Den andre verdenskrig som ikke går for å være noe entydig begrep, blir det sagt, begynte i Norge den 9. april 1940. Sett fra lenger sør i Europa, begynte den andre verdenskrig 1. september 1939 da Tyskland gikk til angrep på Polen. Med kinesiske og japanske øyne, begynte denne krigen allerede i 1937 da Japan gikk til angrep på Kina. I 1941 ble den japansk-kinesiske krigen en del av den andre verdenskrig. Den andre verdenskrig i Europa sluttet den 8. mai, mens den i det fjerne østen fortsatte frem til den 15. august

Krigen kommer hit

Nå ble Finnmarks skjebne underordnet utviklingen på fronten i nord, der kampen mellom Tyskland og Russland også skulle komme til å stå. Finnmark ble tyskernes hovedbase for operasjonene deres på Murmanskfronten. Dette kom til å sette preg på Honningsvåg også. Dermed blir det naturlig å trekke inn bakgrunnen for det som kom til å skje her, brenning og evakuering. Vi leser i Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, der Øystein Bottolfsen skriver:

«Fra sommeren 1941 var Finnmarks skjebne under krigen nær knyttet til utviklingen på fronten i Nord-Russland. Den manglende interessen som tyskerne i juni 1940 hadde vist for Finnmark ble hurtig avløst av ei anna holdning ettersom deres planer om et angrep på Sovjetsamveldet ble utformet (Bottolfsen 1990).

Fra slutten av juli 1940 tok Hitler til med å forberede dette angrepet. I planen inngikk også områdene på Nordkalotten, og Finnmark ble den viktigste basen for angrepet på frontavsnittet lengst i nord. Krigsutstyr og store troppestyrker ble samlet i Finnmark, og befestningsanlegg ble bygd langs hele kysten.

Tyskerne ruster seg til å gå mot Sovjet

Den 22. juni 1941 satte Tyskland i gang angrepet på Sovjetunionen i sør. Samtidig med det, skulle de store tyske troppene som var samlet i Finnmark settes inn på det som skulle komme til å bli Murmanskfronten.

Da angrepet ble satt i gang i sør, kom det ikke i gang i nord før det hadde gått ei uke. Dermed rakk russerne å gjøre seg i stand til å møte angrepet. Så da den tyske nordarméen gikk innover mot Murmansk, kom det til så harde kamper at tyskerne måtte stoppe fremrykkinga. Her ble styrkene liggende, og kom ikke videre.

Finland hadde for lengst gått over på tyskernes side etter at russerne hadde bombet flere steder i landet.

Krigen i Finnmark førte med seg flere tragedier, så som torpederte hurtigruteskip. Da hurtigruteskipet D/S Richard With ble torpedert i september 1941 omkom flere enn 100 mennesker. Og da D/S Vesterålen – også ei av hurtigrutene – ble torpedert, omkom flere enn 50 mennesker. Da skip i den store tyske konvoyen som lå oppankret i Honningsvåg ble bombet, var det mange som ble drept, både nordmenn og tyskere.

Da tyskerne i 1944 hadde gått i gang med å trekke seg ut av områdene de hadde okkupert i øst for Finnmark og i Finland, strømmet de inn i Nord-Norge. Før de hadde nådd å komme seg ut av Finnmark, gikk Stalins styrker inn over den norsk-rissiske grensen fra 1926. Sovjetunionen med Stalin som leder var i full gang med å nyordne Europa. Planen hans var å legge Finnmark og Troms under Sovjet, områdene helt ned til Narvik ville han ha.

Men Hitler som hadde sett det for seg, påla sine soldater å brente ned Finnmark, og deler av Troms.

Finnmark og Nord-Troms blir brent

Da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa. Samtidig med det, ble de tyske troppene ble trukket ut av Finland, over grensen til Norge.

Initiativet til nedbrenninga i Finnmark og Nord-Troms ble tatt av reichskommisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for. Så mange som 60 tusen nordmenn ble sendt sørover. Mens 25 tusen gjemte seg i fjellene og 3 tusen stakk seg bort i gruvegangene ved Bjørnevant, ikke langt fra Kirkenes sentrum.

