Nordkapp kommune i historien

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, mens Kjelvik var annekssogn under Kistrand hovedsogn (Porsanger). Den hadde blitt finansiert av Det Nordlanske Kirke- og Skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene.

Kirka var ei hvitmalt, åtte-kanta bygning av lafta tømmer med steinlagt tak. Den var uten ovn og uten lysekroner, og det hadde blitt holdt gudstjenester kun i tida fra og med april til ut oktober.

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år.

Olaf Simonsen bodde som barn i Kjelvik i tida omkring 1875. Som voksen var han redaktør i avisen «Vestfinmarken» og i der skriver han i 1930 at presten kom til Kjelvik for å holde gudstjenester, så vidt han husket, ti til tolv ganger i året. Da ble kirkelige handlinger som konfirmasjon, vielser og begravelser gjort. Det var før stormen, og mens kirka fremdeles stod der.

Han skriver at

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i den daværende kirke, iallefall regelmessig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, såvidt erindres 10-12 ganger om året».

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

 Om kirkeklokka som ble borte, siterer Simonsen i avisa «Vestfinmarken» i 1930 det en rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 blev den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy på Kjelvik havn, og da man i land savnet klokken, vilde man undersøke russefartøyet. Da russerne merket dette, kastet de klokken overbord.»

Borte hadde klokka vært, men den kom til rette 41 år etter, og Simonsen siterer fra Qviktstads brev:

«I juli 1867 blev den tilfeldigvis fisket opp med en dregg og ble i 1886 av Kirkedepartementet overdratt til Tromsø museum, hvor den nu finnes.»

Kirkeklokka befinner seg i dag på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av innskriften på den skal vi kunne se at den ble støpt i 1521.

Publisert på ny som artikkel fredag 28. juni 2024 med kilde

• Bildet av kirka i Kjelvik kommer fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

HOME     BACK