Turnhallen har kommet. Ikke før høsten 1954 var skolebygget satt opp og elevene kunne møte frem, men fortsat stod litt av Tundraleiren der, på skoleplassen.

Aldershjemmeet Kveldsol, til venstre på bildet, ble bygd opp igjen og stod der allerede i 1949, før både skolen og rådhuset. Midt på bildet, Frelsesarmebrakka. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Her har Rådhuset kommet, og kinoen. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Rådhuset til venstre, Fiskerfagskolen til høyre på bildet – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

I tilknytning til Rådhuset ble det bygd en moderne kino, fløyen til venstre på bildet over. Litt til høyre, bak Rådhuset, ligger bygget der Tekninsk etat fikk sine kontorer. Her ble det anlagt verksted for kommunens kjøretøyer, og brannstasjon. Det kom også en liten brannbil, med en rimelig stor vanntank.

Den nye prestegården som kom etter krigen, ble bygd nærmere kirka, uten fjøs denne gang. Presten og lensmannen ble naboer, lensmannen i det røde bygget.

Prestegården og Lensmannsgården i etterkrigstidas Honningsvåg – Foto: Terje Cock Svane

I denne prestegården kom sokneprestene i gjenreisingstida, først var det Eidem, deretter Eyolf Sønstegaard, Åge Mevik og Kittil Kåre Trydal

Kommunikasjonene har kommet i gang igjen for lengst, med nye, moderne lokalrutebåter drevet med forbrenningsmotorer i stedet for de dampdrevne.

Akkurat der de ligger, hadde de to lakalrutebåtene sine faste plasser i mer enn et ti-år, i tida før og etter 1960. Den største av dem, M/S Ingøy gikk fast i rute mellom Honningsvåg og Russenes, frem til ferga M/S Tanahorn kom i 1962.

FFR, Finnmark Fylkesrederi og ruteselskap hadde sitt nye ekspedisjonsbygg der lokalbåtene ligger. Det er «Ingøy» og «Tamsøy» som ligger på sine faste plasser. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Den minste av de såkalte lokalbåtene, M/S Tamsøy, gikk i rute innover og rundt Porsangerfjorden, den ene dagen, som til Repvåg, Russenes, og Hestnes. I den andre ruta gikk den mellom Honningsvåg og Hammerfest, og på veien var den innom steder som Sarnes, Kåfjord, Laholmen, Lafjord, Stikkelvåg og Måsøy.

De mange nye forretningsgårdene har kommet i adskillig større utgaver enn det som var i førkrigstida. Litt av bygget der Skotøymagasinet var, ser i på bildet over, helt til høyre. Her hadde også K. Paulgaard konfeksjonsforretning, og i den kunne man kjøpte dresser og hatter, og den som sydde selv, kunne få kjøpt stoffer i metervis.

På det samme bilde over, kan vi se forretningsbygget på den andre sida av gata der en av Leirvikfamiliene hadde Havnekiosken, og kafé. I underetasjen var Meieriet, og her fikk vi kjøpt melk. Det var i den tida da vi måtte hente melk i medbrakt spann.

I den borteste delen av bygget, hadde Bernhard Nilsen kolonialforretning med kakedisk, og bakeri i underetasjen.

Honningsvåg i 1956, det året veien til Nordkapp ble åpnet. Der kafébrakka står, til venstre på bildet, kom Aunegården da brakka ble revet. Torbjørn Danielsen flyttet inn med konfesjosforretninga, og lensmann Knut Valle med staben i etasjen over.

Søyla midt på torget var blå, pyntet med måker og stod på en grønn plen. Den markerte at nå var det fest i byen. Det var opptog, og Nordkapp-prinsessa ble båret i sin «gullstol» gjennom byen.

I Kolstadbygget hadde Arne Kolstad byggevareforretning, og kontor for driften av byggevareforretninga og materialhandelen sin, og bensinstasjonen han drev for oljeselskapet Esso. I det store Kolstadbygget holdt både Distriktstannlegen, Honningsvåg apotek og Finmarkdposten med sitt trykkeri til.

