Outside of Et forum for lokalhistorie

Tilbake i det tidligere Sovjet. Noen år etter flyturen til Moskva vinteren 1985, gikk neste tur til Murmansk. Det ble en tur med båt fra Kirkenes, langsmed Kolakysten, og altså gjennom Barentshavet. Da avgangen var ut på ettermiddagen, fikk vi kvelden om bord, og kom uthvilt frem ut på formiddagen. På kaia stod det en engelsktalende guide og ventet på oss med buss.

Det var et helt lite reiseselskap som gikk fra båten til bussen. Turen gikk naturlig nok inn i byen, og vi ble vist rundt.

Ut på ettermiddagen gikk turen videre, ut av byen, og ut på landet, til et feriested eller et lite pensjonat, med navnet Lesnaja. Turen ut dit tok omtrent en times tid. Det var en litt eldre trehusbebyggelse vi kom til. Terreng rundt var skogkledd.

Her ble vi til ut på neste formiddag. Jeg hadde ikke vært i Murmansk før og vi kom fra Honningsvåg, en familie på fem. Resten av reiseselskapet hadde tydeligvis det, for ved frokosten ble det foreslått at vi skulle bli oppe i skogen like til båtavgang. «Hva var det å gjøre nede i den steinørkenen? ble det fremholdt som argument. Men da reiste jeg meg og fortalte hvorfor vi hadde kommet, kona mi, jeg og tre barn, den minste jenta var fem. Vi ville se byen, sa jeg, Murmansk, og det var det vi hadde betalt for.

Slik ble det, etter frokost gikk turen ned til byen der vi fikk omkring fem-seks timer til disposisjon.

Det var krise i landet

At det var krise i landet da, ante vi, men at det ikke var lenge igjen til Sovjet skulle gå i oppløsning, fikk vi erfare i ettertid. Vi fikk se Jeltsin høsten i 1991 på TV i det han gikk opp på stridsvogna og Gorbatsjov like etterpå ble fratatt makta. Da var jeg på studietur i Tyskland, vi var i München sammen med oss var det tre lærerinner fra det som ennå var Sovjetunionen.

Men tilbake til Murmansk i 1989 og den minste i familien var fem. Vi gikk bortover Ulitsa Lenina, hovedgata i Murmansk og så fortauet fylt bortover med folk som ikke hadde overskudd på penger. De stod der, unge, voksne og eldre med nesten ting, men også dyr de ville selge for å få penger til mat, blant annet. Jeg så noen med husdyr, en hund sittende i sammenknepte hender foran på magen, til salgs. Andre hadde klær, vesker, kofferter og instrumenter av ulike slag de ville kvitte seg meg. Det var kikkerter og fotoapparater, og alkohol.

Som souvenir kjøpte vi ei flaske «seksognitti» vodka sterkere enn vanlig. Gutten på 14 kjøpte et stereoanlegg med lamper i mange farger, til uvanlig lav pris, brukt og solgt for å skaffe penger, om så bare litt.

Vi var inne på kjøpesentret Volna, Bølgen, og så oss omkring. Selv om det vi så var billig, var det ikke mye av det vi hadde bruk. Utvalget var jo ikke så stort. Jeg gikk inn i en fiskebutikk, der det muligens ennå var vanlig med lange køer, det tyskerne kaller slanger. Om det var kø, der inne da, husker jeg ikke, men det var saltet fisk de solgte, og det var streng saltfiskduft i butikken.

Arctica

På Arctica, hotellet vi kan se på bildet, hadde vi spist middag den dagen vi kom, og nå skulle vi ha middag her igjen. Hva vi spiste, hovedretten, husker jeg ikke, men vi fikk godt fylte tallerkener med det guiden prøvde å forklare meg hva var. «Mushroom» sa han, og gjentok til sin fortvileles, «mushroom» men jeg som aldri hadde spist mushroom ante ikke hva det var, uansett. Så flink i engelsk var jeg jo ikke. Det smakte ikke, men jeg spiste en stor tallerken med mushroomsuppe begge dagene. Det gikk etter hvert opp for meg hva det var, men da var ikke guiden der lenger.

