Finnmark i historien

Da tyskerne den 9. april 1940 gikk til angrep på Norge, viste de liten interesse for Finnmark. Det var først da innledninga til angrepet på Sovjet kom i 1941, de begynte å sende krigsutstyr og store troppestyrker til Finnmark. Den nye Ishavsfronten skulle bygges opp, og de gikk i gang med å sette opp kanonstillinger og befestningsanlegg. Nå ble Finnmarks skjebne underordnet utviklinga på fronten i nord, der kampen mellom Tyskland og Russland også skulle komme til å stå. Finnmark ble tyskernes hovedbase for operasjonene deres på Murmanskfronten.

Den 22. juni 1941 satte Tyskland i gang angrepet på Sovjetunionen i sør, som vi vet. Samtidig med det, skulle de store tyske troppene som var samlet i Finnmark settes inn på det som skulle komme til å bli Murmanskfronten. Da angrepet ble satt i gang i sør, kom det ikke i gang i nord før det hadde gått ei uke. Dermed rakk russerne å gjøre seg i stand til å møte angrepet. Så da den tyske nordarméen gikk innover mot Murmansk, kom det til så harde kamper at tyskerne måtte stoppe fremrykkinga. Her ble styrkene liggende, og kom ikke videre.

Da omsider krigen gikk mot slutten, og tyskerne begynte tilbaketrekkinga fra Murmanskfronten og inn i Finnmark, kom beskjeden. Finnmark og Nord-Troms skulle brennes ned. Generaloberst Rendulik fikk ansvaret for å få det satt i verk og gjennomført.

Stalin skulle ikke få nordområdene i Norge, og heller ikke de nordligste områdene i Finland. Denne beskjeden kom fra Tyskland, fra Hitler selv. Og han gav klar beskjed om at ingen nåde skulle vises mot dem som ikke ville etterkommer ordren og la seg evakuere.

Så stiller vi oss spørsmålet. Hvorfor skulle Finnmark og Nord-Troms brennes, så vel som deler av Finland i nord? Svaret vet vi, det er opplagt. Slik Halden ble brent for å hindre svenske tropper i å besetter deler av Norge, slik ble områdene i nord brent for at ikke Stalin med sine tropper skulle besette Finnmark og de delene av Troms som Hitler ikke ville la Russland få legge under seg.

Hva så? Klarte Hitler-Tysland å oppnå de de ville? Det er spørsmålet, og det er et spørsmål som kan ha flere svar.

Svaret som til nå har blitt gitt, har vært at Sovjet frigjorde Øst-Finnmark. Det er sant, det gjorde de. De russiske troppene som hadde kommet over grensen til Finnmark, hadde mistet flere hundre soldater i kampene mot Hitlers soldater.

Men så ble de stående her i flere måneder. Hvorfor? Jo, i påvent av svaret fra Moskva. Spørsmålet de stilte ser var: Skulle de bli, Finnmark var jo brent ned, og deler av Troms også, helt til Mandalen. Eller skulle de trekke seg tilbake?

Einar Gerhardsen hadde dannet sin regjering i 1945, og denne regjeringa var bekymret, leser vi. Spørsmålet den stilte seg, var om russerne ville bli, eller trekke seg tilbake.

Jeg som skrive dette, har også et svar. Svaret mitt er at Moskva hadde planene klare. De skulle gjøre slik de gjorde i Baltikum under innledninga til andre verdenskrig. Først la de opp til å bygge militæranlegg, og deretter okkuperte de hele område, Estland, Latvia og Litauen.

Nå skulle Stalin gjøre det samme i Norge. Utenfor Tromsø skulle de anlegge et militæranlegg, en base. Da vet vi resten. Boka «Frigjøringene av Nord-Norge 1944-1945» kom jeg over i Arkhangelsk i 2019. I den kan vi lese om saken og her dukker begrepet «Nyordningen av Europa» opp. Den boka kom ut i Arkhangelsk i 2015, i et opplag på ett tusen, på norsk og på russisk.

De de russiske soldatene etter en åtte-ti måneder gjorde det regjeringa håpet, at de skulle forlate Norge, kunne den puste lettet ut. Nyordninga russerne snakker om i boka «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945», kom ikke til å inkludere Finnmark og Troms, slik Stalin hadde planlagt, og håpet på å få gjort.

Det gikk ikke slik med nordområdene i Finnmark, som det gikk med deler av Tyskland, og store deler av Øst-Europa.

Da krigen for lengst var over, hadde Gerhardsens regjering lært noe av det tyskerne hadde gjort for å stoppe russerne. I 1951, vedtok regjeringa at om russerne på ny skulle komme denne veien, skulle Finnmark på ny brennes ned. Befolkninga skulle flyttes sørover, om så med tvang. Den gang, da det ble bestemt, var Jens Christian Hauge forsvarsminister.

Publisert på ny onsdag 30. april 2025 som artikkel under 3. Finnmark i historien, med kilder

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900 Finnmark fylkeskommune, Vadsø
2. Gorter, Anastasia A., Gorter, T. Waling og Suprun N. Mikhail (2015) Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945, Vardø-Arkhangelsk
3. Wikipedia 2023.02.17 Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

HOME