Nordkapp kommune i historien

Fiskerfagskolen skulle være en gave fra Oslo kommune til Finnmarks befolkning. Den ble plassert i Honningsvåg, et av de stedene det hadde blitt bestemt at skulle gjenoppbygges etter krigen. Det var viktig å få fiskeriene i gang etter igjen, og fiskerne skulle nå få god opplæring, det var intensjonene.

Fiskerfagskolen ligger til høyre på bildet, Rådhuset ser vi til venstre Mittet/Nasjonalbiblioteket/tcs

I tilknytning til Rådhuset ble det bygd en moderne kino. Det er fløyen til venstre på bildet over. Litt til høyre, bak Rådhuset, ligger bygget der Tekninsk etat fikk sine kontorer. Her ble det anlagt verksted for kommunens kjøretøyer, og brannstasjon. Det kom også en liten brannbil, med en rimelig stor vanntank.

Kommunikasjonene har kommet i gang igjen for lengst, med nye, moderne lokalrutebåter drevet med forbrenningsmotorer i stedet for de dampdrevne.

Akkurat der de ligger, hadde de to lakalrutebåtene sine faste plasser i mer enn et ti-år, i tida før og etter 1960. Den største av dem, Ingøy, gikk fast i rute mellom Honningsvåg og Russenes, blant annet.

FFR, Finnmark Fylkesrederi og ruteselskap hadde sitt nye ekspedisjonsbygg der lokalbåtene ligger.

Tamsøy som har vi til høyre, den gikk i rute mellom Honningsvåg og stedene i Porsangerfjorden, som Repvåg, Russenes, og Hestnes. I den andre ruta gikk den mellom Honningsvåg og Hammerfest, og på veien var den innom steder som Sarnes, Kåfjord, Laholmen, Lafjord, Stikkelvåg og Måsøy.

De mange nye forretningsgårdene har kommet i adskillig større utgaver enn det som var i førkrigstida.

Litt av bygget der Skotøymagasinet var, ser i på bildet over, helt til høyre. Her hadde også K. Paulgaard konfeksjonsforretning, og i den kunne man kjøpte dresser og hatter, og den som sydde selv, kunne få kjøpt stoffer i metervis.

På det samme bilde over, kan vi se forretningsbygget på den andre sida av gata der en av Leirvikfamiliene hadde Havnekiosken, og kafé. I underetasjen var Meieriet, og her fikk vi kjøpt melk. Det var i den tida da vi måtte hente melk i medbrakt spann.

I den borteste delen av bygget, hadde Bernhard Nilsen kolonialforretning med kakedisk, og bakeri i underetasjen.

Honningsvåg i 1956, i det absolutte sentrum i Honningsvåg? Der kafébrakka står, til venstre på bildet, kom Aunegården da brakka ble revet, og Torbjørn Danielsen flyttet inn med konfesjosforretninga.

Vi er i 1956, det året veien til Nordkapp ble offisielt åpnet. Søyla midt på torget, stod på en grønn plen, den var blå som himmelen over og pyntet med måker. Den markerte at nå var det fest i byen. Det var opptog, og Nordkapp-prinsessa ble båret i sin «gullstol» gjennom byen.

I Kolstadbygget hadde Arne Kolstad byggevareforretning, og kontor for driften av byggevareforretninga og materialhandelen sin, og bensinstasjonen han drev for oljeselskapet Esso. I det store Kolstadbygget holdt både Distriktstannlegen, Honningsvåg apotek og Finmarkdposten med sitt trykkeri til.

Finmarksposten begynte å komme ut i Honningsvåg i 1953 og fikk lokalene sine i andre etasje. Trykkeriet var i kjelleren, og herfra ble avisene båret i store kurver opp til redaksjonen i tredje etasje. Det skjedde ut på kvelden når trykkinga var ferdig. Alle sekkene med adresserte aviser og avisbunker ble bragt over til Posthuset før kvelden var omme. Et par av de samme kurvene ble fylt med aviser ved halv ni-tida neste morgen, og båret opp til oss som solgte avisa. Prisen var 25 øre frem til i 1967, men da økte den til 40 øre. Fra da av fikk vi som solgte 8 øre stykket, det ble 2 kroner tjent når 25 aviser var solgt unna.

Den såkalte «Distriktstannlegen» holdt til i samme etasje som Finmarksposten. Her var det Per Remman som var tannlegen, i 1950-årene og kanskje til et stykke ut i 1960-årene.

Bjarne Larsen hadde sin kolonialforretning og sin «Herreekvipering» i bygget midt på bildet, altså på den andre sida av veien. I den fikk vi kjøpt alt fra sko og dresser, til støvler og det meste av klær.

På plassen mellom Bjarne Larsens forretningsgård og posthuset, der stilte sjåførene med  «leievognløyve» opp lastebilene hver morgen. Det kunne vi som var på vei til skolen observere. Honningsvåg var under gjenoppbygging, for ikke å si under sterk modernisering, og da var det bruk for de mange lastebilene. Vi ser noen av dem på bildet over.

Da Simon Jensen byttet ut sin gamle lastbil og kjøpt den nye, røde – det må ha vært i 1959 eller så – spurte jeg, som barn, ham hva den kostet. Han svarte «30.000», og det oppfattet jeg som et seriøst svar.

Sjøgata hadde ikke eksistert i førkrigstida, den kom under gjenippbygginga. Da ble det nye navnet på det som før brenninga hadde vært Nergata endret til Storgata.

