Nordkapp kommune i historien

Folk fikk kjenne på problemene

Fskernes økonomiske problemer skriver Kristian M. Hansens om i artikkelen «Fra linefisket på Nordkappbanken» at fiskeprisene raste ned til det halve over natten. Fiskebruk gikk konkurs og det ble stor arbeidsløshet. Fiskerne fikk betalt 8 øre, i høyden 10 øre kiloet for torsken, og 4 øre for seien, i den grad det var avsetning å få. Resultatet ble at fiskebruk langs hele kysten ble brennende inne med store lagre. Mange gikk over ende, og arbeidsplasser forsvant. Nesten alle merket nøden, ikke bare fiskerne. Fortjenesten for dem som drev handel gikk ned, alle levde jo av fiskeriene. Kristian Hansen forteller at det var fiskere som ikke hadde råd til å kjøpe nye fiskeredskaper når det var nødvendig (Hansen 1983).

Øystein Bottolfsen forteller at i 1920-årene måtte mange fiskere som hadde gått til anskaffelse av nye, gode fiskeskøyter selge dem unna for å unngå konkurs. Mange av dem hadde ikke en gang råd til å få vedlikeholdt båtene. I stedet måtte de gå over til mindre og dårligere båter, båter de ikke kunne drive kystfiske med i den hardeste vintertida. Et eksempel på det kan vi lese i artikkelen Et vanskelig sjøvær, skrevet med utgangspunkt i det Kristian M. Hansen forteller.

Øystein Bottolfsen skriver at «Kyst-Finnmark fikk til fulle kjenne vanskene i fiskerinæringa, og det som gjorde katastrofen fullstendig var at handelsforbindelsen med Russland stanset etter revolusjonen.»

Nils Øritsland som var sokneprest i Nordkapp i denne tida, skriver at det var nød i hele landet. De som stod der uten et sted å bo, ble hjulpet med et sted å være. Kravene var ikke store, man var glad bare man fikk tak over hodet (Øritsland 1985).

Øritsland kom til Nordkapp i 1927 og ble her til 1932, i ni år. Han forteller hvordan han opplevde de harde 30-årene, i det han skriver at

«Det var nedgangstid og nød i hele landet, aller mest i Finnmark.» Sør i landet var det folk som samlet inn penger og klær og sendte nordover, og man kunne både lese og høre snakk om ”Finnmarksnøden”. (Øritsland 1985)

Som prest reiste Øritsland til stadighet rundt i kommunen, og han forteller forteller at det i Repvåg, Kåfjord og Lafjord var folk som bodde i gammer. Når gammene ble holdt i god stand, var de bedre og fremfor alt varmere boliger enn mange av de rorbuene og småhusene som man fant overalt, og som oftest var bebodd av barnerike familier. Boligstandarden var utrolig lav. I noen familier hadde man bare ei eller to senger, og noen av barna måtte ligge på golvet med filleryer og gamle seil som sengtøy. Mange hadde ikke råd til skikkelig ytre bordkledning på husene, og kledde dem med tjærepapp som rett som det var ble revet av i stormene. Ernæringen var mangelfull, skriver han, og sier at «Fisk, brød med margarin, havregrynsuppe (”havresaft”), også kaffe. Lite poteter. Ikke grønsaker. Ikke frukt. Det var det vanlige blant befolkningen.» Øritsland forteller videre at de som brukte fiskelever og de som hadde en ku eller en geit eller to, klarte seg, og at mange fikk ”engelske syke”, særlig små barn.

Publiser som artikkel kapittel 19. De harde 1930-årene, lørdag 19. april 2025

HOME