Finnmark fylke i historien

Lappmarken var et fellesområde der både Dannmark-Norge, Sverige og Russland krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter.

Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også russerne hadde gjort tidligere.

Danmark-Norge hadde gjort kystlandet opp til og med Varanger til norsk land, blant annet ved Christian IV’s innsats. Først hadde Sverige i 1595 inngått avtalen med Russerne om kystområdene i nord. Russerne ga fra seg retten til å kreve inn skatt av samene langs kysten. Deretter hadde Christian IV gjennom en krig frigjort de samme kystområdene fra Sverige, i 1613.

Da hadde Sverige og Russland holdt en krig i gang mer eller mindre i 20 år. Da Sverige gikk seirende ut, fikk landet, ved fredsforhandlingene i 1595, overdratt retten til å kreve inn den skatten russerne skulle hatt av sjøsamene langs kysten fra Varanger og ned til Malangen.

Denne fredsvtalen fikk myndighetene i København ikke vite noe om. Først da et kart viste at kysten fra Varanger til Tysfjord var merket opp som svensk, kom det frem hva som hadde skjedd.

Uten at Danmark-Norges konge i København hadde fått kjennskap til det, hadde Sverige og Russland også blitt enige om at russerne skulle overlate sin del av skatteinnkrevingen i de indre områdene av Lappmarken til svenskene. Hit hadde Danmark-Norge, Russland og Sverige frem til da, alle de tre landene sendt sine skatteinnkrevere.

Etter at myndighetene i Danmark-Norge hadde fått vite om fredsavtalen som hadde blitt inngått mellom Russland og Sverige det året, begynte man å forberede tiltak for å stoppe den svenske ekspansjonen.

Den nye kongen i Danmark-Norge, Christian IV (1577-1648), var ung den gang, og svært interresert i Norge. Han utrustet en flåte på åtte skip og seile våren 1599 nordover, helt til Vardø. Den dansk-norske suvereniteten skulle markeres, en suverenitet som var markert i og med kirka og festninga fra 1307.

Etter at kong Christian IV og hans følge hadde kommet tilbake til København, gikk tida, og det så ikke ut til å bli gjort noe mer.

Den nye kongen i Sverige, fra 1607, Karl IX, hadde ikke bare titulert seg som «de lappars i Nordlanden konung». Han hadde også innsatt en stattholder over Lappmarken og områdene fra Tysfjord til Varanger.

Kalmarkrigen – Det kom til krig mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611, en krig som har blitt betegnes som Kalmarkrigen. Ved fredsavtalen i 1613 måtte den svenske kongen gi fra seg de områdene Sverige mente å ha fått ved avtalen med Russland i 1595.

Det Sverige da måtte gi fra seg, var Vardøhus len og retten til å kreve inn skatt av sjøsamene mellom Varanger og Tyssfjord. De indre områdene ble som før, Dannmark-Norge og Sverige fortsatte skatteinkrevingen i fellesområdene sør for den lange kyststrekninga oppe i nord. Siden fredsslutninga i 1613 har Finnmarkskysten vært norsk land.

Den store nordiske krigen, en krig utkjempet mellom 1700 og 1721 med flere Nord-Europeiske land, deriblant Danmark-Norge på den ene sida, mot Sverige på den andre. Da freden endelig kom, i 1721, var det over og slutt for Sverige som stormakt, det har siden vært fred i Norden

Som en del av sluttprosessen, da fredslutninga mellom Danmark-Norge og Sverige kom igang i 1720, ble det avtalt at grensen mellom Norge og Sverige skulle bli gått opp.mSvensker og nordmenn gikk langs vannskillet, fra Røros og nordover. Da de kom til områdene som skulle bli Finnmark, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes opp slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk.

Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land. Det som da stod igjen, var grenseimrådene mot Russland. Først i 1826 ble grensen der gått opp.

Kart til Finmarken

Tittelen på kartet er «Kart til Finmarken» der utsnittet kommer fra, et kart som ligger inne i boka «Finmarken 1868».

BILDE

Etter det som blir omtalt som Den store nordiske krig, hadde det kommet en ny avtale med Sverige. Grensen mellom Sverige og Norge skulle bli gått opp. Svensker og nordmenn gikk langs vannskillet, fra Røros og nordover. Da de kom til områdene som skulle bli Finnmark, var det ikke mer noe vannskille å finne. Da ble man enige om at grensen skulle trekkes opp slik at områdene der det bodde samer som gikk til kysten med rein, skulle bli norsk.

Fra nå av, ble da, en del av det som hadde vært norsk-dansk, svensk og russisk fellesområde norsk land. Det som da stod igjen, var grenseimrådene mot Russland. Først i 1826 ble grensen gått opp her.  Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Publisert på ny mandag 3. juni 2024 – Oppdatert 2025.02.23

HOME