Hovedgytefeltet for den norsk-aktiske torsken er i Lofoten, men store innsig av torsk gyter også i flere av fjordene i Finnmark, særlig i Vest-Finnmark i området rundt Breivik og Hasvik. Innsigene har vært så store at fiskerne inne i fjordene nesten aldri har måttet se seg nødt til å dra ut til kysten for å få fylt båtene med fisk. Her gyter også kysttorsken i de samme områdene. Lodda, som lenge var den aller viktigste fisken når det gjaldt oppfisket mengde, har havet utenfor Finnmark som sitt viktigste gyteområde. Når så torsken følger loddestimene inn mot kysten om våren, gir det også et rikt torskefiske.

Til vårtorskefisket har det vært en glidende overgang fra vintertorskefisket, et fiske som har tatt til i mars og vart til ut i april og mai. Det er da lodda har kommet inn til kysten for å gyte, og blitt fulgt av store mengder torsk. Det har da vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket.

Tidlig begynte det å komme fiskere både fra Troms og Nordland og enda lengere førfra, til Finnmark under vårtorskefisket. Det kunne komme så mange fiskere hit at 3/4 av alle som deltok, hørte hjemme andre steder i landet enn i Finnmark.

Ser vi på forholdene i Midt-Finnmark og sammenlikner dem med forholdene i Øst-Finnmark, vet vi at det i 1853, da befolkningen i Honningsvåg var på godt under ett hundre, bodde det i Vardø 200. Hvert år under vårtorskefisket, var tallet på fremmedfiskere der, ti ganger så stort som tallet på fastboende. Det kunne altså befinne seg 2.000 fiskere der i tillegg til de fastboende. I tillegg til fiskere fra vest og sør, kom det i tidligere tider både finlendere og russiske sesongarbeidere og tok arbeid på fiskebruk som i Vardø, for eksempel. Slik var det i fiskeværet Kjelvik. Under vårtorskefiske kunne det befinne seg så mange som seks hungre mennesker i det lille fiskeværet med kan hende omkring ett hundre fastboende.

Sommerfisket har man vært i gang med straks vårfisket var over, da hovedsakelig etter sei, torsk og kveite. Også da har det vært sesong for nye store mengder fiskere lenger vest- og lenger sørfra. Tilstrømmingen har da gjerne vært like stor som under loddetorskefisket, med omkring 3/4 fremmedfiskere til stede.

Fiskerens hverdag – I instruksen fra 1772 for amtmannen i Finmark blir det slått fast at Nordlandsfiskerne fortsatt skulle ha rett til å drive vårfiske her. Og nordlandsfiskerne, det var fiskerne fra Nordlands amt, et amt som frem til 1787 strakte seg helt  til grensen mot det egentlige Finnmark. Det er altså snakk om fiskere fra Nordland og Troms.

Da sier det seg selv at det ikke var mulig å skaffe husrom til så mange. Slik var det også andre steder i fylket, når fiskerne samlet seg i sesongene. Hvordan ordnet fiskerne seg da, når kvelden og natta falt på? Det var ikke uvanlig at båten ble dratt i land, snudd og fiskerne ordnet seg så godt de kunne, under båten (Balsvik 1990).

Etter at nordlandsbåtene ble større, fembøringene kom, og med dem løftingen der bak, hadde man løst noe av problemet med overnatting. Likedan ble forholdene endret til det bedre da det kom motor i båtene og dekk, samt lugar framme. Det kom køye til hver av mannskapet og ovn.

Nede på kaia i Vadsø under loddefisket i april 1960 – Foto: Magnus Berg / Nasjonalbiblioteket

Den norsk-arktiske torsken har kommet etter loddestimene inn mot kysten. Det igjen har medført de rike fiskeriene som har fått betegnelsen vårtorskefisket eller loddetorskefisket. Det vært en glidende overgang fra vintertorskefisket til vårtorskefisket, et fiske som har tatt til i mars og vart til ut i april og mai. Det er da lodda for lengst har kommet inn til kysten for å gyte. Det har da vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket, og torskestimene har da kommet opp og nærmere overflata. Linefisket har da stort sett opphørt og juksafisket har blitt nærmest enerådende.

