Finnmark i historien
Krigen er over
Den 7. mai hadde tyskerne betingelsesløst kapitulert og den 8. mai var frigjøringsdagen et faktum.
Den 5. november 1945 hadde den nye regjeringa kommet sammen, og Einar Gerhardsen hadde blitt ny statsminister i ei arbeiderpartiregjering. Valget den 8. oktober 1945 hadde gitt Arbeiderpartiet 76 av de 150 plassene på Stortinget.
Ingen får komme tilbake
Allerede den 15. mai kunne man lese ei melding fra sjefen for den militære distriktskommandoen i avisa «Nordlys» i Tromsø om at ingen fikk reise tilbake til Finnmark og de nedbrente områdene i Nord-Troms. Det var både fordi tyskerne hadde lagt ut landminer og flyteminer i flere av havnene, men også fordi det ikke var innkvarteringsmuligheter å finne.
Mange dro likevel
De evakuerte ville hjem, de fleste så fort det bare lot seg gjøre, og om det skriver Øystein Bottolfsen:
«For det første hadde folk under okkupasjonen opparbeid en viss evne til å ignorere offentlige påbud, og for det andre levde de nå i et fritt land. De måtte sjøl få avgjøre hvilke fare de ville utsette seg for.»
Nå visste befolkninga hvordan situasjonen var, det hadde blitt meldt. I dag vet vi at det var stor usikkerhet hos myndighetene sentralt om hvordan man skulle gå i gang med gjenreisinga i nord. Det kan vi se av det som følger.
Myndighetene i London
Myndighetene i London hadde gjennom Gjenreisings- og Forsyningsdepartemente laget sine planer allerede mens krigen var i gang. I februar 1945 sendte statsråd Anders Frihagen som var forsynings- og gjenreisingsminister i London, et dokument med tittelen «Planene fra London» til de andre departementene. Det dreide seg om gjenreisinga av næringslivet i Finnmark, der fiskeripolitikken var helt sentral. Det dreide seg om administrasjonen av gjenreisinga i Finnmark og om finansieringa av alt det som måtte til.
En norsk legasjon i Stockholm
I Stockholm var den norske legasjon opptatt med spørsmål som angikk gjenreisinga. Her hadde man i 1944 opprettet «Den Norske Bygningstekniske komite». Den begynte å arbeide med planer for gjenreisinga og prøvde å finne arkitekter som var villige til å reise til Finnmark og Nord-Troms.
Ved legasjonen i Stockholm arbeidet også Harald Hofseth. Han hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen da krigen da evakueringa ble satt i verk. Da han så at det ikke hadde blitt utarbeidet planer for å få de evakuerte hjem, skrev han et brev datert 9. mai, dagen etter kapitulasjonen, til den norske legasjonen i Stockholm, til konstituert fylkesmann for de frigjorte deler av Finnmark, til konstituert fylkesmann for Finnmark, Peder Holt, til Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet og til Arbeidsdirektoratet. Han ville ha fortgang i arbeidet, forklarte og begrunnet hvorfor, og hvordan, jf teksten «Finnmark og gjenreisinga».
Peder Holt konstituert fylkesmann i Finnmark
Mens resten av landet var okkupert av tyskerne, hadde Peder Holt allerede i november 1944 blitt konstituert fylkesmann for de befridde delene av Finnmark (2.368). De sovjetiske soldatene som hadde kommet hit i slutten av oktober 1944 var her fremdeles, da Peder Holt i begynnelsen av mars 1945 fikk et to dagers besøk av lederen for industrikomiteen, Fredrik Vogt og statsråd Anders Frihagen. På møtet deltok en major fra militærmisjonen og en fra forsyningsdepartementet i London samt fire fra fylkesadministrasjonen (2.345).
Det som ble drøftet de to dagene, var de mange svært viktige sakene som gjaldt gjenoppbygginga. Når de kom til måten alt dette skulle sette i gang på, leser Øystein Bottolfsen i referatet og skriver:
«På møtet sa Holt videre at gjenoppbygginga måtte skje i to etapper.»
