Finnmark fylke i historien

Før man begynte med husdyrhold, streifet mennesker rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn den skandinaviske halvøya. Slik har det  siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Europa, gjerne betegnet som Fennoskandia. Etter at det ble vanlig å dyrke jorda, ble man mer bofaste.

Så her har det i lange tider har bodd folk med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1200-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, det var ingen landegrenser. Samene var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Sapmi blir området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, av samer, gjerne gitt det navnet. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin egen religion, og med det mest av alt samiske, joiken og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking. I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

Oppe i nord der midnattsola skinner sommeren igjennom, på samme måte som sør for den samme sola som skinner året igjennom, har det utviklet seg en egen kultur allerede for to til tre tusen år siden, blir vi fortalt. Vi kan også lese at man, før det ble vanlig med husdyrhold, streifet rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn Den skandinaviske halvøya.

Slik har det siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Skandinavia, gjerne betegnet som Fennoskandia. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusenårene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sápmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Den samiske befolkninga var ikke stor. Man har anslått tallet på samer til å ha vært omkring 3000 da finnmarkskysten på 1200-tallet begynte å bli befolket i større utstrekning utenfra enn tidligere.

Publisert som artikkel under Finnmark, fredag 14. mars 2025 

HOME   BACK