Russlandds utgangspunkt 1598

Et kart over Russland, med erobringer og forsøk på erobringer som har vært  gjort.

Da Tyskland kapitulerte

Så da Tyskland og den tyske hæren flyktet mot sør, og hjemover,  sendte Stalin sovjetiske tropper i hælene på dem. Det gjorde russerne, med store tap, men målet var noe helt annet enn å frigjøre Øst-Finnmark, det vil enhver skjønne etter å ha tenkt seg om, og i hvert fall etterlest å ha lest det som her står.

Planen var altså å ta hele Finnmark og store deler av Troms i samme farta som de la under seg store deler av Øst-Europa i sør. En av målsettingene under veis, var å anlegge baser utenfor Tromsø, men så langt kom det som da var Sovjet, ikke.

Også Øst-Finnmark gav de opp, og trakk seg tilbake, til en stor lettelse for Einar Gerhardsens regjering i 1945.
Så, i takknemlighet, og glede over at de russiske soldatene ble kalt hjem, ble myten skapt om at russerne frigjorde den østligste delen av Finnmark. Man ville holde seg til venns med makthaverne i Moskva.

Det som er sant, er at russiske styrker jaget vekk tyskerne. Det gjorde de med store tap, men målet var noe helt annet enn å frigjøre Øst-Finnmark. Planen var å legge under seg Finnmark og Troms i samme farta som de la under seg store deler av Øst-Europa.

Mens tropper fra Sovjet stod i Øst-Finnmark ,var situasjonen så spent, at regjeringa ble varslet om at det nå var like før de sovjetiske styrkene skulle begynne å bevege seg i retning Troms. Utenfor Tromsø var planen at det skulle etableres en militærbase, som i Baltikum, før de der startet sin fullskala operasjon og la området under seg på ny.

Den 24. september 1945, først fire måneder ettte at Tyskland hadde kapitulert, ble det sovjetiske flagget firt. Stalin trakk de siste 5.000 soldatene ut av Finnmark. Da hadde de stått i landet fra i oktober 1944.

En kjent sak er det også, at om russerne hadde kommet tilbake, for realisere planene fra før 1944, hadde Storting og regjering i Norge planene klare for selv å brenne ned Finnmark på ny, og evakuere befolkninga.

Det viser at norske myndigheter hadde innsett at nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms helt til Kåfjord i Troms, var avgjørende, om ikke det eneste avgjørende, for at Stalin og hans generalstabsledere og tjenestemenn i det sovjetiske utenriksministerium gav seg og godtok løftet fra den norske regjering om at det aldri skulle komme utenlandske styrker i Finnmark.

Publisert under iDAG mandag 24. mars 2025 med kildene

1. Anastasia A. Gorter, Waling T. Gorter og Mikhail N. Suprun (2015) «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945», Vardø-Arkhangelsk

2. Russisk utgave: Анастасия Гортер, Валинг Гортер и Михаил Супрун (2015) «Освободдение северной Норвегии 1944-1945», Варде – Аркнангелск

3. Øystein Bottolfsen, (1990) «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Finnmark fylkeskommune

Referansene i Anastasia A. Gorter, Waling T. Gorter og Mikhail N. Suprun (2015) «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945», Vardø-Arkhangelsk: 

1. Side 17: «… mens området stod under sovjetisk okkupasjon fra oktober 1944 til den siste sovjetiske divisjonen forlot Norge den 25. september 1945.»

2. Side 147 og 157: Finnmark skulle ødelegges på ny og folket evakueres enda en gang.

3. Side 151: «… gav han den 11. sptember ordre om å trekke tilbake den siste sovjetiske divisjon på ca. 5.000 soldater fra norsk teritorium.»

Området var okkupert, med det Sovjetiske flagget på stang. Det var den 24. september 1945, med en større russisk seremoni utenfor deres kommandantur, med norske soldater til stede da det flagget ble firt og Russerne gav fra seg det de hadde okkupert.