Det går frem av det Bottolfsen skriver at det ikke er notert noe om hva dette innebar, men at mye tyder på at Holt i første etappe regnet med en provisorisk gjenoppbygging, slik at de evakuerte kunne komme snart hjem. Han ser det også sli at Holt mente at de mer langsiktige planene ikke kunne bli satt i gang før den provisoriske gjenoppbygginga hadde blitt en realitet (2.347).
Samstemmighet
Vi vet nå at det var samstemmighet i hva overingeniør Harald Hofseth mente om saken, hva fylkesmann Peder Holt ønsket og hvordan det kom til å gå med planene fra London.
Om planene fra London skriver Øystein Bottolfsen:
«For Finnmarks vedkommende lå planene fra London vel forvart i noen kasser i departementet…»
Nye advarsler blir kunngjort
Gjennom kunngjøringer i aviser og radio 1. juni ble det på ny advart mot å dra tilbake, samtidig som forbudet ble strammet inn. Og den 19. juni kunne en avis melde at av dem som oppholdt seg i Finnmark allerede nå, hadde 22 omkommet på grunn av minene som var lagt ut.
Folk trosser frykten for miner
Mange brydde seg lite om forbudene som hadde blitt gitt, de la i vei likevel. Om det skriver Bottolfsen:
«Når myndighetene ikke klarte å forhindre at folk trosset reiseforbudet må det også ses i sammenheng med at det i startfasen for tilbakeflyttinga rådde både forvirring og uenighet helt inn i adminstrasjonen om hva som burde skje.»
På et møte som ble holdt av tvangsevakuerte finnmarkinger i Oslo den 18. juni, ga konsultativ statsråd for gjenreisinga i Finnmark, tidligere fylkesmann, Hans Gabrielsenen en oversikt over situasjonen og konkludert med at det ikke kunne bli noen hjemreise på et år, på grunn av minefaren.
I Stortinget noen dager etter, den 28. juni, hadde han også sagt:
«Etter min mening vil de tvangsevakuerte heretter alene kunne påregne tillatelse til å vende tilbake når vårt Finnmarkskontor finner at det nødvendige eksistensgrunnlag er til stedet:
De første som kom nordover
Og de første som kom seg nordover var de som hadde dratt sørover i fiskebåtene sine. Med seg kunne de, som for eksempel Kristoffer Isaksen fra Finnvika i Magerøysundet gjorde, ta fiskeredskaper og det aller mest nødvendige med.
Det de måtte være innstilte på, var å tilbringe den første tida om bord.
Myndighetenes holdning
Peder Holt, som da folket begynte å ville strømme nordover, hadde vært fylkesmann i de befridde områdene, ser ut til å ha vært klar, skriver Bottolfsen:¨
«Her var det om å gjøre, å gå på med krum hals. De evakuerte måtte snarest få komme tilbake for å ta fatt, men i første omgang måtte det skje en viss utvelgelse og kontroll med hvem som kom.»
I et brev til Forsynings- og gjenreisingsdepartementet datert den 31. mai skrev han om tilbakeflyttinga. Øystein Bottolfsen ser der:
«I brevet understreker han at den tida som man hadde til rådighet var knapp. Derfor måtte det handles hurtig. For de totalt krigsherjede distrikters vedkommende ville alt avhenge av om man allerede i løpet av juni måned kunne makte å tilrettelegge det første grunnlaget, ved etableringa av de nødvendige lokalorganer og ved etablering av noenlunde tilfredsstillende kommunikasjoner.»
Mineryddinga kunne man ikke la være avgjørende for å komme i gang, ment Holt, da ville hele året gå uten at man kom i gang (2.372).
Gjenreisinga må komme i gang
Ikke bare de som hadde blitt igjen etter at tyskerne hadde forlatt Finnmark og Nord-Troms, også de mange som hadde blitt sendt sørover, var innstilt på gjenreise det de hadde måttet forlate. De sentrale myndighetene, både regjeringen i London, og den nye regjeringa fra 1945 med Einar Gerhardsen som statsminister var helt klare i sin målsetting.
