Russlandreisene 2025

Reiser i Russland

Det var vinteren 1985, jeg første gang kom jeg til Sovjetunionen. Jeg kom med fly fra Oslo og ble der ei uke. Landbrukseksperten Michael Gorbatsjov hadde nettopp kommet til makten, noen uke før. Leonid Bresjnev hadde gått bort høsten 1982 og i mellomtiden hadde det vært to eldre, fysisk svekkede lederskikkelser, Tsjernenko og Andropov. De hadde gått bort med kort mellomrom.

Straks jeg kom hjem, hadde jeg bestilt Linguaphonekurs i russisk, betalt femten hundre kroner og fått fire bøker og tre kassetter det alle tekstene og dialogene var spilt inn.

Etter at Sovjetunionen hadde gått i oppløsning ledere fra Russland, Hviterussland og Ukraina på et møte i 1991 hadde avgjort at de skulle blitre selvstendig land, kom jeg tilbake.

Da hadde det gått fem-seks år. Sammen med mange andre dro jeg med båt fra Kirkenes til Murmansk. Da hadde jeg i mellomtida jobbet med å lære litt russisk.

Tilbake til russland

Så gikk det omkring ti nye år, og jeg kom tilbake. Det var i 2002, og det som nå stod på programmet, var å lære å snakke språket, ta i bruk det jeg hadde lært. Jeg prøvde å snakke med så mange som mulig, for ikke å slite ut en enkelt eller noe få.

Det ble seks måneder i landet, først tre i Sankt Petersburg, så tre i Murmansk. I løpet av kort tid ble jeg veldig flink til å snakke språket. Det var som da jeg hadde lært tysk. Ordforrådet og grammatikken var der, det var bare om å få aktivisert det jeg hadde lært.

Til Vorkutá i august 2002

Ut på høsten mente jeg å ha blitt så pass flink til å snakke, at jeg gikk til jernbanen for å se hvor jeg kunne få kjøpt billett. Jeg hadde kommet frem til at det ikke var til Arkhangelsk jeg skulle, men til Vorkuta. Det er en by langt ute i det ukjente. Jeg hadde sett på kartet at det slutter jernbanen. Så dit hadde jeg bestemt meg for å dra. Jeg skulle komme til den byen der jernbanlinja sluttet.

Tilbake til Vorkuta i februar 2003

Da jeg etter seks måneder i Russlad hadde kommet tilbake til Tromsø, hadde jeg leste jeg boka «Moskva kjenner ingen tårer», den boka finnmarkingen Osvald Harjo hadde skrevet etter å ha blitt satt fri. Han ble sendt hjem til Kirkenes via Moskva og Sankt Petersburg etter tretten lange år som fange i slaveleire i Sibir, blant annet i Vorkuta.

Straks jeg hadde lest boka, slo tanken meg at jeg ville reise tilbake til den byen Harjo og jeg hadde vært i. Det gjorde jeg. Allerede en måned etter hjemkomsten dro jeg ut på ei reise som tok nesten fem dager hver vei, med Hurtigruta fra Tromsø til Kirkenes, fra Kirkenes med buss til Murmansk, og derfra med tog til Moskva via Sankt Petersburg. Etter et døgn i Moskva tok jeg toget til Vorkuta.

Vorkuta er en kullgruveby i republikken Komi i Russland. Den ligger ved elva Vorkuta, like nord for polarsirkelen. Innbyggertall: 74 266 (folketelling 2008). 

Byen har sin opprinnelse i en av de mest beryktede arbeidsleirene i Gulag, etablert i 1932. Det var i Vorkuta (i 1937) at stalinistregimet på 1930-tallet fullførte den fysiske likvideringen av den trotskistiske venstreopposisjonen.

Reisene til Vorkuta

Sommeren 2003

Det var sommeren 2003 vi hadde avtalt å møtes i Stockholm. Han kom dit fra Bergen til Stockholm, jeg dit fra Tromsø. Herfra dro vi med båten til Tallinn, og derfra med buss til Sankt Petersburg. I Tallinn stoppet vi et døgn, og det samme i Sankt Petersburg. Med nattoget som gikk 23.00 dro vi videre til Moskva og kom frem ved 06-tida. Ut på ettermiddagen gikk toget mot øst, gjennom Kazakstan og i to-tre dager med toget videre mot målet som var Omsk.