4.1 Side 199: «Det sovjetiske flagget ble firt og det norske ble for første gang heist i flaggstangen på det norske kommandanturet.»

I samme øyeblikk som (Sovjetunionens flagg ble tatt ned, ble det norske heist, og Sovjet gav tilbake det de hadde okkupert.

4.2 Side 201: «Nasjonalsangen ble spilt. Også sivile myndigheter var til stede.»

5. Side 185.1: Selvsagt skapte dette «kanondiplomatiet» stor uro på norsk side.

6. Side 185. «Da Sovjetunionens utenrikskommissariat sommeren 1945 på nytt anbefalte forflytning vestover (og helt til Narvik) av sovjetiske tropper som stod i Sør-Varanger, …»

7. Side 187: «Det ble snakket om å anlegge militærbaser i Nord-Norge, så langt vest som til Tromsø.» jf. side 11.

8. Side 11: Da Trygve Lie i april 1945 møtte Molotov til samtaler i Moskva, står det at «Lie opplevde Molotovs opptreden som truende…»

9. Side 189: I april 1945 ble den norske regjeringa skriftlig advart av oberst Dahl som da var med sine 3.000 soldater i Finnmark, at det var en nær forestående sovjetisk fremrykking mot Troms.

TILLEGG

Forfatterne

De som har skrevet boka «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945» er Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter. I bokas forord kan vi lese: «Det er vårt oppriktige ønske at denne publikasjonen bidrar til fortsatt og økt samarbeide på både statlig og regionalt nivå mellom våre to land i Den euro-arktiske barentsregionen.»

Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter

Mikhail N. Suprin er utdannet Det statlige pomoruniversitet i Arkhangelsk, har doktorgrad i russisk historie ved Vitenskapsakademiets institutt for russisk historie i Moskva og har arbeidet som professor. Waling T. Gorter er cand.polit. utdannet ved universitetene i Cambridge, Amsterdam, Bergen og Tromsø. Anastasia A. Gorter er utdannet ved Det statlige pomoruniversitetet i Arkhangelsk, og ved Universitetet i Tromsø. Hun er lærer i fremmedspråk, og statsautorisert tolk. I 2015 arbeidet hun også som rådgiver for Sysselmannen på Svalbard.

Oppdatert torsdag  24. april 2025 — Nytt iFOKUS Finnmark kommer 1. mai.

HOME

Harald Hofset hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen og var nå i arbeid ved legasjonen i Stockholm. Han hadde fått kjennskap til planene som hadde blitt utarbeidet i London etter at man der hadde fått høre om det som hadde gått for seg i Finnmark og Nord-Troms. 1)

Skulle planene derfra bli retningsgivende for gjenreisinga og tilbakeflyttinga, ville det gå lang tid før de evakuerte kunne få komme hjem igjen, forstod han. Hofseth fikk også vite at det ikke hadde blitt gjort noe for å få folk tilbake til hjemstedene. Han gjorde det klart for myndighetene at det var finnmarkingene som sjøl måtte få gå i gang med å bygge hjemmene sine opp fra ruinene.

Det han mente, skrev han i et brev datert den 9. mai 1945 til både den norske legasjonen i Stockholm, til Forynings- og Gjendreisingsdepartementet, til Arbeidsdirektoratet og til fylkesmann Peder Holt i Finnmark.

Han skrev blant annet at:

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der straks tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det om var.»

Videre i brevet skrev Hofset:

«Jeg mener derfor at en for ikke å få dyrkjøpte erfaringer med hard hånd må starte allerede på forsommeren selv om det kanskje synes hasardiøst og lite forberedt, og selv om de som kommer nordover må finne seg i å bo i telt og gammer og ellers ha det primitivt.»

Hofset mente, og nå er det Øystein Bottolfsen som skriver:

«Det var folket sjøl som kjente de lokale forholdene og kunne utnytte dem maksimalt. Hofseth ønsket derfor at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste også av egen erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.»

