Under evakueringen, eller for å si det litt mer brutalt, mens deportasjonene gikk for seg høsten 1944, var det ikke tillatt å ta med seg mer enn det man gikk og stod i. Man kunne også få med noen personlige eiendeler, 15-25 kilo eller så mye som man kunne bære. Mange hadde bare fått et døgns varsel på forhånd og hadde måttet skynde seg for å få gjort seg klare. De som fikk muligheten til det, hadde prøvd å gjemme seg unna en del av verdi, for de regnet med, en gang å kunne komme tilbake.
To tredjedeler av befolkningen hadde latt seg tvangsevakuere. De som tilhørte den siste tredjedelen hadde gjort det den kunne for å unngå det. På Magerøya var det 50 som stakk seg bort og nektet å la seg deportere. I Kåfjord kommune stakk mange til fjells og rømte til Sverige via Finland i stede for å møte opp ned ved sjøen nede i Birtavarre.
Da den norske regjeringen i London ble klar over katastrofen i Finnmark, gikk den i gang med å legge planer og tok fatt på arbeidet med å skaffe tilveie forsyninger til folk som var blitt igjen i fylket. Det var om å gjøre å få ordnet med mat, klær og nødvendighetsartikler. Det ble klart at man etter hvert også måtte skaffe provisoriske hus, hytter, telt, soveposer og en del annet utstyr.
Å få dette til, var ikke enkelt. Regjeringen var langt borte, i London, og hadde ikke fått bygd opp noe organisasjonsapparat. Praktiske problemer når det gjaldt innkjøp og transport var det ene. Det andre var problemet Londonregjeringa måtte hanskes med, var forholdet til det alliertet militærbyråkratiet.
Når forsyningene ikke kom, var det naturlig at de som ventet følte seg sviktet. Den samme regjeringen hadde gjennom radio oppfordret befolkningen til å ikke la seg evakuere. Den hadde lovet å sende forsyninger, og når den ikke nådde frem, begynte bitterheten å vise seg.
Da de russiske troppene gikk over grensen i Finnmark den 7. oktober 1944, skulle det ha vært med norske tropper.
Da det britiske krigskipet HMS Berwich som skulle følge en konvoi til Murmansk gikk, stod de norske soldatene klare, men det var bare plass til 280 av dem. Det ble ikke plass til alt utstyret som soldatene skulle ha med. Det ble heller ikke plass til de forsyningene som skulle sendes med til befolkningen som hadde blitt igjen da Finnmark ble evakuert og brent.
Til Murmansk kom de, men først etter lang tids venting der, fikk de klargjøring fra de russiske myndighetene til å gå over grensen til Finnmark.
Da de norske soldatene i 2. bergkompani av Den norske brigade kom til Murmansk den 6. november, hadde russiske soldater allerede vært inne i Øst-Finnmark i en hel måned.
Bilde av Sigurd Farmann
Sigurd Fermann var en av dem som opplevde situasjonen som en av de gjenværende i Finnmark, jeg lar ham fortelle:
«Den norske frigjøringa av Finnmark var dårlig forberedt, og enda dårligere gjennomført. Vi hadde fått beskjed om i størst mulig grad å elte oss tilbake. Vi lytta på BBC, vi vet hva vi fikk beskjed om: Bli igjen, vi skal snart komme å frigjøre dokker.»
Fermann forteller videre:
«Hvis den norske befolkning som ble igjen i Finnmark, hadde visst bedre, så hadde ingen blitt igjen, ingen, over hodet ikke. For æ tør si det at vi lei mere hund fra i november og til i mai det ble fritt, på de seks månedene enn dem hadde gjort i hele sitt liv tidligere. Med matmangel, med mangel på alle nødtørftige ting. Alt var brent. Og det var de aller færreste som hadde berga så mye at de virkelig kunne leve et halvt år.»
«Og det visste myndighetene, de visste det, og allikevel så tok det, før vi fikk forsyninger til Hopsfjord, det fikk ikke vi før langt ut i februar måned, og det ble brent i november, første november.»
I sin fortvilelse sier Fermann videre:
«Den som kan tenke seg situasjonen, uten hus, uten noe av det de skal ha, brensel, svært dårlig med levnedsmidla, enda dårligere med klær. Så da å kunne tenke seg vinteren, så vil vel de fleste forstå, kordan forholdene var. Og de vil også forstå, hva disse folkene lot seg lure til, for æ bruke ordet lure, for det var faktisk det som ble gjort. De ble lurt.
Fermann legger til:
«Det som eventuelt har skjedd etter den tid, det kan jo være forskjellige ting som har passert, andre forklaringer, og andre synsinntrykk, men det får stå for de som har fortalt det videre. Æ har kun beretta det som æ har sett.»
Publisert 2017.07.19 – Sist endret 2019.05.25 med kilder som
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune
- Hansen, Einar Richter (1990) Nordkapp – en fiskerikommune, fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
- Jensen, Knut Erik (x) Finnmark mellom øst og vest, film sendt i NRK, der Sigurd Fermann, Hopseidet, forteller i episode 2.
FINNMARK I HISTORIEN 