Nordkapp kommune i historien

Lodda som lever hele sitt liv i Barentshavet, har sitt hovedgytingsområde på kysten av Troms, Finnmark og Kolahalvøya. Hit er det man etter hvert har kommet, også med not og trål, fra hele Norges kyst, for å ta del i fisket.

Normalt var fisket over når påsekhøytiden nærmet seg. Da var det tid for å dra hjemover, og da var det meste av den tilgjengelige mengden tatt.

Snurpere og trålere inne på havna i Honningsvåg – Foto: Kirsten Meyer

Loddefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr ble videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda og silda, men etter hvert fikk man ikke ekkolodd, asdic, snurpnot og kraftblokk, men også større båter.

Så skjedde det noe

Det kom færre fangster med lodde, og fangstene ble mindre. Så effektivt hadde fisket vært gjennom mange år at det plutselig ble bråstopp. Det hadde nesten blitt nesten svart hav, alarmen gikk og det kom sterke reguleringer i fisket.

Vi vet hvordan det så gikk. Fabrikkene ble uten råstoff til produksjonen. Det fisket som siden har fått navnet «Det store industrifisket» stoppet.

I 1961 var firmat Odd Berg i gang med bygginga av det som skulle bli sildeoljefabrikken Norfi, Nordkapp fiskeindustri a/s.

Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket, og begge sildemel- og sildeoljefabrikkene i Honningsvåg ble lagt ned, slik andre sildeolje- og sildemelfabrikker langs kysten ble. Man fikk ikke råstoff nok til å holde dem i gang.

Det har vært åpnet for fiske i noen perioder som fra 1991 til 2014, hhv i perioden 1991-93, i 1999 med en liten kvote på 48.000 tonn, i 2002 med en kvote på 383.000 tonn årlig frem til 2004.

Seifisket

Med seifisket gikk det ikke så galt, man fikk ordninger som regulerte fisket. Også det hadde blitt så effektivisert at mottakene på land ikke maktet å ta unna alt. Resultatet var at store mengder sei en periode i tida omkring 1960 ble levert til fabrikkene som produserte fiskedolje- og fiskemel.

Publisert som artikkel 2017.12.02 med kilde

• snl.no Store norske leksikon

HOME