Finnmark i historien

I Vardø finner vi Pomormuseet. Pomorene var både fiskere, sjøfolk og handelsmenn og de kom fra Russland. På døra inn til Museet kan vi lese at

«I mer enn 200 år kom russiske på mororer seilende til kysten av Finnmark. Men hvem var pomorene og hvorfor kom de til Norge. På pomormuseet får du vite mer om pomorene og hvorfor de var så viktige for folk i Finnmark.»

Storsjåen blir den største av de tre gamle bygningene i Vardø kalt. Alle tre ble stående da byen ble bombet og deler av den brent i evakueringstida. Som vi ser, ser finner måkene seg godt til rette her, og har kanskje gjort det helt siden bygningene var nye.

Det er i Storsjåen vi finner Pomormuseet. Så når vi nærmer oss inngangsdøra, ser vi de to vimplene, den norske og den russiske. Museet er åpent, og vi har avtale med en guide. Hun skal fortelle om pomortida, og vise oss rundt. Døra er åpen, og hun har sikkert kommet.

Det blåser mye, og ofte i Vardø, men vimplene henger rolig i dag, og været er bra, om enn litt overskyet.

Vi går inn, og i det vi går gjennom den åpne døra, ser vi plakaten som alltid henger der, på den døra som står åpen. Vi leser:

«I mer enn 200 år kom russiske pomorer seilende til kysten av Finnmark. Men hvem var pomorene og hvorfor  kom de til Norge? På pomormuseet får du vite mer om pomorene, om pomandelen og hvorfor den var så viktig for folk i Finnmark.»

Vi ser også den russiske teksten. Det har gjennom årene kommet mange russere til Pomormuseet, særlig etter perestroika og glasnost, og de forstår. Inne i resepsjonen møter vi guiden, og vi ser dama i resepsjonen. Vi hilser, ser oss litt omkring og betaler.

Som vi ser er prisene for inngangsbiletten slått opp på veggen.

Påmormuseet er åpent bare i sommertda, men vi skal videre inn i utstillingslokalene, men får allerede i resepsjonen ei kort innledning om pomortida av guiden:

– Pomorhandelen var viktig for befolkninga i nord, forteller hun, og like viktig for russerne som hadde ei stor befolkning, avhengig også av store mengder fisk. Når de norske fiskekjøperne i makketida om somrene ikke tok imot fisk, fikk de avsetning hos de russiske fiskeoppkjøperne, de som gjerne gikk under betegnelsen pomorer (по [pa] på, langs inntil og море [morje] hav).

– Interessen for nordområdene hadde økt sør i Europa1500-tallet, får vi høre. Russerne som på 1100-tallet hadde begynt å bosette seg omkring Kvitsjøen og til dels på Kola, begynte samtidig en fornya interesse for Kolahalvøya og områdene rundt. Så nå kom det et kloster på Kola og et i Petsjenga. Dermed hadde de lagt et grunnlag for ny bosetting her nord. Den nye bosettinga medført interesse for fiske i farvannene utenfor Finnmark, og etter hvert handel med befolkninga.»

Så blir vi tatt med inn blant gjenstandene i museet. Det førtste vi legger merke til når vi kommer inn, er båten og mannen, den russiske fiskeren, pomoren i miljøet han vanket i når han kom i land og møtte handelsmannen og fiskekjøperen. Tønner og linestamper var det mye av, men vekt og bismar var også viktig.

Mens vi ser på bildene og utstyret foran oss, forteller guiden videre:

– Siden det ikke var noen grense i områdene, sier hun, ble man etter hvert bekymret for at russerne skulle komme å tilta seg rettigheter på det som kongen i København anså som dansk-norsk land. Det ble en del konflikter etter hvert, omtalt annet sted, men det roet seg etter hvert, og vi kom inn i en 200 år lang periode med kontakt mellom nordmenn og russere i nordområdene. Når sommeren hadde kommet og Kvitsjøen hadde blitt seilbar, la fiskere rundt Kvitsjøen ut på seilas mot Norge.

