Finnmark i historien

Det hadde kommet et fattigvesen, og bygdekommisjoner i kirkelig regi omkring 1780 i Finnmark. Før det hadde syke, gamle og de fattige fått den hjelpen de trengte av familien og naboer. Kirka hadde stått for hjelp i form av penger innsamlet ved ofringer under gudstjenestene.

Finnmark blir et eget legedistrikt, og første offentlige legen, Andreas Stoltenberg kom i 1788, men det var ikke mange som kunne få så mye hjelp ved skader og sykdommer. Langt borte var han fra de mange små lokalsamfunnene, men han kunne forebygge sykdommer og gjøre noe for å hindre epidemier. Når de kom, ble det kunngjort på kirkebakken. Syke ble satt i isolasjon og karantenetiltak ble iverksatt.

Soknepresten i Loppa sendte brev til Finnmakens amt i 1848, på vegne av fattigkommisjonen for å få hjelp til utgiftene med å holde en mann på sykehuset i Hammerfest. Han hadde blitt smittet av lepra, og var uhelbredelig spedalsk. Det var lite hjelp å få av amtskommunnen til de mange uhelbredelig spedalske, fattige, uføre, døve og blinde, foreldreløse barn med. Da ble det utredninger, hvem skulle betale, hjemkommunen eller amtskommunen, og noe helsevesen eksisterte ikke.

Finnmark hadde vært et legedistrikt fra 1778 til 1826, men i 1830-årene ble det delt i flere legedistriketer, det kom flere leger og det ble bygd sykehus. Det første offentlige sykehuset i Finnmark kom i 1835, i Alta. Da vi kom til 1878 hadde det kommet sju sykeus, men det var bare dem i Alta, Hammerfest, Måsøy,Vardø, og Vadsø som var i drift hele året.

Vi fikk Vest-Finnmark legedistrikt som omfattet Hammerfest prestegjeld og Kistrand prestegjeld. I 1859 ble Måsøy legedistrikt opprettet, med Kistrand sokn, og Kjelvik annekssokn av Kistrand prestegjeld.

Sykdommer i den tida – Det kom koppeepidemier og i 1810 ble det innført tvungen vaksinasjon mot barnekopper. Da det brød ut koleraepidemi sommeren 1831 i Akhangelsk, fryktet man at epidemien skulle spre seg også i Kyst-Finnmark der pomorene jevnlig var innom. Regjeringa sendte flere leger nordover, og det ble opprettet karantenestasjon i Hammerfest allerede i august, og man unngikk en stor koleraepidemi denne gangen.

Leprabasillen som førte til spedalskhet var ikke uvanlig i Finnmark. Det var en uhelbredelig sykdom. Heller ikke kjønnsykdommer, gjerne kalt veneriske sykdommer, var uvanlige. Kolera var også en trussel, den hørte man om var virksom i Europa i 1830-årene. Da den i 1831 kom Arkhangelsk, var man redd for at den skulle bryte ut også i Finnmark. Det gjorde det ikke, selv om kontakten via pomorene var der.

Publisert som artikkel mandag 31. mars 2025

HOME