I Hitlers planer inngikk også områdene på Nordkalotten, og Finnmark ble hovedbasen for angrepet hans på frontavsnittet lengst i nord, Murmanskfronten.

Krigsutstyr og store troppestyrker ble samlet her, og befestningsanlegg ble bygd langs hele Finnmarskysten. Det kom til å sette sitt preg på livet her. Finnmarks skjebne ble nå underordnet utviklingen på fronten i nord, der kampen mellom Tyskland og Russland også skulle komme til å stå. Dermed blir det naturlig å trekke inn bakgrunnen for det som kom til å skje her, brenning og evakuering. Vi leser i Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, der Øystein Bottolfsen skriver:

«Fra sommeren 1941 var Finnmarks skjebne under krigen nær knyttet til utviklingen på fronten i Nord-Russland. Den manglende interessen som tyskerne i juni 1940 hadde vist for Finnmark ble hurtig avløst av ei anna holdning ettersom deres planer om et angrep på Sovjetsamveldet ble utformet» (Bottolfsen 1990).

Fra slutten av juli 1940 tok Hitler til med å forberede angrepet. I planen inngikk også områdene på Nordkalotten, og Finnmark ble den viktigste basen for angrepet på frontavsnittet lengst i nord. Krigsutstyr og store troppestyrker ble samlet i Finnmark, og befestningsanlegg ble bygd langs hele kysten.

Tyskerne hadde rustet seg til å gå mot Sovjet, og den 22. juni 1941 satte Tyskland i gang angrepet på Sovjetunionen i sør. Samtidig med det, skulle de store tyske troppene som var samlet i Finnmark settes inn på det som skulle komme til å bli Murmanskfronten.

Da angrepet ble satt i gang i sør, kom det ikke i gang i nord før det hadde gått ei uke. Dermed rakk russerne å gjøre seg i stand til å møte angrepet. Så da den tyske nordarméen gikk innover mot Murmansk, kom det til så harde kamper at tyskerne måtte stoppe fremrykkinga. Her ble styrkene liggende, og kom ikke videre.

Finland hadde for lengst gått over på tyskernes side etter at russerne hadde bombet flere steder i landet.

Publisert torsdag 4. september 2025

HOME  BACK