Finnmark fylke i historien 

Da Senjen og Tromsø fogderier hadde blitt utskilt fra Nordlandenes amt og lagt under Finmarkens amt i 1787, hadde vi fått et nytt, dobbelt så stort amt, og amtmannsetet hadde etter hvert blitt lagt til Tromsø. En av grunnene til at det store amtet hadde blitt opprettet, var at man ville gi Senjen og Tromsø fogderier de samme fordelene som Vardøhus amt hadde fått etter at monopolbestemmelsene for finnmarkshandelen hadde blitt opphevet (1.29).

Et amt i største laget

Så gikk den noen ti-år, og man hadde gjort noen erfaringer med det store amtet. Det hadde hatt noen fordeler å være et så stort amt, men også mange ulemper.

Amtmannen vil dele amtet – Etter at det hadde gått bortimot sytti år, begynte man å tenke på om ikke det store amtet hadde blitt i største laget. I 1847 skrev amtmann Harris i Tromsø, brev til departementet der han argumenterer for at det store Finmakens amt burde deles. Amtet var så stort, påpekte han at det utgjorde 1/5 av landet. Ikke bare skrev han at avstandene var store, men også at kommunikasjonene vanskelige. Han skrev at det overgår en manns krefter å skulle sette seg inn i de mange lokale forholdene i embedsdistriktet.

Interessene var også så forskjellige i de to delene av amtet at de ofte stod i åpen motsetning til hverandre, skrev han. Og så la han til, at det eneste de to delene av amtet, det vestlige og det østlige hadde felles, var valget av stortingsrepresentanter.

Amtmann Anton Harris

Harris medga at tallet på innbyggere etter en eventuell deling vil bli på bare 18.737, dersom det hadde blitt delt akkurat da. Det var ikke stort, men han skrev at folkemengden var i stadig vekst.

Det var nok av uløste oppgaver å ta fatt på. Så listet han opp fiskeriene, jordfordelingen, skogvesnet, tollvesnet og kommunikasjonene. Amtmannen skulle også ivareta oppgavene ved den finsk/russiske grensen (1).

Det ble lange fravær hver gang amtmannen skulle på reise de 50 milene frem til grensetraktene. Han måtte regne med et fravær på minst et par måneder, og det skapte problemer for de andre pliktene han hadde i embedet.

Så ble Finmarkens amt delt – Det hadde gått mange år, og det hadde blitt hentet uttalelser og gjort notater, men lite hadde skjedd. Så i 1866 ble amtet delt etter å ha vært stort og uhåndterlig i 79 år.

Det egentlige Finnmark gjenoppstod. Da delinga ble gjort gjeldende fra 1. oktober det året, i 1866, gjenoppstod det egentlige Finmark. Det skjedde ved at Senjen og Tromsø fogderier ble skilt ut og gjort om til et eget amt, det nye Tromsø amt.

Stortingets beslutning hadde blitt sanksjonert av kongen, året før, i 1865, der han skriver:

Da det store amtet hadde blitt delt og det egentlige Finmarkens amt hadde gjenoppstått, hadde det store Finmarkens amt eksister fra 1787 til 1866, og de nye formannskapslovene hadde for lengst blitt innført.

Ny amtmannen – Det nye Tromsø amt fikk sin amtmann og Finmarkens amt fikk sin, Jens Holmboe. Holmboe hadde til da vært fogd og sorenskriver i Hammerfest i nesten ti år. Han hadde blitt omtalt som en dyktig embedsmann, med betydelige lederegenskaper.

Amtmann Jens Holmboe

Nå ble Hammerfest amtmannsete, og da folk i Hammerfest fikk vite om utnevnelsen av den nye amtmannen, ble det feiret med festmiddag på rådhuset. «Etter middagen, fulgte hele selskapet amtmannen til hans bolig og utbragte et trefoldig hurra for han», forteller Øystein Bottolfsen.

I takketalen under festmiddagen sa den nye Finmarkens amtmann blant annet at man alltid måtte ha for øye at Finnmark skulle utgjøre et hele, et samfunn med felles mål og midler, til tross for at det var geografisk og etnisk så splittet.

Han sa også at:

Dersom det ikke lykkes å utbre sann gudsfrykt, sedelighet og opplysning, ville det ikke bli noen velsignelse av de utvortes fremskrittene.

Amtmannsetet for fremtida var ikke bestemt i og med utnevnelsen, men nå kom det opp med full tyngde, spørsmålet om hvor amtmannsetet skulle bli i fremtida. Det ble strid om plasseringa. I Hammerfest mente man at det var naturlig at det ble der. Og her kjempet man for å få bygd den nye amtmannsboligen, og dermed også få beholde amtmannsetet. Både Hammerfest, Alta og Vadsø var på tale, men til saken var endelig avgjort, hadde departementet samtykket i at amtmannen kunne bli boende i Hammerfest. Diskusjonene om hvor det skulle bli, pågikk i mer enn i to ti-år. Den gikk for, og i mot henholdsvis Hammerfest, Alta og Vardø eller Vadsø.

Når det gikk så lang tid, før avgjørelsen om hvor amtmannsetet skulle ligge, hang det også sammen med de dårlige kommunikasjonene som var i Finnmark. Hammerfest hadde dampskipsanløp hele året, det hadde ikke Vadsø.

Vadsø ble stedet, men vedtaket kom ikke før i 1888, ti år før helårlig hurtigruteforbindelse ble opprettet til Øst-Finnmark. Det som avgjorde saken, var problemene og løsningene, og dem var det flere av. Ett av dem var kvenenes og russernes deltakelse i det norske fisket. Ikke bare drev omkring 80 russiske fiskefartøyer, med flere manns besetning, fiske ut fra Kiberg. Russerne hadde både sykehus, egen russisk lege, to diakonisser og et orlogsfartøy utenfor Finnmark. Orlogsfartøyet skulle påse at nordmennene ikke krenket deres interesser.

Den store finske innvandringen var medvirkende. I 1875 bestod hele 24 % av befolkninga i Finnmark av finske innvandrere. I Vadsø var 60 % av befolkninga kvener, altså innvandra finlendere. Man fryktet for å miste områdene i øst til Finland.

Vadsø, utsnitt fra et postkort – Foto: Nasjonalbiblioteket

Vadsø fikk telegrafforbindelse, og damskipstrafikken ble gradvis utvidet østover, så utsiktene for at amtmannsetet skulle få ei bra plassering var tross alt gode.

Publisert på ny onsdag 10. juli 2024, sist oppdatert 11. juli 2024 med kilde

• Viken, Øystein Lydik Idsø (2022) «Finnmarkshandelen» i Store norske leksikon

HOME    BACK