Og Bottolfsen beskriver videre hva Hofseth mente om saken:

«Folket var vant til å leve under karrige viklår. De skulle kunne klare livberginga nå også, om de bare fikk den aller mest nødvendige hjelpa. Hofsets hovedtanke var at finnmarkingene sjøl måtte få være med på å bestemme det som skulle gjøres.»

Så legger Bottolfsen til:

«Først måtte folket komme tilbake, så kunne man ta fatt på å utforme det nye Finnmark.»

Hva så?

Spørsmålet har å gjøre med utviklinga videre, og hvordan den skulle bli. Skulle den bli slik overingeniør Harald Hofseth hadde skrevet, forutsatte det «ei gigantisk provisorisk gjenreising før den permanente bebyggelsen kunne komme» og på den måten det var planlagt i London.

Så får vi vite av Øystein Bottolfsen, han som er kilde for alt som blir skrevet i denne teksten, at brevet som Hofseth skrev, ikke ble drøftet i noe offentlig organ, så vidt han har kunnet finne ut.

Så kommer svaret på spørsmålet som blir stilt ovenfor, og det er Øystein Bottolsens ord:

«Vi kan i ettertid bare konstatere at utviklingen kom til å gå i den lei som Hofseth hadde anvist. Han kom sjøl med i gjenreisingsadministrasjonen og fikk høve til å påvirke utviklingen.»

Bare noe dager etter at Hofseth hadde sent brevene, kom han til Oslo. Her ble han i et møte med den tidligere fylkesmannen i Finnmark, Hans Gabrielsen, spurt om han ville være med i gjenreisingsarbeidet. Gabrielsen hadde vært fylkesmann i Finnmark til han ble arrestert av tyskerne og sendt ril Grini.

Kort tid etter satt Hofseth som sjef for Bygningskontoret, den største avdelingen ved Finnmarkskontoret.

Sist endret 2020.04.07 med kildene

• Botolfsen, Øystein, Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø 1990

NOTER: 2) Øystein Bottolfsen 1990

TILLEGG

Harald Hofseth (1892–1951) – Overingeniør i Statens vegvesen: Han ble født i Talvik og ble i 1920 ansatt i Finnmark Veivesen, hvor han jobbet frem til sin død. Han var overingeniør og fylkesvegsjef i Finnmark og sto blant annet sentralt under den offisielle åpningen av den historiske Tanabrua. Under gjenreisningen etter krigen arbeidet han for Finnmarkskontoret.

Da tyskerne i 1944 hadde gått i gang med å trekke seg ut av områdene de hadde okkupert i Finland, strømmet de inn oppe i nord.

Krigen i Finnmark

Tidlig i oktober 1944 satte russerne med 250.000 mann i gang sin offensiv mot tyskerne på Murmanskfronten. Hovedtyngden av angrepet ble satt inn mot Petsamo og norskegrensa. De tyske soldatene rømte unna og strømmet inn i Finnmark og Nord-Troms.

Før de hadde nådd å komme seg ut av Finnmark, gikk Stalins styrker inn over den norsk-russiske grensen fra 1926. Det skjedde søndag den 22. oktober. Klokken halv fem om morgenen den dagen stod de første russiske troppene inne i Jarfjord, ikke langt fra Kirkenes. Den 25. oktober gikk de inn i Kirkenes. Fire dager senere var kampen mellom russiske og tyske soldater i gang, og 1.600 sovjetiske soldater falt (1.329).

«Den siste kampene mellom russiske og tyske tropper fant sted natta til 6. november 1944. Tyskerne sprengte da brua over Tana.» skriver Øystein Bottolfsen (1.329).

Sovjet med Stalin som leder var i full gang med å nyordne Europa. Planen hans var å legge Finnmark og Troms under Sovjetunionen. Områdene helt ned til Narvik ville han legge under seg.

Hitler hadde sett dette for seg, så da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa.

Initiativet til nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms hadde blitt tatt av Reichskomisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for.

