Finnmark i historien

Bosettingen omkring Kvitsjøen begynte på 1100-tallet, slik bosettingen på kysten av Finnmark kom i gang på 1200-tallet. Kong Håkon V Magnus fikk bygd ei kirke i Vardø allerede i 1307, og i tida deromkring ei festning. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det også en norsk kirkemann, erkebiskop Jørund av Nidaros, som kom til Vardø for å innvie kirken. Så viktig hadde denne kirken og dette området blitt.

Norge kom i union med Sverige i 1319, og det var med på å komplisere forholdet til Novgorod. Fyrstedømmet Novgorod hadde interesser i Finnmarka å ta vare på, og Sverige hadde ført stadige kriger mot fyrstedømmet i øst. Allerede året etter, i 1320, ble det krig igjen mellom Sverige og Novgorod, og det medvirket til at Norge ble innviklet i stridighetene. Kong Håkon V Magnusson døde i 1319. Av pavebrev fra 1320-årene går det frem at tallet på hærtog fra karelere og russere inn over Nord-Norge økte etter kongens død. Karelerne var etter all sansynlighet folket i området sør for Kvitsjøen. Erling Vidkunsson som hadde blitt riksforstander etter kongens død, fikk gården sin på Bjarkøy brent ned under ett av hærtogene deres kort tid etter.

Fredslutning etter seks år med krig Erling Vidkunsson hadde blitt hyllet i 1323 og styrte så lenge kongens sønn var mindreårig. Vidkunsson gikk til kamp mot inntrengerne, og den må ha lyktes, blir det sagt, for det ble inngått en fredsavtale, undertegnet i Novgorod den 3. juni 1326.  Fredstraktaten var fordelaktig for Norge, men også en innrømmelse. Representanten for staten Novgorod og den norske sendemannen hadde blitt enige om å respektere de gamle grensene slik de hadde vært. Dermed hadde Novgorod på Russlands vegne anerkjent Finnmark som norsk land. og at den norske oppfatningen om av hvordan grensene hadde vært, skulle gjelde.

Det var etter at russere og karelere i mer enn hundre år hadde ført flere harde angrep mot de nye bosettinger i Finnmark, bosettinger de var imot fordi de mente at de kom på deres landområder.

Hvor grensene hadde gått, ble det ikke sagt noe om, antakelig fordi utsendingene var usikre på dem, men også fordi både nordmenn og karelere stadig hadde utvidet områdene der de krevde inn skatt fra befolkningene. Det hadde nordmennene gjort på Kola, og russere og karelere i Finnmark.

Så en årsak kan være, slik Oscar Albert Johnsen uttrykk for det, at man ikke var interessert i fastsette noen grense, ikke ennå. Da fredstraktaten ble undertegnet, ble samene i hele Finnmark og i deler av Troms skattlagt av russerne. Det hadde blitt en sedvane man ikke ville oppheve.

De norske utsendingene fikk derimot høre at ansvaret skulle bli overlatt til Gud og Norges konge, og det var en forutsetning at de senere skulle bli gått opp.

Da så nordmennene gjorde som de fikk rett til, nøyde de seg med å trekke opp skattegrenser. Det endte med skattegrensene ble så ulike at de overlappet hverandre. Resultatet ble store fellesdistrikt der begge land for fremtida var berettiget til å kreve inn skatt.

Det eksisterer også et et pergamenthåndskrift fra tida omkring 1330, og der bare skattegrensene omtalt, ikke landegrensene.

Men freden varte ikke lenge Den fredsavtalen som nå hadde blitt inngått mellom Norge og Russland, varte ikke lenge. Allerede etter ti år kom det til stridigheter igjen mellom Russland og Sverige, landet som Norge i 1319 hadde kommet i union med. Den første krigen som brøt ut, kom i 1336 og varte i to år. Så kom det til ny krig sommeren 1349. Da strømmet karelere og  russere inn over landsdelen i nord og herjet helt ned til Bjarkøy. Det samme skjedde i 1385. Russerne hadde sagt opp en fredsavtale og karelere og russere kom på nytt hærtog innover Finnmark og deler av Nord-Norge. De drepte, de tok med seg kvinner og barn, og de plyndret før de forlot områdene og dro hjemover.

Finnmarks befolkning øker Som kjent ble fisken i Nord-Norge en mer etterspurt vare på 1200-tallet, og folk fra Hålogalend flyttet nordover, også til Finmarka. Norske myndigheter regnet Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkningen der. Det ble etter hvert  vanskeligere for nordmennene å få krevd inn skatt der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, slik nordmenn som kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, kom inn på deres områder.

Gjengjeldelsesaksjon inn på karelernes område Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det kom nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420. På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finmake, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn. I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger i og herjet i Finnmark.

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge. De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i femtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler. Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep fra karelerne, og hevntokt inn i Russland I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen. Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger». Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Det blir slutt på angrepene Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap. Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt til sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver Oscar Albert Johnsen. Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Årsaken til angrepene Hvis hensikten med angrepene fra karelerne og russerne var å få stoppet  koloniseringen av Finnmark, var den mislykket, for bosettingen gikk jevnt fremover fortsatte. Det begynte med at folk bosatte seg på øyene, og etter hvert på fastlandet. Det ble bygd festning i Vardø, den kom i 1307, og kongen fikk sin lensherre der. De mange helgenbildene som har blitt funnet, tyder på, skriver Johnsen, at det må ha vært kirker her allerede i katolsk tid, altså før reformasjonen ble innført i 1536. Bosettings hadde hadde gått videre i både det 14. og i det 15. århundre. Det ble bygd kirker, og det ble tilsatt prester. I 1529 blir det nevnt en kapelan på Makkaur, og det betyr at det må ha vært en kirke her allerede da. Man hadde også gått i gang med å utbre kristendommen blant samene.

I 200 år varte grensestridighetene med Russland.

Publisert som artikkel under kapittel 3. Finnmark i historien onsdag 30. april 2025

HOME