Nordkapp kommune i historien

Ny kirke i Kjelvik, etter at engelskmennene i 1810 raserte kirka, etter at engelskmennene hadde raserte den forrige i 1810, kom ikke før i 1844. Om den nye kirka skriver Olaf Simonsen, han bodde der som barn, i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker. Han skriver at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Simonsen kommer inn på det med klasseskillet i fiskeværet og nevner at «Av de første stolerne nærmest alteret var to innelukket, den ene benyttedes av handelsmannen og familie og den annen av presten og hans folk.»

Kirkelivet før 1882

Vi kan få vite litt om kirka og kirkelivet i Kjelvik mens kirka ennå stod der, for Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit fra tid til annen. Han skriver at «I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i den daværende kirke, iallefall regelmessig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, såvidt erindres 10-12 ganger om året».

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, mens Kjelvik var annekssogn under Kistrand hovedsogn (Porsanger). Den hadde blitt finansiert av Det Nordlanske Kirke- og Skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene.

Kirka var ei hvitmalt, åtte-kanta bygning av lafta tømmer med steinlagt tak. Den var uten ovn og uten lysekroner, og det hadde blitt holdt gudstjenester kun i tida fra og med april til ut oktober.

Kjelviks siste kirke stod der i 38 år, til den måtte bøye av for en av de sterke stormene som stadig hjemsøker fiskeværet. Den ble revet i stykker og blåste bort i en orkan ei vinternatt i januar 1882.

Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Etter at kirka i Kjelvik hadde blitt ødelagt i 1882, skriver Barre Prestbakmo i 1971, ble skolehuset i Porsangvik innviet til kirke for Kjelvik sogn.

Kjelvik annekssogn hadde i 1861 blitt utskilt ut fra Kistrand (Porsanger), og blitt et formannsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune. Den kirkelige delen hadde den gang samtidig blitt lagt under Måsøy prestegjeld.

I sommerhalvåret kom da presten til Kjelvik for å holde gudstjenester, og for å foreta kirkelige handlinger som konfirmasjon, vielser og begravelser.

Olaf Simonsen bodde som barn i Kjelvik i tida omkring 1875. Som voksen ble han redaktør i avisen «Vestfinmarken» og i der skriver han i 1930 at

«…Måsøpresten kom og holdt gudstjenerter der, såvidt erindres 10-12 ganger om året.»

Det var før stormen, og mens kirka fremdeles stod der.

Publisert på ny som artikkel torsdag 27. juni 2024

HOME    BACK