Finmarksposten begynte å komme ut i Honningsvåg i 1953 og fikk lokalene sine i andre etasje. Trykkeriet var i kjelleren, og herfra ble avisene båret i store kurver opp til redaksjonen i tredje etasje. Det skjedde ut på kvelden når trykkinga var ferdig. Alle sekkene med adresserte aviser og avisbunker ble bragt over til Posthuset før kvelden var omme. Et par av de samme kurvene ble fylt med aviser ved halv ni-tida neste morgen, og båret opp til oss som solgte avisa. Prisen var 25 øre frem til i 1957, men da økte den til 40 øre. Fra da av fikk vi som solgte 8 øre stykket, det ble 2 kroner tjent når 25 aviser var solgt unna.

Den såkalte «Distriktstannlegen» holdt til i samme etasje som Finmarksposten. Her var det Per Remman som var tannlegen, i 1950-årene og kanskje til et stykke ut i 1960-årene.

Bjarne Larsen hadde sin kolonialforretning og sin «Herreekvipering» i bygget midt på bildet, altså på den andre sida av veien. I den fikk vi kjøpt alt fra sko og dresser, til støvler og det meste av klær.

På plassen mellom Bjarne Larsens forretningsgård og posthuset, der stilte sjåførene med  «leievognløyve» opp lastebilene hver morgen. Det kunne vi som var på vei til skolen observere. Honningsvåg var under gjenoppbygging, for ikke å si under sterk modernisering, og da var det bruk for de mange lastebilene. Vi ser noen av dem på bildet over.

Servicekaiene, eller de såkalte «Servicekaiene for fiskeflåten» har blitt bygd, kan hende den tredje også, men det kan vi ikke se. Den siste av de tre stod ferdig i 1961. Det begynner å bli lenge siden, hele seksti år nå. Vi som var i oppveksten den gang, og stadig gikk forbi, husker at Karl Lande hadde kolonialforretning borte i krysset, til venstre. Rett over gata hadde Olaf Larsen fiskematforretning, og derfra kjente vi den gode duften av fiskekaker under steking. I bygget ved siden av, hadde Torbjørn Danielsen konfeksjonsforretning. Og i brakka lengst borte vet vi at Hartvigsen hadde bakeri.

Den brakka vi ser stikker ut og frem mot M/K Snorre II ble ikke stående der lenge. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

For å komme til lege i etterkrigstidas Honningsvåg, kunne vi gå opp den bakken som begynte mellom Olaf Larsens fiskematforretning og Torbjørn Danielsens konfeksjonsforretning. Oppe i gata, til venstre i den brunmalte bygninga var legekontoret. I 1961 hadde det ganske nylig kommet ny lege, det var distriktslege Kaare Nybø, som det het i den tida. Sammen med ham jobbet i en årrekke kontorsøstra, Jakobine Sandberg.

Bedehuset eller Det norske lutherske Indremisjonselskap sitt bedehuskan vi se til venstre for Karl Landes kolonialforretning på bildet over. Bedehuset kom som erstatning for det fiskerhjemmet dette indremisjonselkapet hadde fått bygd opp i førkrigstida. Fiskerhjemmet deres hadde kommet i 1928 og lå omtrent der vi på bildene ser de mange brakkene.

Baptistenes Betania kom først på 1950-tallet. Det var kirke og hospits til erstatning for fiskerhjemmet som ble tilintetgjort under brenninga.

Vi kan se at i alle fall to av Servicekaiene, de såkalte «Servicekaiene for fiskeflåten» har blitt bygd, kan hende den tredje også. Den siste av de tre stod ferdig i 1961. Det begynner å bli lenge siden, hele seksti år.

Da Simon Jensen byttet ut sin gamle lastbil og kjøpt den nye, røde – det må ha vært i 1959 eller så – spurte jeg, som barn, ham hva den kostet. Han svarte «30.000», og det oppfattet jeg som et seriøst svar.

Den indre Sjømannsmisjons nye fiskerhjem i stod ferdig allerede i 1951.-  Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Sjøgata hadde ikke eksistert i førkrigstida, den kom under gjenippbygginga. Da ble det nye navnet på det som før brenninga hadde vært Nergata endret til Storgata.

Vi er i 1955, og det er ti år siden gjenoppbygginga kom i gang. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Christian Tuv hadde elektroforretning og drev med salg, installasjon av de man kalte «skipsradio» i bygget til venstre. Forretninga hadde inngang fra Storgata, og i  underetasjen holdt restaurant Speilen til. Oppe i det samme bygget hadde Finn Steiro sin tannlegepraksis.

