Nordkapp kommune i historien

Artiklene & Kapitlene

Nordkapp kommune i historien

På Finnmarkskysten har folk levd av fiske i lange tider. Her har man lenge visst om de enorme fiskeressursene. I generasjoner har det kommet fiskere hit for å ta del i fiskeriene, og i arbeidet med fisk. Havstrømmen langs kysten mot nord, og Atlanterhavstrømmen østover og inn i Barentshavet, fører med seg temperert og næringsrikt vann. I havet utenfor  er det derfor en høy produksjon av planter og åte for fisk.

Finnmarkskysten og fiskeriene

Slik blir Finnmarkskysten både et viktig beiteområde for viktige fiskeslag som torsk, hyse og sei, men også for kveite og andre flatfisker. Vi kan skille mellom fisk som holder til fast her, og vandrefisk. Det er fisk som er her til bestemte årstider.

Lodda kommer innover mot kysten

Lodda lever hele sitt liv i Barentshavet. Ut på ettervinteren og våren kommer lodda inn til Finnmarkskysten for å gyte. Den har store mengder torsk i sitt følge. Det medførte de rike fiskeriene som etter hvert dro fiskere fra store deler av Nord-Norge hit på det som etter hvert har fått betegnelsen vårtorskefisket eller loddetorskefisket. De viktigste gyteområdene er i området mellom Nordkapp og Fiskerhalvøya i Russland. Fisket begynte i slutten av januar og pågikk frem til påsketider. Da hadde stimene begynt å forlate kydtområdene.

Torskestammer

Det er to torskestammer i Finnmark. Det er kysttorsken og den norsk-arktiske torsken. Denne andre følger loddestimene når de kommer inn til kysten for å  gyte. Kysttorsken oppholder seg her hele året.

Hovedgytefeltet for den norsk-aktiske torsken er i Lofoten. Store  innsig av torsk gyter også i flere av fjordene, særlig i Vest-Finnmark. Her gyter også kysttorsken. Lodda, som lenge var den aller viktigste fisken når det gjaldt oppfisket mengde, har havet utenfor Finnmark som sitt viktigste gyteområde. Når så torsken følger loddestimene inn mot kysten om våren, gir det et rikt torskefiske.

Vintertorskefisket

Vintertorskefisket har hovedsakelig gått for seg i området rundt Breivik og Hasvik i Vest-Finnmark. I det området har torsken søkt inn til gyteplassene i februar, mars og et stykke ut i april, akkurat som den har søkt seg til Lofoten i januar og februar. Innsigene har vært så store at fiskerne inne i fjordene nesten aldri har måttet se seg nødt til å dra ut til kysten for å få fylt båtene med fisk.

Vinterfisket som har gått for seg i landbakken utenfor Magerøya og Hjelmsøya, ble stadig flyttet lenger utover til havs. Om det det forteller honningsvågingen Kristian M. Hansen i Årbok for Nordkapp 1983. I Årbok for Nordkapp som kom ut i 1982 forteller Håkon Strøm og Thor Elvevold, også to honningsvåginger, om fiskeriene de drev ute på Nordkappbanken i førkrigstida. Om hvordan det gikk for seg, kan vi lese i kapittel 9 Ute på fiskefeltene.

Loddas betydning for fiskeriene

Hvor store mengder lodde det har vært, har vel ingen visst før det kommersielle loddefisket begynte, har det blitt sagt. Det gjorde man da man fant ut at guano kunne bli brukt til dyrefor. Guano var betegnelsen på det som ble igjen når fisken var sløyd, først og fremst hode og ryggbein. Det samme som guanoen ble brukt til, kunne man også nyttegjøre seg av de store mengdene lodde.

Honningsvåg en vinter under loddefisket..

Det ble opprettet guanofabrikker mange steder i Norge. Den første kom i Lofoten. Så kom de i tur og orden. I Honningsvåg kom den det en i førkrigstida, Honningsvåg gianofabrikk. Så kom Sifi, Sild og fiskeindustri i 1947. Det var det som før krigen hadde vært «Honningsvåg guanofabrikk» som da ble bygd opp igjen med nytt navn. Den neste kom i 1961/62, da Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi, ble satt i drift.

Vi ser røyken som strømmer fra pipen på Nordfi i Kobbhola. – Foto: Tore Svane

Når så fangstredskaper som not og trål hadde blitt tilstrekkelig utviklet, og fiskefartøyene store nok, kom fisket etter lodde i gang for alvor, etter krigen. Man kunne bruke guano, sild og lodde i produksjonen av både mel til dyrefor, og fiskeolje til . Det igjen medførte de rike fiskeriene som etter hvert dro fiskere fra store deler av Vestlandet og resten av Nord-Norge hit.