Muséum

Denne andre dagen ble vi også kjørt litt rundt i byen, og var blant annet i et krigsminnemuseum. Ut på ettermiddagen var tida for båtavgang, og med bussen ble vi kjørt til kaia. Under veis med bussen, var det en mann, tydeligvi vant med å være i Murmansk på tur. Han kjente pengeverdien så godt at han gikk rundt og samlet inn det som var igjen av rubler og gav til guiden. Så vidt jeg husker, ble det en tykk bunke rubelsedler han fikk overlevert.

Hjemturen

Så var vi tilbake, nede på kaia, ei litt eldre trekai utenfor sentrum. Her lå den russiske båten klar til avgang. En ung, streng politimann kontrollerte passene våre, og tilbake til Norge dro vi.

Det var en godværsdag og sola skinte. Sjøen var rolig og mange av oss  satt fremme på dekk, noen på lasteromsluka. Av en fra reisefølget ble vi frarådet å ta med brennevinsflaska med 96 % sprit, inn i Norge. Så Kari og jeg ble enige om å slippe den til over rekka ute i Barentshavet. Der ligger den vel hel fremdeles, ble den ikke knust, og har den ikke blitt fisket opp av en tråler.

Forandringene

Når jeg siden har snakket med russere om livet den gang, får jeg høre om det som gikk for seg den gangen; matmangelen som store deler av befolkninga slet med. Men i dag er alt forandret, det er som i Norge, med kjøpesentre og moderne biler og busser, mobiltelefoner, nettbrett og datamaskiner. Det er ikke annet enn språket og litt av kulturen som skiller seg markant ut ikke fra det vi er vant med her.

Murmansk 2019

Mennene i politibilen så at jeg gikk over gata på rødt. Det var i utkanten av byen, og ingen biler i nærhetet. Det var sent på kvelden, ved 23-tida, og langt bortefra i begge retninger så jeg at det kom biler. I det jeg hadde kommet over gata, svingte til høyre langs fortauet bak et par biler, så jeg at en politibil hadde stoppet. Det kom en politimann ut og bad meg komme inn i bilen. Jeg ble anvist plass i setet ved siden av sjåføren, og selv satte han seg bak meg. Jeg hadde brutt trafikkreglene, og nå skulle jeg måtte stå til rette. De skulle gi meg et gebyr, straff som det heter på russisk. Jeg prøvde å forsvare meg med sat slik var det ikke i Norge, her kunne vi krysse gata dersom det ikke var biler i nærhetet, også i fotgjengerfelt. Politimannen i forsetet trakk frem blokka for å skrivet ut gebyret. Penger hadde jeg ikke på meg, bare visakortet fra Nordea. Passet var i resepsjonen på hotellet. Vi snakket naturligvis russisk, og jeg fikk et lite ark der jeg hjalp dem med å skrive navnet mitt med russiske bokstaver. Etter at skjemaet var fylt ut, kjørte de meg til hotellet. Visakortet lot jeg dem ha mens jeg var inne etter passet. «Det blir ingen bot.» sa de da de hadde fått se passt.

Under veis til hotellet etter passet, mens vi satt i bilen og det ble jobbet med utfyllinga av det store arket med en anmeldelse, snakket vi hyggelig sammen. Jeg fortalte at jeg var på vei til Arkhangelsk, for andre gang, og at jeg skulle med toget neste morgen ved sekstida. De spurte hva jeg jobbet med, og fikk vite at jeg var pensjonist. Jeg fortalte at jeg hadde vært på reiser over store deler av landet. Mens jeg satt der sammen med de to politimenn i 40-45-årsalderen i bilen, tenkte jeg bevisst på dem som mine venner enn som mine fiender, eller at de var politimenn. Og oppførte meg deretter. De var vennlige på alle måter, og forstod nok at jeg opptatt av landet deres og interessert i språket deres. Da jeg hadde fått kopi av anmeldelsen, tok jeg dem begge i hånden, før jeg forlot dem utenfor hotell Poljarnie Zory, av ren høflighet.

Publisert på ny 19. juli 2024

HOME