Loddas liv i havet – Det er når lodda har blitt kjønnsmoden og omkring 17 cm lang at den kommer innover mot kysten for å gyte. Den legger eggene på sand- og på steinbotn på opp til 300 meters dyp. Her blir eggene klebet fast i tykke lag på opp mot 15 cm. Mens det står på, følger torsken og hysa etter. Store mengder sjøfugl kommer også og forsyner seg. Straks hunnlodda har lagt fra seg alle eggene, forsvinner den, hvorhen vet man ikke. Det er uansett ikke mange som kommer tilbake for å gyte. Hanlodda blir igjen etter at hunlodda har forlatt områdene, og tar del i flere gytinger etter hvert som nye stimer kommer innover mot kysten. Mye tyder på at også den bare kommer en gang inn for å gyte. Ut på våren klekkes så loddeyngelen og blir spredd utover hele Barensthavet. Etter et par tre år er de kjønnsmodne og begynner vandringen inn mot kysten, som sine foreldre for mellom to og fire år tidligere gjorde.

Hvor store mengder lodde det har vært, har vel ingen visst før det kommersielle loddefisket begynte, blir det sagt. Det kom i gang etter at man hadde funnet ut at guano kunne bli brukt til dyrefor. Guano ble betegnelsen på det som ble igjen etter at fisken var sløyd. Det samme som guanoen ble brukt til, kunne man også nyttiggjøre seg de store mengdene lodde. Når så fangstredskapene som not og trål hadde blitt tilstrekkelig utviklet, og fiskefartøyene store nok, kom fisket etter lodde i gang for fullt. Man kunne bruke lodde i produksjonen av både dyrefor, og fiskeolje. Etter hvert dro fiskere fra store deler av Kyst-Norge nordover, helt fra Vestlandet, hele veien nordover til Finnmark for å ta del i loddefisket som begynte i februar-mars.

Lodda som lever sitt liv i Barentshavet, har sitt hovedgytingsområde på kysten av Troms, Finnmark og Kolahalvøya. Hit er det man etter hvert har kommet, også med not og trål, fra nesten hele Norges kyst, for å ta del i fisket. Som på bildet nedenfor, kunne det se ut på havna i Honningsvåg når loddefisket stod på om vintrene. Normalt var fisket over når påsekhøytiden nærmet seg. Da var det tid for å dra hjemover, og da var det meste av det tilgjengelige kvantum tatt. Loddefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar, de første årene med de store, tunge notbåtene hengende i davitene, en på hver side. Midt på sekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida, man trengte bare en liten notlettbåt til hjelp.

Ringnotsnurperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare  med ekkolodd fir å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne dybde og mengde. Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp. Hva var det som skjedde? Overfisket hadde vært så stort at fangstmengdene det var mulig å få opp fra havet gikk ned til et minimum. Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen. Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der de to bestandene holdt til. Det var ikke bare loddefisket som hadde blitt så effektivisert. Det samme var tilfelle med sildefisket. Fisket hadde blitt så effektivisert at flåten nesten hadde tømt havet for de to fiskeslagene. Vi vet hvordan det så gikk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild. Det kom færre og færre laster til fabrikkene. Røyken fra pipene ble sett sjeldnere og sjeldnere, og så var det slutt. Man ble uten råstoff til produksjonen. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket, og begge sildemel- og sildeoljefabrikkene i Honningsvåg ble lagt ned, Sifi og Norfi, slik andre sildeolje- og sildemelfabrikker ble det. Man fikk ikke råstoff nok til å holde dem i gang.

Fiskeredskapene – Trålen ble tatt i bruk rundt 1890. Snurpenota kom som idé fra USA allerede på 1850-tallet. Den ble videreutviklet og prøvd ut i Norge og i Sverige tidlig på 1900-tallet, kan vi lese i Store norske leksikon. Drømmen var å kunne fange stimfiskene sei og sild i store kvanta. Senere kom også lodda i betraktning, men det var ikke før sildoljefabrikken ble utbygd, som et ledd i rekken fra man begynte med guanofabrikkene.

Loddefisket og sildefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr ble videreutviklet. Man brukte trål for å fange silda, men etter hvert fikk man ikke bare større båter, men også ekkolodd, asdic, snurpnot og kraftblokk.

Fisket ble så effektivt at man nesten stod i fare for å tømme havet for fisk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild.

Tilbakegang i loddefisket

Loddefisket hadde gitt store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar med de store. Til å begynne med, hang de tunge notbåtene i davitene, en på hver side. Tidlig på sekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida.

Snutperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare  med ekkolodd for å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne størrelsene. Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp.

Så skjedde det noe

Det som skjedde var helt ekstraordinært. Både lodda, silda og torsken hadde uteblitt i perioder gjennom tidene, men det som skjedde nå, var noe nytt som man ikke hadde opplevd før. De store loddemengdene som hver vinter og vår kom sigende inn mot Finnmarkskysten, uteble. Det kom færre fangster med lodde, men også med sild. Fangstene ble mindre.

Så effektivt hadde fisket gjennom mange år vært. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Fabrikker ble uten råstoff til produksjonen. Det fisket som siden har fått navnet «Det store industrifisket» stoppet opp. Det hadde nesten blitt nesten svart hav, alarmen gikk og det kom sterke reguleringer i fisket.

Det skulle vise seg at bestandene i havet ikke var uuttømmelig. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket. Man fikk ikke råstoff nok til å holde fabrikkene i gang. Det var ikke bare sildeolje- og sildemelfablikkene i Honningsvåg, som ble lagt ned, det samme skjedde langs hele kysten. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av råstoffmangelen. Hvor ble det av lodda? Enn silda og torsken?

Hvorfor  uteble de enorme fangstene og de lønnsomme fiskeriene? Motvillig måtte man innse at fisket hadde vært for hardt, og vart for lenge. Når lodda med de store torskestimene i sitt følge nesten ble helt borte, uteble de rike torskefiskeriene. Å bruke line ble mindre lønnsomt. Det ble innført reguleringer og kvoter.

Når fisket står på, illustrasjon Bjarte Ytterland, olje på lerret 120 x 200 

Loddefisket, hvordan gikk det?

Det store industrifisket etter lodde som hadde gått for seg på Finnmarkskysten hadde vært så effektivt at det plutselig ble bråstopp. Overfisket hadde vært så stort at fangstene gikk ned til et minimum. Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn av havet. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen. Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der den ene av de to bestandene holdt til. Det har vært åpnet for fiske i noen perioder fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, og i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn.

Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

Torskefiskeriene, hvordan fikk det med dem?

Stopp i produksjonen

Både Sild-og fiskeindustri A/S og Nordkapp fiskeindustri A/S, som fabrikken i Vadsø og Øksfjord, slet fra 1970-tallet av med å skaffet råstoff til veie. Anleggene her, liksom de mange andre sildoljefabrikkene ble satt på vent. Det ble vanskelig å beholde folkene som kunne drifte anlegget, og det ble vanskelig med vedlikeholdet.

Sild og fiskeindustri A/S i Honningsvåg i tidlig etterkrigstid – Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Sild og fiskeindustri A/S

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

Nordkapp fiskeindustri A/S

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Norfi, Nordkapp fiskeindustris anlegg i Honningsvåg, slik det tok seg ut i glanstida – Foto: Terje Cock Svane

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt.

Siden har det vært åpnet for fiske i noen perioder som fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn, i 2002 med en kvote på 383.000 tonn årlig frem til 2004.

Publisert på ny torsdag 2. mai 2024, og oppdatert 2024.04.03 med kildene

1. Artikkelen «Lodde» i Store norske leksikonsnl.no
2. Artikkelen «Loddefiske», i Store norske leksikon, snl.no
3. Artiklene «Sild», «Lodde» og «Loddefiske» i Store norske leksikon
4. Artikkelen «Norsk fiskerihistorie» i Store norske leksikon
5. Artikkelen «Sild» i Store norske leksikon
6. Balsvik, Randi Rønning (1989) VARDØ grensepost og fiskevær, Vardø kommune, Vardø
7. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
8. Brox, Ottar (1999) Nord-Norge – sett fra luften, Hjemmets Bokforlag A/S
9. Elvevold, Thor og Strøm, Håkon (1982) «På banklinefiske i 1930-årene», i Årbok for Nordkapp 1982
10. Hamre, Johannes og Gjøsæter, Harald (1992) «Sildefisker», Norges dyr Fiskene 2, Saltvannsfisker, J.W. Cappelens forlag A/S
11. Olsen, Steinar (1979) «Livet og rikdommene i havet» i boken Finnmark Under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo
12. Norsk fiskerihistorie, snl.no
13. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring», Årbok for Nordkapp 1990-91
14. NRK 1983, i filemen «Bilder fra Finnmark»

Publisert første gang 2017.12.02, og endret 2023.08.05.

HOME