– Til å begynne med var det mest for å fiske. Da det ble innskrenkninger i fiskerettighetene, ble handelen med nordmenn eneste mulighet.!Vi er da i pomortida, i de tidene da det var små, eller ingen forsyninger med mel og kornvarer til befolkninga i nord. Da kom russerne med sine forsyninger, blant annet av rugmel. De hadde ikke bare rugmel, kanskje der aller viktigste, men også bygningstømmer og en god del annet.»

Foran oss ser vi fiskeren om bord i båten sin, en av de norske, en av dem som daglig var i kontakt med fiskerne inne fra bygdene rundt Kvitsjøen, og fra Arkhangelsk i sommertida.

Den nord-norske fiskeren løfter den store torsken han har fått, og sa han en gang,  «болжая риба» til et par av pomorene oppe i fjæra, tenker guiden høyt og forteller videre.

Vi blir videre fortslt at helt fra begynnelsen 1700-tallet, hadde russiske fiskere kommet til Finnmark fra Kvitsjøområdet om somrene på fiske. Det hadde de gjort 200 år, da fiskerettighetene deres gradvis ble strammet inn. Myndighetene var redd for at den russiske innflytelsen skulle bli for sterk. Det kom først en lov som tillot dem å fiske bare på noen få steder, en lov som gikk under navnet «Kibergrettighetene».

– I 1913 kom den norske regjeringa med totalforbud mot at russerne skulle kunne fiske utenfor Finnmark.

En av oss spør om det ikke var fisk å få i Kvitsjøen, og guiden  svarer.

– Det ble fisket inne i Kvitsjøen, blant annet mye sild. Det var fisk nok til eget bruk for befolkninga her, men ikke nok til å dekke etterspørselen fra lenger sør i Russland. Med de begrensa fiskemulighetene inne i Kvitsjøen, fikk fisket utenfor Finnmark og handelen med fiskerne på kysten i Nord-Norge større og større betydning.

Fisken, her er det torsken, han stolt viser drem. Torskene kunne være stor av og til, og nå ser vi den store han har fått, der vi i der vi går videre.

Guiden kan tydeligvis mye mer enn vi hadde trodd. Hun forteller:

– Det pomorene var ute etter, var fersk fisk, i store mengder, også fisk som nordmenn spiser lite eller ikke noe av. Mot mel, trevirke og annet som befolkninga i Nord-Norge trengte, fikk de fisken de hadde behov for. Senere ble det handlet med penger også.

– Fisken fra Finnmark, Troms og de aller nordligste traktene i Nordlan, ble, som fisk fanget i hjemtraktene, saltet i tønner og ført til fiskemarkedene i Arkhangelsk og Onega. Hit kom det oppkjøpere fra store deler av Russland. Herfra ble fisken sendt nedover de elvene. På dem kom melet, og mye annet nordover, og på Dvina kom tømret flytende.

Fisken fra Finnmark, Troms og de aller nordligste traktene i Nordlan, ble, som fisk fanget i hjemtraktene, saltet i tønner og ført til fiskemarkedene i Arkhangelsk og Onega. Hit kom det oppkjøpere fra store deler av Russland. Herfra ble fisken sendt nedover de elvene. På dem kom melet, og mye annet nordover, og på Dvina kom tømret flytende.

Men vi skal videre innover i samlinga og få med oss litt av det som er å se.

– Rugmelet kom nordover på den store elva Volga frem til Rybinsk. Det ble så sendt videre til Vologda der det igjen ble omlasting. Det ble lastet over på prammer som blant annet førte det nordover langs elva Dvina til kvitsjøbyene Onega og Arkhangelsk. Trematerialene det var etterspørsel etter i Finnmark, ble fløtt nordover på den samme Dvina.

– Pomorskipperne kjøpte inn i store mengder rugmel, forteller hun, og tok det med seg til Norge.

– De hadde også med seg havregryn, smør, honning og kjøtt. Dessuten kom de med never til taktekking, tjære, skinn, hamp og lin. Munkene fra Solovkiklostret hadde med seg multer, reinkjøtt og småvilt, står det å lese på en plakat på Pomormuseet i Vardø i juli 2019.