Vi er i 1955, og det er ti år siden gjenoppbygginga kom i gang.

Christian Tuv hadde elektroforretning og drev med salg, installasjon av de man kalte «skipsradio» i bygget til venstre. Forretninga hadde inngang fra Storgata, og i  underetasjen holdt restaurant Speilen til. Oppe i det samme bygget hadde Finn Steiro sin tannlegepraksis.

Fiskernes bank A/S og Samvirkelaget hadde sin virksomhet i bygget midt på. Her var det bakeri, i kjelleren, og duften kunne vi kjenne på lang avstand når vi gikk forbi. Morten Øvervold hadde malerforretning i det samme bygge, helt til høyre, med inngang fra Sjøgata. Olga Olsen hadde sin kiosk i den lave brakka ved siden av, også det i tida like etter krigen.

Eilertsenbruket kom ytterst ute på Klubben.

Her ble det bygd fiskehjeller, kanskje fordi bruket lå litt utenfor allfarvei, man det er kan hende hjeller som har stått igjen etter brenninga.

Robertsonbruket ble bygd opp igjen inne i sentrum, men fiskehjellene ble plassert langt utenfor byen, oppe på og mellom bergene inne i Normanset.

Robertsonbruket med Servicekaia for fiskerne til venstre, og er antakelig i tida før 1958. – Mittet/Nasjonalbiblioteket

Hammerfestfirmaet Charles Robertson hadde bygd sitt første fiskebruk i Honningsvåg allerede i 1876. Straks krigen var over, begynte byggingen av det nye Roberbsonbruket, det vi ser på bildet over. Fiskemottaket var til høyre. innest ved kaia hadde losbåten fast plass.

Servicanlegg for fiskeflåten hadde det vært dårlig med i førkrigstida. Nå ble det satset på fiskeriene for fullt, og det første av de tre anleggene kom allerede før 1960. I 1961 stod alle tre ferdige til å bli tatt i bruk.

Vi kan være i 1958, og den første servicekaia har kommet. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Fiskeriene kom fort i gang, for alle båtene som hadde fisket i førkrigstida, kom nordover igjen, med etterfylling, må vi kunne gå ut fra, med de nødvendige fiskeredskapene.

Fiskebåtene er tilbake, her ser vi noen av dem med baugene inn mot den nybygde Dampskipskaia i tida omkring 1948.

Jægtvikbruket kom der anlegget hadde vært i førkrigstida. Det kom ikke fiskehjeller her heller, men det stod noen som hadde overlevd brenninga. De ble revet, for nå skulle fisken henges på fiskehjellene og fiskehesjene inne ved bergene i Nordmanset. Da måtte fiskebruket ha lastebil, og det investerte Gudmund Jægtvik.

I tilknytning til Jægtvikbruket anla Mobil Oil to store oljetankertanker, vi kan så vidt skomte litt av den ene, helt til høyre på bildet.

Jensenbruket kom ikke langt fra der Waldemar Larsen hadde hatt sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Jensenbruket kom opp i 1949, så vi er i begynnelsen av 1950-årene

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Jensenbruket ble det, et av de første årene, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran. Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som 25 og opp mot 40 ansatte i virksomhet (Richter Hansen 1990).

Sild-og fiskeindustri A/S ble bygd opp allerede i 1947, i det samme området som den forrige fabrikken hadde stått frem til brenninga.

Sild & fiskeindustri A/S kom i gang allerede i 1947 – Foto: Wilhelm Skappel

Gerhard Voldnes hadde kommet til Honnigsvåg på fiskearbeid som 20-åring i 1922. Sammen med broren satte de i gang med fiskebruk selv, etter kort tid, der Stofi er nå. Før krigen kom Honningsvåg guanofabrikk A/S i stedet, der på den andre sida av bukta. Der kom det vann ned, nok til produksjonen. Etter krigen kom Gerhard Voldnes raskt i gang igjen, nå med Sild og Fiskeindustri A/S, forkortet til Sifi.

Floerbruket fikk samlet sine avdelinger i Storbukt nå, med fiskehesjer og sitt oljetankanlegg, i et annet industriområde, nede på kaiområdet og ovenfor veien. Vi ser det er godt med plass til å tørke fisk.

Floerbruket stod klart for mottak av ferskfisk og tørrfisk da det store lagerbygget på Sifi var under bygging. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Som før krigen, så også etter, med fiskevraker dro Saltdalen rundt til småstedene der hjemmefiskerne selv hadde hengt fisk. Richard Floer fikk bygd både nothjell for seifiskerne, og trandamperi. Oljeselskapet Shell bygde ut tankanlegg i tilknytning til Floerbruket.

Finnmark Bunkerdepot A/S kom, først med et anlegg like utenfor sentrum.

Både A/S Finnmark Bunkersdetpot og Jægtvikbruket kom opp før den første servicekaia, så vi er i tida omkring 1955. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Vi ser noen fiskehjeller i tilknytning til Jægtvikbruket, men det er rester fra førkrigstida, og de ble fjernet.

Det samme firmaet, Finnmark bunkerdepot bygde et helt nytt anlegg i Kobbhola tidlig i 1950-årene. Her ble det levert både kull og olje til de mange trålerne og trelastbåtene. Man hadde også et saltlager, så vidt jeg forstod, inne i tanken i tilknytning til kranen.

Kobbhola etter 1962, kullbåten fra Spitsbergen har ankommet enda en gang. Foto fra Peter Emil Liland.

Publisert på ny torsdag 25. juli 2024

HOME   BACK