Man skjønte at gjenoppbygginga var en umulig oppgave for folk i nord å løse alene. Det som tyskerne hadde rasert skulle bli bygd opp igjen. Det var en nasjonal oppgave, ikke bare ikke ei lokal, eller ei regional for dem som hadde mistet alt de eide.
Fiskeriene må komme i gang igjen
Det departementet som allerede i 1942 hadde fått ansvaret for gjenreisinga etter krigen, hadde klare planer for gjenreisinga i Finnmark også, og ikke minst for fiskeripolitikken.
Når hele 60% av befolkninga i fylket hadde vært beskjeftiget med fiskeriene, i båten eller på fiskebrukene i land, måtte man komme i gang igjen. I havet utenfor Finnmark var jo også de rike fiskeressursene som flere enn finnmarkingene var avhengige av, og dem måtte man raskt komme i gang med å få utnyttet.
I mange av fiskeværene på Finnmarkskysten hadde man hatt de såkalte «væreierne», det var man klar over sentralt. Man visste at der det var en væreier, der hadde han kontroll på all virksomhet i fiskeværet. Han hadde monopol på fiskemottak, landhandel, dampskipsekspedisjon, telefonstasjon og postkontor. En slik væreier kunne tillate at andre fikk begynne med sitt fiskebruk eller noe annet, men det var ikke alltid tilfelle.
Planlegginga begynner
Siden man mente at væreiersystemet var ei hindring for all ny utvikling, så man at nå hadde muligheten kommet til å få snudd om på det systemet. Signalene som kom fra departementet var videre at man skulle søke å begrense antallet fiskevær. Bare der det var optimalt, skulle man bygge opp nye anlegg. Det skulle bli bygd opp et på Magerøya og et på Nordkynhalvøya. Honningsvåg og Mehamn var det naturlig å bygge ut, mente man, og Vardø som lå så nær de store fiskefeltene for vårtorskefisket og så nær både Nordbanken og Østbanken var med i planene. Også Vadsø var det naturlig å bygge ut som fiskevær, som det trafikknutepunktet det var. I Båtsfjord, der fiskebruket ikke hadde blitt brent, men stod intakt, skulle man også gå i gang.
At staten måtte gå inn med kapital, var klart. Ikke bare skulle store fiskeribedrifter bygges opp fra grunnen, de nye anleggene skulle kunne foredle fisken på nye måter, men også utnyttet råstoffet bedre. Det samme var det med nye, store havneanlegg, vannverk og kraftforsyning, det måtte man skaffe arbeidsfolk til og gå i gang med å få bygd ut, også det så fort som mulig.
Man hadde også som mål å få konsentrert befolkninga i tettsteder med gode forutsetninger for både trivsel og økonomisk utvikling. Myndighetene skulle på den måten få forhindret fiskevær i å bli bygd opp igjen som man mente ikke kunne klare å utnytte de nye stordriftsfordelene som man la opp til.
Slik hadde departementet som hadde fått ansvaret for gjenreising av næringslivet i landet som helhet, Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet, planlagt gjenoppbygginga i Finnmark, og noe tilsvarende for Nord-Troms. Gjenreisinga skulle tilpasses utviklinga etter krigen, i landet som helhet.
Ulike meninger om gjenoppbygginga i Finnmark
Landbruksdepartementet var av en helt annen mening. Det som nå var viktig, mente man her, var å skaffe hjelp til alle dem som nå led nød, de som hadde blitt igjen, tenkte man vel på da det var snakk om å gi dem det grunnlaget de trengte for å berge livet.
De som bestyrte dette departementet gikk inn for å bevare den spredte bosettinga. De små fiskeværene skulle bli bygd opp igjen. Man ville at kombinasjonen med jordbruk og fiske skulle fortsette som før.
Slik Forsynings- og Gjenreisingsdepartementet hadde planlagt det, med ei radikal nyordning, der full sysselsetting og vekst i produksjonen var i fokus, tenkte man ikke i Landbruksdepartementet. I det departementet var man mer opptatt av situasjonen slik den var for dem som hadde blitt igjen i fylket, og alle dem som hadde blitt tvangsevakuerte og nå ville hjem så fort som over hodet mulig. Her tok man ikke stilling til den fremtidige utviklinga.