Det er når lodda har blitt kjønnsmoden og omkring 17 cm lang at den kommer innover for å gyte. Den legger eggene på sand- og på steinbunn på opp til 300 meters dyp. Her blir eggene klebet fast i tykke lag på opp mot 15 cm. Mens det står på, følger torsken og hysa etter.  Også store mengder sjøfugl kommer og forsyner seg. Straks lodda har lagt fra seg alle eggene, forsvinner den, hvorhen vet man ikke. Det er uansett ikke mange som kommer tilbake for å gyte. Den andre halvpatern blir igjen, og tar del i flere gytinger etter hvert som nye stimer kommer innover mot kysten. Mye tyder på at også den bare kommer en gang inn for å gyte. Ut på våren klekkes så loddeyngelen og blir spredd utover hele Barensthavet. Etter et par tre år er de kjønnsmodne og begynner vandringen inn mot kysten, som dens foreldre gjorde for mellom to og fire år tidligere.

Vårtorskefisket

Det har det vært en glidende overgang fra vintertorskefisket til vårtorskefisket eller loddetorskefisket. Det har vært et fiske som har tatt til i mars og vart til ut i april og mai. Det er da lodda har kommet inn til kysten for å gyte, og blitt fulgt av store mengder torsk. Det har da vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket.

Fiskere langveisfra

Tidlig begynte det å komme fiskere både fra Troms og Nordland og fra enda lenger sør, til Finnmark under vårtorskefisket. Det kunne komme så mange fiskere hit at 3/4 av alle som deltok, hørte hjemme andre steder i landet enn her.

Til Kjelvik kunne det komme så mange fisker at det der, i et fiskevær som på det meste hadde omkring 300 innbyggere, kunne oppholde seg 1000 mennesker.

Ser vi på forholdene i Midt-Finnmark og sammenlikner dem med forholdene i Øst-Finnmark, vet vi at det i 1853, da befolkningen i Honningsvåg var på godt under ett hundre, bodde 200 i Vardø. Hvert år under vårtorskefisket, var tallet på fiskere som kom fra områdene lenger vest og sør, ti ganger så stort som tallet på fastboende. Dermed økte folkemengden i Vardø så mye at mer enn 2000 kunne oppholde seg der, i tillegg til de fastboende.

Fiskerens hverdag i fortida

I instruksen fra 1772 for amtmannen i Finmark blir det slått fast at Nordlandsfiskerne fortsatt skulle ha rett til å drive vårfiske her. Og nordlandsfiskerne, det var fiskerne fra Nordlands amt, et amt som frem til 1787 strakte seg helt til grensen mot det egentlige Finnmark. Det er altså snakk om fiskere fra Nordland og Troms. Da sier det seg selv at det ikke var mulig å skaffe husrom til så mange. Slik var det også andre steder i fylket, når fiskerne samlet seg i sesongene. Hvordan ordnet fiskerne seg da, når kvelden og natta kom?

Det var ikke uvanlig at båten ble dratt i land, snudd og fiskerne ordnet seg så godt de kunne, under båten (Balsvik 1990). Etter at nordlandsbåtene ble større, fembøringene kom, og med dem løftingen der bak, hadde man løst noe av problemet med overnatting. Likedan ble forholdene endret til det bedre da det kom motor i båtene og dekk, samt lugar framme. Det kom køye til hver av mannskapet, og ovn i lugaren.

Men altså, om hvordan det var før det, skal vi komme tilbake til.

Inne på vågen i Honningsvåg i 1960-årene under vårtorskefisket.

Sommerfisket

Sommerfisket har man vært i gang med straks vårfisket var over, da hovedsakelig etter sei, torsk og kveite. Også da har det vært sesong for nye store mengder fiskere lenger vest- og lenger sørfra, om enn ikke like mange hele sommeren igjennom. I tillegg til fiskere fra vest og sør, kom det i tidligere tider både finlendere og russiske sesongarbeidere og tok arbeid på fiskebruk som i Vardø, for eksempel.

Sommerens sildefiske

Det var om somrene de store sildefiskeriene gikk for seg utenfor Finnmarkskysten. Etter at lodda hadde gytt ferdig og trukket vekk fra kysten ved påsketider, ble det et par måneders opphold. I juni, kom fisket etter sild i gang. Da kom de mange snurperne tilbake, og trålerne, som drev sildefiske. Ute på havna kunne vise de mange båtene på vei mot fabrikkene, Norfi i Kobbhola, og Sifi i Storbukt. Da ble det liv ute på fjorden, og vi kunne se fiskere på til og fra Honørbrygga med notlettbåtene.