På vei via Tallinn, Sankt Petersburg og Moskva mot Omsk. Foto: Frits Tore Svane

Hvordan det var på toget, kan vi se litt av det på bildene nedenfor. Det var høysommer og varmt i været, mens vi dro fremover de endeløse viddene. Vi bodde på hotell Majak, ved bredden av Irtysj, ei elv som munner ut, først i Ob, dernest oppe i Nordishavet, litt øst for Uralfjellene, ikke langt fra Vorkuta.

Det var et halvt år etter at jeg hadde vært i byen alene, mens det var vinter. Nå hadde sommeren kommet. Dama som koster golvet, ville ha oss til å skrive i minneboka si, eller kanskje det var togvognas minnebok. Det var kanskje fordi vi kom fra Norge, og snakket russisk. De to hyggelige damene vi delte kupe med, i flere dager, fikk også gleden av å gjøre det. Synd at jeg ikke kom på å få tatt bilde av henne, togvognvertinna.

Hotellet vi bodde på i Omsk er den høyre fløya, i det store bygningskomplekset. På disken i spisesalen kunne jeg da jeg var der den første gangen, lese: «Сëмга из Норвегий», Sumga is Narvegii» eller Laks fra Norge.

Tilbake til Moskva

Tilbake i Moskva fortsatte reisen med tog. Vi gikk en formiddag på toget til Sankt Petersburg. Derfra med buss til Tallinn.

Min gamle skolekamerat og fetter, Frits Tore, og jeg var det som kom tilbake til Tallinn. Han tok båten fra Tallinn til Stockholm, fór derfra videre til Oslo og enda lenger, helt hjem til Bergen.

Jeg reiste fra Tallinn med ferga til Helsinki og med toget videre til Rovaniemi. Derfra gikk turen til Tromsø med buss. Denne bussen går mellom Tromsø og Rovaniemi sommeren igjennom. Ved 12-tida på formiddagen går den fra Rovaniemi og er i Tromsø ved 19:30-tida. Det er en trivelig tur, den stopper flere ganger under veis og det der det det er kaffe og noe godt å få kjøpt. I Kilpisjervi er det et lengere stopp, og middagsmat var det alltid å få kjøpt den gang,  å få ut på ettermiddagen. Turen tar om lag n sju-åtte-ni timer.

Her se vi de flotte rutebussene Eskilisen Lapin Linjat bruker, og de går gjennom et flott landskap og er innom flere steder på veien, blant annet en flyplass.

Med denne bussen dro jeg tilbake mot Tromsø, fra Rovaniemi. – Foto: Terje Cock Svane

Det ble to turer til Omsk, med et halvt års mellomrom. Etter å ha vært i Vorkuta, ble den neste planlagt til Omsk. Hvorfor, sikkert fordi den lå så pass langt øst, og i det som vel måtte være det egentlige Sibir. Så ble det kan hende tenkt at skal man dit, til Sibir, der vi har lært at det er så kaldt, så reiser man om vinteren. Det gjorde jeg, uvisst egentlig om det var derfor, men tida hadde kommet til å legge ut på en ny ekspedisjon. Så ble valget den største byen i øst, en by med en million mennesker. Nå var Vorkuta tilbakelagt for lengst, og med den erfaringa ble retninga bestemt.

Omsk er en by vest i Sibir i Russland, grunnlagt i 1716 og har i dag 1,2 millioner innbyggere. Den ligger i lavlandet ved elven Irtysj, og er administrasjonsby for Omsk oblast.

Reisene til Omsk

Lenge i Russland

Etter hvert har jeg tilbragt ikke langt unna to år i land der folk snakker russisk, i Russland i og i Estland og i Latvia. Det er først og fremst i Tallinn jeg har vært, men også i Latvias hovedstad Riga. Og jeg vil reise mer der om mulighetene byr seg igjen.

Publisert på ny mandag 27. mai 2014

HOME