1985, var det ikke mange å treffe på som snakket annet enn russisk. I Omsk for eksempel, et godt stykke inne i Sibir, møtte jeg ei ung dame på veien som ville selge meg souvenirer. Hun snakket engelsk, og var vel den eneste utenom noen i en og annen hotellresepsjon som gjorde det, jeg møtte ikke på mange.

I Vorkuta, langt oppe i nord, der Uralfjellene slutter, var det en kelner på Hotell Vorkuta som sa at direktøren på Gornie Institut, Gruveinstituttet, snakket engelsk, ellers kjente han ingen.

Jeg spurte en og annen i den tida, en gang i blant, og ble fortalt at engelsk hadde de lært, da de var unge, og mange hadde lært tysk, men de hadde aldri fått tatt i bruk språket. Og godt var det, da fikk jeg tatt mitt enkle russisk i bruk. Etter et par måneder i landet, med den bakgrunnen i språket jeg hadde med, var den første kneiken tilbakelagt i løpet høsten 2002. Da hadde ferdigheta økt betraktelig, enkle samtaler gikk greit, og økte stadig.

Men altså, i hotellresepsjonen i Sankt Petersburg vinteren 2019 og 2020 snakket de unge resepsjonistene engelsk, men ikke med meg.

Første stopp Murmansk

Etter noen dager i Sankt Petersburg med sol og fint vær, det var bare antydning til snø inne ved fortauskantene. Så var jeg på vei nordover, fra «Ladozkey Vokzal», ut på kvelden etter et par dager i byen. Toget mellom Sankt Petersburg bruker et par tre timer mer enn et døgn, og jeg ankom Murmansk ut på formiddagen etter vel et døgn.

Videre mot Arkhangelsk

Vel fremme i Murmansk, var Svetlana og jeg – henne jeg har reist sammen med i en år-rekke – i Russland og Norden, etter noen dager klare for å gå om bord i toget. Målet var Arkhangelsk. Vi skulle dit for andre gang, sju måneder etter at vi var der sist. Vinteren hadde kommet, og jeg så frem til å komme tilbake, med et klart mål for øye, å få se byen om vinteren, med den tilfrosne Dvina, med isbrytere og store skip ut på elva.

Svetlana, ei god venninne gjennom et helt ti-år, til hun døde, var med til Arkhangelsk både  i juni 2019 og i januar 2020.

I Murmansk kjøpte vi den type billetter som gir tilgang til den type vogn som vi ser på bildet. Med denne billettype reiser vi billigere, men det er ikke poenget. Vi vil ha større plass enn det vi får i en trang firemannskupe, alene med fremmede. Man vet ikke hvem man kan havne sammen med da.

Publisert på ny fredag 18. juli 2024 fortsetter…

HOME