Finnmark i historien 

Pomorhandelen var viktig for befolkninga i nord, og like viktig for russerne som hadde ei stor befolkning, avhengig også av store mengder fisk. Når de norske fiskekjøperne i makketida om somrene ikke tok imot fisk, fikk de avsetning hos de russiske fiskeoppkjøperne, de som gjerne gikk under betegnelsen pomorer (по [pa] på, langs inntil og море [morje] hav).

På 1500-tallet hadde interessen for nordområdene økt sør i Europa. Russerne som på 1100-tallet hadde begynt å bosette seg omkring Kvitsjøen og til dels på Kola, begynte samtidig en fornya interesse for Kolahalvøya og områdene rundt. Så nå kom det et kloster på Kola og et i Petsjenga. Dermed hadde de lagt et grunnlag for ny bosetting her nord. Den nye bosettinga medført interesse for fiske i farvannene utenfor Finnmark, og etter hvert handel med befolkninga.

Et bilde fra havna i Arkhangelsk tatt omkring 1900 – Foto fra Pomormuseet i Vardø

Ekstra

Pomorhandelen var viktig for befolkninga i nord, og like viktig for russerne som hadde ei stor befolkning, avhengig også av store mengder fisk. Når de norske fiskekjøperne i makketida om somrene ikke tok imot fisk, fikk de avsetning hos de russiske fiskeoppkjøperne, de som gjerne gikk under betegnelsen pomorer (по [pa] på, langs inntil og море [morje] hav).

På 1500-tallet hadde interessen for nordområdene økt sør i Europa. Russerne som på 1100-tallet hadde begynt å bosette seg omkring Kvitsjøen og til dels på Kola, begynte samtidig en fornya interesse for Kolahalvøya og områdene rundt. Så nå kom det et kloster på Kola og et i Petsjenga. Dermed hadde de lagt et grunnlag for ny bosetting her nord. Den nye bosettinga medført interesse for fiske i farvannene utenfor Finnmark, og etter hvert handel med befolkninga.

Siden det ikke var noen grense i områdene, ble man etter hvert bekymret for at russerne skulle komme å tilta seg rettigheter på det som kongen i København anså som dansk-norsk land.

Det ble en del konflikter etter hvert, omtalt annet sted, men det roet seg etter hvert, og vi kom inn i en 200 år lang periode med kontakt mellom nordmenn og russere i nordområdene.

Pomorene kommer for å fiske

Når sommeren hadde kommet og Kvitsjøen hadde blitt seilbar, la fiskere rundt Kvitsjøen ut på seilas mot Norge. Til å begynne med var det mest for å fiske. Da det ble innskrenkninger i fiskerettighetene, ble handelen med nordmenn eneste mulighet.

Vi er da i pomortida, i de tidene da det var små, eller ingen forsyninger med mel og kornvarer til befolkninga i nord. Da kom russerne med sine forsyninger, blant annet av rugmel. De hadde ikke bare rugmel, kanskje der aller viktigste, men også bygningstømmer og en god del annet.

Foto fra Pomormuseet i Vardø

Forbudene kommer

Russiske fiskere hadde kommet til Finnmark fra Kvitsjøområdet om somrene på fiske helt fra begynnelsen 1700-tallet. Det hadde de gjort 200 år, da fiskerettighetene deres gradvis ble strammet inn. Myndighetene var redd for at den russiske innflytelsen skulle bli for sterk. Det kom først en lov som tillot dem å fiske bare på noen få steder, en lov som gikk under navnet «Kibergrettighetene».

I 1913 kom den norske regjeringa med totalforbud mot at russerne skulle kunne fiske utenfor Finnmark.

Silda viktig for kvitsjøbefolkninga

Det ble fisket inne i Kvitsjøen, blant annet mye sild. Det var fisk nok til eget bruk for befolkninga her, men ikke nok til å dekke etterspørselen fra lenger sør i Russland.

Med de begrensa fiskemulighetene inne i Kvitsjøen, fikk fisket utenfor Finnmark og handelen med fiskerne på kysten i Nord-Norge større og større betydning.

En modell av ei pomorskute på Pomormuseet i Vardø, i 2019

Pomorene kommer for å kjøpe fisk

Det pomorene var ute etter, var fersk fisk, i store mengder, også fisk som nordmenn spiser lite eller ikke noe av. Mot mel, trevirke og annet som befolkninga i Nord-Norge trengte, fikk de fisken de hadde behov for. Senere ble det handlet med penger også.

Fisken fra Finnmark, Troms og de aller nordligste traktene i Nordlan, ble, som fisk fanget i hjemtraktene, saltet i tønner og ført til fiskemarkedene i Arkhangelsk og Onega. Hit kom det oppkjøpere fra store deler av Russland. Herfra ble fisken sendt nedover de elvene. På dem kom melet, og mye annet nordover, og på Dvina kom tømret flytende.

Pomorene handler med mel og tømmer

Rugmelet kom nordover på den store elva Volga frem til Rybinsk. Det ble så sendt videre til Vologda der det igjen ble omlasting. Det ble lastet over på prammer som blant annet førte det nordover langs elva Dvina til kvitsjøbyene Onega og Arkhangelsk. Trematerialene det var etterspørsel etter i Finnmark, ble fløtt nordover på den samme Dvina.

Tømret, blir det fortalt, var svært viktig for folk langs kysten. Med det fikk folk bygd hus og naust, og noen kunne overlate gammen til husdyrene.

Arkhangelsk ble grunnlagt i 1584, og i 1898 fikk byen jernbaneforbindelse sørover. Foto fra Pomormuseet i Vardø, i 2019.

