Nordkapp kommune i historien

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Slik så det ut i Holmenområdet et år eller to etter at gjenreisinga hadde kommet i gang

Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.

Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.

Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.

Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).

Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.

Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.

Publisert som artikkel tirsdag 23. juli 2024

HOME    BACK