Silda kan bli opp til 40 og 49, men vanligvis 25-37 cm. Den kan opptre i så store mengder at det nærmer seg 500 millioner individer i én stim. Den er utbredt fra Biscaya til Barensthavet, Jan Mayen, Island, Grønland og Newfoundland, og finnes i flere underarter, med hovedtypen i Norskehavet og Atlanterhavet.

Fiskeredskapene

Trålen ble tatt i bruk rundt 1890. Snurpenota kom som idé fra USA allerede på 1850-tallet. Den ble videreutviklet og prøvd ut i Norge og i Sverige tidlig på 1900-tallet, kan vi lese i Store norske leksikon. Drømmen var å kunne fange stimfiskene sei og sild i store kvanta. Senere kom også lodda i betraktning, men det var ikke før sildoljefabrikkene ble utbygd.

Loddefisket og sildefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr ble videreutviklet. Man brukte trål for å fange silda, men etter hvert fikk man ikke bare større båter, men også ekkolodd, asdic, snurpnot og kraftblokk. Fisket ble så effektivt at man nesten stod i fare for å tømme havet for fisk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild.

Tilbakegang i loddefisket

Loddefisket hadde gitt store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar med de store. Til å begynne med, hang de tunge notbåtene i davitene, en på hver side. Tidlig på sekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida.

Fiskeren Trygve Olsen i Havøysund, fikk bygd om et eldre fartøy, fikk klargjort det og sjøsatte F 100 M, «Hugo Trygvason» en gang i tida omkring 1964. Foto fra Per Eliassen på nettstedet «Gamle og nye norske fiskebåter».

Snutperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare  med ekkolodd for å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne størrelsene. Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp.

Så skjedde det noe

Det som skjedde var helt ekstraordinært. Både lodda, silda og torsken hadde uteblitt i perioder gjennom tidene, men det som skjedde nå, var noe nytt som man ikke hadde opplevd før. De store loddemengdene som hver vinter og vår kom sigende inn mot Finnmarkskysten, uteble. Det kom færre fangster med lodde, men også med sild. Fangstene ble mindre.

Så effektivt hadde fisket gjennom mange år vært. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Fabrikker ble uten råstoff til produksjonen. Det fisket som siden har fått navnet «Det store industrifisket» stoppet opp. Det hadde nesten blitt nesten svart hav, alarmen gikk og det kom sterke reguleringer i fisket.

Det skulle vise seg at bestandene i havet ikke var uuttømmelig. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket. Man fikk ikke råstoff nok til å holde fabrikkene i gang. Det var ikke bare sildeolje- og sildemelfablikkene i Honningsvåg, som ble lagt ned, det samme skjedde langs hele kysten. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av råstoffmangelen. Hvor ble det av lodda? Enn silda og torsken?

Hvorfor  uteble de enorme fangstene og de lønnsomme fiskeriene? Motvillig måtte man innse at fisket hadde vært for hardt, og vart for lenge. Når lodda med de store torskestimene i sitt følge nesten ble helt borte, uteble de rike torskefiskeriene. Å bruke line ble mindre lønnsomt. Det ble innført reguleringer og kvoter.

Når fisket står på, illustrasjon Bjarte Ytterland, olje på lerret 120 x 200

Loddefisket, hvordan gikk det?

Det store industrifisket etter lodde som hadde gått for seg på Finnmarkskysten hadde vært så effektivt at det plutselig ble bråstopp. Overfisket hadde vært så stort at fangstene gikk ned til et minimum. Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn av havet. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen. Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der den ene av de to bestandene holdt til. Det har vært åpnet for fiske i noen perioder fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, og i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn.

Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

Publisert 2017.12.02 – Sist endret 2024.02.16 – 10:59 med kilder som

• Artikkelen «Norsk fiskerihistorie» i Store norske leksikon
• Artiklene «Sild», «Lodde» og «Loddefiske» i Store norske leksikon
• Hamre, Johannes og Gjøsæter, Harald (1992) «Sildefisker», Norges dyr Fiskene 2, Saltvannsfisker, J.W. Cappelens forlag A/S
• Olsen, Steinar (1979) «Livet og rikdommene i havet» i boken Finnmark Under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo
• Richter Hansen, Einar «Det engelske trålfisket og Honningsvåg – de første år», i Årbok for Nordkapp 1984

HOME   BACK