Pomorskipperne kjøpte inn i store mengder rugmel, og tok det med seg til Norge. De hadde også med seg havregryn, smør, honning og kjøtt. Dessuten kom de med never til taktekking, tjære, skinn, hamp og lin. Munkene fra Solovkiklostret hadde med seg multer, reinkjøtt og småvilt, står det å lese på en plakat på Pomormuseet i Vardø i juli 2019.

På det meste kom pomorene med så mye som mer enn 8.500 tonn mel i året, til de nordligste områdene i Norge. Hvor mye de hadde med seg til pomorbyen frem for noen, Vardø, kan vi lese nedefor, der omtalen av nedgangen i pomorhandlene er.

Dampskipsrute

Handelen og trafikken mellom Kvitsjøen og Finnmark ble etter hvert så viktig at det i 1875 ble opprettet dampskipsrute mellom Arkhangelsk og Vardø. Det var to skip som gikk i rute mellom byene i sommertida «Imperator Nicolaij» og «Lomonosov».

Skipene hadde med seg både post og varer, men også de mange russerne som hadde arbeid på fiskebrukene i Vardø.

Dampskipene «Lomonosov» og «Imperator» brukte fire dager på strektnngen Vardø-Arkhangelsk.

Pomorene gir fiskerne arbeid

Takket være pomorene, fikk fiskerne i Finnmark solgt fisken også om somrene. De saltet fisken i tønner og tok den med hjem.

Honningsvåg, sikkert med flere Pomorskuter, i tida før holmen ble landfast, men etter at O.J.Finchenhagen hadde bygd fiskebruket sitt i 1872. Det ligger et handelskip ved kai, og at bildet dermed har blitt tatt etter at kull-leveransene har kommet i gang.

Sommertid var makketid, og norske fiskekjøpere kunne ikke det var ikke ta imot  fisken. Uten de russiske oppkjøperne hadde fiskerne blitt arbeidsledige, og de hadde heller ikke kunnet gå til anskaffelse av det nødvendige kornet og melet de måtte ha for vinteren. Det blir sagt at uten korninnførselen fra Russland, hadde det ikke vært mulig for folk å bo på Finnmarkskysten på den tida.

Napoleonskrigene skaper problemer

I tida da Napoleonskrigene raste, mellom 1800 og 1815, patruljerte engelske krigskip i nordområdene. Det skapte problemer for kornimporten ikke bare for dem som bodde sør i landet, men også for folk i nord. Stadig ble pomorenes fartøyer angreptet av engelskmennen, og ført til England.

Det var også dårlige tider når det gjalt fiskeriene. Fisken uteble, og folk, for ikke å si almuen, manglet bådet fisk og penger, og da ble det nød. Særlig ut på senvinteren kom problemene. Husdurholdet hadde stort sett vært forsømt, så det gav lite avkastning. Fisket var hovednæringa.

Når folk ikke kunne betale, verken med penger eller fisk, og kjøpmannen eller faktoren ikke lenger hadde mulighet til å gi kreditt, sultet befolkninga. Særlig vanskelig var det en periode omkring 1804, i Øst-Finnmark. Mange hadde pantsatt alt de eide, også båt og fiskeredskaper. Noen hadde igjen bare klærne de gikk i.

Fogden prøvde å hjelpe, men det var ikke mye han kunne få gjort. Det hendte at folk sultet i hjel. I mars 1813, i et brev fra Alta, datert 31. mars, ble det klagd til fogden over at det ikke var mulig å få tak i mel eller kornvarer. Det ble hungersnød mange steder.

Hadde det ikke vært for det kornet, og det melet som tross alt kom frem, hadde forholdene blitt fryktelige, mange steder på kysten i denne perioden, blir det fortalt.

Pomorhandelen går mot slutten

Etter hvert som Finnmark mer og mer ble en del av Norge, og det kom dampskipsruter helt frem til Øst-Finnmark, ble behovet for varer fra Russland mindre. I 1853 ble det opprettet en 14 daglig dampskipsrute rute mellom Tromsø og Vadsø, men bare i sommertida, og i 1898 kom det helårsforbindelse med Hurtigruta, uten omlasting i Hammerfest som det til da hadde vært.

Når det nå kom vareleveranser sørfra, mistet importen fra Russland gradvis mye av sin betydning. Samtidig hadde Arkhangelsk, også det i året 1898, fått jernbaneforbindelse sørover (3.150).

Vi ser at folket rundt Kvitsjøen hadde en lang reisevei, og den brukte de i 200 år. Arkhangelsk ligger like langt sør i Russland som Namsos i Norge. – Et kart fra Google Map

Importen av korn fra Arkhangelsk til den østligste byen i Norge, Vardø, hadde vært stor. Den hadde på det meste, i 1880-årene, kommet opp i 3.300 tonn rugmel årlig bare dit. Så gikk det nedover. Et ti-år senere, i 1890-årene var mengden redusert til 2.300 tonn, og så ble den bare mindre etter hvert (1.151).

Så kom tyskernes ubåtkrig da første verdenskrig begynte i 1914. Det gjorde importen fra Russland vanskelig, igjen,  samtidig som russerne på grunn av krigen trengte varene selv.

Deretter kom revolusjonen i Russland i 1917, og så den derpå følgende borgerkrigen i landet, den russiske revolusjonen.

Sist endret 2020.08.04 med kilder som

• Balsvik, Randi Rønning (2007) VARDØ Grensepost og fiskevær 1850-1950, Vardø kommune, Vardø
• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
• Snl.no Store norske leksikon
• Wikipedia

NOTE 3) Balsvik 2007

home