De to ulike meningene kom til å få betydning for den tredjedelen av befolkninga som hadde blitt igjen, slik den hadde blitt det for alle dem som ville hjemover så fort som mulig. Det samme kom den til å få for planleggerne.
Harald Hofseth
Harald Hofset hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen og var nå i arbeid ved legasjonen i Stockholm. Han hadde fått kjennskap til planene som hadde blitt utarbeidet i London etter at man der hadde fått høre om det som hadde gått for seg i Finnmark og Nord-Troms.
Skulle planene derfra bli retningsgivende for gjenreisinga og tilbakeflyttinga, ville det gå lang tid før de evakuerte kunne få komme hjem igjen, forstod han. Hofseth fikk også vite at det ikke hadde blitt gjort noe for å få folk tilbake til hjemstedene. Han gjorde det klart for myndighetene at det var finnmarkingene som sjøl måtte få gå i gang med å bygge hjemmene sine opp fra ruinene.
Det han mente, skrev han i et brev datert den 9. mai 1945 til både den norske legasjonen i Stockholm, til Forynings- og Gjendreisingsdepartementet, til Arbeidsdirektoratet og til fylkesmann Peder Holt i Finnmark.
Han skrev blant annet at:
«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der straks tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det om var.»
Videre i brevet skrev Hofset:
«Jeg mener derfor at en for ikke å få dyrkjøpte erfaringer med hard hånd må starte allerede på forsommeren selv om det kanskje synes hasardiøst og lite forberedt, og selv om de som kommer nordover må finne seg i å bo i telt og gammer og ellers ha det primitivt.»
Hofset mente, og nå er det Øystein Bottolfsen som skriver:
«Det var folket sjøl som kjente de lokale forholdene og kunne utnytte dem maksimalt. Hofseth ønsket derfor at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste også av egen erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.»
Og Bottolfsen beskriver videre hva Hofseth mente om saken:
«Folket var vant til å leve under karrige viklår. De skulle kunne klare livberginga nå også, om de bare fikk den aller mest nødvendige hjelpa. Hofsets hovedtanke var at finnmarkingene sjøl måtte få være med på å bestemme det som skulle gjøres.»
Så legger Bottolfsen til:
«Først måtte folket komme tilbake, så kunne man ta fatt på å utforme det nye Finnmark.»
Hva så?
Spørsmålet har å gjøre med utviklinga videre, og hvordan den skulle bli. Skulle den bli slik overingeniør Harald Hofseth hadde skrevet, forutsatte det «ei gigantisk provisorisk gjenreising før den permanente bebyggelsen kunne komme» og på den måten det var planlagt i London.
Så får vi vite av Øystein Bottolfsen, han som er kilde for alt som blir skrevet i denne teksten, at brevet som Hofseth skrev, ikke ble drøftet i noe offentlig organ, så vidt han har kunnet finne ut.
Så kommer svaret på spørsmålet som blir stilt ovenfor, og det er Øystein Bottolsens ord:
«Vi kan i ettertid bare konstatere at utviklingen kom til å gå i den lei som Hofseth hadde anvist. Han kom sjøl med i gjenreisingsadministrasjonen og fikk høve til å påvirke utviklingen.»
Bare noe dager etter at Hofseth hadde sent brevene, kom han til Oslo. Her ble han i et møte med den tidligere fylkesmannen i Finnmark, Hans Gabrielsen, spurt om han ville være med i gjenreisingsarbeidet. Gabrielsen hadde vært fylkesmann i Finnmark til han ble arrestert av tyskerne og sendt ril Grini.
Kort tid etter satt Hofseth som sjef for Bygningskontoret, den største avdelingen ved Finnmarkskontoret.
Publisert på ny onsdag 30. april 2025 med kilde
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
Noter: 2. Øystein Bottolfsen 1990
FINNMARK I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.