Nordkapp kommune i historien

Om arbeidsledigheten utover i landet skriver han som ble statsminister i Norge i 1945, Einar Gerhardsen. Han forteller at tallet på arbeidsløse var på 110.000 i desember 1930. På det meste var det mer enn 200.000 arbeidsløse i landet, og han skriver at:

«30-åras krise er kanskje den mest ondartede vi har hatt, og den la en død hånd over alt økonomisk liv. Det er ingen overdrivelse å si at det var nød og fattigdom i de fleste arbeiderhjem, både i byer og bygder.» 

Gerhardsen skriver videre at mange ikke er klare over hvordan arbeidsfolk flest hadde det. Mange kunne ikke spise seg mette hver dag, men det var noe som var verre, og skriver at

«Den tunge gangen til fattigkassa for å be om litt å leve av, var verre, den kjentes dypt krenkende.» 

Så legger han til at

«Det å være uten arbeid og uten inntekt er noe av det verste som kan ramme arbeidsføre mennesker. For familieforsørgere ble det satt i gang en del nødsarbeid, eller ekstraordinært vinterarbeid. For de unge ble det ikke gjort noe. De kunne bli gående år etter år uten arbeid.» (Gerhardsen 1974)

Fattigkassa

Det var ikke noe NAV, (Sosialkontoret, Trygdekassen og Arbeidsformidlings slått sammen) som vi vet. Det mab hadde var Fattigkassa. Regjeringa hadde lagt sterk vekt på at det ikke skulle bli utbetalt pengestøtte, annet enn i de tilfellene der noen var «helt uten eksistensmidler og alle utveier stengt». Bare da var kommunen forpliktet til å hjelpe ut over det Fattigkassa kunne, og bare så dem det gjaldt ikke skulle sulte i hjel. Matseddelen Fattigkassa gav, måtte de som ingenting å leve av hadde, ofte med skam levere i butikken for å få det de trengte til et sparsomt livsopphold. På landsbygdene kunne folk skaffe seg poteter, forteller Einar Gerhardsen, og spekesild fikk folk av Fattigkassa. Det som var med og reddet situasjonen for folk ute ved kysten, var at man tross alt hadde mulighet til å få fisk fra havet. Noen hadde geiter og noen få hadde kyr, men kontanter var det mange som ikke eide. De som drev med reindrift, hadde det ikke så vanskelig, men de merket nok de dårlige tidene, de også. Den store krisa med den påfølgende store depresjonen begynte for alvor i 1930, og var da på det verste, skriver Bottolfsen.

Som eksempel på hvordan det kunne gå i ekstreme tilfeller, har vi et eksempel fra ei av skogsbygdene på Østlandet. Det er Einar Gerhardsen som refererer hva som kom frem i en debatt i et kommunestyre:

«En familie måtte selge alt den hadde for å skaffe mat. Først kuene, så grisen, deretter separatoren, symaskinen og den eneste ovnen. Det siste som gikk, var kaffekopper, kjele og lampe. Alt var havnet på en av bygdas største garder for en slikk og ingenting. Nå hadde familien bare to senger og en halmsekk i hver.» (Gerhardsen 1974)

Det var slik utover i hele landet, det vet vi, ikke bare her i kommunen.

Publiser som artikkel i kapittel 19. De harde 1930-årene, lørdag 19. april 2025

HOME