Finnmark i historien

Finmarka hadde vært svensk-norsk-russisk fellesområde på slutten av 1500-tallet i ei tid da Sverige førte en agressiv politikk for å sikre seg alt landområde fra Tysfjord til Kolahalvøya, og, hele Nordkalotten. Alle de tre landene, Norge, Sverige og Russland hadde helt fra middelalderen hatt rett til å kreve inn skatt av samene. Det kom både svenske og russiske skatteoppkrevere så langt som til områdene ute ved kysten der samer holdt til. Normennene på sin side dro langt i. nnover på Kola med sine skattekrav. Sverige hadde vært misfornøyd med Danmarks sterke stilling den unionen som hadde blitt opprettet i 1397, Kalmarunionen. Her hadde Norge, Sverige og Danmark felles konge, men egne riksråd. Da Gustav Vasa ble konge i Sverige i 1523, brøt landet ut av unionen. Det førte til mange konflikter, kriger ført helt andre steder, på slagmarker langt fra Finmarka. Resultatet ble at Sverige fikk den geistlige og verdslige jurisdiksjonen over de indre områdene, mens resten av Finnmark, altså Kyst-Finnmark, hadde Danmark-Norge juridiksjon over.

Et kart fra Wikimedia Commons

Russland gir Sverige skatterett i Kyst-Finnmark Etter en krig mellom Russland og Sverige som hadde foregått langt borte fra Norge, hadde de to landene ved fredsavtalen i 1595, kjent som fredsavtalen i Tausina, blitt enige om at Sverige skulle få overta retten til å kreve inn den skatten russerne hadde hatt rett til å kreve inn av sjøsamene på kysten fra Malangen til Varanger. Det ble inngått andre avtaler også, alle uten at Danmark-Norge fikk vite om det. Russerne skulle slutte å kreve inn skatt på Sørfjellet (det nåværende Finnmarksvidda). Norge og Sverige skulle skulle overta denne retten. Når russerne hadde gitt fra seg retten til å kreve inn skatt på kysten, så svenskene på det som om områdene tilhørte dem.

Det var på Gustav Vasas tid, da Sverige gikk ut av Kalmarunionen og Norge og Danmark ble igjen alene, at svenskene begynte den agressive politikken for å få kontroll over områdene fra og med Tysfjor og nordover.

Svenskene utvider Etter at denne avtalen hadde blitt inngått, gikk de i gang med å utvikle svensk næringsliv i områdene, gode kommunikasjoner, kirkesogn og militære støttepunkter, i tillegg hadde de beskatningen.

Den svenskbygde kirka i Kautokeino, fikk stå der frem til brenninga. – Foto: Arthur de Campell Brooke «A Winter in Lapland and Sweden», London 1927, via Øystein Bottolfsen «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Vadsø 1990.

Da den svenske kong Karl IX i 1607 til sine titler hadde føyd «de lappars i Nordlanden konung» og innsatt en statholder over Lappmarken og Finnmark, tilspisset konflikten seg. Det var da kong Christian IV via omveier i 1595, via et nytt kart over området, hadde fått vite om det nye som hadde kommet i stand, at han bestemte seg. Han var ung og entusiastisk, 22 år gammel og gikk i gang med å få rustet ut skip for å kunne dra nordover.

Kong Christian IV til Finnmark – Etter fire å var han klar. Han la ut fra København på en tre måneder lang seilas med åtte krigsskip. Han skulle markere at  i nord tilhørte landet den dansk-norske kronen, og selv ta det i øyensyn. Sommeren 1599 gikk han i land der kong Håkon V Magnus hadde latt bygge en kirke i 1307, og ei festning. Tida gikk, og kongen hadde markert hvor Danmark-Norges grense mot nord gikk, men ut over det skjedde det ikke så mye.

Løsning på krisen Løsningen på konflikten kom med det  store slaget nær Kalmar i 1611, gjerne kalt Kalmarkrigen. Da hadde Danmark-Norge gått til krig mot Sverige på grunn av at Sverige prøvde å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland, men også på grunn av stridighetene om Lappmarken.

Publisert som artikkel under kapittel 3. Finnmark onsadag 30. april 2025

HOME