Krigen som blir betegnet som «Den store nordiske krig» begynte i 1700. Det var en krig større enn som så, men da Danmark-Norge satte i gang sin del av denne store krigen – en krig mot Sverige, var striden om fellesområdene i nord en viktig begrunnelse.

Ved krigens slutt i 1720, ble Danmark-Norge og Sverige enige om at grensen i fellesområdene i nord nå skulle trekkes opp. Det var snarere sagt og skrevet enn gjennomført, for det tok sin tid før man kom i gang.

I 1734 kom man til enighet om å gå i gang. Det kom så langt at man ble enige om at hele grenseområdet mellom Norge og Sverige skulle gåes opp. På norsk side ble det sendt folk, og det samme skjedde på svensk side. I Norge begynte man ved Røros. Man fulgte fjellryggen som var vannskillet så langt det var mulig, et skille «som var den gamle og riktige grensa mellom rikene».

Tre år tok deg før man kom som så langt nord at vannskillet tok slutt. Her flatet den store vidda seg ut.

Hvordan skulle man da kunne komme til enighet om hvor grensen skulle gå? De norske utsendingene, med major Peter Schnitler i spissen, hadde fått ansvaret for undersøkelsene også i den nordligste delen av landet. Man fant frem til de høyeste toppene i innlandet og prøvde å trekke linjer mellom dem. Det var samene som kjente områdene, og noen av de eldste blant dem ble tatt med på råd.

Det at reintrekkene gikk ut til kysten om våren, og innover til viddene om høsten, ble avgjørende. Områdene som i dag utgjør Karasjok og Kautokeino kommuner kom man til enighet om. Det skulle bli norsk land, nettopp på grunn av reintrekkene. Områdene rundt den veldige Enaresjøen, der samene ikke fulgte reinflokkene til kysten, ble det ikke. De ble svenske, slik det som i dag har blitt Finland, var det.

Under forhandlingene mellom Norge og Sverige da, i 1751, kom man frem til en grenseavtale som har stått fast siden, også etter at Russland hadde overtatt landområdene og vi finnmarkinger fikk et russisk storfyrstedømme sør for oss i omkring et hundre år.

På kartet ser vi Finnmark, tegnet etter ikke mange tiårene etter at at grenseavtalen med Russland etter mye om og men kom i 1826.

Wulfsberg, Chr. A. (1868) Kart over Finmarken, Lith. og fargetrykk i Carl Swendsens Off., Christiania

Skoltesamenes områder stod igjen da grensen så langt hadde blitt trukket opp, det var fellesområdene Neiden, Pasvik og Petsjenga. Her ble skoltesamene både av Danmark-Norge og Russland avkrevd skatt. Man hadde kontaktet russerne flere ganger å få få trukket opp en grense. Det ble gjort gjentatte forsøk, men av forskjellige årsaker lot det seg ikke gjøre. En av dem var russernes ønsket om å la områdene ligge uten grense.

Russland hadde blitt ny nabo da det som i dag har blit Finland frem til 1809, ble en del av Russland.  Da Russland nå hadde kommet som nabo der Sverige hadde vært det før, fant Danmark-Norge tida inne til å sende en henvendelse til regjeringa i Sankt Petersburg, for med ønske om å få gått opp grensen i restene av det som var et fellesdistrikt. De første henvendelsene førte ikke frem. Det kom ny kongen i Sverige, kong Karl Johan. Han sørger for at det ble sendt en ny henvendelse i 1816. Heller ikke den førte frem. Først i 1823 kom det en positiv respons fra tsarens Russland. Det førte til at det kom i stand grenseforhandliger, og i 1826 kom grensetraktaten mellom Norge og Russland i stand. Da hadde Russland også anerkjent den grenseavtalen som Danmark-Norge hadde inngått med Sverige ved grenseavtalen i 1751.

Publisert 2025.07.26, Oppdatert mandag 28. juli 2025 med kilde

• Viken, Øystein LydikIdsø (2025) «Den store nordiske krig», snl.no, Av 3. juni 2025

HOME  BACK