Så da Tyskland var i ferd med å måtte kapitulerte, og den tyske hæren i nord i all hast måtte flykte mot sør, og hjemover, var det fordi Stalin hadde sendt sine sovjetiske tropper i hælene på dem.

Å legge under seg de store områdene i nord, hele Finnmark og Troms ned til Narvik, gav de opp, etter å ha stått i sin lille del av Norge på vent på ny ordre i nesten et år. Da hadde Sovjetunionens utenrikskommisariat sommeren 1945, på nytt anbefalt forflytning vestover (og helt til Narvik) av de sovjetiske troppene som stod i Sør-Varanger (2.185).

Den 11. september 1945, hadde de fem tusen sovjetiske soldatene, med det sovjetiske flagget vaiende, stått her på vent i mer enn elleve måneder, nesten ett helt år. Først da, gav Stalin ordre om at de skulle trekke seg tilbake, til stor lettelse for Einar Gerhardsen og hans regjering. (2.151 og 2.185).

Mens de ventet, hadde de norske myndighetene fått tillatelse til å forberede sin gjenreising i området.

«Med de begrensninger som den spesielle situasjonen skapte, var derved den fylkeskommunale virksomheten gjenopprettet i Øst-Finnmark.» skriver Øystein Bottolfsen. Det han sikter til, er at Peder Holt den 14. november 1944, ble konstituert som fylkesmann.

Så, kanskje i takknemlighet, og i glede over at de russiske soldatene ble kalt hjem, ble myten skapt om at russerne frigjorde den østligste delen av Finnmark. Man ville holde seg til venns med makthaverne i Moskva, hva ellers?

Sannheten er at russiske styrker jaget vekk tyskerne, det vet vi. Det gjorde de med store tap, men målet var noe helt annet enn å frigjøre Øst-Finnmark. De frigjorde riktig nok deler av Øst-Finnmark for tyske soldater, frem til Tanaelven, men det var for selv å erobreområdet.

Planen var å ta hele Finnmark, og Troms med, i samme farta som de la under seg store deler av Øst-Europa i sør. Et av målene var å anlegge baser utenfor Tromsø, slik de hadde gjort det i Balticum litt før, men så langt kom de ikke (2.11 og 2.187).

De sovjetiske troppene stod i Øst-Finnmark, fra i oktober 1944 til den 24. september (2.17). Situasjonen så spent, at regjeringa en dag ble ble varslet om at det nå var like før de sovjetiske styrkene skulle begynne å bevege seg i retning Troms.
— I april 1945 ble den norske regjeringa skriftlig advart av oberst Dahl som da var i Finnmark med sine 3.000 soldater at det var en nær forestående sovjetisk fremrykking mot Troms (2.189)
— Da utenriksminister Trygve Lie i april 1945 møtte stats- og utenriksminister Molotov til samtaler i Moskva, opplevde han Molotovs opptreden som truende (1.293) (2.11).

På det av Sovjetunionen okkuperte området i Øst-Finnmark, hang det sovjetiske flagget i omkring elleve måneder. Da flagget den 24. september 1945 ble firt, skjedde det under en større seremoni utenfor deres kommandatur.

Norske soldater og norske sivile myndigheter var til stede. Mens de ventet på nærmere ordre fra Moskva, fikk fylkesmannen og hans stab arbeide fritt, og de møtte velvilje fra de russiske troppene som var der.

Da det norske flagget ble heist, ble nasjonalsangen ble spilt (2.199).
— Russerne hadde gitt fra seg det okkuperte området, og det hadde på ny blitt en del av Norge.
— Dette skjedde fire måneder etter at Tyskland hadde kapitulert.

En kjent sak er det også, at om russerne hadde kommet tilbake, for realisere planene fra før de kom i 1944, hadde Storting og regjering i Norge planene klare for selv å brenne ned Finnmark på ny, og evakuere befolkninga. (2.147 og 2.157).

