Finnmark i historien

Da Christian IV (1577-1664) var konge i Danmark-Norge, utnevnte han adelsmannen Hans Olufssønn i 1597 til lensbefalingsmann over dette nordligste lenet i riket. På den tida var det ennå ingen klart definerte grenser i området (2.13). Russland var naboen i øst, Sverige naboen i sør, og stormenn i Hålogaland hadde i flere hundre år gjort seg gjeldende i områdene. De hadde både handlet med samene og i mange tilfeller krevd skatt av dem.

Finland hadde helt fra 1154 vært en del av Sverige, og herfra begynte det å komme skatteoppkrevere, slik de også begynte åkomme fra Danmark-Norge og fra Russland.

Josef Buljo og tre av barna – Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket, Anders Beer Wilse 1905

Om det skriver Øystein Bottolfsen: «Slik hadde det oppstått et slags underlig fellesmarked, som ble kalt fellesdistriktene, der innvånerne i alvorligste tilfelle kunne risikere å måtte betale skatt til båder Russland, Sverige og Danmark-Norge.» Fra norsk side, skriver Øystein Bottolfsen, ble det hevdet at Kola-halvøya var gammelt norsk land. Helt til de østligste delene av Kola har en fogd fra Finnmark reist for å kreve inn skatt fra samene der.

I ei lovbok fra 1325, skriver han videre, skal det stå at den norske kongen krevde inn skatt så langt øst på Kola som til det som i dag er Ponoj, og inne i Kvitsjøområdet nesten så langt sør som til det som i dag er byen Kem.

Vikinger til Kvitsjøområdet – Det var til «det som i den gamle litteraturen» går under navnet Bjarmeland, Tore Hund i 1026 hadde reist på sin handels og plyndringsferd. Det vil si til landet sør for Kvitsjøen og oppover elva Dvina, i det som da hadde blitt Arkhangelsk guvernement.

Det kravet på territorialretten til den delen av sameland som Kolahalvøya og de norske områdene av Kvitsjøen utgjorde, gjorde man forsøk på å hevde ved at en fogd fra Finnmark en gang i året dro innover Kola for å kreve inn skatt. Den skatten som kongen skulle ha av samene, fikk fogden inn siste gangen vinteren 1611/1612. Likevel fortsatt reisene innover helt fram til 1813.

Interessen for Finnmarka begynner – Det var først ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Da hadde det ennå ikke blitt trukket opp noen klare grenser øst for Tysfjord i Nordland. Både svenske og russiske skatteoppkrevere, så vel som de norske hadde allerede lenge krevd skatt av befolkninga i området. Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety. Da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Russernes skatteinnkreving – Russerne hevdet at hele Lappland og Kola-halvøya med, var russisk land, og helt fram til 1602, hadde russerne også krevd skatt av samene langs hele kysten av nåværende Troms og Finnmark, helt sør til Malangen.

Tsarens brev fra 1585 – Så tidlig som i 1585 hadde tsaren i Moskva, kanskje ved sin slektning Boris Godunov, i brev til kong Fredrik II i København skrevet at hans «fedrenearv» gikk helt til og med Vardø.

Skatteinnkrevingen – Vi vet at det lenge har vært hevdet at den skatteinnkrevingen som ble foretatt i Samelandet, var både hardhendt og brutal. I dag har forståelsen av det endret seg og man legger større vekt på den fredelige handelen som også var, og toner ned den forståelsen som har vært om den harde skatteinnkrevingen.

Slik vikingene hardhendt både i vesterled og i østerled drev plyndring og samlet seg store skatter, slik har man vel også gjort det her, i perioder.

Den samiske befolkninga var ikke stor, og heller ikke den innvandra befolkninga med norrøne røtter som på 1200-tallet kom og begynte å bosette seg på ytterkysten. I Vardøhus len i 1567, lå den norske befolkninga på i underkant av 4.000 og tallet på sjøsamer var i underkant av ett tusen. I 1769, da den første offisielle folketellinga ble avholdt, hadde folketallet i lenet kommet opp i omkring 6.000, tallet som blir oppgitt er 5.984

Publisert på ny under kapittel 3. Finnmarki historien onsdag 30. april 2025

HOME