– På det meste kom pomorene med så mye som mer enn 8.500 tonn mel i året, til de nordligste områdene i Norge. Hvor mye de hadde med seg til pomorbyen frem for noen, Vardø, kan vi lese nedefor, der omtalen av nedgangen i pomorhandlene er.

Tømret, blir det fortalt, var svært viktig for folk langs kysten. Med det fikk folk bygd hus og naust, og noen kunne overlate gammen til husdyrene.

Handelen og trafikken mellom Kvitsjøen og Finnmark ble etter hvert så viktig at det i 1875 ble opprettet dampskipsrute mellom Arkhangelsk og Vardø. Det var to skip som gikk i rute mellom byene i sommertida «Imperator Nicolaij» og «Lomonosov».

Skipene «Imperator Nikolai» og «Lomonosov» gikk mellom Vardø og Arkhangelsk. De hadde med seg både post og varer, men også de mange russerne som hadde arbeid på fiskebrukene i Vardø.

– Takket være pomorene, får vi vite, fikk fiskerne i Finnmark solgt fisken også om somrene. De saltet fisken i tønner og tok den med hjem. Sommertid var makketid, og norske fiskekjøpere kunne ikke det var ikke ta imot  fisken. Uten de russiske oppkjøperne hadde fiskerne blitt arbeidsledige, og de hadde heller ikke kunnet gå til anskaffelse av det nødvendige kornet og melet de måtte ha for vinteren. Det blir sagt at uten korninnførselen fra Russland, hadde det ikke vært mulig for folk å bo på Finnmarkskysten på den tida.

– I tida da Napoleonskrigene raste, mellom 1800 og 1815, patruljerte engelske krigskip i nordområdene. Det skapte problemer for kornimporten, ikke bare for dem som bodde sør i landet, men også for folk i nord. Stadig ble pomorenes fartøyer angreptet av engelskmennen, og ført til England.

– Det var også dårlige tider når det gjalt fiskeriene. Fisken uteble, og folk, for ikke å si almuen, manglet bådet fisk og penger, og da ble det nød. Særlig ut på senvinteren kom problemene. Husdurholdet hadde stort sett vært forsømt, så det gav lite avkastning. Fisket var hovednæringa.

Guiden kommer inn på problemene som oppstod når fisken uteble.

– Når folk ikke kunne betale, verken med penger eller fisk, og kjøpmannen eller faktoren ikke lenger hadde mulighet til å gi kreditt, sultet befolkninga. Særlig vanskelig var det en periode omkring 1804, i Øst-Finnmark. Mange hadde pantsatt alt de eide, også båt og fiskeredskaper. Noen hadde igjen bare klærne de gikk i. Fogden prøvde å hjelpe, men det var ikke mye han kunne få gjort. Det hendte at folk sultet i hjel. I mars 1813, i et brev fra Alta, datert 31. mars, ble det klagd til fogden over at det ikke var mulig å få tak i mel eller kornvarer. Det ble hungersnød mange steder. Hadde det ikke vært for det kornet, og det melet som tross alt kom frem, hadde forholdene blitt fryktelige, mange steder på kysten i denne perioden, blir det fortalt.

Et bild tatt et par tiår etter at pomorhandelen tok slutt.

Finnmark ble stadig mer en del av Norge, og det kom dampskipsruter helt frem til Øst-Finnmark. Da ble behovet for varer fra Russland mindre. I 1853 ble det opprettet en 14 daglig dampskipsrute rute mellom Tromsø og Vadsø, men bare i sommertida, og i 1898 kom det helårsforbindelse med Hurtigruta, uten omlasting i Hammerfest som det til da hadde vært.

Når det nå kom vareleveranser sørfra, mistet importen fra Russland gradvis mye av sin betydning. Samtidig hadde Arkhangelsk, også det i året 1898, fått jernbaneforbindelse sørover (3.150).

Oppdatert søndag 6. april 2025 med kilder som 

• Balsvik, Randi Rønning (2007) VARDØ Grensepost og fiskevær 1850-1950, Vardø kommune, Vardø
• Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
• Snl.no Store norske leksikon
• Wikipedia

Noter:  Balsvik 2007

HOME