Det viser at norske myndigheter hadde innsett at nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms helt til Kåfjord i Troms, var avgjørende, om ikke det eneste avgjørende, for at Stalin og hans generalstabsledere og tjenestemenn i det sovjetiske utenriksministerium gav seg og godtok løftet fra den norske regjering om at det aldri skulle komme utenlandske styrker i Finnmark.

Var det flere grunner til at Stalin gav seg? Svaret vel ikke være annet enn at stormaktene til slutt kom frem til, og ble enige om hvem som måtte gi seg her. De allierte hadde dessuten herredømmet på sjøen utenfor.

Publisert med kildene

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
2. Gyllenhaal, Lars (2001) Slaget om Nordkalotten, Historiska media, 221 05 Lund
3. Gorter, Anastasia A. (2015) Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945, Vardø-Arkhangelsk
4. Wikipedia 2023.02.17 Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Med notene til Gorter, Anastasia A. (2015) Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945, Vardø-Arkhangelsk

1. Side 17: «… mens området stod under sovjetisk okkupasjon fra oktober 1944 til den siste sovjetiske divisjonen forlot Norge den 25. september 1945.»
   Side 147 og 157: Finnmark skulle ødelegges på ny og folket evakueres enda en gang.
   Side 151: «… gav han den 11. sptember ordre om å trekke tilbake den siste sovjetiske divisjon på ca. 5.000 soldater fra norsk teritorium.»Området var okkupert, med det Sovjetiske flagget på stang. Det var den 24. september 1945, med en større russisk seremoni utenfor deres kommandantur, med norske soldater til stede da det flagget ble firt og Russerne gav fra seg det de hadde okkupert.
2. Side 199: «Det sovjetiske flagget ble firt og det norske ble for første gang heist i flaggstangen på det norske kommandanturet.»I samme øyeblikk som (Sovjetunionens flagg ble tatt ned, ble det norske heist, og Sovjet gav tilbake det de hadde okkupert.
3. Side 201: «Nasjonalsangen ble spilt. Også sivile myndigheter var til stede.»
4. Side 185.1: Selvsagt skapte dette «kanondiplomatiet» stor uro på norsk side.
5. Side 185. «Da Sovjetunionens utenrikskommissariat sommeren 1945 på nytt anbefalte forflytning vestover (og helt til Narvik) av sovjetiske tropper som stod i Sør-Varanger, …»Side 187: «Det ble snakket om å anlegge militærbaser i Nord-Norge, så langt vest som til Tromsø.» jf. side 11.
6. Side 11: Da Trygve Lie i april 1945 møtte Molotov til samtaler i Moskva, står det at «Lie opplevde Molotovs opptreden som truende…»
7. Side 189: I april 1945 ble den norske regjeringa skriftlig advart av oberst Dahl som da var med sine 3.000 soldater i Finnmark, at det var en nær forestående sovjetisk fremrykking mot Troms.

Kartet
som her har blitt forminsket, viser Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer frem til Stalin gikk inn i Finnmark i oktober 1940 under sine forsøk på nyordning i Europa.

På kartet som her er forminsket, ser vi Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer som har vært gjort helt frem til Stalin gikk inn i Finnmark høsten 1944. – Et kart fra Store norske leksikon

.HOME  TOPPEN  BACK.

TILLEGG

Forfatterne av boka «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945» er Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter.

1. Mikhail N. Suprin er utdannet Det statlige pomoruniversitet i Arkhangelsk, har doktorgrad i russisk historie ved Vitenskapsakademiets institutt for russisk historie i Moskva og har arbeidet som professor.

2. Waling T. Gorter er cand.polit., utdannet ved universitetene i Cambridge, Amsterdam, Bergen og Tromsø.

3. Anastasia A. Gorter er utdannet ved Det statlige pomoruniversitetet i Arkhangelsk, og ved Universitetet i Tromsø. Hun er lærer i fremmedspråk, og statsautorisert tolk. I 2015 arbeidet hun også som rådgiver for Sysselmannen på Svalbard.

Bildet viser bokens forfattere Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter

.HOME  TOPPEN  BACK.