Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området.

Finnmǫrk var den norrøne befolkningas navn på de store områdene i Norden som ble ansett å ligge utenfor deres hjemområder, og der det i all hovedsak bodde samer.

På kartet finner vi både Magerey (Makaravjo), Geirsver og Vargøy (Vardø), men også Terfinland (Kola), og Gandvik (Kandalaksafjorden).

Tore Hund hadde allerede i 1026 reist på sin handels- og plyndringsferd til det som før gikk under navnet Bjarmeland. Det vil si til landet sør for Kvitsjøen og oppover elva Dvina, i det som da hadde blitt Arkhangelsk guvernement.

Skatteinnkreving

Så tidlig som i 1585 hadde tsaren i Moskva, i brev til kong Fredrik II i København, skrevet at hans «fedrenearv» gikk helt til og med Vardø. Det var da, for helt frem til 1602 hadde russerne hevdet at hele Lappland og Kola-halvøya med, var russisk land. De hadde også krevd skatt av samene langs hele kysten av Finnmark, helt sør til Malangen i daværende Tromsø fogderi i Nordlandenes amt, nåværende Troms fylke.

Men norske myndigheter regnet hele Kola som en del av Norge og krevde skatt av befolkninga der. Russerne mente naturligvis at nordmennene kom inn på deres område og krevde inn skatt, og at nordmenn kom nordover og slo seg ned på Finnmarkskysten, inne på deres områder.

Konfliktene i nordområdene

Til Kvitsjøen og områdene rundt, vet vi at det dro nordmenn på flere plyndringstokt i tida omkring 1420.

På samme vis kom det russere til stadigeht innover i det som etter hvert ble det store Finnmark, på tokt av samme sort. Også de plyndret og drepte. Ja, det hendte at de tok med seg kvinner og barn.

I russiske analer, som det heter, blir det fortalt om et krigstokt i 1411 mot nordmennene i Finnmark. Det kom i stand på befaling fra Novgorod. Etter denne hendelsen gikk nordmennene til gjengjeldelsesaksjon. Åtte år senere, i 1419, kom det en styrke på fem hundre nordmenn innover i Kvitsjøen på hevn- og krigstokt mot de fiendene som hadde vært så mange ganger og herjet i Finnmark.

Hit, til «Erkeengel Mikaels-klostret» i Arkhangelsk kom de også, nordmennene på gjengjeldelses- og plyndringstokt.

Nordmennene klager til kongen

Året etter denne aksjonen, i 1419, klaget nordmennene i Finnmark og Hålogaland til kongen, kong Erik av Pommern, som da var konge over de tre rikene Sverige, Danmark og Norge.

De klagde over manndrap og ran som russere og hedninger hadde begått, og som de i fremtiden kom til å fortsette med. Ja, de klagde over at russerne ikke brydde seg om inngåtte fredsavtaler.

Myndighetene her nord hadde ikke annet enn den fattige almue og noen få ombudsmenn til å hjelpe seg. Sommer som vinter måtte de ligge klare til å forsvare seg.

Nytt angrep, og hevntokt inn i Russland

I 1444 kom en ny krigshær mot nordmennene, drepte og herjet før de drog hjem igjen.

Men året etter, i 1445 drog nordmenn på ny over til kareler-russernes område, helt til Dvina-området. De herjet landsbyen «Nenoksa med ild og sverd, nedhug folket og førte mange med seg som fanger.», som det står.

Da de returnerte, kom dvinafolket etter, hogg ned flere av dem, også navngitte menn som anførerne deres, Ivar og Peter. De tok med seg førti mann og førte dem til Novgorod, mens svenskene og nordmennene i all hast kom seg om bord i båtene sine og dro hjemover.

Det blir slutt på angrepene

Etter denne hendelsen er det ikke mer å høre om gjensidige krigstokt, men fiendtlighetene fortsatte. I 1478 hadde Novgorod blitt underlagt storfyrstedømmet Moskva. Etter det var det fortsatt lokale motsetninger som medførte tilfeldige røvertokt, noen overfall og drap.

Nordmennene som hadde vært nokså hjelpeløse når angrepene kom, hadde etter hvert lært å forsvare seg, det viser de store gjengjeldelsestogene de satte i gang mot fiendene i øst i 1419 og 1445. De hadde sikkert bidratt sterkt til at krigstoktene østfra ble innstilte, skriver daværende professor Oscar Albert Johnsen.

Minnet om den 200 år lange ufredsperioden holdt seg i Nord-Norge i genersjoner fremover. Ennå på slutten av 1700-tallet ble det fortalt om ufreden, og man viste å fortelle hvor fiendtlighetene hadde funnet sted.

Men kravet på territorialretten til den delen av sameland som Kolahalvøya og de norske områdene av Kvitsjøen utgjorde, forsøkte man fra norsk side å hevde. En fogd fra Finnmark ble lenge en gang i året sendt innover Kola for å kreve inn skatt. Den skatten som kongen i København skulle ha av samene, fikk fogden inn siste gangen vinteren 1611 / 1612. Likevel fortsatt reisene innover helt fram til 1813, men de siste årene uten å forvente så mye.

Vi vet at det lenge har vært hevdet at den skatteinnkrevingen som ble foretatt i Samelandet, var både hardhendt og brutal. I dag har forståelsen av det endret seg noe og man legger større vekt på den fredelige handelen som også var, og toner ned den forståelsen som har vært om den harde skatteinnkrevingen.

Den samiske befolkninga hadde ikke vært stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter som på 1200-tallet kom og begynte å bosette seg på ytterkysten.

I Vardøhus len i 1567, for eksempel, lå den norske befolkninga på i underkant av 4.000 og tallet på sjøsamer var i underkant av ett tusen. I 1769, da den første offisielle folketellinga ble avholdt, hadde folketallet i Finmarkens len kommet opp i omkring 6.000, tallet som blir oppgitt er 5.984

Oppdatert torsdag 31. juli 2025 med kilde

• Johnsen, Oscar Albert (1923) Finmarkens politiske historie Traktatmessig fremstillet, Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad, Oslo

HOME   BACK