Nordkapp kommune i historien
Guttorm Hansen var stortingsmann fra 1961 til 1985, og i fire perioder stortingspresident. Han vokste opp på Trøndelagskysten. I boka Trehesten, partiet og gutten skriver han om da faren mistet jobben som så mange andre da den internasjonale krisa kom. Han forteller om de stadig nye ungdomskull som ikke fikk arbeid, for det var ingen som hadde bruk for dem. De gikk rett ut av skolen og ut i arbeidsløshet.
Sagbrukene i bygda stoppet etter hvert, for det var ingen oppe i nord som lenger trengte bygningsmaterialer. Det å unngå fattigkassa var det viktigste for de fleste, skriver han. Den som måtte gå til forsorgsforstanderen, og det måtte flere og flere, og der måtte de gjennom alle slags forhør. Han skulle fastslå om det var nødvendig med bidrag. Et ektepar fikk sju kroner uka, og var det barn i familien, fikk de et par kroner ekstra for hvert barn. Bare halvparten ble utbetalt i penger, resten i matlapper.
De som ikke hadde penget å kjøpe mat for, omkring Kommunen, i alle landets kommuner fikk litt hjelp av fattigkassa.
Guttorm Hansen skriver at at Bondepartiets regjering hadde engasjert eksperte til å finne frem til det minimum et voksent menneske trengte hver uke for å opprettholde livet. Denne matseddelen skriver han, ble sendt fra regjeringa som direktiv til kommunene, og den lød slik:
- sammalt rug 1,75 kg, hvete 1,75 kg, havregryn 0,3 kg
- flesk 0,25 kg, sild 0,5 kg, sild 0,5 kg, poteter 4 kg
- sukker 0,3 kg, margarin 0,35 kg, skummet melk 4 liter
I tilllegg fikk de 60 øre per uke i kontanter.
Matseddelen, skriver han,
«skapte både raseri og avmakt rundt om i heimene. Det føltes som en ydmykelse.» (Hansen 1987)
Når folk ikke kunne betjene gjelda, kunne myndighetene og bankene ta i bruk de innkrevningsmetodene som var tilgjengelige. Det var utpanting og auksjon. Både hus og hjem, ble i mange tilfeller solgt på tvangsauksjon, og enda flere enn dem som mistet nesten alt de eide, levde i frykt for at det skulle skje med dem også. Å ta fra folk husene, husdyrene og båten, betydde økte utgifter for fattigforsorgen. Det blir slik Øystein Bottolfsen skriver, man tok med den ene hånda og måtte gi med den andre.
Hjørdis Lia skriver «Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.» Og folk hjalp hverandre, forteller hun. De som stod der uten noe sted å bo, fikk tak over hodet, og kunne overleve (Lia 1990-91).
Vi er i de harde 1930-årene, og det var kan hende i denne tida, eller etter opplevelsene den bragte at «kirkebønna» ble endret slik at presten foran alterringen hver søndag fra da av bad om Guds hjelp for at vi skulle slippe å oppleve den igjen, dyrtida. Om det ble det, som et ledd i kirkebønna, bed helt frem til den nye liturgien kom i 1970-årene, hver søndag: «Bevar oss fra hunger og dyrtid».
Einar Gerhardsen kritiserer myndighetenes håndtering av krisen, og spør: «Hva gjorde regjeringa for å unngå de verste følgene av krisen?» Svaret på det, mener Einar Gerhardsen, den senere statsministeren å ha. Han skriver:
«De borgerlige regjeringene gjorde lite eller ingenting for å komme ut av krisen eller for å mildne virkningene av den. De fulgte den gamle oppskriften og gikk inn for å spare på alle bauger og kanter. Det ble skåret ned på arbeidsbudsjettene og på de sosiale budsjettene.»
Hva så? Hvordan gikk det videre?
Arbeidsledighetstrygd kom det ikke før i 1938, da et nytt parti fra 1935 av hadde fått regjeringsmakten i landet. Det var da Arbeiderpartiets Johan Nyågårdsvold dannet ei regjering, ei regjering som ble sittende frem til 1945 (Gerhardsen 1974).
FINNMARK I HISTORIEN 