Fiskernes bank A/S og Samvirkelaget, kolonialforretninga, hadde sin virksomhet i bygget midt på. Her var det bakeri, i kjelleren, og duften kunne vi kjenne på lang avstand når vi gikk forbi. Morten Øvervold hadde malerforretning i det samme bygge, helt til høyre, med inngang fra Sjøgata. Olga Olsen hadde sin kiosk i den lave brakka vi ser ved siden av, også det i tida like etter krigen.

Robertsonbruket ble bygd opp igjen inne i sentrum, men fiskehjellene ble plassert langt utenfor byen, oppe på og mellom bergene inne i Normanset.

Robertsonbruket med Servicekaia for fiskerne til venstre, og er antakelig i tida før 1958. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Hammerfestfirmaet Charles Robertson hadde bygd sitt første fiskebruk i Honningsvåg allerede i 1876. Straks krigen var over, begynte byggingen av det nye Roberbsonbruket, det vi ser på bildet over. Fiskemottaket var til høyre. innest ved kaia hadde losbåten fast plass.

Servicanlegg for fiskeflåten hadde det vært dårlig med i førkrigstida. Nå ble det satset på fiskeriene for fullt, og det første av de tre anleggene kom allerede før 1960. I 1961 stod alle tre ferdige til å bli tatt i bruk.

Vi kan være i 1958, og den første servicekaia har kommet. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Jægtvikbruket kom der anlegget hadde vært i førkrigstida. Det kom ikke fiskehjeller her heller, men det stod noen som hadde overlevd brenninga. De ble revet, for nå skulle fisken henges på fiskehjellene og fiskehesjene inne ved bergene i Nordmanset. Da måtte fiskebruket ha lastebil, og det investerte Gudmund Jægtvik.

I tilknytning til Jægtvikbruket anla Mobil Oil to store oljetankertanker, vi kan så vidt skomte litt av den ene, helt til høyre på bildet. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Jensenbruket kom ikke langt fra der Waldemar Larsen hadde hatt sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Jensenbruket kom opp i 1949, så vi er i begynnelsen av 1950-årene

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Jensenbruket ble det, et av de første årene, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran. Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som 25 og opp mot 40 ansatte i virksomhet (Richter Hansen 1990).

Sild-og fiskeindustri A/S ble bygd opp allerede i 1947, i det samme området som den forrige fabrikken hadde stått frem til brenninga.

Sild & fiskeindustri A/S kom i gang allerede i 1947 – Foto: Wilhelm Skappel

Gerhard Voldnes hadde kommet til Honnigsvåg på fiskearbeid som 20-åring i 1922. Sammen med broren satte de i gang med fiskebruk selv, etter kort tid, der Stofi er nå. Før krigen kom Honningsvåg guanofabrikk A/S i stedet, der på den andre sida av bukta. Der kom det vann ned, nok til produksjonen. Etter krigen kom Gerhard Voldnes raskt i gang igjen, nå med Sild og Fiskeindustri A/S, forkortet til Sifi.

Floerbruket fikk samlet sine avdelinger i Storbukt nå, med fiskehesjer og sitt oljetankanlegg, i et annet industriområde, nede på kaiområdet og ovenfor veien. Vi ser det er godt med plass til å tørke fisk.

Floerbruket stod klart for mottak av ferskfisk og tørrfisk da det store lagerbygget på Sifi var under bygging. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Som før krigen, så også etter, med fiskevraker dro Saltdalen rundt til småstedene der hjemmefiskerne selv hadde hengt fisk. Richard Floer fikk bygd både nothjell for seifiskerne, og trandamperi. Oljeselskapet Shell bygde ut tankanlegg i tilknytning til Floerbruket

Finnmark Bunkerdepot A/S kom, først med et anlegg like utenfor sentrum.

Både A/S Finnmark Bunkersdetpot og Jægtvikbruket kom opp før den første servicekaia, så vi kan være i tida omkring 1957. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finnmark bunkerdepot A/S bygde også et helt nytt anlegg i Kobbhola tidlig i 1950-årene. Her ble det levert både kull og olje til de mange trålerne og trelastbåtene. Man hadde også et saltlager, så vidt jeg forstod, inne i tanken i tilknytning til kranen.