Da tyskerne i 1944 hadde gått i gang med å trekke seg ut av områdene de hadde okkupert i Finland, strømmet de inn oppe i nord.

Tidlig i oktober 1944 satte russerne med 250.000 mann i gang sin offensiv mot tyskerne på Murmanskfronten. Hovedtyngden av angrepet ble satt inn mot Petsamo og norskegrensa. De tyske soldatene rømte unna og strømmet inn i Finnmark og Nord-Troms.

Før de hadde nådd å komme seg ut av Finnmark, gikk Stalins styrker inn over den norsk-russiske grensen fra 1926. Det skjedde søndag den 22. oktober. Klokken halv fem om morgenen den dagen stod de første russiske troppene inne i Jarfjord, ikke langt fra Kirkenes. Den 25. oktober gikk de inn i Kirkenes. Fire dager senere var kampen mellom russiske og tyske soldater i gang, og 1.600 sovjetiske soldater falt (1.329).

«Den siste kampene mellom russiske og tyske tropper fant sted natta til 6. november 1944. Tyskerne sprengte da brua over Tana.» skriver Øystein Bottolfsen (1.329).

Sovjet med Stalin som leder var i full gang med å nyordne Europa. Planen hans var å legge Finnmark og Troms under Sovjetunionen. Områdene helt ned til Narvik ville han legge under seg.

Hitler hadde sett dette for seg, så da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa.

Initiativet til nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms hadde blitt tatt av Reichskomisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for.

Så da Tyskland var i ferd med å måtte kapitulerte, og den tyske hæren i nord i all hast måtte flykte mot sør, og hjemover, var det fordi Stalin hadde sendt sine sovjetiske tropper i hælene på dem.

Å legge under seg de store områdene i nord, hele Finnmark og Troms ned til Narvik, gav de opp, etter å ha stått i sin lille del av Norge på vent på ny ordre i nesten et år. Da hadde Sovjetunionens utenrikskommisariat sommeren 1945, på nytt anbefalt forflytning vestover (og helt til Narvik) av de sovjetiske troppene som stod i Sør-Varanger (2.185).

Den 11. september 1945, hadde de fem tusen sovjetiske soldatene, med det sovjetiske flagget vaiende, stått her på vent i mer enn elleve måneder, nesten ett helt år. Først da, gav Stalin ordre om at de skulle trekke seg tilbake, til stor lettelse for Einar Gerhardsen og hans regjering. (2.151 og 2.185).

Mens de ventet, hadde de norske myndighetene fått tillatelse til å forberede sin gjenreising i området.

«Med de begrensninger som den spesielle situasjonen skapte, var derved den fylkeskommunale virksomheten gjenopprettet i Øst-Finnmark.» skriver Øystein Bottolfsen. Det han sikter til, er at Peder Holt den 14. november 1944, ble konstituert som fylkesmann.

Så, kanskje i takknemlighet, og i glede over at de russiske soldatene ble kalt hjem, ble myten skapt om at russerne frigjorde den østligste delen av Finnmark. Man ville holde seg til venns med makthaverne i Moskva, hva ellers?

Sannheten er at russiske styrker jaget vekk tyskerne, det vet vi. Det gjorde de med store tap, men målet var noe helt annet enn å frigjøre Øst-Finnmark. De frigjorde riktig nok deler av Øst-Finnmark for tyske soldater, frem til Tanaelven, men det var for selv å erobreområdet.

Planen var å ta hele Finnmark, og Troms med, i samme farta som de la under seg store deler av Øst-Europa i sør. Et av målene var å anlegge baser utenfor Tromsø, slik de hadde gjort det i Balticum litt før, men så langt kom de ikke (2.11 og 2.187).

De sovjetiske troppene stod i Øst-Finnmark, fra i oktober 1944 til den 24. september (2.17). Situasjonen så spent, at regjeringa en dag ble ble varslet om at det nå var like før de sovjetiske styrkene skulle begynne å bevege seg i retning Troms.
— I april 1945 ble den norske regjeringa skriftlig advart av oberst Dahl som da var i Finnmark med sine 3.000 soldater at det var en nær forestående sovjetisk fremrykking mot Troms (2.189)
— Da utenriksminister Trygve Lie i april 1945 møtte stats- og utenriksminister Molotov til samtaler i Moskva, opplevde han Molotovs opptreden som truende (1.293) (2.11).

På det av Sovjetunionen okkuperte området i Øst-Finnmark, hang det sovjetiske flagget i omkring elleve måneder. Da flagget den 24. september 1945 ble firt, skjedde det under en større seremoni utenfor deres kommandatur.

Norske soldater og norske sivile myndigheter var til stede. Mens de ventet på nærmere ordre fra Moskva, fikk fylkesmannen og hans stab arbeide fritt, og de møtte velvilje fra de russiske troppene som var der.

Da det norske flagget ble heist, ble nasjonalsangen ble spilt (2.199).
— Russerne hadde gitt fra seg det okkuperte området, og det hadde på ny blitt en del av Norge.
— Dette skjedde fire måneder etter at Tyskland hadde kapitulert.

En kjent sak er det også, at om russerne hadde kommet tilbake, for realisere planene fra før de kom i 1944, hadde Storting og regjering i Norge planene klare for selv å brenne ned Finnmark på ny, og evakuere befolkninga. (2.147 og 2.157).

Det viser at norske myndigheter hadde innsett at nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms helt til Kåfjord i Troms, var avgjørende, om ikke det eneste avgjørende, for at Stalin og hans generalstabsledere og tjenestemenn i det sovjetiske utenriksministerium gav seg og godtok løftet fra den norske regjering om at det aldri skulle komme utenlandske styrker i Finnmark.

Var det flere grunner til at Stalin gav seg? Svaret vel ikke være annet enn at stormaktene til slutt kom frem til, og ble enige om hvem som måtte gi seg her. De allierte hadde dessuten herredømmet på sjøen utenfor.

Publisert med kildene

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
2. Gyllenhaal, Lars (2001) Slaget om Nordkalotten, Historiska media, 221 05 Lund
3. Gorter, Anastasia A. (2015) Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945, Vardø-Arkhangelsk
4. Wikipedia 2023.02.17 Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Kartet
som her har blitt forminsket, viser Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer frem til Stalin gikk inn i Finnmark i oktober 1940 under sine forsøk på nyordning i Europa.

På kartet som her er forminsket, ser vi Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer som har vært gjort helt frem til Stalin gikk inn i Finnmark høsten 1944. – Et kart fra Store norske leksikon

.HOME  TOPPEN  BACK.

TILLEGG

Forfatterne av boka «Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945» er Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter.

1. Mikhail N. Suprin er utdannet Det statlige pomoruniversitet i Arkhangelsk, har doktorgrad i russisk historie ved Vitenskapsakademiets institutt for russisk historie i Moskva og har arbeidet som professor.

2. Waling T. Gorter er cand.polit., utdannet ved universitetene i Cambridge, Amsterdam, Bergen og Tromsø.

3. Anastasia A. Gorter er utdannet ved Det statlige pomoruniversitetet i Arkhangelsk, og ved Universitetet i Tromsø. Hun er lærer i fremmedspråk, og statsautorisert tolk. I 2015 arbeidet hun også som rådgiver for Sysselmannen på Svalbard.

Bildet viser bokens forfattere Mikhail N. Suprin, Waling T. Gorter og Anastasia A. Gorter

.HOME  TOPPEN  BACK.