FINMARK I HISTORIEN

Finnmǫrk eller Finnmark som vi ser på kartet under, var betegnelsen på landområdet nord og øst for Hålogaland. Området strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya og områder innerst i Kandalaksafjorden (2).

Om betegnelsen Finnmark, kan vi i Store norske leksikon under Finnmark, lese at «Finnmork ble i gammelnorsk tid brukt uten fast geografisk avgrensing om et større område. Finnmork hadde da trolig en mer allmenn betydning som ‘ubygde fjell- og skogstrekninger der samer bodde.» (4).

Finnmǫrk var den norrøne befolkningas navn på de store områdene i Norden som ble ansett å ligge utenfor deres hjemområder, og der det i all hovedsak bodde samer. På kartet finner vi både Finnmǫrk,  Magerey (Makaravjo), Geirsver og Vargøy (Vardø), men også Terfinland (Kola), og Gandvik (Kandalaksafjorden).

Den første kirka som kom det nærmeste området, var den som ble satt opp så langt nord som i Tromsø, i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Hedningene var de omtrent tre tusen samene som ennå var i flertall der.

Byggingen av en kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307. De skulle markere Norges grense mot øst.

Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Lappmarken var et fellesområde der både Dannmark-Norge, Sverige og Russland krevde inn skatt av samene. Man regnet med at de som betalte skatt, var undersåtter.

Sverige anså fjellsamene som sine undersåtter, og områdene de befolket som sine landområder. Det samme gjorde Danmark-Norge, slik også russerne hadde gjort tidligere.ussland. Først i 1826 ble grensen gått opp her. Siden har grensene i Finnmark stått fast.

Publisert som et lite utdrag fra kapittel 2.1 Forhistorien, Finnmarks forhistorie 

HOME   BACK